Archive for the ‘Sekter’ Category

– Assad er en vantro hund

oktober 26, 2012

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittenesom noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.

Reklamer

Sannheten om Harun Yahya

oktober 12, 2010

Som jeg har skrevet noen ganger før skriver jeg ikke mye på denne bloggen om ting som skjer utenfor Norges grenser, men i blant gjør jeg unntak – spesielt når det gjelder ting som er relevant for muslimer i Norge.

Det skal jeg gjøre denne gangen. I dag ble jeg nemlig oppmerksom på den tyrkiske forfatteren Harun Yahya, som blir lest av en del unge muslimer i Norge. Jeg har vært borti ham før og sett ham referert til, men ikke satt meg videre inn i hvem han er.  Yahya – som egentlig heter Adnan Oktar – har de siste årene profilert seg på å argumentere mot evolusjonen og for kreasjonisme. Det har gitt ham støtte fra flere religiøse miljøer, både kristne og jødiske.

I tillegg har han vært klar på at terrorisme er mot islam.

——-

Det er selvfølgelig flott at Yahya argumenterer mot terrorisme. Når det gjelder kreasjonisme er jeg kritisk til det og synes helt ærlig at det er noe tull – men i et demokratisk samfunn må vi få lov til å tro på det vi vil. (og kreasjonisme truer ikke Norge på noen som helst måte – tross alt er det 1 av 10 nordmenn som ikke tror på evolusjonen i det hele tatt, og bare 59 prosent av oss har full tiltro til evolusjonsteorien).

Langt mer alvorlig er at han er tilhenger av en konspirasjonsteori om frimurerne (se forøvrig denne bloggposten om konspirasjonstenkning blant enkelte muslimer). I begynnelsen av karrieren var han også uttalt antisemitt, men det sluttet han med i løpet av 90-tallet – nå er han tvert i mot opptatt av dialog med andre religioner, og ser på darwinismen og ateismen som den store felles fienden.

——–

Etter litt googling fant jeg imidlertid ut at Yahya ikke er den mange av hans tilhengere nok tror at han er. Magasinet New Humanist sendte en journalist til Istanbul over flere måneder, for å prate med folk som hadde vært borti Yahya fra starten. Det de fant ut er ganske enkelt sjokkerende.

Yahyas tidligere tilhengere forteller om en leder som på 80-tallet skapte en tett gruppe han hadde total kontroll over – en kult.  I den laget han sin helt egen form for islam. Blant annet mente han da at tradisjonene etter profeten Muhammed ikke gjaldt, og innskrenket for eksempel antallet obligatoriske bønner til tre.  I tillegg mente han at han hadde rett til å ha sex med alle kvinnene i gruppa.

Utover 90-tallet begynte han å bli involvert i politikk og næringsliv. Et pressmiddel han brukte var å tvinge jenter til å tilby sex til mektige menn, noe som ble filmet – og deretter brukt som pressmiddel mot de som deltok.

Sent på 90-tallet og på 2000-tallet skapte han et «snilt» offentlig bilde av seg selv, der han fordømte terrorisme og var for dialog med andre religioner. Men hele tiden skal han ha beholdt den sterke kontrollen over gruppa han hadde rundt seg (blant annet måtte alle gå med nesten like klær).

Inntrykket journalisten har er at han er en umoralsk opportunist som gjerne forandrer på meningene sine, og som primært er drevet av et ønske om makt.

——-

Noen vil kanskje være skeptiske til fremstillingen i denne artikkelen fordi den delvis er basert på anonyme kilder. Men ikke alt. Yahya er nå dømt i en tyrkisk rettssal, blant annet for dette med å ha tvunget jenter til å ha sex med mektige menn – noe de to tyrkiske fotomodellene Tugce Doras og Seckin Piriler har vitnet om at skjedde med dem.

Og mens Yahya på 90-tallet hadde innflytelse hos det islamistiske Refah-partiet som da var i regjering, har dagens moderate islamske regjeringsparti AKP holdt avstand til ham.

——-

Hvorfor er ikke disse tingene mer kjent blant Yahyas tilhengere i Vesten? Jeg tror en del av forklaringen er at at «Harun Yahya» ikke er hans egentlige navn, men bare et pseudonym han bruker når han skriver bøker. Skandalene rundt ham har skjedd under hans egentlige navn, Adnan Oktar. Det kan ha ført til at disse skandalene ikke har blitt forbundet med forfatteren Harun Yahya.

Men når man vet alt dette: Kan man fortsatt hevde at Yahya er et godt islamsk forbilde?