Archive for the ‘Religionsfrihet’ Category

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

mars 3, 2011

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)

Advertisements

Muslimer ute, muslimer hjemme

august 26, 2010

Jeg får en del innspill til denne bloggen, med forslag til hva folk synes jeg bør skrive om. Det synes jeg er supert, og er takknemlig for alle innspill 🙂 (selv om jeg dessverre ikke får respondert på alt)

En del av disse innspillene dreier seg om hva noen muslimer gjør ute i verden. Forfølgelse av kristne, barnebruder, slaveri mm. «Hvorfor skriver du ikke om det»?

Så her er noen tanker om det. En del av dette har jeg tidligere sagt i debattene i kommentarfeltet, men jeg tror det er greit å oppsummere det i en bloggpost.

———–

1: Muslimer er forskjellige.

Dette er et banalt poeng, men det må sies igjen. Muslimer tolker og lever ut islam på forskjellige måter. I verden er det over 1.5 milliarder muslimer. Noen tolkninger av islam er mer vanlige enn andre, men likevel er det stort mangfold. Et eksempel: Fram til 1800-tallet var det relativt stor enighet blant muslimer om at slaveri var tillatt i følge islam. Sannsynligvis var slaveriet i islamske land langt mer humant enn slaveriet i Vesten/USA, blant annet fordi koranen tydelig regulerte hvordan slaver skulle behandles (se spennende intervju med en historiker om dette her).

Men på 1800-1900-tallet skjedde det en teologisk nyorientering blant muslimske lærde, og mange begynte å mene at slaveri var mot islam. Blant annet var den paksistanske islamisten Mawdudi viktig i denne teologiske nytolkningsprosessen. Det han brukte som argument var dette: Profeten Muhammed hadde holdt fram som et ideal å frigi slaver. Derfor var det Guds vilje at slaveriet skulle opphøre. Men et så radikalt budskap var ikke mulig på profetens tid, så det måtte skje gradvis, sa teologene. Og i dag kjenner jeg ikke en eneste norsk muslim som mener at slaveri er i tråd med Guds vilje.

Men: Det finnes fortsatt et par muslimske land der slaveri foregår, for eksempel Mauritania og Niger i Afrika. Der blir slaveriet forsvart med argumenter hentet fra islam – det står i koranen, osv.

Hva betyr dette? Bør jeg være opptatt av å finne ut hvorvidt slaveri er et utbredt fenomen blant norske muslimer, fordi muslimer i Mauritania og Niger mener at det er i tråd med islam? Nei. Muslimer tolker islam forskjellig, og ingen norske muslimer (i hvert fall ingen jeg vet om) mener at slaveri er ok. Det er muslimene i Mauritania og Niger som representerer unntaket.

———-

2. Det er forskjell på å være minoritet og majoritet.

I en del muslimske land skjer det forfølgelse av religiøse minoriteter. I Iran blir bahaier og andre ikke-muslimer, men også sunni-muslimer forfulgt, for eksempel. I Egypt har de koptiske kristne det vanskelig. I Pakistan kan kristne oppleve stor forfølgelse, det samme gjelder ahmadiyya-muslimer.

Betyr det at vi kan forvente at norske muslimer, for eksempel de med røtter i Pakistan, skal begynne å trakassere norske kristne? Det antyder Hege Storhaug her.

Men der tar Storhaug feil. Det er nemlig stor forskjell på å være minoritet og majoritet. Det er snarere regelen enn unntaket at minoriteter – enten det er religiøse, språklige eller etniske grupper – blir undertrykt av majoriteten. Det gjelder ikke bare muslimske land. Det gjelder kristne land som Russland og Hviterussland, det gjelder det offisielt ateistiske Kina, det gjelder det hindu-dominerte India, det gjelder buddhistiske Bhutan, det gjelder Israel. Blant annet.

De vestlige landene i dag, men sin relativt store religionsfrihet, er egentlig det store unntaket, både historisk og i nåtid. Men også her ser vi tendenser til innskrenking av religionsfriheten – forbudet mot byggingen av moskeer i Sveits, den underlige debatten om det muslimske senteret i New York, med mer – islamkritikeren Lars Gule sammenligner nå hetsen mot muslimer med hvordan jødene tidligere ble behandlet.

Derimot ser man ofte at folk som lever som minoriteter blir opptatt av minoriteters rettigheter. I Norge og Europa lever muslimer som en minoritet. Det gjør at mange av muslimene her utvikler et sterkt engasjement for menneskerettigheter for alle, fordi de selv kjenner diskrimineringen på kroppen. For eksempel har Islamsk Råd Norge gitt ut en erklæring sammen med Den norske kirke om at alle skal ha rett til å skifte tro.

Mitt håp er at dette engasjementet for menneskerettigheter som man kan finne blant mange vestlige muslimer, etter hvert vil prege de muslimske landene de kom fra – at norsk-pakistanske muslimer vil kunne gi et lite bidrag til at kristne blir bedre behandlet i Pakistan, for eksempel.

For å oppsummere: Muslimer i Norge har erfaring med å være minoritet, og ser verden gjennom det perspektivet. Derfor er mange mer opptatt av religionsfrihet og menneskerettigheter enn av å innskrenke andres tro. Så nei – jeg tror ikke det er noen store fare for at norsk-pakistanske ungdomsgjenger skal begynne å ramponere kirker i Oslo.

———

3. Poenget!

Til oppsummering: Jeg mener altså at man ikke kan lese om hva som skjer i land der muslimer er i majoritet, og så tro at man vet det som er å vite om muslimer i Norge. Verden er mer komplisert enn som så 🙂  Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er såre vel blant norske muslimer. For slik er det ikke. Men for å forstå islam og muslimer i Norge må man først og fremst se på hvordan muslimer lever her, ikke hva som skjer i Pakistan eller Egypt.

————————–

Oppdatering: Jeg fikk en god innvending på facebook, der det ble påpekt at en del muslimer i Norge og Europa har sagt eller gjort antisemittiske ting. Det er helt riktig, noe jeg har skrevet om flere ganger.

Hvordan stemmer det med det jeg skrev om at muslimer i Vesten ofte er opptatt av minoriteters retigheter? Det enkle svaret er at dette er både-og: Mange blir opptatt av minoritetsrettigheter, men ikke alle. Muslimer er som sagt forskjellige, og det er en viktig del av bildet (det er mest unge menn som står for de antisemittiske angrepene).

Men det litt mer kompliserte svaret er at forholdet til Israel og jøder ofte er et slags «unntak» for noen muslimer. Noen muslimer kan være mot terror mot sivile overalt, men de godtar selvmordsbombing i Israel. Og en muslim kan være tolerant, liberal, opptatt av homofiles og kvinners rettigheter osv – og i neste øyeblikk slippe ut ekstremt fordomsfulle kommentarer om jøder.

Uansett er antisemittismen blant muslimer i Europa ikke en «religiøs» greie. I koranen står det stygge ting om både kristne og jøder, men man finner ikke tilsvarende antikristne holdninger blant dagens muslimer. Antisemittismen henger svært tett sammen med Palestina-konflikten. Hver gang Israel er i krig øker angrepene mot jøder i Europa, og så synker de igjen når Israel går inn i en (relativt) fredelig fase.

Den lille kineseren med det doble budskapet

mars 28, 2010

I går var jeg på en stor islamsk konferanse i Oslo, Peace Conference Scandinavia, organisert av studentforeningen Islam Net. Islam Net har på kort tid klart å bli en av de største muslimske organisasjonene for ungdom. De har også skapt noen kontroverser. Blant annet har Abid Raja – helt feilaktig, etter min mening – anklaget dem for å være ekstremister. I møte med en del av anklagene har Islam Net sagt: Kom heller på konferansen vår i mars! Så kan dere dømme selv.

——–

Ok, tenkte jeg, jeg dukker opp. Hvilket jeg gjorde. Konferansen går over tre dager, men siden jeg drar på påskeferie i dag får jeg ikke vært med i dag og i morgen. La meg først si dette: Det er misvisende å kalle Islam Net eller denne konferansen for ekstremister eller noe i den duren. Det var ingen oppfordringer til vold, snarere ble muslimene oppfordret til å vise alle mennesker respekt, uavhengig av om de er muslimer eller ikke. Og en av de inviterte talerne som har skapt kontroverser – Abdurraheem Green – var helt tydelig på at en muslim er forpliktet til å følge lovene i det landet han bor i.

Men her vil jeg skrive om det foredraget i går jeg var mest spent på, nemlig «Human Rights in Islam» av den opprinnelig buddhistiske kineseren Hussein Yee, som konverterte til islam og nå er en betydningsfull islamsk personlighet i Malaysia. Jeg kjente ikke til ham fra før, men hadde sett en video på youtube der han sier at muslimer aldri kan stole på jøder, og at de «jøder dreper palestinere hver dag fordi de er et ondt folkeslag», sånn ca. Hmm.

Men nå var ikke temaet jøder eller noe lignende, men menneskerettigheter. Jeg var spent på hva han ville si: Både om forholdet mellom kvinner og menn, og om forholdet til ikke-muslimer.

——–

Ikke-muslimer: Han understreket sterkt at muslimer alltid skal behandle ikke-muslimer med respekt.

– Hvem er vi til å dømme? Kanskje kommer de til islam senere! Enten de er våre naboer eller i familien vår: De som ikke er muslimer har krav all respekt og omsorg. Like mye som muslimer, sa han.

Det kom et spørsmål fra en ikke-muslimsk jente i salen, som sa hun hadde erfart at noen muslimske gutter ofte behandlet henne og andre ikke-muslimske jenter uten særlig respekt. Det sjokkerte Yee.

– Virkelig? Da er de ikke gode muslimer. Uff. Send dem bare til meg, så skal jeg ta en prat med dem! Islam sier at vi skal vise respekt for alle.

Jeg stilte også et spørsmål. Yee hadde nemlig understreket at en av rettighetene i islam er «the right to choose» – rett til å ta egne valg. Gjelder dette også muslimer, dersom de ønsker å bli kristne, buddhister eller jøder, spurte jeg om. Altså: Har en muslim rett til å konvertere bort fra islam. Det svarte han ikke på.

– Hvorfor skulle en muslim ønske å konvertere bort fra islam? Islam er den sanne religionen. Å være muslim er det beste for mennesker. Ingen som har forstått hva islam er kan ønske å gå bort fra islam, sa han.

Jeg tolket det som et «nei».

———

Han pratet også mye om kvinner og menn, og forholdet mellom kjønnene. Hvilke rettigheter har man? På noen områder var han glassklar.

– Tvangsekteskap er mot islam! Alle har rett til å velge. Så jenter, hvis foreldrene deres vil tvinge dere til å gifte dere med noen dere ikke vil ha – si nei! Det er deres rett! Ikke sitt der og vær stille. For den som tier samtykker. Bruk deres rett til å velge, og gift dere med en dere elsker!

Jentene – som satt på galleriet oppe, mens gutta satt nede i salen – jublet.

Han var også tydelig på at jenter har rett til å jobbe ute.

– Hvis man har mulighet til å bli lege, så har Allah gitt deg de evnene! De må du bruke. Ingen har rett til å holde deg hjemme da, sa han.

Samtidig som han understreket at det beste var hvis kvinnen var hjemme. Men det var ikke noen plikt.

——–

Men så kommer det problematiske. En jente fra salen fortalte om en venninne som var gift. Mannen hennes ønsket å ta seg en kone til. Hun visste at det ville knuse henne helt dersom det skjedde. Hun lurte på: Hva kan hun si? Hva kan hun si til mannen sin, med støtte i islam?

Jeg ventet at Yee ville åpne med å si at i Norge skal man først og fremst følge norske lover, og at flerkoneri derfor uansett ikke var tillatt. En mann er forpliktet til å behandle begge konene sine likt og rettferdig dersom han skal ha mer enn én, og det er ikke mulig i Norge siden bare den ene kona kan være juridisk legitim. Eller at han skulle si noe annet tilsvarende.

Men det gjorde ikke Yee.

I stedet sa han dette:

– Allah har gitt kvinner to områder der de opplever flere prøvelser enn menn. Det gjelder klesdrakten, der de må dekke seg til. Og det gjelder flerkoneriet.

Jeg begynte å ane uråd. Han fortsatte.

– Og tenk først og fremst på dette: Stol på Allah! Henvend deg til ham. Bare han kan forandre hjertet til denne mannen, sånn at han kanskje avstår fra å ta seg en kone til, sa han.

Da jeg hørte dette fikk jeg en dårlig smak i munnen. Hvordan er det å høre noe slik for en jente som er helt fortvilet, fordi mannen hun elsker vil ta seg en ny dame? Skal hun bare godta det, og «sette sin lit til Gud»? Nei, jeg synes ikke det. For det første er det tvilsomt om dette egentlig er islamsk tillatt i Norge, ettersom det ikke vil være mulig å oppfylle betingelsene for at flerkoneri skal være tillatt i det norske samfunnet. For det andre så er dette egentlig det åpenbare svaret: «Det du skal si til mannen din er dette: NEI. Og hvis han insisterer så ber du ham bare dra til hel…te, og sier at du ikke blir med videre i så fall».

——–

Etter dette stilte jeg et spørsmål til. Har en mann rett til å slå sin kone under visse omstendigheter? Her er de lærde i islam uenige. I dag er det mange som sier klart og tydelig nei, blant annet muftien Essam Tallima som jeg tidligere har intervjuet her på bloggen, som har vært sekretær for selveste Qaradawi.

Andre sier at slag og vold ikke er tillatt, men at man «symbolsk» kan slå med en såkalt mishwaq, altså en pinne på størrelse med en tannbørste ca. Men det er ikke lov å skade eller at det skal gjøre vondt. Det har jeg også skrevet om før.

Men Yee sa ikke noe av dette. Først spøkte og lo han mye, og skapte god stemning i salen. Men han endte med å si dette:

– En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke. I Malaysia har foreldre lov til å slå sine barn, og det anser vi ikke som noe galt – det dreier seg om å oppdra dem, og vi gjør det i kjærlighet. På samme måte har menn en rett til å slå, men bare hvis det er i kjærlighet og utfra omtanke for kona. Dessuten må det ikke være på hodet eller andre plasser som kan være skadelige å slå på, men bare på andre steder på kroppen.

Jeg ble matt da jeg hørte dette. Inni hodet mitt ser jeg for meg en rekke menn som slår konene sine, og når kona protesterer sier de: «Men jeg gjør det fordi jeg er glad i deg, kjære!» (hvem skal egentlig avgjøre om et slag springer ut av kjærlighet eller ikke?)

———-

Samtidig – og det må i rettferdighetens navn understrekes – så sa Yee at den primære plikten for en mann var å elske sin kone. Han sa også at profeten Muhammed aldri slo noen av konene sine, og at profeten er eksempelet for alle muslimer. Han sa til mennene som var der:

– I kveld vil jeg at dere skal gå hjem og fortelle konene deres at dere elsker dem!

Den beste mannen er den som elsker sin kone og gjør alt for henne, sa han.

Hva skal man si? Jeg synes dette er et klassisk case der man kan se på glasset som enten halvfullt eller halvtomt. Hvis en svært anti-islamsk person hadde skrevet om dette foredraget ville han antagelig bare trukket fram det Yee sa om at vold mot kvinner kan være tillatt, og at han ikke kunne si at muslimer har rett til å forlate islam. Her er glasset halvtomt.

Mens mange av dem som var der nok tar med seg dette: At det viktigste er å elske hverandre. At en muslim skal vise alle respekt, enten vedommende er muslim eller ikke. Og at den beste mannen er den som gjør alt for sin kone. Og at tvangsekteskap er klart og tydelig forbudt i følge islam. Her er glasset halvfullt.

Og jeg? Det positive jeg tar med meg fra foredraget til Yee er hvordan han vektla at man skal vise respekt for alle mennesker, som var det han snakket mest om. Men jeg synes det er dypt problematisk at han ikke kunne ta avstand fra flerkoneri i Norge (som er noe annet enn å ta prinsipielt teologisk avstand fra det), og han i prinsippet mener at menn har rett til å slå sine koner. Og det står jeg for.

Hva de sa i moskeen om minaretforbudet

desember 6, 2009

På fredag var jeg som vanlig i  moskeen. Fredagsbønnen er muslimenes hovedgudstjeneste, litt som gudstjenesten i norske kirker på søndager. På forhånd var jeg spent: Hva ville de si etter minaretforbudet i Sveits? Jeg ventet meg kanskje sinte reaksjoner: Hvordan kan de gjøre dette mot oss! Hvordan kan de begrense vår frihet!

Men ingenting slikt ble sagt. Predikanten sto rolig foran oss og sa:

– For det første må vi reagere rolig. Vedtaket i Sveits er galt, men vi skal jobbe mot det med fredelige og demokratiske midler.

Han fortsatte:

– Dessuten må vi spørre oss: Hva er det vi har gjort som har ført til at sveitserne har stemt på denne måten? Jo, de er redde. Og det er delvis vår egen skyld: De ser på muslimske land, og de ser at det ikke står bra til der. De ser at de er korrupte og styrt på en dårlig måte. De ser at folk er undertrykt, sa han.

Og jeg tenkte: Oi. Det var sterke ord. Og han fortsatte:

– Så noe av det viktigste vi kan gjøre for at ikke noe lignende skal skje her i Norge er å jobbe med oss selv. Vi må jobbe med å bli de beste muslimene vi kan være. Det vil si vennlige, fredelige og gode mennesker, som bidrar positivt til samfunnet. Når mange nok av oss muslimer gjør det, så vil folk se at vi ikke truer samfunnet men tvert i mot bidrar positivt.