Archive for the ‘Politikk’ Category

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

september 7, 2011

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

  1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
  2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
  3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
  4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

De ulike bildene av profeten

mars 27, 2011

Dagens blogginnlegg er en kommentar til en debatt som pågår, ikke en fortelling eller en reportasje. For tiden pågår det nemlig en sped debatt om profeten Muhammed som historisk person. Journalisten Halvor Tjønn har gitt ut en lenge bebudet biografi om profeten Muhammed – eller, rettere sagt, en fremstilling av hvordan de tidligste muslimske historikerne fremstilte ham. Boka har ennå ikke kommet i butikkhyllene, men har blitt anmeldt og kommentert i flere aviser.

Både Aftenposten og Dagsavisen har anmeldt boka svært kritisk, noe som har fått Hans Rustad på document.no og VGs kommentator Olav Versto til å se rødt. Og Hege Storhaug har skrevet en kronikk i Bergens Tidende der hun skriver at vi kan se «Muhammeds fotavtrykk» i dagens verden (og de er ikke gode, i følge henne).

****

En sjia-muslimsk fremstilling av profeten Muhammed (sjiamuslimer har ikke noe forbud mot å tegne Muhammed, i motsetning til sunnimuslimer).

Jeg skal ikke her ta stilling til innholdet i boka til Tjønn, som jeg ennå ikke har lest. Mitt inntrykk ut fra omtalene er at boka er etterrettelig i forhold til å gjengi andre kilder, men kanskje ikke er like nøytral som Tjønn selv hevder at den er (det virker som om han ikke bare beskriver, men også tar stilling til Muhammed).

Derimot vil jeg ta opp dette spørsmålet: Kan man forstå islam og muslimer i dag gjennom en historisk studie av profeten Muhammed? Det ligger som en undertone i noen av kommentarene som har kommet i kjølvannet av boka til Tjønn: Ja, nå skjønner vi det – det er DERFOR muslimer driver med terror…

På det spørsmålet vil jeg svare nei. For å forstå islam og muslimer i dag må man først og fremst se på hvilke bilder dagens muslimer har av profeten sin. For å ta et eksempel: Mange radikale tenåringer går med bilder av Che Guevara på t-skjorten. I dag vet man at Che var en hensynsløs leder som drepte mange motstandere. Betyr det at dagens tenåringer som går med Che-skjorter egentlig støtter mord på politiske motstandere, eller står i fare for å sette i gang med voldelige revolusjoner hvert øyeblikk? Nei. For tenåringer flest er Che et symbol på håp og kamp for en bedre verden. Ser du en tenåring med Che-tskjorte kan du anta at vedkommende sannsynligvis støtter et parti til venstre for sentrum. Og det er stort sett det.

Tilsvarende har dagens muslimer ulike bilder av profeten. Jihadister som al-Qaida vil kanskje fokusere på profeten som militær leder og hans oppfordringer til å ofre seg for andre. Mens pragmatiske og moderate muslimer vil fokusere på at profeten var jordnær og prøvde å finne praktiske løsninger. Spirituelle sufier vil kanskje fokusere på profeten mest som en god og spirituell person som levde nært Gud.

Kanskje kan man si det slik: Si meg hvilket bilde du har av profeten, og jeg skal si deg hvilken type muslim du er!

****

Har den da ingen verdi, den type bok Halvor Tjønn nå har levert? Jo, selvfølgelig har den det. Akkurat slik religionsforskere har forsket på den historiske Jesus, og prøvd å finne ut om man på vitenskapelig basis kan si noe om hvem han var, er det helt ok at moderne sekulære historikere forsøker å finne ut hvem Muhammed egentlig var. Men man skal ikke tro at en historisk biografi om Muhammed kan lære oss så alt for mye om dagens muslimer, akkurat slik en historisk biografi om Jesus ikke kan lære oss så alt for mye om dagens kristne.

****

Forøvrig: Noen lesere vil kanskje merke seg at jeg har illustrert denne saken med et religiøst portrett av profeten Muhammed. Dels er et for å vise mangfoldet blant muslimer, og hvordan de forholder seg til sin profet. Men det er også en reaksjon på noe VGs kommentator Olav Versto skrev i sin kommentar: At det i dag er umulig å skrive kritisk om Muhammed, eller å tegne ham. Vel, Versto, jeg tror ikke det. Se her. Muslimer flest er ikke voldelige og intolerante. Selv om jeg har lagt ut dette religiøse portrettet av profeten, noe enkelte sunnimuslimske lesere kanskje vil reagere på, er jeg helt sikker på at jeg i natt kan sovne trygt i senga mi på Tøyen.

(Litt bakgrunn: i sunni-islam er det forbudt å portrette profeten. Men i shia-islam er det ikke forbudt, og der har det også vært en tradisjon for religiøse portrett av profeten, som fungerer litt på samme måte som ikoner i den østlige kristne kirken. Og jeg, som ikke-muslim i Vesten, er uansett ikke bundet av de religiøse påbudene i sunni-islam)

Og ønsker alle lesere en flott uke!

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

november 3, 2010

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.

– Det er bare Israel som skiller kristne og muslimer

august 31, 2010

I dagens Klassekampen står konvertitten Yousef Assidiq fram med noe som nok vil overraske mange: Han har meldt seg inn i KrF. (den originale artikkelen er ikke online)

Bakgrunnen er at KrF nå vurderer å oppheve den såkalte bekjennelsesplikten, som sier at man må være kristen for å ha verv i partiet (mens ikke-kristne må nøye seg med å være vanlige medlemmer). Mehboob ur-Rehman, den respekterte imamen i den store moskeen Islamic Cultural Center i Oslo, reagerte ved å oppfordre muslimer til å stemme KrF, og sa at han selv vurderte å melde seg inn.

———–

Da jeg leste dette ble jeg minnet om en lang samtale jeg hadde med en norsk-pakistansk mann for over et år siden. Han uttrykte frustrasjon over at det ikke var noe parti som passet akkurat for ham.

– Jeg mener, egentlig er det KrF jeg er aller mest enig i. For det først forsvarer de trosfriheten i Norge, og vil sikre at folk skal ha rett til å tro på det de vil. Det er viktig for meg. De kjemper mot materialismen i samfunnet. De er opptatt av å ta vare på de svakeste. Det mest naturlige ville være å melde seg inn der, sa han.

Men han dro på det.

– Vel… for det første føles det litt feil å melde seg inn i et parti som ikke vil la meg få lov til å være aktiv. Og for det andre… så er det Israel. Hvordan kan jeg være med i et parti som ikke støtter palestinernes sak? Det går bare ikke. Det er så godt som helt umulig. Når det kommer til politikk er det bare Israel som skiller kristne og muslimer. Men det er nok, sa han. Og han virket trist når han sa det.

– Så da ender jeg opp med å stemme Ap. Selv om jeg ikke liker det.

————

Jeg har ikke møtt ham siden det, så jeg vet ikke om han fortsatt står for det samme synet, eller om signalene om at bekjennelsesplikten kan bli opphevet kan få ham på andre tanker.

Men dette med Israel er det nok ikke bare han som opplever som problematisk blant Norges muslimer. Da Yousef Assidiq annonserte det på facebook (før Klassekampen slo det opp) var det det han fikk kritikk for: «Hvordan kan du være med i et parti som er Israels beste venn»?

———-

Det gjenstår å se hvordan dette utvikler seg. Kanskje får Yousef med seg flere muslimer inn i KrF. Kanskje vil det på sikt forandre hvordan KrF ser på Israel/Palestina. Jeg tror ikke det er det verste som kunne skjedd KrF;)

Og et KrF-engasjement vil prege muslimene som blir med der: Det vil tvinge dem til å tenke prinsipielt gjennom forholdet mellom religion og politikk. Jeg tror heller ikke det er det verste som kunne skjedd norske muslimer. Så alt i alt heier jeg på Yousef og hans nye partipolitiske engasjement. Kanskje blir det et bidrag til å bygge broer mellom kristne og muslimer i Norge.