Archive for the ‘Muhammed’ Category

Facebook og virkeligheten

september 21, 2012

I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.

——

Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).

Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.

——–

Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.

Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.

Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.

God helg!

Reklamer

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

september 19, 2012

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

– Profetens koner viser ulike kvinneideal

april 2, 2011

Og nå: Noe helt annet (i forhold til forrige bloggpost).

Abdul Hakim Murad - konvertitt, islamsk intellektuell og forsker

For et par uker siden var jeg på et spennende seminar i Oslo med den britiske muslimske intellektuelle Abdul Hakim Murad, a.k.a. Timothy Winter.

Murad hadde satt seg fore å gi et kræsjkurs i islams historie, fra starten til i dag, på to dager. Men like mye som konkret historie var det analyse: Hva var det viktigste budskapet profeten kom med? Hvilken relevans har det i dag? Osv.

Det er mye jeg kunne trukket fram herfra. Men jeg skal nøye meg med én ting han sa, om profetens ulike koner, og hvilken relevans det har i dag.

—–

Mange feminister har kritisert at islam i prinsippet tillater flerkoneri, og mener at det gir menn mulighet til maktmisbruk (se for eksempel denne bloggposten, der jeg har skrevet om det). Profeten Muhammed hadde selv elleve koner, mens det maksimale tillatte antallet for en muslimsk mann er fire. Forutsetningen da er at han kan behandle alle likt – noe som har fått noen muslimer til å hevde at flerkoneri i praksis ikke bør være tillatt, ettersom det bare var profeten som noensinne har vært i stand til å behandle ulike koner likt.

Spørsmålet er: Kan profetens flerkoneri på noen måte virke frigjørende for dagens kvinner? Ja, mente Murad.

– Konene til profeten Muhammed (fvmh) viser ulike kvinneideal som kvinner kan strekke seg etter i dag. Khadija, profetens første kone, var en sterk næringsdrivende kvinne som sto på egne bein. Aisha, hans yngste kone var kriger, tok til motmæle mot menn, og var dessuten en teolog og lærd, sa Murad.

Altså, om jeg skal utlegge Murads tanker: Det finnes ikke bare én måte å være god muslimsk kvinne på. Man kan være næringsdrivende, man kan krige, man kan prøve å bli en islamsk lærd. Man kan ta til motmæle mot menn.

Han fortsatte.

– Hvis profeten bare hadde hatt én kone måtte alle dagens muslimske kvinner forsøkt å etterligne henne. Det hadde lagt for store begrensninger på kvinnene. Når det er et slikt mangfold i konene profeten valgte, viser det at det er ok for dagens muslimske kvinner å velge forskjellige veier, sa han.

——-

Hva synes dere – gir dette mening? Jeg ble glad i hvert fall glad da jeg hørte ham si dette. I dag er det mange muslimske kvinner som bryter med det tradisjonelle kvinneidealet, der en kvinne ble fortalt at hun primært skulle være mor, kone og husmor. Men det kan fortsatt skje at de da blir fortalt at de ved å gå utover dette idealet ikke lenger er gode muslimer. Men med støtte i Murads tenkning kan de da rett og slett svare:

– Synes du at jeg er en dårlig muslim? Altså. Bare ta en titt på Aisha. Hvis hun kunne være selvstendig, hvorfor skal ikke jeg?

De ulike bildene av profeten

mars 27, 2011

Dagens blogginnlegg er en kommentar til en debatt som pågår, ikke en fortelling eller en reportasje. For tiden pågår det nemlig en sped debatt om profeten Muhammed som historisk person. Journalisten Halvor Tjønn har gitt ut en lenge bebudet biografi om profeten Muhammed – eller, rettere sagt, en fremstilling av hvordan de tidligste muslimske historikerne fremstilte ham. Boka har ennå ikke kommet i butikkhyllene, men har blitt anmeldt og kommentert i flere aviser.

Både Aftenposten og Dagsavisen har anmeldt boka svært kritisk, noe som har fått Hans Rustad på document.no og VGs kommentator Olav Versto til å se rødt. Og Hege Storhaug har skrevet en kronikk i Bergens Tidende der hun skriver at vi kan se «Muhammeds fotavtrykk» i dagens verden (og de er ikke gode, i følge henne).

****

En sjia-muslimsk fremstilling av profeten Muhammed (sjiamuslimer har ikke noe forbud mot å tegne Muhammed, i motsetning til sunnimuslimer).

Jeg skal ikke her ta stilling til innholdet i boka til Tjønn, som jeg ennå ikke har lest. Mitt inntrykk ut fra omtalene er at boka er etterrettelig i forhold til å gjengi andre kilder, men kanskje ikke er like nøytral som Tjønn selv hevder at den er (det virker som om han ikke bare beskriver, men også tar stilling til Muhammed).

Derimot vil jeg ta opp dette spørsmålet: Kan man forstå islam og muslimer i dag gjennom en historisk studie av profeten Muhammed? Det ligger som en undertone i noen av kommentarene som har kommet i kjølvannet av boka til Tjønn: Ja, nå skjønner vi det – det er DERFOR muslimer driver med terror…

På det spørsmålet vil jeg svare nei. For å forstå islam og muslimer i dag må man først og fremst se på hvilke bilder dagens muslimer har av profeten sin. For å ta et eksempel: Mange radikale tenåringer går med bilder av Che Guevara på t-skjorten. I dag vet man at Che var en hensynsløs leder som drepte mange motstandere. Betyr det at dagens tenåringer som går med Che-skjorter egentlig støtter mord på politiske motstandere, eller står i fare for å sette i gang med voldelige revolusjoner hvert øyeblikk? Nei. For tenåringer flest er Che et symbol på håp og kamp for en bedre verden. Ser du en tenåring med Che-tskjorte kan du anta at vedkommende sannsynligvis støtter et parti til venstre for sentrum. Og det er stort sett det.

Tilsvarende har dagens muslimer ulike bilder av profeten. Jihadister som al-Qaida vil kanskje fokusere på profeten som militær leder og hans oppfordringer til å ofre seg for andre. Mens pragmatiske og moderate muslimer vil fokusere på at profeten var jordnær og prøvde å finne praktiske løsninger. Spirituelle sufier vil kanskje fokusere på profeten mest som en god og spirituell person som levde nært Gud.

Kanskje kan man si det slik: Si meg hvilket bilde du har av profeten, og jeg skal si deg hvilken type muslim du er!

****

Har den da ingen verdi, den type bok Halvor Tjønn nå har levert? Jo, selvfølgelig har den det. Akkurat slik religionsforskere har forsket på den historiske Jesus, og prøvd å finne ut om man på vitenskapelig basis kan si noe om hvem han var, er det helt ok at moderne sekulære historikere forsøker å finne ut hvem Muhammed egentlig var. Men man skal ikke tro at en historisk biografi om Muhammed kan lære oss så alt for mye om dagens muslimer, akkurat slik en historisk biografi om Jesus ikke kan lære oss så alt for mye om dagens kristne.

****

Forøvrig: Noen lesere vil kanskje merke seg at jeg har illustrert denne saken med et religiøst portrett av profeten Muhammed. Dels er et for å vise mangfoldet blant muslimer, og hvordan de forholder seg til sin profet. Men det er også en reaksjon på noe VGs kommentator Olav Versto skrev i sin kommentar: At det i dag er umulig å skrive kritisk om Muhammed, eller å tegne ham. Vel, Versto, jeg tror ikke det. Se her. Muslimer flest er ikke voldelige og intolerante. Selv om jeg har lagt ut dette religiøse portrettet av profeten, noe enkelte sunnimuslimske lesere kanskje vil reagere på, er jeg helt sikker på at jeg i natt kan sovne trygt i senga mi på Tøyen.

(Litt bakgrunn: i sunni-islam er det forbudt å portrette profeten. Men i shia-islam er det ikke forbudt, og der har det også vært en tradisjon for religiøse portrett av profeten, som fungerer litt på samme måte som ikoner i den østlige kristne kirken. Og jeg, som ikke-muslim i Vesten, er uansett ikke bundet av de religiøse påbudene i sunni-islam)

Og ønsker alle lesere en flott uke!