Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Artikkel i Minerva: «Privatiseringen av sharia»

Fortsatt er det litt dårlig med bloggoppdateringer her, masterskriving og greier, men i dag kan de av dere som ønsker det fordype dere i en lang artikkel jeg har skrevet i nyeste Minerva, om hvordan sharia – islamsk lov – langt på vei har blitt privatisert i Europa. Lagt ut på nett her.

Og for de av dere som ikke ønsker eller orker å lese hele det lange essayet, så finnes en radikalt forkortet utgave hos Dagsavisen, som publiserte den som kronikk i dag.

Og ja, forresten, onsdag 1. juni blir det samtale og/eller debatt om dette og de andre artiklene i nye Minerva på et frokostmøte på Café Christiania. Bare å melde seg på og komme.

Ønsker alle en god helg!

– Det der er ikke islam

..sa en norsk-pakistansk jente til meg.

Det er en stund siden nå: Jeg hadde spurt hva hun mente om dødsstraff for frafall fra islam.

– Nei, det er helt mot islam. «Det skal ikke være tvang i religionen», står det helt tydelig i koranen. Å ta livet av noen på grunn av religion er helt mot islam, sa hun, bombastisk og tydelig.

———

 

Her er Salman Taseers drapsmann, umiddelbart etter drapet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen i dag, da jeg leste en kommentar av redaktør i Minerva, Nils August Andresen. Andresen tar utgangspunkt i drapet på guvernøren Salman Taseer (som ble drept av livvakten sin fordi han ønsket å endre Pakistans blasfemilover). En ting er at Taseer ble drept – politiske drap skjer fra tid til annen, både i muslimske og vestlige land. Det som gjør dette ekstra opprørende er at drapet har fått en del støtte – for eksempel har en mainstream-islamsk organisasjon i Pakistan gått langt i å vise forståelse for drapet.

Dette har fått Andresen til å ta hardere i enn han vanligvis gjør: «I altfor liten grad utfordrer norske muslimer det teologiske grunnlaget for ekstremismen. Det er nemlig ikke slik at de pakistanske tolkningene er merkelige og avvikende tolkninger av tradisjonell islam. Disse dødsstraffene har vært flertallssynet innen islam gjennom det meste av islams historie.»

Det Andresen etterlyser er dette: Teologisk avvisning av blasfemilover og dødsstraff for frafall.

———

Da jeg leste dette ble jeg minnet om samtalen med den norsk-pakistanske jenta. Det var åpenbart at for henne var dødsstraff for frafall fullstendig absurd – hun anså det som umoralsk, og i strid med alt hva islam var for henne. Derfor sa hun det skråsikkert og tydelig: Dødsstraff var mot islam.

Lignende utsagn har jeg støtt på flere ganger. Når en muslim skal ta avstand fra noe andre muslimer driver med, sies det gjerne med disse ordene: Det de gjør er ikke islam. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Men så kommer problemet: Når man sier det på denne måten – at terror, konemishandling eller dødsstraff er mot islam – blir man sårbar for motargumenter. For da kan anti-islamske debattanter hente fram hadither eller koranvers eller fatwaer fra den store islamske tradisjonenen, som ser ut til å si noe annet – og så kan de rope, triumferende: «Hva var det vi sa! Se her, det er DETTE som er ekte islam!»

Og så svarer kanskje muslimen: «Nei. Det er ikke islam». Før den anti-islamske debattanten igjen svarer: «Jo, det er det.» Og så har vi det gående.

———

Jeg tror: At norske muslimer vil tjene på å svare på en annen måte. I stedet for å avfeie kritikk med «det er ikke islam», kan man si: «Noen tolker islam på den måten. Jeg er dypt uenig, og tolker det annerledes».

Å svare på denne måten krever mer enn å si «det er mot islam». Det krever at man begrunner hvorfor man mener det, og det krever at man er villig til å kritisere tolkninger som andre muslimer gjør.

Som Andresen er inne på i teksten sin finnes det mange «veier» man kan gå hvis man vil begrunne motstand mot dødsstraff i den islamske tradisjonen: Den vanligste og enkleste er å hevde at dødsstraffen opprinnelig handlet om forræderi mot staten, ikke om frafall fra religion – noe som blir understreket på denne bloggen som handler om temaet (mer teologisk stoff finnes her og her).

Eller man kan søke støtte i det som kalles maqasid al-shariah – de grunnleggende målsetningene bak shariah, den islamske loven. Dette er et hevdvunnet teologisk prinsipp som i nyere tid har kommet til heder og verdighet igjen, og som går tilbake til den klassiske islamske teologen og filosofen al-Ghazali. Dette prinsippet sier at poenget med shariah er at den skal virkeliggjøre visse grunnleggende mål – å bevare liv og helse, med mer. Dersom en lov ikke bidrar til å ivareta disse prinsippene – noe man kan hevde at dødsstraff for frafall ikke gjør – kan loven forandres.

(for de som ønsker å sette seg grundig inn i de teologiske debattene om dette i dagens islam anbefaler jeg denne boka: New Directions in Islamic Thought. dessverre er den ganske dyr)

——–

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen jeg hadde med den norsk-pakistanske jenta forløp videre. Men jeg tror jeg sa noe slikt som dette:

– Men jeg har hørt at en del muslimske lærde har ment at frafall skal straffes med døden?

Og jeg mener at hun svarte noe slikt:

– Ja – det kan være. Men i så fall tar de feil.

———-

 

PS:

Et lite hjertesukk herfra til slutt: Hvis man ønsker at slike debatter ikke skal forekomme blant muslimer, hva er det beste man kan gjøre da? Jo, omtrent det samme som mange gjør i dag: Å henge seg opp i ting som hijab, halal-mat, med mer, mistenkeliggjøre muslimer for ikke å være lojale mot det norske samfunnet, eller å hevde at moderate muslimer bare lyver. For det  som skjer da er at muslimer slutter rekkene og nekter å kritisere hverandre, fordi de føler at de må stå sammen mot det kritiske storsamfunnet.

Og dermed blir det enda vanskeligere for personer som denne jenta å kritisere undertrykkende tradisjoner.

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Det viktigste i islam er rettferdigheten

Endelig tid til å oppdatere bloggen igjen… med en liten episode fra forrige uke:

I blant spør jeg folk jeg treffer hva de mener er det viktigste i islam.

Svarene jeg får er forskjellige. De fleste muslimer mener at islam er én uforanderlig ting – men likevel ser det ut som ulike muslimer legger vekt på ulike ting.

Nylig spurte jeg en ung kvinne om dette. Hun visste veldig godt hva hun skulle svare.

– Det viktigste i islam er rettferdigheten! At alle mennesker er skapt av Gud, og alle mennesker er like! Kristne, jøder, muslimer, europeere, afrikanere – alle er Guds barn, og alle har lik verdi.

– Hvilke konsekvenser får det?

– Det betyr at jeg ikke har noe mer rett til velstand og penger enn folk som bor i andre deler av verden. At vi her i Vesten har så veldig mye mer enn andre… det er rett og slett feil.

——–

Tonen i det hun sa minnet langt på vei om man kan høre fra radikale kristne, som argumenterer mot urettferdigheten i verden og miljøødeleggelser ut fra sin kristne overbevisning.

– Og jeg vet at jeg må være et godt menneske mot de jeg har rundt meg. Jeg må behandle familien min, vennene mine og kollegaene mine med respekt. Det er islam det, sa hun.

Der og da følte jeg at hun og jeg egentlig ikke var så alt for forskjellige. Jeg med min kristne tro, som jeg også tolker som noe som aller mest har med ansvar for verden og mennesker å gjøre. Og hun med sin islamske tro, som dreide seg om mye av det samme.

Mens andre ganger – med andre muslimer – oppleves forskjellene som større. Noen muslimer betoner for eksempel sterkt den enkeltes personlige ansvar, og kan derfor havne langt til høyre på den politiske skalaen. Det samme gjelder blant kristne, der særlig en del amerikansk-inspirerte kristne mener at det personlige ansvaret og den frie viljen man har fått av Gud gjør at det riktige er å ha en minimal stat som ikke «syr puter under armene på folk».

Så med fare for å si det åpenbare: Muslimer er, akkurat som kristne, ateister og alle andre – uenige seg i mellom. Noen ligger til høyre, andre ligger til venstre, og noen plasserer seg ikke på skalaen i det hele tatt.

———-

Ønsker ellers alle blogglesere en god helg!

Fakta om muslimer, vol. I: Ja til demokrati

Den siste tiden har jeg fokusert mest på å skrive, så jeg har ikke hatt tid til å henge så mye i mulimske miljøer. Derfor har jeg akkurat nå tørket litt opp for personlige opplevelser eller anekdoter å fortelle om;)

Derfor tenkte jeg at skulle sette i gang en ny føljetong: Fakta om muslimer. For mine opplevelser kan tross alt ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge eller verden, såpass selvinnsikt har jeg. Først ut i serien: Holdninger muslimer har til demokrati.

———–

De siste årene er det gjort mange meningsmålinger blant muslimer i ulike land. Nesten alle viser samme resultat: Det overveldende flertallet av verdens muslimer ønsker demokrati. Det varierer noe mellom ulike land, men alt i alt er bildet klart: Muslimer ønsker frie valg og ytringsfrihet. Det blir godt dokumentert i boka Who Speks for Islam: What a Billion Muslims Really Think, fra Gallup. For de som ikke har tenkt å lese boka kan man for eksmpel lese denne omtalen på norsk. Det verdens muslimer (ut fra denne meningsmålingen) sier at «de beundrer mest med Vesten» er demokrati.

Samme tendens ser man i en rekke meningsmålinger fra den amerikanske tenketanken PEW. Her er en enkel og grei oversikt fra noen år tilbake.

————

Samtidig viser disse meningsmålingene noe som kanskje vil forvirre en del vestlige mennesker. I Vesten blir det ofte presentert som om muslimer må VELGE mellom demokrati og shariah (islamsk lovgivning). Men muslimer sier at de ønsker både-og. Et klart flertall av verdens muslimer sier at de ønsker shariah som «en kilde til lovgivning». Men: Flertallet ønsker ikke shariah som den ENESTE kilden til lovgivning. Hvordan skal det tolkes? En mulig tolkning er at shariah skal gjelde på enkelte områder, men ikke på alle – for eksempel i familielovgivning, men ikke i strafferetten. Eller på det økonomiske området (forbud mot renter) men ikke ellers. Eller i andre kombinasjoner.

En annen tolkning er at en del muslimer tenker på shariah på samme måte som kristendemokratene i Europa har tenkt på kristendom og politikk: Som grunnleggende verdier man kan styre etter, men ikke som et uforanderlig og detaljert regelverk.

En tredje tolkning er at såpass mange ønsker shariah fordi det gjerne er de islamistiske bevegelsene som utgjør den viktigste opposisjonen til diktaturene i mange muslimske land. Som for eksempel i Egypt.

————–

Har dere andre tolkninger – hvordan kan shariah og demokrati forenes? Eller er det uforenelig?

– Hvorfor skulle vi innføre shariah her? (et par unge islamister)

Denne bloggen skaper ulike reaksjoner. En del islam-kritikere har ment at jeg farer alt for lett over en del ting i tradisjonell islamsk shariah: Forbudet mot frafall, forskjellsbehandling av menn og kvinner, osv.

En forklaring på det: Hittil har jeg ikke møtt noen muslimer som går med planer om å innføre shariah i lovverket i Norge eller Europa. De som har en såkalt islamistisk overbevisning prater så og si alltid om muslimske land. Forrige uke møtte jeg to unge menn som begge mente at tradisjonell shariah burde være samfunnets lov. Men ikke i Norge.

———

Mann1:

– Altså, vi har utrolig mange muslimske land som ikke er styrt etter shariah. Jeg mener, hvorfor i all verden skulle vi ønske å innføre det her? Det ville vært helt irrasjonelt å jobbe for det i Norge – tross alt er ikke dette et muslimsk land, og folk flest ønsker det ikke – selv flertallet av muslimene som bor her er fornøyd med de norske lovene. I Midtøsten derimot, der vil shariah være bra – bare se på all korrupsjonen og undertrykkelsen. Det ville forsvinne hvis landene virkelig ble styrt etter shariah.

Mann2 hadde et litt annet perspektiv.

– Jeg mener at alle samfunn må finne sin egen vei. Det som er riktig et sted er ikke nødvendigvis riktig et annet sted. Norge har en sekulær og kristen tradisjon, og da er det riktig at det fortsetter.

– Selv om flertallet i Norge skulle bli muslimsk, spurte jeg.

– Ja. For det er den tradisjonen og kulturen som gjelder her. Men i mange muslimske land er tradisjonen en annen. Det må vi ha respekt for.

———

Så har jeg møtt andre muslimer som ser annerledes på det. En del ønsker prinsipielt en sekulær stat, både her og i Midtøsten, fordi det er det eneste som kan sikre full religionsfrihet. Andre nytolker shariah.

– Shariah handler om rettferdighet. Det som var rettferdig på profetens tid er ikke nødvendigvis rettferdig i dag. For eksempel ga det mening at jenter skulle arve halvparten så mye som menn på profetens tid, ettersom det var menn som da var forsørgere. Men i dag er det mange kvinner som jobber ute, så da er ikke den regelen rettferdig lenger, hørte jeg fra en ung jente.

– Men du ønsker shariah i lovverket, i Norge også?

– Ja. Men med shariah mener jeg de overordnede prinsippene Gud har gitt oss: Rettferdighet, riktig fordeling og så videre. Ikke at tyver skal få kuttet av hender eller at man skal straffes med piskeslag for å være utro. Eller at muslimer som konverterer til kristendommen skal bli drept. Jeg ønsker et rettferdig samfunn – og det er Norge langt på vei i dag.

———

Så har jeg møtt noen som prinsipielt kunne tenke seg tradisjonell shariah her også. Men for dem er forutsetningen at Norges befolkning først konverterer til islam.

– Ja, jeg ønsker prinsipielt at Norge skal bli en islamsk stat. Men bare hvis folk her vil det, sa en ung mann.

– Hva må skje for at folk skal ville det?

– Da må folk her skjønne at islam er sannheten. Og muslimene må begynne å ta islam mer på alvor. I dag er jo de fleste muslimene bare kulturelle muslimer.

– Tror du det kommer til å skje?

– Jeg håper, inshallah. Men det er avhengig av at folk vil. Det er ikke snakk om å bruke tvang på noen som helst måte, hvis du tror det.

———

For å klargjøre hvor jeg selv står: Jeg mener at det norske lovverket er langt bedre for dagens norske samfunn enn de tradisjonelle islamske lovene, slik de har blitt forstått av de store islamske lovskolene. Det er fordi det i tradisjonell shariah blir gjort forskjell på menn og kvinner, og på muslimer og ikke-muslimer. Så dersom jeg opplevde at det var en stor bevegelse blant norske muslimer for å innføre de tradisjonelle islamske lovene her, ville jeg definitivt skrevet om det. Men jeg opplever ikke at dette er noe muslimene her er opptatt av.

——–

Men dersom muslimer ønsker å innføre tradisjonelle islamske lover i muslimske land, så sier jeg: Kjør på. Det er deres land, og der har ikke jeg noe jeg skal ha sagt.

Noen tanker fra dere lesere?

———-

Oppdatering: Jeg innser at jeg hoppet over noe da jeg skrev denne posten. Slik Yousef Assidiq skriver i kommentarfeltet er det en del muslimer som ønsker at muslimer skal kunne bli dømt etter shariah-domstoler, for eksempel når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Slike domstoler finnes allerede i Storbritannia, for eksempel. Men det er stor forskjell på å ønske egne domstoler for muslimer og å ønske shariah-lov for hele befolkningen.