– De roper høyt, men går ikke i moskéen

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

– Det der er ikke islam

..sa en norsk-pakistansk jente til meg.

Det er en stund siden nå: Jeg hadde spurt hva hun mente om dødsstraff for frafall fra islam.

– Nei, det er helt mot islam. «Det skal ikke være tvang i religionen», står det helt tydelig i koranen. Å ta livet av noen på grunn av religion er helt mot islam, sa hun, bombastisk og tydelig.

———

 

Her er Salman Taseers drapsmann, umiddelbart etter drapet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen i dag, da jeg leste en kommentar av redaktør i Minerva, Nils August Andresen. Andresen tar utgangspunkt i drapet på guvernøren Salman Taseer (som ble drept av livvakten sin fordi han ønsket å endre Pakistans blasfemilover). En ting er at Taseer ble drept – politiske drap skjer fra tid til annen, både i muslimske og vestlige land. Det som gjør dette ekstra opprørende er at drapet har fått en del støtte – for eksempel har en mainstream-islamsk organisasjon i Pakistan gått langt i å vise forståelse for drapet.

Dette har fått Andresen til å ta hardere i enn han vanligvis gjør: «I altfor liten grad utfordrer norske muslimer det teologiske grunnlaget for ekstremismen. Det er nemlig ikke slik at de pakistanske tolkningene er merkelige og avvikende tolkninger av tradisjonell islam. Disse dødsstraffene har vært flertallssynet innen islam gjennom det meste av islams historie.»

Det Andresen etterlyser er dette: Teologisk avvisning av blasfemilover og dødsstraff for frafall.

———

Da jeg leste dette ble jeg minnet om samtalen med den norsk-pakistanske jenta. Det var åpenbart at for henne var dødsstraff for frafall fullstendig absurd – hun anså det som umoralsk, og i strid med alt hva islam var for henne. Derfor sa hun det skråsikkert og tydelig: Dødsstraff var mot islam.

Lignende utsagn har jeg støtt på flere ganger. Når en muslim skal ta avstand fra noe andre muslimer driver med, sies det gjerne med disse ordene: Det de gjør er ikke islam. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Men så kommer problemet: Når man sier det på denne måten – at terror, konemishandling eller dødsstraff er mot islam – blir man sårbar for motargumenter. For da kan anti-islamske debattanter hente fram hadither eller koranvers eller fatwaer fra den store islamske tradisjonenen, som ser ut til å si noe annet – og så kan de rope, triumferende: «Hva var det vi sa! Se her, det er DETTE som er ekte islam!»

Og så svarer kanskje muslimen: «Nei. Det er ikke islam». Før den anti-islamske debattanten igjen svarer: «Jo, det er det.» Og så har vi det gående.

———

Jeg tror: At norske muslimer vil tjene på å svare på en annen måte. I stedet for å avfeie kritikk med «det er ikke islam», kan man si: «Noen tolker islam på den måten. Jeg er dypt uenig, og tolker det annerledes».

Å svare på denne måten krever mer enn å si «det er mot islam». Det krever at man begrunner hvorfor man mener det, og det krever at man er villig til å kritisere tolkninger som andre muslimer gjør.

Som Andresen er inne på i teksten sin finnes det mange «veier» man kan gå hvis man vil begrunne motstand mot dødsstraff i den islamske tradisjonen: Den vanligste og enkleste er å hevde at dødsstraffen opprinnelig handlet om forræderi mot staten, ikke om frafall fra religion – noe som blir understreket på denne bloggen som handler om temaet (mer teologisk stoff finnes her og her).

Eller man kan søke støtte i det som kalles maqasid al-shariah – de grunnleggende målsetningene bak shariah, den islamske loven. Dette er et hevdvunnet teologisk prinsipp som i nyere tid har kommet til heder og verdighet igjen, og som går tilbake til den klassiske islamske teologen og filosofen al-Ghazali. Dette prinsippet sier at poenget med shariah er at den skal virkeliggjøre visse grunnleggende mål – å bevare liv og helse, med mer. Dersom en lov ikke bidrar til å ivareta disse prinsippene – noe man kan hevde at dødsstraff for frafall ikke gjør – kan loven forandres.

(for de som ønsker å sette seg grundig inn i de teologiske debattene om dette i dagens islam anbefaler jeg denne boka: New Directions in Islamic Thought. dessverre er den ganske dyr)

——–

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen jeg hadde med den norsk-pakistanske jenta forløp videre. Men jeg tror jeg sa noe slikt som dette:

– Men jeg har hørt at en del muslimske lærde har ment at frafall skal straffes med døden?

Og jeg mener at hun svarte noe slikt:

– Ja – det kan være. Men i så fall tar de feil.

———-

 

PS:

Et lite hjertesukk herfra til slutt: Hvis man ønsker at slike debatter ikke skal forekomme blant muslimer, hva er det beste man kan gjøre da? Jo, omtrent det samme som mange gjør i dag: Å henge seg opp i ting som hijab, halal-mat, med mer, mistenkeliggjøre muslimer for ikke å være lojale mot det norske samfunnet, eller å hevde at moderate muslimer bare lyver. For det  som skjer da er at muslimer slutter rekkene og nekter å kritisere hverandre, fordi de føler at de må stå sammen mot det kritiske storsamfunnet.

Og dermed blir det enda vanskeligere for personer som denne jenta å kritisere undertrykkende tradisjoner.

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.

– Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden?

En kort, prinsipiell bloggpost i dag. Det ble heftig debatt etter det forrige innlegget. Signaturen Sony skrev da dette:

«Dersom du mener at vi ikke hadde hatt et problem med muslimer, ville jo vi jo for pokker ikke diskutert dette oppad vegger og nedad stolper. Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden? FORDI DE ER ET PROBLEM UANSETT HVOR FÅ ELLER MANGE!»

Jeg vil skrive litt om dette. Det er nemlig ikke første gang jeg hører det: «Det må jo være en grunn til at vi prater så mye om muslimer?» Argumentet går ut på at muslimer er et problem, fordi de blir fremstilt som et problem i media. Stemmer det?

——–

Ja og nei. Det er flere eksempler på at grupper blir fremstilt som et stort problem i den offentlige samtalen uten at de nødvendigvis er det. Jødene i mellomkrigstiden. «Selv fremtredende personer i det norske samfunn kunne den gang uttrykke denne form for antisemittisme uten at det gikk ut over deres anseelse», som det heter i en statlig utredning.

Eller frykten for «den gule fare«.

I USA i etterkrigstiden: Kommunist-frykten i 50-årene, den såkalte McCarthyismen.

———

Samtidig er det jo ikke alltid sånn. Noen ganger diskuterer man ting fordi det er et helt reelt problem, selvfølgelig. Og noen ganger ligger sannheten midt i mellom: Kanskje er det et problem, men ikke så stort som intensiteten i debatten kan gi inntrykk av.

Poenget er i hvert fall dette: Det at det er mange som prater om en ting kan ikke brukes som argument for at det faktisk ER et problem. Til det har mennesker tatt feil alt for mange ganger før.

———

Oppdatering: Redaktør i Minerva Nils August Andresen har skrevet en god kommentar om denne tematikken, der jeg er enig i det meste:

«Utfordringene knyttet til høy innvandring og dårlig arbeidsmarkedsintegrering er høyst reelle (…) og bør møtes med aktive, politiske tiltak. Det kan gjøres uten å male opp et bilde av innvandrere som en trussel, av svenske muslimer som onde barbarer eller av et samfunn som holder på å rakne.»

Jeps.

– Vi må komme forbi «oss muslimer» og «dere nordmenn»

I går var det valg i Sverige, og Sverigedemokratene sjokkerte mange ved å rase inn i riksdagen.

En del av Sverigedemokratenes retorikk har gått ut på å være skeptiske til islam og muslimer, slik det dokumenteres her av en fyr som var på et av deres islam-møter undercover. Samtidig har Sverigedemokratene konsekvent nektet å prate om innvandrere som svensker: «Svensk är den som har en helt övervägande svensk identitet, och som av sig själv och av andra svenskar uppfattas som svensk».

———

Da jeg fulgte med på de svenske valgsendingene og debatten rundt Sverigedemokratene ble jeg minnet om en prat jeg hadde med en mann som sitter i styret i en moske her i Oslo. Han var lei av å høre om «muslimer» og «nordmenn» som om det var to forskjellige raser.

– Vi må slutte med det der! Vi må komme forbi det! jeg mener, vi hører det på begge sider. Vi muslimer blir automatisk «utlendinger», og det verste er at vi omtaler oss selv på den måten også.

Han håper at man etter hvert kunne få fokus på hva man har felles.

– Når jeg tar med barna på fotballtrening, og prater med de andre fedrene der… så er det jo mye de samme tingene vi er opptatt av, ikke sant? Da tenker jeg ikke at «han der er ikke muslim», og jeg håper ikke at de utelukkende tenker på meg som «han muslimen». Da er vi der som mennesker, som fedre, som nordmenn. Vi møtes på tvers av religiøs oppfatning.

———

Tiden vil vise om ting utvikler seg i retningen som denne mannen håper på. Min erfaring er i hvert fall at jeg noen ganger helt glemmer om den jeg prater med er muslim eller ikke – og det er gjerne når vi samles om noe som vi begge har felles. Hvis vi sitter i en studiesirkel på Blindern, hvis vi denger løs på hverandre på kickboxing-trening (jeg begynte på det i høst), hvis t-banen er forsinka og vi begge er sinte på Oslo Sporveier – så er det ikke viktig at jeg er kristen og den andre er muslim. Det viktige da er at man er studenter, kickboxing-nybegynnere eller frustrerte T-bane-passasjerer.

Den religiøse tilhørigheten er ikke borte, det er ikke det. Men i slike situasjoner er den ikke spesielt viktig. Og det er kanskje slike ting denne mannen håper skal bli mer vanlig?

———

Til slutt ønsker denne bloggen svenskene lykke til med å stable på beina en regjering!

Muslimer ute, muslimer hjemme

Jeg får en del innspill til denne bloggen, med forslag til hva folk synes jeg bør skrive om. Det synes jeg er supert, og er takknemlig for alle innspill 🙂 (selv om jeg dessverre ikke får respondert på alt)

En del av disse innspillene dreier seg om hva noen muslimer gjør ute i verden. Forfølgelse av kristne, barnebruder, slaveri mm. «Hvorfor skriver du ikke om det»?

Så her er noen tanker om det. En del av dette har jeg tidligere sagt i debattene i kommentarfeltet, men jeg tror det er greit å oppsummere det i en bloggpost.

———–

1: Muslimer er forskjellige.

Dette er et banalt poeng, men det må sies igjen. Muslimer tolker og lever ut islam på forskjellige måter. I verden er det over 1.5 milliarder muslimer. Noen tolkninger av islam er mer vanlige enn andre, men likevel er det stort mangfold. Et eksempel: Fram til 1800-tallet var det relativt stor enighet blant muslimer om at slaveri var tillatt i følge islam. Sannsynligvis var slaveriet i islamske land langt mer humant enn slaveriet i Vesten/USA, blant annet fordi koranen tydelig regulerte hvordan slaver skulle behandles (se spennende intervju med en historiker om dette her).

Men på 1800-1900-tallet skjedde det en teologisk nyorientering blant muslimske lærde, og mange begynte å mene at slaveri var mot islam. Blant annet var den paksistanske islamisten Mawdudi viktig i denne teologiske nytolkningsprosessen. Det han brukte som argument var dette: Profeten Muhammed hadde holdt fram som et ideal å frigi slaver. Derfor var det Guds vilje at slaveriet skulle opphøre. Men et så radikalt budskap var ikke mulig på profetens tid, så det måtte skje gradvis, sa teologene. Og i dag kjenner jeg ikke en eneste norsk muslim som mener at slaveri er i tråd med Guds vilje.

Men: Det finnes fortsatt et par muslimske land der slaveri foregår, for eksempel Mauritania og Niger i Afrika. Der blir slaveriet forsvart med argumenter hentet fra islam – det står i koranen, osv.

Hva betyr dette? Bør jeg være opptatt av å finne ut hvorvidt slaveri er et utbredt fenomen blant norske muslimer, fordi muslimer i Mauritania og Niger mener at det er i tråd med islam? Nei. Muslimer tolker islam forskjellig, og ingen norske muslimer (i hvert fall ingen jeg vet om) mener at slaveri er ok. Det er muslimene i Mauritania og Niger som representerer unntaket.

———-

2. Det er forskjell på å være minoritet og majoritet.

I en del muslimske land skjer det forfølgelse av religiøse minoriteter. I Iran blir bahaier og andre ikke-muslimer, men også sunni-muslimer forfulgt, for eksempel. I Egypt har de koptiske kristne det vanskelig. I Pakistan kan kristne oppleve stor forfølgelse, det samme gjelder ahmadiyya-muslimer.

Betyr det at vi kan forvente at norske muslimer, for eksempel de med røtter i Pakistan, skal begynne å trakassere norske kristne? Det antyder Hege Storhaug her.

Men der tar Storhaug feil. Det er nemlig stor forskjell på å være minoritet og majoritet. Det er snarere regelen enn unntaket at minoriteter – enten det er religiøse, språklige eller etniske grupper – blir undertrykt av majoriteten. Det gjelder ikke bare muslimske land. Det gjelder kristne land som Russland og Hviterussland, det gjelder det offisielt ateistiske Kina, det gjelder det hindu-dominerte India, det gjelder buddhistiske Bhutan, det gjelder Israel. Blant annet.

De vestlige landene i dag, men sin relativt store religionsfrihet, er egentlig det store unntaket, både historisk og i nåtid. Men også her ser vi tendenser til innskrenking av religionsfriheten – forbudet mot byggingen av moskeer i Sveits, den underlige debatten om det muslimske senteret i New York, med mer – islamkritikeren Lars Gule sammenligner nå hetsen mot muslimer med hvordan jødene tidligere ble behandlet.

Derimot ser man ofte at folk som lever som minoriteter blir opptatt av minoriteters rettigheter. I Norge og Europa lever muslimer som en minoritet. Det gjør at mange av muslimene her utvikler et sterkt engasjement for menneskerettigheter for alle, fordi de selv kjenner diskrimineringen på kroppen. For eksempel har Islamsk Råd Norge gitt ut en erklæring sammen med Den norske kirke om at alle skal ha rett til å skifte tro.

Mitt håp er at dette engasjementet for menneskerettigheter som man kan finne blant mange vestlige muslimer, etter hvert vil prege de muslimske landene de kom fra – at norsk-pakistanske muslimer vil kunne gi et lite bidrag til at kristne blir bedre behandlet i Pakistan, for eksempel.

For å oppsummere: Muslimer i Norge har erfaring med å være minoritet, og ser verden gjennom det perspektivet. Derfor er mange mer opptatt av religionsfrihet og menneskerettigheter enn av å innskrenke andres tro. Så nei – jeg tror ikke det er noen store fare for at norsk-pakistanske ungdomsgjenger skal begynne å ramponere kirker i Oslo.

———

3. Poenget!

Til oppsummering: Jeg mener altså at man ikke kan lese om hva som skjer i land der muslimer er i majoritet, og så tro at man vet det som er å vite om muslimer i Norge. Verden er mer komplisert enn som så 🙂  Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er såre vel blant norske muslimer. For slik er det ikke. Men for å forstå islam og muslimer i Norge må man først og fremst se på hvordan muslimer lever her, ikke hva som skjer i Pakistan eller Egypt.

————————–

Oppdatering: Jeg fikk en god innvending på facebook, der det ble påpekt at en del muslimer i Norge og Europa har sagt eller gjort antisemittiske ting. Det er helt riktig, noe jeg har skrevet om flere ganger.

Hvordan stemmer det med det jeg skrev om at muslimer i Vesten ofte er opptatt av minoriteters retigheter? Det enkle svaret er at dette er både-og: Mange blir opptatt av minoritetsrettigheter, men ikke alle. Muslimer er som sagt forskjellige, og det er en viktig del av bildet (det er mest unge menn som står for de antisemittiske angrepene).

Men det litt mer kompliserte svaret er at forholdet til Israel og jøder ofte er et slags «unntak» for noen muslimer. Noen muslimer kan være mot terror mot sivile overalt, men de godtar selvmordsbombing i Israel. Og en muslim kan være tolerant, liberal, opptatt av homofiles og kvinners rettigheter osv – og i neste øyeblikk slippe ut ekstremt fordomsfulle kommentarer om jøder.

Uansett er antisemittismen blant muslimer i Europa ikke en «religiøs» greie. I koranen står det stygge ting om både kristne og jøder, men man finner ikke tilsvarende antikristne holdninger blant dagens muslimer. Antisemittismen henger svært tett sammen med Palestina-konflikten. Hver gang Israel er i krig øker angrepene mot jøder i Europa, og så synker de igjen når Israel går inn i en (relativt) fredelig fase.

Tre fra Oslo siktet for terror

De fleste har nok fått med seg hva som skjedde i dag tidlig: To personer ble tatt i Oslo siktet for å ha planlagt terrorangrep, og en tredje person med norsk oppholdstillatelse ble tatt i Tyskland.

Jeg har blitt oppringt av én journalist allerede som lurte på om jeg visste noe om dette. Og nei, jeg visste ingenting, sa jeg til ham. Men jeg kan dele med leserne mitt perspektiv på dette: Mitt inntrykk er at dette kom som en stor overraskelse på folk i de store muslimske miljøene. De jeg har vært i konktakt med ante ingenting om at noe slikt kunne være på gang. Det tyder derfor på at dette dreide seg om folk på utsiden av de etablerte moskémiljøene, og at det nok er en marginal gruppering.

———-

Videre vet vi ennå ikke om angrepet var planlagt å finne sted i Norge, eller om planen var å utføre angrepet i et annet land. Vi vet heller ikke nøyaktig hva som var motivene til de mistenkte. I kommentarfeltet her på bloggen skrev jeg dette i går:

«I dag tror jeg det er en reell – om enn bitteliten – sjanse for terrorangrep mot oss, så lenge vi er i Afghanistan. Hvis vi ikke hadde vært der ville sjansen vært null.»

Samme analyse gjør den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp i Aftenposten, når han skal kommentere hvorfor PST mener terrorfaren har økt:

– Det at Norge deltar i Afghanistan er årsaken til det, det finnes ingen anner forklaring, sier han.

———-

Det jeg er mest overrasket over er at denne gruppen hadde såpass blandet etnisk bakgrunn: En usbeker, en uighur (muslimsk minoritet i Kina) og en kurdisk iraker. Mark Sageman, en av de ledende terrorforskerne i verden, har for eksempel påpekt i boka Leaderless Jihad at de fleste terrorgrupperinger ofte er relativt etnisk homogene.

Mitt stalltips er derfor at i det minste usbekeren og uighuren var i Afghanistan en periode før de kom til Norge, og kanskje ble kjent der. Irakeren kan ha vært der, men kan også ha blitt rekruttert/radikalisert senere, i løpet av 2000-tallet og i forbindelse med krigen i Irak.

Da jeg skulle til å publisere dette så jeg at også PRIO-direktør Kristian Berg Harpviken gjør en lignende analyse i VG.

Men dette er utelukkende spekulasjon fra min side!

———

Til avslutning: På en dag som i dag er jeg veldig glad for at PST finnes og at de gjør jobben sin. Det tror jeg også de fleste av mine muslimske venner er, selv om noen nok kan synes at PST ringer dem litt vel ofte og uten alltid å ha en god grunn. Men når sånne ting blir avslørt forstår man kanskje hvorfor?