«Julaften» i Trondheimsveien

– Salamu aleykum.

Innehaveren hilste innstendig og lenge på alle gjestene som kom inn døra på restauranten i Trondheimsveien i Oslo. Han tok dem i hånda, la en hånd mot hjertet og smilte. De fleste mennene hadde helt hvite klær, hvite bukser og hvit kjortel, kvinnene hadde kjoler og fargerike hijaber. Det var en stemning av høytid og glede i lokalet: Folk smilte til hverandre, ga hverandre klemmer, og kastet seg over maten.

– Aleykum assalam, svarte de som kom inn.

Ìnnehaveren kom bort til bordet mitt, der jeg satt og spiste lunsj for et par timer siden.

– Vet du hvilken dag det er i dag?

– Ja selvsagt, det er id al-fitr, sa jeg.

– Det er julaften, ikke sant! Det er vår julaften dette!

Han smilte fra øre til øre.

——

To gutter klemmer hverandre under id. (ok, dette bildet var kanskje vel cheesy, men jeg klarte ikke la være å dele det)

Da jeg ruslet ut på formiddagen i dag for å få meg noe å spise hadde jeg helt glemt hvilken dag det var. Jeg hadde fått med meg at mange av mine muslimske bekjente så fram til id al-fitr – feringen av at fastemåneden ramadan er over – men hadde vært så nedsyltet i oppgaver på jobben at jeg ikke hadde registrert at det faktisk var i dag. På vei til den billige tyrkiske restauranten der jeg går i blant syntes jeg at det var noe i lufta: Hvorfor var det så mange folk som gikk i festklær? Hvorfor så de så glade ut? Men jeg koblet ikke det ene med det andre.

Så satte jeg meg ned for å spise. Da skjønte jeg det.

– Salam aleykum, salam aleykum…

Fredshilsener, klemmer, hilsener, smil. Kompiser som satt ned ved bordene og spiste. Barnefamilier. Folk med arabisk, tyrkisk og somalisk bakgrunn, et par jeg tror var konvertitter… Og selv om jeg aldri har opplevd en id-feiring «innenfra» kjente også jeg en slags sitring i meg der jeg satt, som minnet meg om følelsen jeg får når det er jul: Følelsen av at dette er høytid. At denne dagen er spesiell. Opplevelsen av å se vennlig på alle som er der, at i dag er man venner, også med fremmede – man skal ikke møte hverandre med skepsis, men med godhet og tillit.

Jeg kjente ingen av de som satt der i restauranten. Men jeg syntes jeg så det på dem. At det var noe slikt de opplevde – der de satt og smilte til alle som kom inn døra, venn eller fremmed: At denne dagen er annerledes enn de andre.

—–

Og nå nettopp, da jeg kom inn døra på kontoret og gikk inn på VG Nett, så jeg noe som gjorde det klart for meg at denne muslimske høytiden nå har blitt en del av Norge, og ikke lenger er noe fremmed: VG Nett, Norges største og mest populære nettsted, spør sine lesere: «Hvordan feirer du id?». De sier ikke «muslimene feirer id», som om det var noe fremmed, de spør rett og slett: Hvordan feirer DU id? Og de har en nydelig bildeserie som dokumenterer hvordan id-feiringen kan arte seg, både i Norge og i muslimske land. Id er ikke lenger noe som «de» har der ute. Id er nå en del av Norge.

—–

Forøvrig, hvis noen lurer på hvorfor jeg skriver «id» med i og d, mens mange andre skriver det med en e først, altså, «eid»: «Eid» er den internasjonale stavemåten på engelsk. «Id» er den norske (men det finnes viktigere ting å krangle om enn staving). Da gjenstår det bare å si: Id mubarak!

Jeg avslutter denne bloggposten med å gjengi et dikt av journalisten og forfatteren Mahmona Khan, som hun har lagt ut på bloggen sin i forbindelse med at de er id:

Eid er fest

Det er Eid når du våkner tidlig

Ser på dine hennamalede hender

Kjenner duften av mammas søte saweian

og dytter deg fort ut av senga

–

Det er Eid når små og store

Løfter hendene i bønn

For å takke for maten

For å takke for livet

–

Det er Eid når familien samles

og  Eid-klemmene ingen ende har

Eid Mubarik!

Eid Mubarik! lyder det overalt

–

Eid er å måtte vente på “Idi”

Pengegavene

Knitrende fine sedler

Røde og blå sedler

I små små hender

–

Eid er farger, leven og latter

Kjoler, sjal og drakter

Sende Eid- hilsner til venner

Minnes de som ikke er der

–

Eid er god mat

Mammas beste oppskrifter

Tilberedt med rikelig omtanke

Servert med en masse kjærlighet

–

Eid er å gi

Gi av det man har

Gi så mye man kan

Til den som har intet

–

Eid er å vise kjærlighet

Inkludere den som har ingen

Smile, smile, smile og

Omfavne de man er glad i.

–

Eid Mubarik!

(Av Mahmona Khan)

– Jeg drikker ikke alkohol når det er ramadan

– Altså, jeg skulle gjerne blitt med deg, men det er ramadan nå skjønner du… så da kan jeg ikke drikke alkohol… du vet hva ramadan er, ikke sant?
Han jeg snakket med så på meg og flirte skjevt. Jeg nikket og sa at ja, jeg visste sånn omtrent hva ramadan var, men spurte ikke hva som gjorde at han syntes det var greit å drikke alkohol resten av året, men ikke nå.

Det var for et par timer siden. Denne helgen er jeg i Helsinki, i forkant av en fagkongress jeg skal på til uka. Jeg satt på trikken ned til sentrum, og planen var å finne en jazzklubb. Jeg hadde lyst å lukte litt på Helsinki by night, men tenkte at jeg nok ikke våget meg inn på et vanlig utested mutters aleine. Men dersom det fantes en bra jazzklubb derimot… Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i jazz, så på et jazzsted ville jeg lett kunne gå inn og bare begynne å digge, og lett føle meg hjemme.
Det dumpa ned tre gutter i 20-årene ved siden av meg på trikken. Jeg hørte at de snakket arabisk, og stotret frem: Eh, unnskyld, vet dere om det er noen bra jazzklubb i sentrum jeg kan stikke på?
– Walla, prater du arabisk? Mashallah! utbrøt de.
De begynte med en gang å snakke om ulike klubber de ville anbefale.
– Altså, DEN har de billigste drinkene, og DEN har de deiligste damene… men de er kanskje litt unge for deg de som går på den klubben, haha!
Jeg innså at det hadde skjedd en misforståelse her.
– Eh, altså, jeg har ikke tenkt å sjekke damer… jeg vil et sted de spiller live jazz.
– Jazz? Du mener disco, ikke sant? Disco dancing all night!
Jeg ga opp. Min arabisk er ikke all verden, og jeg innså at disse gutta kanskje ikke var helt sikre på hva en «jazzklubb» egentlig var. Men de var blitt såpass gira på å vise meg en bra klubb at jeg bare fulgte etter, og tenkte at de skulle få gleden av å vise meg rundt i byen sin.

Da vi sto utenfor klubben de hadde funnet fram til – et stivpynta sted jeg med en gang innså jeg aldri ville gå inn på – sa de høytidelig farvel.
– Altså, vanligvis ville jeg jo blitt med… Men nå er det ramadan. Så da drikker jeg ikke, sa han ene. Så vinket de og gikk, og jeg snek meg rundt hjørnet og rusla rundt i sentrum og så på livet.

Etterpå slo det meg: denne historien illustrerte et poeng jeg har ofte har prøvd å få fram på denne bloggen, og som religionsforskere gjerne gnukker på til de blir blå: Muslimer forstår og lever islam på forskjellige måter. Grunnleggende sett handler det om dette: hva man mener at islam «ER». La oss tenke oss en debatt mellom to personer vi kan kalle «islamkritikeren» og «muslimen»:
Islamkritikeren sier dette: «Det finnes hyggelige muslimer, for all del, men de tar ikke islam på alvor. Ekte islam er sånt vi ser hos Taliban! Alt annet er bare taqiyya! (løgn)».
Så svarer muslimen: «Nei nei, er du dum? Taliban er ikke ekte islam. Det er ikke ekte islam å regulere skjegglengden på menn og så videre, og steine kvinner på fotballstadion. Islam handler om respekt, om kjærlighet, om verdighet for alle mennesker».
«Nei», svarer islamkritikeren, «islam er ikke slik du sier at det er. Jeg skjønner religionen din bedre enn du gjør selv, kjære muslim, og det er nok Taliban som har forstått hva islam dreier seg om».
«Hæ, hvem av oss er det egentlig som er muslim, deg eller meg», svarer muslimen kanskje.
La oss tenke oss at det kommer en tredje person forbi, som vi kan kalle «religionsforskeren». Da henvender muslimen og islamkritikeren seg til ham og ber ham om å avgjøre hvem av dem som har rett.
«Tja, vel…», sier religionsforskeren. «Altså, jeg er ikke troende muslim, så fra mitt perspektiv er islam det muslimer selv sier at islam er… så jeg vil si at begge deler er islam. Taliban er islam, og tolker det på sin måte. Og du, gode fredelige og demokratiske muslim, tolker også islam på din måte, så det du sier er også islam. Ja takk begge deler, må jeg nok si.»
Da ser muslim og islamkritikeren på hverandre.
«Sånn kan det ikke være», sier de ikke kor. «Det finnes vel bare EN islam?»

TIlbake til guttene jeg møtte på trikken. Teologiske autoriterer i islam har vært uenige om mye. Men noen ting har det vært stor enighet om, blant annet at det ikke er lov å drikke alkohol, både under ramadan og ellers. Og det har vært stor enighet om hva fasten innebærer. Men, og her kommer religionsforskerens poeng inn: Muslimer over hele kloden – i dag mellom halvannen og to milliarder – har forstått, tolket og levd dette på forskjellige måter. Gutta på trikken tok på alvor påbudet om fasten, virket det som – denne måneden ønsket de å komme nærmere Gud. Men resten av året virket det som de ikke så noe stort problem med verken alkohol eller å sjekke damer på byen.
Slik er det på mange områder, både når det gjelder privatmoral, politikk og familieforhold. Muslimer flest fokuserer på noen ting mer enn andre – ser noe som viktig, ser noe som uviktig, hopper glatt over andre tng. «Hijab», for eksempel, er et konsept som i følge en del islamske teologer gjelder både kinner og menn: Menn skal senke blikket når de møter en fremmed kvinne, også kle seg på visse måter, osv. Hvorfor er det da så ofte bare kvinnens hijab som står i fokus? Det handler om det samme: Ulike muslimer velger ut ulike ting de anser som viktig.

Dette betyr ikke at ikke muslimer kan si at noe er SANN islam, og at andre ting strider mot islam… det kan man selvfølgelig. Selv, som troende kristen, mener jeg også at noen ting er sant i følge min religion, og at andre ting er mot kristendommen. Når det gjelder kristendommen ser jeg ting innenfra. Men når man står på utsiden og ser inn, slik jeg gjør i forhold til islam, og slik alle ikke-muslimer gjør når det gjelder en religion man ikke tilhører – kan man ikke påstå at man kan si hva som er sann og hva som er falsk islam.
Var det islam, det gutten på trikken sa, da han forklarte at han bare drakk alkohol når det ikke var ramadan? Nei, vil de fleste ortodokse muslimer si. Men som religionsforsker kan jeg ikke si annet enn dette: For ham var dette islam.

Hva tenker dere lesere?

– Man må ikke tenke så bokstavelig

– Jeg mener, hva er det som er det viktigste med ramadan? Det er ikke handlingene i seg selv, men det som ligger bak. Man må tenke grundig gjennom ting, ikke bare tolke ting bokstavelig.

Jeg pratet nylig med en muslimsk kjøpmann i Oslo. Jeg nevnte at jeg skrev bok om muslimer, og da begynte han uoppfordret å fortelle om sitt syn på ramadan og islam.

– Se på meg. Jeg driver en butikk. Hvis jeg skulle ha fastet fra morgenen av kunne jeg aldri klart jobben min tilfredsstillende. Det ville gått ut over alle mine ansatte, og familien min. Og det kan jo ikke være meningen? Så jeg har tenkt grundig gjennom hva som er poenget med ramadan, sa han.

————

Denne mannen hadde kommet fram til dette: Poenget med ramadan, slik han så det, var at de som hadde mye skulle bli minnet om hvordan det var å ikke ha så mye. At man skulle huske på hvordan det var å leve i fattigdom. Derfor skulle man avstå fra visse ting, og villig dele det man hadde med andre under måneden. For eksempel invitere slekt og venner på middag.

– Det er det som er viktig. Man må forstå hvorfor Gud har gitt oss reglene. Ikke bare følge det blindt og bokstavelig. Men jeg vet at en del muslimer ville si til meg at det jeg nå sier er feil hvis jeg sa det til dem, humret han.

————-

Dagen før jeg traff denne kjøpmannen leste jeg en interessant kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen. Der poengterer hun at muslimer, akkurat som andre troende, «plukker ut de delene av sin religion de kan bruke, og gjør så godt de kan» – og altså ikke bare tar hele pakka.

(det jeg ikke er enig i er det som står i ingressen: at religiøse muslimer fremstiller det som om «alle jordens muslimer» overholder ramadan. tvert imot er min erfaring at de religiøst praktiserende muslimene føler at muslimer flest ikke praktiserer islam)

Da jeg leste denne kommentaren, og neste dag pratet med kjøpmannen, ble jeg igjen minnet på det jeg opplever som den store svakheten ved prosjektet mitt: At jeg primært har hengt i religiøse miljøer. Det vil si at jeg ikke får skildret alle dem som tenker på seg selv som muslimer, men som ikke praktiserer så alt for mye.

I moskeene jeg har vært i vil nok de fleste si at denne kjøpmannen har misforstått – at man ikke bare kan hoppe bukk over fasten sånn uten videre, og likevel tenke at man overholder ramadan. Det er opp til Gud å dømme, vil mange understreke, og man velger selv som muslim hvor mye man praktiserer. Men man kan ikke endre på det Gud har sagt.

Men når det gjelder muslimer flest i Norge tror jeg denne mannen er relativt representativ. Det trodde han selv også.

————–

– Jeg tror egentlig de fleste jeg kjenner tenker sånn ca. som meg, sa kjøpmannen til meg.

– De fleste av mine ansatte, slekta mi – man prøver å gripe fatt i det virkelig viktige med islam. Ikke bare å følge reglene slavisk.