Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

Snik-likestillingen

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

– Barna mine blir fremmede overalt

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

– For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en «kravstor muslim», en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

– Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

– Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

– Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

– Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er «utlendinger». Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

– Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er «utlendinger» eller «norske» av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

– Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir «utlendinger» både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var «utlendinger». At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Det ordner seg?» Eller: «Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske»? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som «ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut».

Men han tok også noen forbehold.

– Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål til diskusjon: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Og god helg! (sender også mange tanker til de jordskjelvrammede i Japan og Stillehavet – måtte det gå etter forholdene godt)

– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

– Jeg gleder meg til jul

…sa en muslimsk jente jeg pratet med.

– Jeg har begynt å pynte allerede. Og kjøpt julegaver til vennene mine.

Jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket da jeg hørte det.

– Feirer du jul? Men du er jo muslim?

– Ja, og så? Jeg er like mye muslim selv om jeg har julepynt og gir julegaver. Det betyr ikke at jeg godtar hele den kristne pakka likevel. Jesus er jo en profet hos oss også, smilte hun.

——-

En del «rett-troende» muslimer jeg har pratet med før har sagt at de ikke feirer jul. Ikke fordi de har noe mot at ikke-muslimer feirer jul, men fordi det opprinnelig er en kristen høytid, og at det derfor blir feil for dem som praktiserende muslimer.

Slik var det i familien til denne jenta før, fortalte hun.

– Da jeg var liten feiret vi ikke jul. Men på et punkt tror jeg foreldrene mine tenkte at det ikke var så farlig, liksom. Å pynte og gi gaver er jo en kulturell skikk som vi også kan delta i?

——-

Jeg tror nok at det i de fleste moskeer i Norge vil bli sagt at en muslim ikke selv bør feire jul aktivt, selv om han gjerne kan ønske sine kristne naboer en god feiring. Slik blir det for eksempel argumentert i denne fatwaen fra det mainstream sunnimuslimske nettstedet Islamonline. De hevder at julefeiring står i fare for å viske ut forskjellene på islam og kristendom, ettersom den opprinnelige betydningen av jula er at Gud ble menneske, noe muslimer anser som umulig.

Mens andre muslimer – som jenta jeg pratet med – mener at jula også kan anses som en kulturell høytid, som de godt kan være med på å feire, uten å godta hele det kristne budskapet.

——-

– Noen vil kanskje se skjevt på meg fordi jeg feirer jul, sa hun.

– Men det bryr jeg meg ærlig talt ikke om. Jeg vet at jeg er muslim uansett.

For meg ble dette en ny påminnelse om dette: Muslimers liv er noe annet og mer enn «korrekt» islamsk teologi (noe jeg også har skrevet om her). Man kan ikke bare åpne koranen, og tro at man da har forstått det som er å forstå om dagens norske muslimer. Livet har en tendens til å bli mer komplisert enn som så.

——

Oppdatering: Har fått et par innspill fra muslimer som lurer på om jeg mener at muslimer som ikke ønsker å feire jul ikke bidrar til integrering, og så videre. For å gjøre det klart: Nei, det mener jeg ikke! Man kan selvfølgelig fungere utmerket i det norske samfunnet selv om man ikke feirer jul.

– Vi må komme forbi «oss muslimer» og «dere nordmenn»

I går var det valg i Sverige, og Sverigedemokratene sjokkerte mange ved å rase inn i riksdagen.

En del av Sverigedemokratenes retorikk har gått ut på å være skeptiske til islam og muslimer, slik det dokumenteres her av en fyr som var på et av deres islam-møter undercover. Samtidig har Sverigedemokratene konsekvent nektet å prate om innvandrere som svensker: «Svensk är den som har en helt övervägande svensk identitet, och som av sig själv och av andra svenskar uppfattas som svensk».

———

Da jeg fulgte med på de svenske valgsendingene og debatten rundt Sverigedemokratene ble jeg minnet om en prat jeg hadde med en mann som sitter i styret i en moske her i Oslo. Han var lei av å høre om «muslimer» og «nordmenn» som om det var to forskjellige raser.

– Vi må slutte med det der! Vi må komme forbi det! jeg mener, vi hører det på begge sider. Vi muslimer blir automatisk «utlendinger», og det verste er at vi omtaler oss selv på den måten også.

Han håper at man etter hvert kunne få fokus på hva man har felles.

– Når jeg tar med barna på fotballtrening, og prater med de andre fedrene der… så er det jo mye de samme tingene vi er opptatt av, ikke sant? Da tenker jeg ikke at «han der er ikke muslim», og jeg håper ikke at de utelukkende tenker på meg som «han muslimen». Da er vi der som mennesker, som fedre, som nordmenn. Vi møtes på tvers av religiøs oppfatning.

———

Tiden vil vise om ting utvikler seg i retningen som denne mannen håper på. Min erfaring er i hvert fall at jeg noen ganger helt glemmer om den jeg prater med er muslim eller ikke – og det er gjerne når vi samles om noe som vi begge har felles. Hvis vi sitter i en studiesirkel på Blindern, hvis vi denger løs på hverandre på kickboxing-trening (jeg begynte på det i høst), hvis t-banen er forsinka og vi begge er sinte på Oslo Sporveier – så er det ikke viktig at jeg er kristen og den andre er muslim. Det viktige da er at man er studenter, kickboxing-nybegynnere eller frustrerte T-bane-passasjerer.

Den religiøse tilhørigheten er ikke borte, det er ikke det. Men i slike situasjoner er den ikke spesielt viktig. Og det er kanskje slike ting denne mannen håper skal bli mer vanlig?

———

Til slutt ønsker denne bloggen svenskene lykke til med å stable på beina en regjering!

– Man må ikke tenke så bokstavelig

– Jeg mener, hva er det som er det viktigste med ramadan? Det er ikke handlingene i seg selv, men det som ligger bak. Man må tenke grundig gjennom ting, ikke bare tolke ting bokstavelig.

Jeg pratet nylig med en muslimsk kjøpmann i Oslo. Jeg nevnte at jeg skrev bok om muslimer, og da begynte han uoppfordret å fortelle om sitt syn på ramadan og islam.

– Se på meg. Jeg driver en butikk. Hvis jeg skulle ha fastet fra morgenen av kunne jeg aldri klart jobben min tilfredsstillende. Det ville gått ut over alle mine ansatte, og familien min. Og det kan jo ikke være meningen? Så jeg har tenkt grundig gjennom hva som er poenget med ramadan, sa han.

————

Denne mannen hadde kommet fram til dette: Poenget med ramadan, slik han så det, var at de som hadde mye skulle bli minnet om hvordan det var å ikke ha så mye. At man skulle huske på hvordan det var å leve i fattigdom. Derfor skulle man avstå fra visse ting, og villig dele det man hadde med andre under måneden. For eksempel invitere slekt og venner på middag.

– Det er det som er viktig. Man må forstå hvorfor Gud har gitt oss reglene. Ikke bare følge det blindt og bokstavelig. Men jeg vet at en del muslimer ville si til meg at det jeg nå sier er feil hvis jeg sa det til dem, humret han.

————-

Dagen før jeg traff denne kjøpmannen leste jeg en interessant kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen. Der poengterer hun at muslimer, akkurat som andre troende, «plukker ut de delene av sin religion de kan bruke, og gjør så godt de kan» – og altså ikke bare tar hele pakka.

(det jeg ikke er enig i er det som står i ingressen: at religiøse muslimer fremstiller det som om «alle jordens muslimer» overholder ramadan. tvert imot er min erfaring at de religiøst praktiserende muslimene føler at muslimer flest ikke praktiserer islam)

Da jeg leste denne kommentaren, og neste dag pratet med kjøpmannen, ble jeg igjen minnet på det jeg opplever som den store svakheten ved prosjektet mitt: At jeg primært har hengt i religiøse miljøer. Det vil si at jeg ikke får skildret alle dem som tenker på seg selv som muslimer, men som ikke praktiserer så alt for mye.

I moskeene jeg har vært i vil nok de fleste si at denne kjøpmannen har misforstått – at man ikke bare kan hoppe bukk over fasten sånn uten videre, og likevel tenke at man overholder ramadan. Det er opp til Gud å dømme, vil mange understreke, og man velger selv som muslim hvor mye man praktiserer. Men man kan ikke endre på det Gud har sagt.

Men når det gjelder muslimer flest i Norge tror jeg denne mannen er relativt representativ. Det trodde han selv også.

————–

– Jeg tror egentlig de fleste jeg kjenner tenker sånn ca. som meg, sa kjøpmannen til meg.

– De fleste av mine ansatte, slekta mi – man prøver å gripe fatt i det virkelig viktige med islam. Ikke bare å følge reglene slavisk.

– Pakistan står på randen av borgerkrig

Før jeg dro på ferie til Sverige i forrige uke pratet jeg med en norsk-pakistansk mann som har vært i Norge i noe over ti år.

Det han fortalte rystet meg.

– Folk i Norge skjønner ikke hva som holder på å skje. Hele Pakistan står i fare for å gå i oppløsning. Det kan bli borgerkrig. Jeg får høre fra familien min at det blir mer og mer utrygt på gatene der. Vet du at det faktisk er millioner av mennesker som har blitt flyktninger internt i Pakistan?

– Millioner?

– Ja. Og det får vi høre svært lite om i norske medier, sa han.

Denne mannen visste hva han ville gjøre dersom det ble alvor: Hvis det ble kaos og familiehjemmet i Lahore ble truet ville han dra ned dit for å forsvare familien. Med våpen i hånd.

———

Etter at jeg hørte dette sjekket jeg litt. Og det viste seg at det ikke bare var denne mannen som fryktet dette. Flere kjennere av regionen – blant annet journalisten Ahmed Rashid, som har skrevet flere bøker om Taliban og Al-Qaida, frykter det samme.

———-

Denne bloggen dreier seg ikke om internasjonal politikk, så jeg skal ikke fordype meg for mye i hvordan ståa er i Pakistan. Bare en observasjon: Det har slått meg at de norsk-pakistanerne jeg kjenner er relativt lite engasjert i dette. Hallo, liksom: Landet familien deres kom fra står i fare for å ende i totalt kaos? Men det er ikke noe jeg hører om så alt for ofte. Selvfølgelig er det en del som er engasjert i Pakistans skjebne, noe annet ville vært rart. Men denne mannen, med sin uttalte intensjon om å dra ned dit hvis det virkelig ble alvor, representerer et klart unntak.

Jeg tolker det slik: De norsk-pakistanerne jeg kjenner er mer norske enn pakistanske. Det vil si: Man er først og fremst knyttet til Norge som land. Selvfølgelig er mange også glade i Pakistan, men det kommer likevel på en klar andreplass.

———

Tilbake til Pakistan. Jeg spurte denne mannen hva vi i Norge kunne gjøre for å lette situasjonen i Pakistan. Han var ikke i tvil.

– Lett. Å trekke seg ut av Afghanistan. Det er krigen der som har bidratt til å gjøre Pakistan til et kaos. Hvis Norge trekker seg ut vil det øke  sjansen for at USA og NATO også trekker seg ut, og da kan vi få en lokal løsning. Det vil ikke være perfekt, men det vil være mye bedre enn i dag.

Moralpoliti på kjøkkenet

– Han er veldig hyggelig altså. Men i blant blir jeg litt lei.

Jeg hadde kommet i snakk med den arabiske kokken på en kafé i sentrum. Han jobbet på kjøkkenet sammen med en annen innvandrer, en mann fra Albania. Og det siste året hadde albaneren hatt en slags åndelig oppvåkning, og blitt relativt konservativ. Det hadde skapt utfordringer for samarbeidsklimaet.

– Jeg mener, jeg prøver også å be fem ganger om dagen. Men han lar meg liksom ikke være i fred! Han maser om at jeg må ta av smykkene mine, at vi må ta ned alle plakatene på veggene, at vi ikke kan ha på musikk når vi jobber, og sånne ting, sukket han oppgitt.

Selv mente han at hvert menneske måtte finne sin egen vei, også innenfor islam.

– Jeg har respekt for at han ser sånn på det, hvis det gir ham fred i hjertet. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke han kan respektere at jeg velger annerledes.

——–

Jeg tror at denne lille konflikten på dette restaurant-kjøkkenet uttrykker noe av spenningen som kan oppstå i møtet mellom noen muslimer og det norske samfunnet. I seg selv trenger det ikke skape noen problemer at man velger å leve som konservativ muslim. Tvert i mot: For mange får det som konsekvens at de blir mer lovlydige, blir mer opptatt av å gjøre godt mot andre, mm.

Men for noen får dette som konsekvens at de blir «moralpoliti» overfor andre muslimer (og en sjelden gang ikke-muslimer). Det bryter med noe som har blitt en viktig del av moderne norsk kultur, og som også preget den arabiske kokken: At folk skal velge selv. At man skal følge hjertet sitt. At ingen har rett til å fortelle andre hva som er rett og galt.

——–

Jeg mener ikke nødvendigvis at «norsk kultur» her har rett. Noen ting er riktige og andre ting er gale, og da må det kunne gå an å si det? Det må for eksempel kunne gå an å si at det ikke er riktig å fortsette å forbruke så mye som vi gjør, i disse klimatider?

Likevel er det en spenning her, mellom konservative religiøse mennesker (både kristne og muslimer) og andre nordmenn som ikke ønsker noe moralpoliti. Jeg har møtt noen konservative muslimer som er oppmerksomme på denne spenningen. En av dem sa det slik til meg:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger.

Og den etter hvert kjente konvertitten Yousef Assidiq har flere ganger sagt at han selv mener at homofili er galt, men at han vil kjempe for homofiles mulighet til å velge fritt – og mot alle som ønsker å innskrenke deres frihet.

——–

Kan man være konservativ og likevel respektere andres frie valg? Vad sägs?

Hurra for 17. mai!

De siste dagene har jeg vært på familiehytta dypt i de svenske skoger og skrevet på et bok-kapittel, så har ikke fått oppdatert bloggen. Bare en kort bloggpost i dag, som ikke handler om muslimer spesielt, men om nasjonaldagen vår og det flerkulturelle samfunnet.

I morgen er det 17. mai. Da jeg var yngre var jeg kritisk til denne dagen: Jeg syntes det var for mye nasjonalisme, for mange norske flagg, for mye av alt.. og som ung og radikal verdensborger var det noe jeg ikke ville vedkjenne meg.

I dag tenker jeg helt annerledes. I det flerkulturelle samfunnet Norge har blitt trenger vi noe som binder folk sammen: Noen nasjonale symboler alle kan enes om.

———

17. mai er en slik dag.

En del av den tradisjonelle «norskheten» er det vanskelig for mange innvandrere (og muslimer) å ta til seg: Man begynner ikke å gå tur i marka på søndager sånn helt uten videre, man begynner ikke nødvendigvis å lage tørr matpakke i stedet for å spise smakfull varm lunsj bare fordi man har kommet til et nytt land.

Men 17. mai kan i prinsippet inkludere alle. Det holder å si at man er glad i dette landet. At man vil høre til her. At man vil feire dagen med å vifte med flagget. Det kan en kristen gjøre, det kan en ateist gjøre, og det kan en muslim gjøre. Dessuten: Hvis man ser stort på det, og sammenligner med andre land, så er Norge et ganske bra land det er grunn til å feire, er det ikke?

Så i morgen skal jeg gå i gatene og vifte med flagget. Og jeg regner med å støte på flere av mine muslimske venner.

Med det ønsker jeg alle en super nasjonaldag!