– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Artikkel i Minerva: «Privatiseringen av sharia»

Fortsatt er det litt dårlig med bloggoppdateringer her, masterskriving og greier, men i dag kan de av dere som ønsker det fordype dere i en lang artikkel jeg har skrevet i nyeste Minerva, om hvordan sharia – islamsk lov – langt på vei har blitt privatisert i Europa. Lagt ut på nett her.

Og for de av dere som ikke ønsker eller orker å lese hele det lange essayet, så finnes en radikalt forkortet utgave hos Dagsavisen, som publiserte den som kronikk i dag.

Og ja, forresten, onsdag 1. juni blir det samtale og/eller debatt om dette og de andre artiklene i nye Minerva på et frokostmøte på Café Christiania. Bare å melde seg på og komme.

Ønsker alle en god helg!

– Vi har blitt mer religiøse på grunn av presset

…sa en mann jeg pratet med for en stund siden.

– Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Terrorisme, integrering, alt det der. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det.

——–

Jeg tenkte på dette da jeg leste intervjuene med Ayaan Hirsi Ali, som har vært i Norge for å lansere boka Nomade som nå er oversatt til norsk. Hvis man skal forenkle budskapet til Ali veldig så mener hun i korthet at islam er stort problem, både i verden som helhet og for Europa på grunn av islamsk innvandring. I Nomade tar hun blant annet til orde for massiv kristen misjonering mot muslimer (men det er ikke for at muslimer skal bli frelst, slik en tradisjonell kristen vil tenke, men for at det skal redde dem selv og samfunnet fra islam).

Ayaan Hirsi Ali

Jeg skal ikke si mye om uttalelsene til Hirsi Ali. Bare dette: Det presset Hirsi Ali ønsker at man i Vesten skal legge på muslimer vil sannsynligvis bare virke mot sin hensikt (ut fra hennes intensjoner), og få muslimer til å bli mer religiøse og mer opptatt av islam. For det bildet som mannen jeg pratet med tegnet opp har jeg hørt hos flere: Mange ble opptatt av islam nettopp fordi samfunnet rundt dem var så opptatt av islam.

——-

– Det var så mye snakk om islam, ikke sant. Hele tiden. Og folk spurte meg om hva jeg mente om det og det som muslim. Så da ville jeg finner mer ut av ting, ikke sant? Så begynte jeg å lese, og begynte snart å praktisere islam for alvor.

Sa en ung mann jeg pratet med, som sto i full religiøs mundur – kufi (bønnelue) og hvit kjortel.

– Jeg var ikke så opptatt av islam før, sa en jente.

– Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem fingern og bare gå med hijab på tross, for å vise at jeg gjør som jeg vil. Samtidig… så er det vel ikke det som er poenget med hijab… det er jo noe man skal gjøre på grunn av Gud. Så jeg har ikke begynt med det ennå.

——-

Hva tenker dere lesere?

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Man må ikke tenke så bokstavelig

– Jeg mener, hva er det som er det viktigste med ramadan? Det er ikke handlingene i seg selv, men det som ligger bak. Man må tenke grundig gjennom ting, ikke bare tolke ting bokstavelig.

Jeg pratet nylig med en muslimsk kjøpmann i Oslo. Jeg nevnte at jeg skrev bok om muslimer, og da begynte han uoppfordret å fortelle om sitt syn på ramadan og islam.

– Se på meg. Jeg driver en butikk. Hvis jeg skulle ha fastet fra morgenen av kunne jeg aldri klart jobben min tilfredsstillende. Det ville gått ut over alle mine ansatte, og familien min. Og det kan jo ikke være meningen? Så jeg har tenkt grundig gjennom hva som er poenget med ramadan, sa han.

————

Denne mannen hadde kommet fram til dette: Poenget med ramadan, slik han så det, var at de som hadde mye skulle bli minnet om hvordan det var å ikke ha så mye. At man skulle huske på hvordan det var å leve i fattigdom. Derfor skulle man avstå fra visse ting, og villig dele det man hadde med andre under måneden. For eksempel invitere slekt og venner på middag.

– Det er det som er viktig. Man må forstå hvorfor Gud har gitt oss reglene. Ikke bare følge det blindt og bokstavelig. Men jeg vet at en del muslimer ville si til meg at det jeg nå sier er feil hvis jeg sa det til dem, humret han.

————-

Dagen før jeg traff denne kjøpmannen leste jeg en interessant kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen. Der poengterer hun at muslimer, akkurat som andre troende, «plukker ut de delene av sin religion de kan bruke, og gjør så godt de kan» – og altså ikke bare tar hele pakka.

(det jeg ikke er enig i er det som står i ingressen: at religiøse muslimer fremstiller det som om «alle jordens muslimer» overholder ramadan. tvert imot er min erfaring at de religiøst praktiserende muslimene føler at muslimer flest ikke praktiserer islam)

Da jeg leste denne kommentaren, og neste dag pratet med kjøpmannen, ble jeg igjen minnet på det jeg opplever som den store svakheten ved prosjektet mitt: At jeg primært har hengt i religiøse miljøer. Det vil si at jeg ikke får skildret alle dem som tenker på seg selv som muslimer, men som ikke praktiserer så alt for mye.

I moskeene jeg har vært i vil nok de fleste si at denne kjøpmannen har misforstått – at man ikke bare kan hoppe bukk over fasten sånn uten videre, og likevel tenke at man overholder ramadan. Det er opp til Gud å dømme, vil mange understreke, og man velger selv som muslim hvor mye man praktiserer. Men man kan ikke endre på det Gud har sagt.

Men når det gjelder muslimer flest i Norge tror jeg denne mannen er relativt representativ. Det trodde han selv også.

————–

– Jeg tror egentlig de fleste jeg kjenner tenker sånn ca. som meg, sa kjøpmannen til meg.

– De fleste av mine ansatte, slekta mi – man prøver å gripe fatt i det virkelig viktige med islam. Ikke bare å følge reglene slavisk.

– Islam dreier seg om hva jeg har i hjertet

Anbefaler i dag å lese en artikkel i Aftenposten fra noen dager tilbake. Den viser til forskning som sier at muslimer i Europa raskt blir sekularisert: De gjør religionen til en privatsak, på linje med mange andre europeere. Over halvparten av muslimene i Europa går aldri i moskeen, faktisk.

————

Folk som er kritiske til dette prosjektet hevder ofte at jeg er for naiv overfor muslimer, at jeg blir lurt, at jeg er offer for «taqiyya» osv. Men jeg tror at en større svakhet er at jeg nesten utelukkende har vært i aktivt religiøse miljøer. Så dersom målet er å gi en beskrivelse av muslimene som gruppe i Norge, så lykkes jeg ikke helt – fordi jeg primært kjenner dem som er religiøst praktiserende og aktive.

Flertallet er nemlig ikke så alt for religiøse av seg. Det kommer også fram i den eneste omfattende undersøkelsen vi så langt har om holdningene til norske muslimer.

————

Men noen «privatpraktiserende» muslimer har jeg møtt. Jeg husker for eksempel at jeg pratet med en norsk-pakistaner i starten av 20-årene. Jeg spurte ham om han var muslim.

– Ja, selvfølgelig er jeg muslim.

– Hva innebærer det for deg?

– Islam er i hjertet, ikke sant. Det er det alt dreier seg om. Ikke om jeg skal gjøre det eller det, eller om jeg håndhilser på jenter reller ikke. Alt det der er overfladisk. Men det dreier seg om å ha Gud i hjertet. Om å være god mot menneskene man har rundt seg.

———–

En del religiøst aktive muslimer ville nok riste på hodet av dette, og si at jo – reglene om rett og galt er en sentral del av islam.

Samme fenomen tror jeg vi kan se hos etnisk norske og kristne. En del religiøse nordmenn har en religiøs tro, men går sjelden i kirken, og er ikke opptatt av teologiske dogmer. Mange av dem kan si ting som at «Gud er i hjertet» og «de ytre tingene er ikke viktige» eller «Gud er den samme for alle».

Og en del mer religiøst aktive kristne vil riste på hodet av dette, og si at de kanskje ikke tar Bibelen på alvor.

Så også her er det kanskje likheter som går på tvers av religiøs tilhørighet?

———–

Forøvrig: Vi er alle sjokkerte over det som skjedde utenfor Gaza i går. Sender i dag en ekstra tanke til familiene til de døde, og til palestinerne i Gaza.

Fakta om muslimer vol II: Myten om muslimske diktatur

Denne uka har jeg skrevet hjemmeeksamen i et fag på Blindern, «Demokratiproblemet i Midtøsten». Da føles det passende å fortsette «Fakta om muslimer»-føljetongen som jeg startet for et par uker siden. Da var temaet muslimers holdninger til demokrati, sånn globalt sett.

———

I dag er det et beslektet tema. I debatter på nettet kan man ofte lese ting som at «det finnes ingen demokratiske muslimske land», eller at «islam hindrer demokrati og frihet» osv. Men – rent empirisk (altså hvis man ser på virkeligheten) – stemmer ikke dette. Det finnes nemlig en rekke muslimske land som er demokratiske, der en stor andel av verdens muslimer bor. Den amerikanske konservative tenketanken Freedom House rangerer hvert år alle landene i verden ut fra om de er demokratiske eller ikke, eller «free» som Freedom House sier det. Der kan man sjekke selv.

———-

Vi lister opp:

Indonesia: 200 millioner muslimer ca. Det største muslimske landet i verden, med ca. 1/7 av verdens musilmer. Demokratisk.

Bangladesh: 175 millioner muslimer ca. Demokratisk.

Bosnia og Albania i Europa, Tyrkia, Mali i Afrika: Muslimske, demokratiske OG sekulære. Slå den liksom;) (ca. 90 millioner innbyggere til sammen)

Andre land, som Malaysia og Pakistan: Delvis demokratiske.

Dere forstår bildet. Mange muslimske land er ikke dikatur, men demokratier. Og i disse landene bor en betydelig andel av muslimene i verden.

———

Det store unntaket er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika (pluss Iran), der bare Israel (som ikke er muslimsk) og Libanon kan regnes som mer eller mindre demokratiske. Det er komplekse årsaker til det. Men ettersom islam ikke har hindret demokrati i å vokse fram andre steder, hvorfor skulle det hindre demokratiet i å vokse fram her?

———-

Selvfølgelig er det mange av de demokratiske landene jeg har listet opp som har svakheter. I Pakistan skjer det i blant grusomme overgrep mot den kristne minoriteten. I Malaysia har det de siste 20 årene blitt innført lover som diskriminerer mot kvinner.

Men, et viktig poeng: Man kan ikke sammenligne disse landene med Norge. Man må sammenligne med andre land i samme region. Pakistan kan man sammenligne med India: Også der skjer det overgrep mot kristne, men da er det gjerne hinduer som står for dem (der er det også mange overgrep mot muslimer, forøvrig). Mali har utfordringer, men klarer seg langt bedre enn noen av sine kristne naboer. Tyrkia har utfordringer, men er mer demokratisk enn sitt kristne naboland Armenia. Malaysia er ikke perfekt, men i forhold til en del andre land i Sørøst-Asia – Burma, Vietnam, Nord-Korea, eller Kina – så er det kanskje ikke så ille?

Man måste jämföra, som det sies i den svenske filmen Mitt liv som hund.

——–

Og med det ønsker jeg alle leserne god helg! Kos dere med sol, is og fakta!

– Hvorfor skulle vi innføre shariah her? (et par unge islamister)

Denne bloggen skaper ulike reaksjoner. En del islam-kritikere har ment at jeg farer alt for lett over en del ting i tradisjonell islamsk shariah: Forbudet mot frafall, forskjellsbehandling av menn og kvinner, osv.

En forklaring på det: Hittil har jeg ikke møtt noen muslimer som går med planer om å innføre shariah i lovverket i Norge eller Europa. De som har en såkalt islamistisk overbevisning prater så og si alltid om muslimske land. Forrige uke møtte jeg to unge menn som begge mente at tradisjonell shariah burde være samfunnets lov. Men ikke i Norge.

———

Mann1:

– Altså, vi har utrolig mange muslimske land som ikke er styrt etter shariah. Jeg mener, hvorfor i all verden skulle vi ønske å innføre det her? Det ville vært helt irrasjonelt å jobbe for det i Norge – tross alt er ikke dette et muslimsk land, og folk flest ønsker det ikke – selv flertallet av muslimene som bor her er fornøyd med de norske lovene. I Midtøsten derimot, der vil shariah være bra – bare se på all korrupsjonen og undertrykkelsen. Det ville forsvinne hvis landene virkelig ble styrt etter shariah.

Mann2 hadde et litt annet perspektiv.

– Jeg mener at alle samfunn må finne sin egen vei. Det som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted. Norge har en sekulær og kristen tradisjon, og da er det riktig at det fortsetter.

– Selv om flertallet i Norge skulle bli muslimsk, spurte jeg.

– Ja. For det er den tradisjonen og kulturen som gjelder her. Men i mange muslimske land er tradisjonen en annen. Det må vi ha respekt for.

———

Så har jeg møtt andre muslimer som ser annerledes på det. En del ønsker prinsipielt en sekulær stat, både her og i Midtøsten, fordi det er det eneste som kan sikre full religionsfrihet. Andre nytolker shariah.

– Shariah handler om rettferdighet. Det som var rettferdig på profetens tid er ikke nødvendigvis rettferdig i dag. For eksempel ga det mening at jenter skulle arve halvparten så mye som menn på profetens tid, ettersom det var menn som da var forsørgere. Men i dag er det mange kvinner som jobber ute, så da er ikke den regelen rettferdig lenger, hørte jeg fra en ung jente.

– Men du ønsker shariah i lovverket, i Norge også?

– Ja. Men med shariah mener jeg de overordnede prinsippene Gud har gitt oss: Rettferdighet, riktig fordeling og så videre. Ikke at tyver skal få kuttet av hender eller at man skal straffes med piskeslag for å være utro. Eller at muslimer som konverterer til kristendommen skal bli drept. Jeg ønsker et rettferdig samfunn – og det er Norge langt på vei i dag.

———

Så har jeg møtt noen som prinsipielt kunne tenke seg tradisjonell shariah her også. Men for dem er forutsetningen at Norges befolkning først konverterer til islam.

– Ja, jeg ønsker prinsipielt at Norge skal bli en islamsk stat. Men bare hvis folk her vil det, sa en ung mann.

– Hva må skje for at folk skal ville det?

– Da må folk her skjønne at islam er sannheten. Og muslimene må begynne å ta islam mer på alvor. I dag er jo de fleste muslimene bare kulturelle muslimer.

– Tror du det kommer til å skje?

– Jeg håper, inshallah. Men det er avhengig av at folk vil. Det er ikke snakk om å bruke tvang på noen som helst måte, hvis du tror det.

———

For å klargjøre hvor jeg selv står: Jeg mener at det norske lovverket er langt bedre for dagens norske samfunn enn de tradisjonelle islamske lovene, slik de har blitt forstått av de store islamske lovskolene. Det er fordi det i tradisjonell shariah blir gjort forskjell på menn og kvinner, og på muslimer og ikke-muslimer. Så dersom jeg opplevde at det var en stor bevegelse blant norske muslimer for å innføre de tradisjonelle islamske lovene her, ville jeg definitivt skrevet om det. Men jeg opplever ikke at dette er noe muslimene her er opptatt av.

——–

Men dersom muslimer ønsker å innføre tradisjonelle islamske lover i muslimske land, så sier jeg: Kjør på. Det er deres land, og der har ikke jeg noe jeg skal ha sagt.

Noen tanker fra dere lesere?

———-

Oppdatering: Jeg innser at jeg hoppet over noe da jeg skrev denne posten. Slik Yousef Assidiq skriver i kommentarfeltet er det en del muslimer som ønsker at muslimer skal kunne bli dømt etter shariah-domstoler, for eksempel når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Slike domstoler finnes allerede i Storbritannia, for eksempel. Men det er stor forskjell på å ønske egne domstoler for muslimer og å ønske shariah-lov for hele befolkningen.