Archive for the ‘Moské’ Category

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

september 19, 2012

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Advertisements

– I moskéen tenker jeg ofte på… sex

desember 10, 2011

…sa en muslimsk jente jeg chattet med.

Jeg tror aldri hun kunne sagt dette ansikt til ansikt til meg. Men når vi chattet, og bare skrev på et tastatur med en skjerm foran oss, kom det fram.

– Ja, det er noe med stemningen der… at mennene og kvinnene er så adskilt. At vi ser på mennene på avstand, at vi er i samme bygning men likevel ikke kommer i nærheten av hverandre… det blir elektrisk på en eller annen måte, sa hun. Og hun understreket:

– Jeg har hørt dette fra andre også. Det er nok ikke bare meg som opplever det sånn.

——

Jeg antar at denne bloggposten kan skape reaksjoner hos noen muslimske lesere. Moskéen er jo et hellig rom: Opphøyd, en arena for bønn og fromhet. Å skrive at folk som er der tenker på sex i blant kan kanskje virke provoserende. Men det er likevel en del av virkeligheten.

I den forrige bloggposten skrev jeg om mine egne erfaringer i moskéene, hvordan også jeg har blitt grepet av stemningen som er der. Jeg skrev også et avsnitt om kjønnsdelingen, noe som skapte en del debatt i kommentarfeltet. Så jeg vil skrive litt mer om det her. Et argument som ofte brukes til forsvar for sterk kjønnsdeling er at man da kan konsentrere seg mer om bønn og Gud, og ikke blir distrahert av det annet kjønn.

Men: Det motsatte kan også skje. Det var det denne jenta hadde opplevd.

– Jeg antar at man kan si at det virker mot sin hensikt, det der med kjønnsdelingen, hvertfall for meg, spøkte hun. – Det som er forbudt blir jo ofte mer spennende.

——

For konservative muslimer er ofte et ankepunkt mot vestlig kultur den store seksuelle friheten som er her. Nå skal det sies at en del muslimer nok overdriver hvor frigjort folk i Vesten er: Tross alt er det slik at de fleste mennesker, muslimer som ikke-muslimer, stort sett lever i monogame forhold og har sex med partneren sin og ikke med ørten tilfeldige partnere.

Likevel kan jeg forstå det ankepunktet: Skilsmisse og utroskap er ikke godt for mennesker. Personlig mener også jeg at norsk kultur har blitt for liberal når det gjelder aksept for å bryte ut av forhold der det er barn inni bildet. Samtidig: Jeg vet ikke om det svaret en del muslimer har på dette området er et godt svar. Kjønnssegregering – altså at menn og kvinner deles opp, i moskéen og andre steder – kan nemlig også føre til at forhold mellom mennesker seksualiseres. Når menn og kvinner deles opp sier man implisitt at menn og kvinner ikke kan annet enn å tenke på hverandre som seksualpartnere, og ikke bare som medmennesker eller venner. Har man reist i Midtøsten merker man det fort: Stemningen mellom menn og kvinner er ikke mindre seksualisert der enn i Norge, for å si det sånn.

——

Tilbake til moskéen: Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvor mange som har opplevd det på samme måte som denne jenta jeg chattet med. Det er et sensitivt tema folk nok ikke forteller om til den første beste.

Like fullt er det der: Delingen av kjønn fører ikke til at folk slutter å tenke på sex. I blant fører det til det motsatte.

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

oktober 4, 2011

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

Moskélederens datter

juni 2, 2011

I dag skal jeg prøve å skrive et nytt substansielt innlegg her, selv om det kanskje ikke blir så alt for langt. For et par uker siden intervjuet jeg nemlig en leder i en moské. Jeg har intervjuet en god del moskéledere etter hvert, og det er ikke alltid jeg blir overrasket eller får høre noe jeg ikke hadde ventet å høre. Men det ble jeg denne gangen. Det jeg ble overrasket over var måten han pratet om hijab.

—–

– Altså… når det gjelder hijab-bruk blant dagens muslimske jenter, så … jeg er egentlig litt spørrende til en del av det. Jeg tror mange gjør det av feil grunner. Og da kunne de likesågodt la være.

Hva mener du, spurte jeg.

– Altså, se på en del av jentene med hijab. De har på hijab, men samtidig åletrange bukser eller veldig trange gensere. Haha, hva er vitsen med det da, i så fall?

Han så på meg og humret.

– I så fall handler det jo ikke om å ha på hijab på grunn av Gud eller bluferdighet. Jeg tror det dreier seg om identitet – de vil markere overfor omverdenen at de er muslimer. Altså, hvis det vil det er det helt greit. Men de kunne like gjerne latt være, sa han.

——

Han hadde fortalt litt tidligere i intervjuet at han hadde en datter i starten av 20-årene som studerte. Han hadde fortalt med stor stolthet og varme i stemmen at hun gjorde det veldig bra, og han var sikker på at hun kom til å gjøre skikkelig karriere.

Går hun med hijab, spurte jeg.

– Nei nei, svarte han raskt.

Og – jeg fikk en vag følelse av at han nesten syntes dette var en bra ting.

Har du anbefalt henne å gå med hijab, spurte jeg videre.

– Nei, nei. Det må hun finne ut av helt selv. Hvis hun velger å gå med hijab vil jeg støtte henne i det. Men at hun ikke gjør det, er helt greit for meg, sa han.

Og han prøvde å forklare mer.

– For meg er toleransen helt sentral i islam. Folk må få velge selv. Jeg kan og vil ikke tvinge noen til noe. Religion mister mye av poenget hvis man ikke velger det fritt, understreket han.

Og han la til:

– Det gjelder selvfølgelig også min egen datter.

——

Og med det ønsker jeg alle god kristi himmelfart!

– Barna mine blir fremmede overalt

mars 11, 2011

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

– For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en «kravstor muslim», en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

– Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

– Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

– Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er «utlendinger». Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

– Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er «utlendinger» eller «norske» av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

– Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir «utlendinger» både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var «utlendinger». At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Det ordner seg?» Eller: «Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske»? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som «ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut».

Men han tok også noen forbehold.

– Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål til diskusjon: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Og god helg! (sender også mange tanker til de jordskjelvrammede i Japan og Stillehavet – måtte det gå etter forholdene godt)

– Det var så mye fokus på overflate i de religiøse miljøene

oktober 8, 2010

For en stund siden pratet jeg med en jente som før hadde vært svært aktiv i islamske ungdomsmiljøer – altså i religiøse miljøer knyttet til en moske eller lignende. Hun fortalte at hun ikke var det lenger. Hun var rett og slett blitt lei av alt fokuset på overflaten.

– Det var så mye snakk om korrekte klær, om hvordan man skulle ha hijaben, om hvordan man skulle gjøre det eller det. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg føler meg mye friere sammen med venner utenfor de miljøene, sa hun.

Denne jenta hadde ikke tatt et oppgjør med islam. Hun var fortsatt praktiserende. Hun prøvde å be fem ganger om dagen, hun spiste halal og drakk ikke alkohol, hun datet ikke gutter. Men hun var lei av å de ytre kravene til å være from.

– Det var så mye baksnakking – man snakket om hva folk gjorde eller ikke gjorde. Og mange av jentene var helt besatt av dette med ekteskap og å finne en mann så fort som mulig. Det passet ikke meg.

——-

Men andre personer har andre erfaringer enn denne jenta, selvfølgelig. Jeg har møtt flere damer som har skilt seg, og som føler at miljøet i moskeen ble deres beste støtte i tiden etter skilsmissen. For eksempel. Og jeg kjenner gutter som langt på vei lever i moskeen – fordi de trives så godt der.

Men erfaringene denne jenta har gjort seg er også en del av bildet. I en del muslimske miljøer er det mye fokus på overflate: På hvordan man skal kle seg, på hva andre sier om en, på hvordan man virker utad.

I blant har jeg hørt folk utfordre dette. Sheikh Essam Tallima, som jeg intervjuet til denne bloggen, understreket i et foredrag jeg var på at det viktigste i islam var det indre. Det som finnes i hjertet, intensjonene, ønsket om å gjøre godt mot andre – det er det som er viktigst. Det som er på utsiden er ikke uviktig, men det er det som bor i hjertet som er sentralt.

Mange unge muslimer jeg har møtt prater om at deres første plikt som muslimer er å se på seg selv: Å vurdere om man selv når opp til islams krav. Man har ikke noe med å stille seg doms over andre. Atter andre har fokusert på baksnakking, hvordan det er mot islam.

De tingene denne jenta reagerte på, blir altså også utfordret innad i miljøene – ut fra islam.

——–

Om jeg får være personlig et øyeblikk: Slike erfaringer har jeg også gjort, i enkelte kristne miljøer. Også jeg har noen ganger følt meg fanget i et bur av fromhet: Man kan gjøre det men ikke det, man kan si det men ikke det.

Mens i andre kristne miljøer har det utelukkende vært godt å være.

Filosofen og islamforskeren Lars Gule hevdet i en kronikk i Klassekampen 21. april i år at religion og hykleri henger tett sammen: «Hykleriet synes å være typisk i samfunn hvor religion står sterkt og religiøse institusjoner (praksiser og organisasjoner) dominerer dagliglivet.» (den finnes ikke online, tror jeg)

Men jeg tror at analysen til Gule er for enkel. Dette er nemlig en utfordring for alle miljøer der man tror sterkt på noe. Da skapes det gjerne et sosialt press som gjør at det kan være vanskelig å avvike fra normen. Hvis man lever i en gjeng der alle er sterkt troende vegetarianere som mener at kjøtt=drap, så sniker man seg kanskje inn på MacDonalds i smug? Og jeg pratet akkurat med en ateist som fortalte at han hadde blitt klar over at flere i hans tidligere omgangskrest hadde gått med religiøse grublerier, men at de aldri hadde sagt det til noen – fordi de var redd for reaksjonene fra sine religionskritiske og ateistiske venner.

——–

Konklusjon: Toleranse er ikke enkelt. Mange prater om det, men få får det til. Utfordringen er å holde fast ved det man tror på – og kunne stå for at man mener at det er rett – men likevel akseptere at andre velger annerledes.

I de religiøse miljøene som denne jenta var i er kanskje utfordringen å tillate folk å være mer forskjellige på overflaten?

——

Forøvrig vil også denne bloggen gratulere Liu Xiaobo med fredsprisen!

Islamsk råd: Nei til imam-utdanning

april 28, 2010

De siste ukene har det gått en debatt om det skal opprettes en egen utdanning for imamer i Norge. Trygve Wyller fra Teologisk Fakultet ved UiO har ivret for dette – mens Ap har vært skeptiske.

Nå har Islamsk Råd – ved generalsekretær Shoaib Sultan, leder Senaid Kobilica og tidligere leder Lena Larsen – gått ut og sagt tydelig fra at dette er noe de ikke ønsker. Argumentet deres er enkelt: Muslimer i Norge tilhører mange forskjellige trosretninger. En slik utdanning vil derfor ikke kunne få legitimitet for alle sammen. Det er som om det skulle være én kristen teologisk utdanning for katolikker, pinsevenner, lutheranere, adventister, baptister mm. Etter min mening bør dette legge debatten død: Dersom muslimer selv ikke ønsker dette, vil en slik utdanning uansett ikke ha noen funksjon.

Noe av bakgrunnen for denne debatten er en forestilling om at imamene i Norge ikke er i kontakt med det norske samfunnet osv. Så et spørsmål til dere muslimske lesere: Hvordan opplever dere egentlig imamene deres? Synes dere at de i kontakt med det norske samfunnet, og at de kan gi veiledning som er relevant for norske muslimer?

——–

Oppdatering: Anbefaler en blogg-post om dette på bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg.Klart og godt skrevet, og opplysende for oss ikke-muslimer. Forøvrig en blogg jeg anbefaler på det varmeste å følge>

Så mange kvinner

desember 13, 2009

«Det finns så mange kvinner, og så alt for liten tid», synger Jan Eggum i en ironisk sang.

Av en eller annen grunn tenkte jeg på den sangen i går. Igjen var jeg på et arrangement i moskeen jeg henger i. Og som vanlig: En klar majoritet av de som kom dit var kvinner. Med hijab, uten hijab, eldre, yngre. Noen menn også. Men ikke mange. Og en av de yngre jentene sa det til meg, ironisk:

– Så islam undertrykker kvinner, liksom? Bare se her! Vi er jo nesten bare kvinner som henger her! Skulle vi liksom støtte så mye opp en religion som undertrykker oss?

Dette fenomenet – at de religiøse aktivitetene tiltrekker kvinner mer enn menn – er noe jeg kjenner igjen fra min egen kristne oppvekst. Kirker, bedehus, menigheter – de fylles opp av kvinnene. (slik sett er det et lite mirakel at jeg klarte å komme meg gjennom stort sett hele tenåringstiden i de kristne miljøene uten å få kjæreste . men det var en degresjon 😉

Og denne jenta fortsatte.

– Problemet er ikke islam i seg selv, men kulturen i en del muslimske miljøer. Det er ikke tvil om at den kan være kvinneundertrykkende.

Om jeg skal gjøre en personlig tolkning blir det slik: Mange muslimske jenter i Norge lever i miljøer som i større eller mindre grad hindrer dem i å utfolde seg i like stor grad som menn. Dette er en generalisering, selvfølgelig, og slikt sett noe man skal passe seg for. Men det er nok noe i det. Og faktisk: I denne kulturen blir moskeen et frirom, der jenter får lov til å engasjere seg og være med. Der kan de få innflytelse og makt. Og slik fungerer den kanskje som en arena for kvinnefrigjøring? Kanskje. Hva tror dere?

———————————

Oppdatering: Et spørsmål til dere som kan dette med blogg (og/eller wordpress). Hvordan får man til automatisk «pinging» av bloggene sine? Jeg har prøvd å melde meg inn på blogg-tjenester, og der får jeg bare utdelt en kode jeg skal legge inn i «bloggmalen» så skal det visstnok gå av seg selv. Hva er en bloggmal? Hvor finner jeg den? Hva gjør jeg? Hjelp! 😉

Hva de sa i moskeen om minaretforbudet

desember 6, 2009

På fredag var jeg som vanlig i  moskeen. Fredagsbønnen er muslimenes hovedgudstjeneste, litt som gudstjenesten i norske kirker på søndager. På forhånd var jeg spent: Hva ville de si etter minaretforbudet i Sveits? Jeg ventet meg kanskje sinte reaksjoner: Hvordan kan de gjøre dette mot oss! Hvordan kan de begrense vår frihet!

Men ingenting slikt ble sagt. Predikanten sto rolig foran oss og sa:

– For det første må vi reagere rolig. Vedtaket i Sveits er galt, men vi skal jobbe mot det med fredelige og demokratiske midler.

Han fortsatte:

– Dessuten må vi spørre oss: Hva er det vi har gjort som har ført til at sveitserne har stemt på denne måten? Jo, de er redde. Og det er delvis vår egen skyld: De ser på muslimske land, og de ser at det ikke står bra til der. De ser at de er korrupte og styrt på en dårlig måte. De ser at folk er undertrykt, sa han.

Og jeg tenkte: Oi. Det var sterke ord. Og han fortsatte:

– Så noe av det viktigste vi kan gjøre for at ikke noe lignende skal skje her i Norge er å jobbe med oss selv. Vi må jobbe med å bli de beste muslimene vi kan være. Det vil si vennlige, fredelige og gode mennesker, som bidrar positivt til samfunnet. Når mange nok av oss muslimer gjør det, så vil folk se at vi ikke truer samfunnet men tvert i mot bidrar positivt.