Archive for the ‘Likestilling’ Category

Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

februar 3, 2012

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!

Advertisements

Snik-likestillingen

oktober 27, 2011

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

– Kvinner er svake og må beskyttes

april 14, 2011

…sa en middelaldrende mann jeg snakket med.

– Ikke sant, det er sånn vi menn er, haha. Vi er rovdyr. Ser man en pen jente, så snur alle seg etter henne, sa han og lo.

Vi hadde kommet inn på temaet menn, kvinner, hijab og islam. Han prøvde å forklare hva mente islam sa om dette.

– Islam sier at mannen skal beskytte kvinnen, ikke sant. Ta vare på henne. Passe på at det ikke skjer noe galt. Det dreier seg om kjærlighet til kvinnen.

——–

Jeg kom til å tenke på denne samtalen da jeg leste en interessant kommentar fra Ingunn Økland i Aftenposten om hijab, der hun hevder at «hijab nedvurderer menn».

Jeg har ofte blitt oppgitt over den norske debatten om hijab, og synes mye av det som har blitt skrevet om hijab har vært det rene tullball (blant annet fordi jeg har blitt kjent med veldig mange sterke kvinner med hijab). For å si det rett ut: For muslimske kvinner i Norge er hijab det aller minste problemet de har. Det finnes ørten ting som skaper problemer – familievold, doble standarder for menn og kvinner, mm – men hijab er ikke et slikt problem. Det er fullt mulig å gjøre karriere og bli selvstendig med hijab på hodet (selv om karriere i domstolene nå ser ut til å bli utelukket for damer med hijab, dessverre).

Men denne kommentaren fra Ingunn Økland peker på et helt reelt fenomen i noen muslimske miljøer: Hvordan en del tenker at menn har en vill og ustyrlig seksualitet, og at kvinner derfor må beskyttes mot den, blant annet ved hjelp av tildekking. Her er hijab en del av bildet.

——–

Tilbake til mannen jeg pratet med. For ham var hijab noe som beskyttet kvinnen.

– Det er for å beskytte dem. Slik blir de beskyttet mot menn, sa han.

Problemet er bare at dette ikke stemmer med virkeligheten. I de arabiske landene, der mange kvinner går tildekket, er det fortsatt svært mye seksuell trakassering av kvinner. Problemet der er ikke at kvinner ikke dekker seg til, men nettopp det synet på seksualitet som sier at menn er ville og ikke kan styre seg, mens kvinner er svake og passive. Og – dessuten! – at kvinner ikke føler seg sterke nok til å gjøre motstand. Situasjonen i de arabiske landene viser at det slett ikke er nok å si at menn skal beskytte kvinner. Kvinner må ta saken i egne hender og beskytte seg selv.

(så må det understrekes at slike fenomen på ingen måte er begrenset til muslimer og/eller arabere. en norsk undersøkelse viste skremmende nok at ca. halvparten av norske menn mener at kvinner som flørter selv har skyld i voldtekt)

——–

Heldigvis er det hijab-brukere som er bevisste på dette, og aktivt distanserer seg fra forestillingen om at hijab er noe de bruker fordi de må beskyttes mot menn.

– Altså, jeg tror ikke at menn flest er slik, at de får lyst til å voldta enhver jente de ser, sa en jente jeg snakket med.

– Jeg kjenner i hvert fall ingen slike, smilte hun.

For noen år siden valgte hun å ta på hijaben.

– For meg er det så enkelt som at jeg gjør det for Guds skyld. Islam sier det, og da gjør jeg det. For Gud. Ikke for noen andre. Og i hvert fall ikke for å beskytte meg mot menn, sa hun.

Andre har blitt opptatt av at konseptet om «hijab» er noe som gjelder både kvinner og menn: Både menn og kvinner må i følge islam dekke seg til, på ulike måter. Og både menn og kvinner må styre sin oppførsel i forhold til det motsatte kjønn. Hvis man blir opptatt av dét – at ansvaret for sømmelig omgang mellom kjønnene er noe som er likt fordelt mellom kvinner og menn – har man beveget seg bort fra et syn på kjønn der mannen er sterk og kvinnen passiv og svak.

——–

Til slutt: Det jeg fikk lyst å si (men ikke sa) til mannen jeg pratet med, var dette: Han burde gå en runde eller to i ringen med en av de muslimske jentene jeg trener kampsport sammen med. Så tror jeg han raskt hadde erfart at det ikke nødvendigvis er mannen som er den sterkeste.

———–

OPPDATERING: Kommentarfeltet under dette innlegget er nå stengt. Jeg vil at folk skal bli klokere av å lese denne bloggen, og av debattene også. Det har definitivt ikke vært tilfelle med debatten under dette innlegget, der generaliseringer som «nordmenn er jævla horebukker» og «muslimene vil bare ødelegge» har florert. Dette blir ingen klokere av. Ettersom jeg ikke har tid til å bruke mye tid på å moderere kommentarer denne helgen, stenger jeg debatten. Men velkommen tilbake til å debattere senere. Da kommer jeg imidlertid til å kreve folkeskikk.

– Profetens koner viser ulike kvinneideal

april 2, 2011

Og nå: Noe helt annet (i forhold til forrige bloggpost).

Abdul Hakim Murad - konvertitt, islamsk intellektuell og forsker

For et par uker siden var jeg på et spennende seminar i Oslo med den britiske muslimske intellektuelle Abdul Hakim Murad, a.k.a. Timothy Winter.

Murad hadde satt seg fore å gi et kræsjkurs i islams historie, fra starten til i dag, på to dager. Men like mye som konkret historie var det analyse: Hva var det viktigste budskapet profeten kom med? Hvilken relevans har det i dag? Osv.

Det er mye jeg kunne trukket fram herfra. Men jeg skal nøye meg med én ting han sa, om profetens ulike koner, og hvilken relevans det har i dag.

—–

Mange feminister har kritisert at islam i prinsippet tillater flerkoneri, og mener at det gir menn mulighet til maktmisbruk (se for eksempel denne bloggposten, der jeg har skrevet om det). Profeten Muhammed hadde selv elleve koner, mens det maksimale tillatte antallet for en muslimsk mann er fire. Forutsetningen da er at han kan behandle alle likt – noe som har fått noen muslimer til å hevde at flerkoneri i praksis ikke bør være tillatt, ettersom det bare var profeten som noensinne har vært i stand til å behandle ulike koner likt.

Spørsmålet er: Kan profetens flerkoneri på noen måte virke frigjørende for dagens kvinner? Ja, mente Murad.

– Konene til profeten Muhammed (fvmh) viser ulike kvinneideal som kvinner kan strekke seg etter i dag. Khadija, profetens første kone, var en sterk næringsdrivende kvinne som sto på egne bein. Aisha, hans yngste kone var kriger, tok til motmæle mot menn, og var dessuten en teolog og lærd, sa Murad.

Altså, om jeg skal utlegge Murads tanker: Det finnes ikke bare én måte å være god muslimsk kvinne på. Man kan være næringsdrivende, man kan krige, man kan prøve å bli en islamsk lærd. Man kan ta til motmæle mot menn.

Han fortsatte.

– Hvis profeten bare hadde hatt én kone måtte alle dagens muslimske kvinner forsøkt å etterligne henne. Det hadde lagt for store begrensninger på kvinnene. Når det er et slikt mangfold i konene profeten valgte, viser det at det er ok for dagens muslimske kvinner å velge forskjellige veier, sa han.

——-

Hva synes dere – gir dette mening? Jeg ble glad i hvert fall glad da jeg hørte ham si dette. I dag er det mange muslimske kvinner som bryter med det tradisjonelle kvinneidealet, der en kvinne ble fortalt at hun primært skulle være mor, kone og husmor. Men det kan fortsatt skje at de da blir fortalt at de ved å gå utover dette idealet ikke lenger er gode muslimer. Men med støtte i Murads tenkning kan de da rett og slett svare:

– Synes du at jeg er en dårlig muslim? Altså. Bare ta en titt på Aisha. Hvis hun kunne være selvstendig, hvorfor skal ikke jeg?

– Det er galt

november 24, 2010

…sa en muslimsk fyr jeg pratet med på treningssenteret jeg går på her i Oslo. Han hvisket det til meg.

Han tenkte på dette: Mange muslimske gutter går og trener der. Men skulle det dukke opp en muslimsk jente kan hun få skjeve blikk og muligens tilsnakk fra noen av de muslimske gutta. Derfor holder de seg stort sett unna.

——–

– Mange av de som er her er konservative muslimer, ikke sant. De mener at man må unngå for mye kontakt mellom kvinner og menn. Derfor kan de gi tilsnakk til de muslimske jentene som dukker opp her, sa han.

Men han sukket.

– Det er jo helt ulogisk! Det er mange ikke-muslimske norske jenter som trener her. Hvorfor har de muslimske mennene lov til å trene her da? Gjelder det forskjellige regler for kvinner og menn? Må kvinnene unngå kontakt med menn, mens det ikke gjør noe om mennene har det?

———

Mannen jeg pratet med var selv muslim. For ham var det viktig å skille mellom kultur og religion.

Den greia her, at det er strengere krav til kvinner enn til menn, det er kultur, ikke sant. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Han var svært bestemt.

– Man må bestemme seg. Enten er det galt å trene her for både kvinner og menn. Eller så er det lov for begge.

——–

Oppdatering: Har fått tilbakemelding fra et par muslimske jenter som sier at de IKKE har denne erfaringen, når de trener på SATS, Elixia, Nautilus, studiesteder osv. At de tvert i mot kan få mer blikk fra ikke-muslimer, dersom de trener med hijab for eksempel. Viktig å ha med det også!

(noe av forskjellen kan skyldes at jeg trener på et sted der det er relativt mange muslimske menn, og der en del av dem kanskje er mer tradisjonelle enn de som trener på Elixia. eller så er det rett og slett noe med dette treningssenteret – at det generelt er mer mannsdominert)

Oppdatering 2: Jeg har fått såpass mange tilbakemeldinger nå fra muslimer som ikke kjenner seg igjen i dette (også her i kommentarfeltet), at det virker som dette slett ikke regelen på treningssentrene her i Oslo. Viktig presisering! (og beklager hvis jeg skapte et skjevt inntrykk med denne teksten)

Samtidig har jeg også fått høre et par historier om ektemenn som har motsatt seg at konene deres skulle trene, og det jeg har skrevet om dette konkrete treningssenteret er i hvert fall ikke oppspinn.

Så: Det er nok et reelt fenomen det jeg har skrevet om her, men åpenbart ikke regelen på treningssentre flest.

– Som kvinne vil jeg sitte bak i bilen

august 6, 2010

– Nei, ikke snakk om. Dette er faktisk noe jeg setter min ære i som muslimsk kvinne, sa den norske konvertitten jeg skulle inn i bilen sammen med.

Jeg hadde insistert på at hun skulle sitte framme sammen med mannen sin. Men det kom ikke på tale.

– Nei akkurat dette må jeg få lov til. Jeg vil være bak, sa hun.

——–

Jeg hadde vært på et muslimsk arrangement og hadde fått skyss med et ektepar tilbake. Han var innvandret fra et land i Midtøsten, og hadde giftet seg med en norsk konvertitt. Jeg fikk inntrykk av at de hadde beveget seg i ulik retning: Han var blitt mer og mer «norsk» med årene, og var svært opptatt av kvinners plass i islam og i moskeene, og at kvinner skulle opp og fram. Jeg tror nok han ville sett det som mest naturlig om kona hans satt framme sammen med ham.

Men for konvertitt-kona var det derimot viktig å beholde noe av det hun så på som islamske kjønnsroller, som blant annet innebar at hun som kvinne skulle sitte bak hvis det var to menn i bilen. Det var en del av hennes stolthet som kvinnelig muslim.

——–

Feministen i meg protesterte høylydt mot dette, noe jeg også ga uttrykk for. Og: Jeg fikk inntrykk av at mannen faktisk var enig med meg, selv om han ikke sa det høyt…

Men hun prøvde å forklare. Hun var ikke undertrykt selv om hun ville ha det på denne måten.

– Altså, dersom mannen min hadde nektet meg å jobbe eller ta utdanning, eller slått meg, eller noe sånt? Da hadde jeg gått på dagen!, understreket hun.

– Men mann og kvinne har likevel forskjellige roller. Men det betyr ikke det at jeg er undertrykt eller ikke kan være fri, sa hun.

——

Jeg lyttet til dette. Men jeg følte meg likevel ikke 100% komfortabel med å sitte der framme i bilen.

– Får ingen kommentarer slengt etter meg

juni 15, 2010

Etter bloggposten om jenta som opplevde å få kommentarer slengt etter seg fikk jeg en del respons. Blant annet fikk jeg en mail fra en etnisk norsk jente som også bor her på Tøyen. Hun kjente seg over hodet ikke igjen i dette. Hun forteller at hun så og si aldri har fått kommentarer slengt etter seg, og at det gjerne har vært etnisk norske som har stått for det de gangene det har skjedd. Jeg fikk lov til gjengi den:

——–

«Jeg leste et av de siste innleggene dine hvor du forteller om samtalen du har hatt med ei etnisk norsk jente på Tøyen. Jeg føler i den sammenheng for å nevne at jeg også bor på Tøyen. Jeg har bodd her i flere år, og jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i det du sier at hun opplever. Jeg får på ingen måte kommentarer slengt etter meg hver gang jeg går til t-banen, handler eller kommer hjem fra byen. Det har vel kanskje skjedd fem-seks ganger totalt i løpet av disse årene. Flertallet av gangene har det vært berusede norske menn fra Borggata Pub eller Bydelskroa som har vært ufine.

Jeg tror ikke at det hun opplever er gjengs på Tøyen. Jeg går på Tøyen i alt fra hettegenser og baggy bukser til skjørt og sandaler med utslått hår – får uansett ikke ufine kommenaterer slengt etter meg. Og for å ha det sagt; også jeg stortrives på Tøyen! 🙂

Bare sånn for nyansenes skyld.»

———

Rett skal være rett! 🙂

– Jeg får ufine kommentarer hver dag

juni 10, 2010

Hvilke konsekvenser har det at jeg er mann for dette prosjektet? En del, vil jeg tro. Det gjør for eksempel at jeg lettere kommer i kontakt med gutter enn jenter, selv om jeg har pratet med mange muslimske jenter også.

En konsekvens jeg har tenkt på er at jeg nok opplever det annerledes å bo her på Tøyen. Jeg bor jo her, midt i det som noen tenker på som en «ghetto» eller et «muslimsk område», og synes egentlig at jeg har det strålende.

——-

Forrige uke kom jeg i prat med en etnisk norsk jente som også bor her. Hennes opplevelse av å bo her var svært forskjellig fra min.

– Ja, det er jo et veldig koselig område, og jeg digger det. Men hver gang jeg går til og fra jobb får jeg kommentarer slengt etter meg fra fremmede menn.

– Er det sant? Virkelig hver dag, utbrøt jeg overrasket.

– Ja. Det kan være noe skikkelig ufint, eller bare tilrop eller noen som plystrer. Jeg synes i hvert fall ikke det er behagelig, og skulle gjerne fått være i fred.

——-

Det er ikke første gang jeg hører slike historier. Men selvfølgelig dreier det seg om et mindretall av av mennene på Tøyen. Er de muslimer, de som står for disse kommentarene? I følge hun jeg pratet med var de i hvert fall av «utenlandsk opprinnelse», som det gjerne heter.

Jeg har noen ganger nevnt slike episoder for folk i moskémiljøene. De er helt tydelige på at det er mot islam.

– Selvfølgelig er det der mot islam. For det første er det ikke lov å oppføre seg på måter som andre synes er ubehagelig. Første bud som muslim er å være et godt menneske, sa en fyr jeg pratet med.

– Dessuten: I islam er det akkurat like strenge regler om sex for menn som for kvinner. Det har dessverre ikke vært praktisert slik i en del muslimske kulturer. Men også for menn er det bare lov å ha sex innenfor ekteskapet.

En annen fyr jeg pratet med var genuint opprørt over disse tendensene.

– Jeg mener, det er jo sånn det er: De aller fleste av oss innvandrergutta er snille gutter som først og fremst vil ta vare på familien, jobbe, tjene penger og så videre. Og vi kommer aldri med slike kommentarer. Men så har du noen idioter som henger på gatehjørnene og ødelegger for oss andre. For hva skjer da? Jo, når de slenger sånne kommentarer får norske jenter inntrykk av at alle muslimer er sånn. De får aldri se oss andre som tar vare på familien, men de får se gutta på hjørnet som slenger kommentarer og kaller dem horer. Det gjør meg ganske så forbanna faktisk.

——-

Men spiller islam en rolle i dette? Svaret er ja og nei, tror jeg. Dette dreier seg om macho-kultur, der mannen liksom får lov til å si og gjøre slike ting mot kvinner. Noen legitimerer det med islam: Kvinnen er svak og må beskyttes. Mannen er sterk og har en vill seksualitet. Derfor er det ikke så rart at slike ting skjer, tenker man.

Samtidig er det en del unge muslimer i Norge – både gutter og jenter – som bruker islam for å kjempe aktivt mot denne macho-kulturen. De fokuserer på at det blir stilt strenge krav til både gutter og jenter i islam, og er helt tydelige på at slike ting er uakseptable og mot islam. Det synes jeg er bra.

——-

Oppdatering: Etter en kommentar på facebook innså jeg at det må legges til noe viktig: Det er ikke bare etnisk norske jenter som opplever slike ting. Muslimske jenter med hijab kan også slengt kommentarer etter seg.

Oppdatering2: Det må også legges til at det slett ikke bare er muslimske menn som står for dette. Linda Noor skriver i kommentarfeltet at hun opplever slike ting hver dag, men da dreier det seg hovedsakelig om ikke-muslimske menn fra Vest-Afrika – som kanskje er kristne? Hun mener at det dreier seg om kultur og ikke religion. Samme skriver signaturen Beate i kommentarfeltet, som forteller om lignende opplevelser i Latin-Amerika – der er de jo også kristne.

Kvinner som forsvarer vold mot kvinner

mai 7, 2010

Et kort innlegg i dag.

Vil bare nevne et fenomen jeg har oppdaget og som først gjorde meg forundret. Etter at jeg skrev om uttalelsene til den malaysiske muslimske predikanten Hussein Yee ble det anløp til debatt i en del muslimske miljøer om vold mot kvinner, koran-tolkning og hvorvidt muslimer bør kritisere hverandre i offentligheten – en debatt jeg observerte fra sidelinjen.

Det jeg ikke hadde forventet å se var at det var nesten like mange kvinner som menn som mente at mannen har rett til å bruke fysiske sanksjoner mot sin kone i enkelte tilfeller. Alle (både kvinner og menn) understreket at denne retten ikke innebærer noen rett til å bruke stor vold eller å «banke opp» kona – så «konevold» slik det vanligvis blir forstått er uansett forbudt, mener de fleste. I høyden er det snakk om en mild korreks som en siste utvei.

Likevel forundret det meg – ettersom jeg er en feministisk anlagt mann som i utgangspunktet antar at ingen kvinner ønsker at mannen skal ha rett til å bruke vold mot dem. Men det var én ting jeg merket: De kvinnene som deltok i nettdebattene som selv hadde opplevd grov vold fra mannen eller eksmannen ønsket nesten uten unntak et totalforbud mot bruk av vold. Det sier kanskje noe?

– Islam oppfordrer ikke til konevold

april 2, 2010

Etter at jeg skrev den forrige bloggposten ble det mye baluba. Aftenposten nett laget et oppslag om at Yee forsvarte vold mot kona, noe NTB plukket opp, og som igjen ble publisert på VG nett. Det ble også stor debatt i en del muslimske miljøer. Noen mente at det ikke var det Yee hadde ment, og at han var blitt misforstått. Andre mente at dette var en del av islams lære, og at det derfor var feil å kritisere ham for det. Og på nettsiden document.no ble jeg heftig kritisert for at jeg ikke tok avstand fra både Yee og Islam Net.

———-

Islam Net har nå lagt ut et video-intervju med Yee der han klargjør hva han mener (skulle gjerne lagt det inn i selve posten her, men har så treig internett-linje her at det ikke går).

Der sier Yee at han aldri har oppfordret til vold mot kvinner, og at det islam oppfordrer folk til er å vise kjærlighet og respekt – altså ikke å slå! Jeg er glad for å se det. Noe av det samme sa han på konferansen: Han trakk fram at profeten aldri slo noen, og at han er eksempelet for alle muslimer, at den beste mannen er den som aldri slår sin kone.

————–

Men – jeg er fortsatt ikke helt fornøyd, jeg må innrømme det. For Yee sier ikke at det er FORBUDT for en mann å slå sin kone. I islamsk teologi skiller man sterkt mellom haram og halal: «Haram» betyr forbudt, «halal» betyr tillatt. I tillegg er det noen kategorier mellom disse – tillatt, men ikke anbefalt, tillatt og anbefalt, nøytrale ting, og dessuten ting som er mer enn halal – som altså er påbudt. Såvidt jeg har forstått det, hvertfall.

Yee sier ikke her at vold mot kvinner er «haram». Han sier at man blir oppfordret til ikke å slå. Såvidt jeg kan forstå betyr det at vold mot kona si – dersom hun er ulydig, utro eller annet – er i kategorien tillatt, men ikke anbefalt. Altså en dårlig ting, men ikke en ting som er forbudt. Men det er mulig jeg tar feil. Dere muslimske lesere som er teologisk skolert: Er dere enige i den tolkningen av det Yee sier i videoen?

———-

Ellers lovet jeg jo å ikke oppdatere bloggen nå i påskeuka, men det viste seg at jeg likevel hadde en treig modemlinje her på hytta. Ting tar imidlertid veldig lang tid (og jeg skal egentlig bruke tida her på å skrive), så jeg kommer ikke til å kunne svare så mye på kommentarer eller moderere innlegg:)