Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!

– De har akseptert at jeg ikke tror på islam

Den siste tiden har det pågått en debatt som vi også tidligere har hatt i Norge: Hvor stor mulighet har folk i minoritetsmiljøer til å bryte ut? Debatten ble satt i gang av den unge samfunnsdebattanten og AUF-politikeren Louiza Louhibi, som gikk ut i media etter at hun hadde fått sjikanerende meldinger.

I Louhibis tilfelle ble det brukt mot henne at hun har vokst opp som muslim, men valgte å konvertere bort fra islam. Først ble hun kristen, og nå regner hun seg som ateist. Dette fikk samfunnsdebattanten Kadra Yusuf til å skrive en kronikk i VG der hun slo fast at det «ikke er synd å skifte religion» (for noen år siden fikk Yusuf bank fordi noen var blitt provosert av at hun sa at «koranen måtte nytolkes«. OBS: Se oppdatering nederst i saken, finnes flere versjoner av hva som da skjedde). Og forfatteren Ellen Reiss skrev i VG at mange unge muslimske kvinner levde med «liten frihet».

——

En samling med hadither om profeten: Kunne ikke stemme, mente mannen jeg pratet med.

Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive noe om dette med å bryte ut av et minoritetsmiljø eller å skifte tro, men har ikke visst helt hva. Fram til nå i helga. Da traff jeg nemlig igjen mannen jeg skrev om i denne bloggposten, som fortalte at han etter grundige studier var kommet fram til at han ikke trodde på islam. Også forrige gang jeg traff ham sa han at ikke hadde fått noen direkte trusler. Likevel virket det den gangen som om han ikke ville prate alt for høyt om dette, og det var tydelig at han opplevd mye fiendtlighet. Nå, en stund senere, var tonen en annen.

– Sant å si tror jeg mange har godtatt det. Jeg sier det ganske høyt nå for tiden, egentlig. At jeg ikke tror på islam. At det ikke kan stemme. Selvfølgelig er det noen som blir provosert. Men sakte men sikkert har de bare godtatt at jeg tenker slik, tror jeg.

Mannen fortalte at han stadig var i diskusjoner. Han fortalte om hadither han mente ikke kunne henge sammen, og som i følge hans oppfatning var falske – for eksempel at fire forskjellige hadither angir ulikt antall for hvor mange koner kong Salomo hadde (hadither er fortellinger som handler om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som senere ble samlet og forsøkt autentisert). Slike ting sa han forrige gang også. Forskjellen var at han denne gangen fortsatte å prate høyt om det, selv om en muslimsk bekjent kom inn dit vi pratet.

– Salam habibi, ropte han ut.

– Hør, jeg forteller ham om de hadithene om kong Salomo jeg fortalte om. Har du noen forklaring på det kanskje, sa han og lo.

Jeg kunne se at kompisen hans ikke likte dette.

– Ikke hør på ham, prøvde kompisen å si til meg. – Du må ikke la ham lure deg. Det er islam som er sannheten, og det forstår du en dag, insha’Allah.

Men stemningen var ikke sur. Da jeg gikk ut døra fortsatte de å diskutere, men uten at det var fiendtlig eller hatsk.

——

Grunnen til at jeg skriver om dette er en bekymret mail fra en ikke-muslimsk kompis, som hadde blitt dypt grepet av å lese om Louhibi:

– Det blir visst bare verre og verre for minoritetsjentene, skrev han.

Har det blitt vanskeligere å bryte ut og ta egne valg i minoritetsmiljøene, slik kompisen min hadde oppfattet det? Jeg tror ikke det. Det at vi får høre om flere slike saker der mennesker bryter med forventningene folk har til dem, og opplever konflikter på grunn av det, tyder nemlig på at den såkalte sosiale kontrollen blir mindre. I miljøer som er svært tette og der det er vanskelig å velge annerledes vil nemlig svært få velge å bryte ut. Slike konflikter – som de Louhibi og Kadra Yusuf har opplevd – kommer nemlig når man er i en brytningstid. Når normer forandres. Når noen insisterer på å ta egne valg – som kanskje var utenkelig tidligere – mens andre insisterer på at de ikke har rett til det.

Paradoksalt nok betyr det at ting er i forandring i miljøene de kommer fra, når folk som Louhibi og Yusuf opplever hets fordi de bryter ut.

——

Mannen jeg snakket med mente i hvert fall at ting hadde forandret seg i miljøet han var i.

– Noen trodde de kunne få meg til å slutte å prate høyt om dette. Ha. Jeg holdt ut lenger. Nå har de gitt opp, sa han.

Jeg har tidligere spurt en del muslimske ledere i Oslo hvordan de hadde reagert hvis barna deres hadde gått bort fra islam. Flere har sagt at det ville vært vondt – men at de måtte akseptert det.

– Selvfølgelig ville det vært vondt. Veldig vondt. Men, det er deres liv. Jeg måtte bare godtatt det, sa styrelederen i en av de større moskéene til meg.

Tariq Ramadan: Ikke 100% happy, men sier ok hvis en ikke-muslimsk svigersønn kommer på middag.

Den kjente sveitsisk-franske islamske tenkeren Tariq Ramadan sa noe lignende, da han ble spurt om hvordan han ville reagert hvis barna hans ytret ønske om å gifte seg med ikke-muslimer: «I would naturally prefer someone to share the principles of being a Muslim. But it’s their choice. Look, by then, I will have done what I have had to do [as a father]. I have transmitted my principles to them. So I say to them, know who you are and your values. When you know this, then you are free».

——

Det betyr ikke at det er en enkel sak for alle i minoritesmiljøene å akseptere at folk tar utradisjonelle valg, noe jeg for eksempel har skrevet om her. I media fremstilles dette ofte som en ting som har med islam å gjøre. Men da jeg for et par dager siden var i debatt om muslimske kvinners frihet, sa Majoran Vivekananthan, redaktøren i Utrop, at han hadde opplevd akkurat samme ting. Vivekananthan er tamil fra Sri Lanka, og åpent homofil.

– Den striden for frihet vi leser at muslimske jenter har – den har også jeg kjent på kroppen, sa han.

Sosial kontroll – å kontrollere andres valg – er nemlig noe som i større eller mindre grad preger alle kulturer som legger vekt på kollektivet og fellesskapet, i større grad enn det mange gjør i dagens Norge. Det er altså ikke noe preger muslimer spesielt. For en del muslimer har dette likevel en religiøs komponent. Frafall fra islam har tradisjonelt vært forbudt og straffbart, selv om flere islamske lærde i nyere tid har tatt til orde for at dette baserer seg på en feillesning av grunntekstene, og at frafall skal være tillatt.

Og for å gjøre det klart: Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å mene noe om hva som bør være islamsk teologi. Det er bare dust når norske politikere sier at «islam må reformeres», som om norske ikke-muslimske politikere har noe de skulle ha sagt om det. Men det jeg kan si, som norsk borger, er at alle norske borgere skal ha rett til å tro på det de vil. Og at ingen skal trenge å oppleve hets eller vold hvis de skifter religion. Det finnes mange måter religiøse muslimer kan legitimere dette på, selv om de skulle mene at frafall teologisk er forbudt: Det enkleste er å si at i Norge så gjelder norsk lov. Enkelt og greit. Eller de kan si at den enkelte muslim aldri kan ta loven i egen hånd, og derfor bryter med islamske prinsipper i det øyeblikket de forsøker å hindre andre i å bytte tro.

——-

Derfor ble jeg glad da jeg hørte denne mannen si det slik:

– De har nok akseptert det. At jeg ikke tror på islam.

Hvis man tror på noe sterkt, slik religiøse muslimer tror på islam, slik dyrevernere kan tro på vegetar-prinsipper, eller kristne kan tro på kristendommen, blir man selvfølgelig ikke glad hvis andre slutter å tro på samme sak. I denne bloggteksten har jeg skrevet om frafall fra islam. Men jeg kunne også skrevet om etnisk norske som blir muslimer eller ønsker å gifte seg med en muslim, og som nærmest opplever å bli kastet ut av familien. Utfordringen, når man lever i det stadig mer flerkulturelle og komplekse Norge, er å akseptere og leve med det: Andre velger ikke nødvendigvis det samme som meg.

——–

.

OPPDATERING: Det har kommet noen kommentarer jeg vil si noe om her. Det første er dette med kjønn. Er det tilfeldig at mannen det «gikk bra med», som jeg skriver om her, er mann? Og at Kadra og Louiza er kvinner? Nå kan man selvfølgelig ikke generalisere ut fra tre tilfeller. Og det finnes også eksempler på at menn som konverterer bort fra islam opplever angrep, for eksempel de to iranske mennene som nylig ble knivstukket i Haugesund fordi de hadde blitt kristne. Likevel tror jeg nok kjønn er med i bildet – og at menn ofte har lettere for å bryte ut på den ene eller andre måten enn det kvinner har.

Det andre er dette jeg skrev med at det er dust når norske politikere hevder at «islam må reformeres». Mener jeg at vi ikke-muslimer ikke skal mene noe om hva muslimer tror på i det hele tatt? Nei, det mener jeg ikke. Det jeg vil definere som «dust» er når politikere nærmest stiller krav om teologisk reform. Det kan de ikke. Hva folk mener og tror er beskyttet av religionsfriheten. Poenget mitt er at det man kan stille krav om i Norge – og bør stille krav om – er at alle skal følge norsk lov. Vi kan i forlengelsen av dette også komme med forventninger om oppførsel som ikke er strengt lovregulert, for eksempel at foreldre ikke skal bryte kontakten med sin voksne sønn fordi han har konvertert bort fra islam eller har kommet ut som homofil. Men på hvilken måte muslimer vil forholde seg til disse tingene teologisk – det må man ha respekt for at er deres egen sak.

Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av dialog og diskusjon mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis jeg møter muslimer som mener at frafall fra islam ikke er teologisk tillatt, så utfordrer jeg dem på dette med universalisme: Hvis de forventer religionsfrihet i Norge, hvordan kan de da forsvare at det ikke skal være religionsfrihet i et muslimsk land? Hvorfor skal nordmenn kunne konvertere til islam, men ikke omvendt? Og så blir jeg utfordret tilbake på andre områder. Den type dialog og prinsipiell diskusjon er svært verdifull.

OPPDATERING 2: Når det gjelder saken med at Kadra Yusuf ble banket opp har jeg blitt gjort oppmerksom på at noen av de involverte har en annen versjon, og hevder at dette ikke hadde noe med koran-tolkning og islam å gjøre. I følge dem dreide det seg om fyllebråk.

Snik-likestillingen

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

– Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

– Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)

– Det var så mye fokus på overflate i de religiøse miljøene

For en stund siden pratet jeg med en jente som før hadde vært svært aktiv i islamske ungdomsmiljøer – altså i religiøse miljøer knyttet til en moske eller lignende. Hun fortalte at hun ikke var det lenger. Hun var rett og slett blitt lei av alt fokuset på overflaten.

– Det var så mye snakk om korrekte klær, om hvordan man skulle ha hijaben, om hvordan man skulle gjøre det eller det. Til slutt orket jeg ikke mer. Jeg føler meg mye friere sammen med venner utenfor de miljøene, sa hun.

Denne jenta hadde ikke tatt et oppgjør med islam. Hun var fortsatt praktiserende. Hun prøvde å be fem ganger om dagen, hun spiste halal og drakk ikke alkohol, hun datet ikke gutter. Men hun var lei av å de ytre kravene til å være from.

– Det var så mye baksnakking – man snakket om hva folk gjorde eller ikke gjorde. Og mange av jentene var helt besatt av dette med ekteskap og å finne en mann så fort som mulig. Det passet ikke meg.

——-

Men andre personer har andre erfaringer enn denne jenta, selvfølgelig. Jeg har møtt flere damer som har skilt seg, og som føler at miljøet i moskeen ble deres beste støtte i tiden etter skilsmissen. For eksempel. Og jeg kjenner gutter som langt på vei lever i moskeen – fordi de trives så godt der.

Men erfaringene denne jenta har gjort seg er også en del av bildet. I en del muslimske miljøer er det mye fokus på overflate: På hvordan man skal kle seg, på hva andre sier om en, på hvordan man virker utad.

I blant har jeg hørt folk utfordre dette. Sheikh Essam Tallima, som jeg intervjuet til denne bloggen, understreket i et foredrag jeg var på at det viktigste i islam var det indre. Det som finnes i hjertet, intensjonene, ønsket om å gjøre godt mot andre – det er det som er viktigst. Det som er på utsiden er ikke uviktig, men det er det som bor i hjertet som er sentralt.

Mange unge muslimer jeg har møtt prater om at deres første plikt som muslimer er å se på seg selv: Å vurdere om man selv når opp til islams krav. Man har ikke noe med å stille seg doms over andre. Atter andre har fokusert på baksnakking, hvordan det er mot islam.

De tingene denne jenta reagerte på, blir altså også utfordret innad i miljøene – ut fra islam.

——–

Om jeg får være personlig et øyeblikk: Slike erfaringer har jeg også gjort, i enkelte kristne miljøer. Også jeg har noen ganger følt meg fanget i et bur av fromhet: Man kan gjøre det men ikke det, man kan si det men ikke det.

Mens i andre kristne miljøer har det utelukkende vært godt å være.

Filosofen og islamforskeren Lars Gule hevdet i en kronikk i Klassekampen 21. april i år at religion og hykleri henger tett sammen: «Hykleriet synes å være typisk i samfunn hvor religion står sterkt og religiøse institusjoner (praksiser og organisasjoner) dominerer dagliglivet.» (den finnes ikke online, tror jeg)

Men jeg tror at analysen til Gule er for enkel. Dette er nemlig en utfordring for alle miljøer der man tror sterkt på noe. Da skapes det gjerne et sosialt press som gjør at det kan være vanskelig å avvike fra normen. Hvis man lever i en gjeng der alle er sterkt troende vegetarianere som mener at kjøtt=drap, så sniker man seg kanskje inn på MacDonalds i smug? Og jeg pratet akkurat med en ateist som fortalte at han nå hadde blitt klar over at flere i hans tidligere omgangskrest hadde gått med religiøse grublerier, men at de aldri hadde sagt det til noen – fordi de var redd for reaksjonene fra sine religionskritiske og ateistiske venner.

——–

Konklusjon: Toleranse er ikke enkelt. Mange prater om det, men få får det til. Utfordringen er å holde fast ved det man tror på – og kunne stå for at man mener at det er rett – men likevel akseptere at andre velger annerledes.

I de religiøse miljøene som denne jenta var i er kanskje utfordringen å tillate folk å være mer forskjellige på overflaten?

——

Forøvrig vil også denne bloggen gratulere Liu Xiaobo med fredsprisen!

Vanskelig å stå fram som «dårlig muslim»?

Jeg skriver et innlegg til om samme tematikk som det forrige. Jeg pratet før sommeren med et muslimsk søskenpar der den ene var religiøs og den andre ikke. Den ene var akkurat ferdig på videregående og den andre skulle i gang med siste skoleår. De mente at de aller fleste av deres venner ikke var religiøst praktiserende.

– Nei, det er bare noe få. De fleste bryr seg ikke så mye om religionen. Og det er veldig få som går med hijab, sa de.

——–

Jeg har hørt det av flere av de praktiserende muslimene: Muslimer flest er ikke så alt for religiøse av seg, mener de. Som jeg skrev i forrige bloggpost så tror jeg at mange religiøse muslimer opplever at andre muslimer ikke tar islam på alvor. Noe nedlatende kan de bli kalt «kulturelle muslimer».

Et eksempel er kriminalitet.

– Ja, jeg vet at muslimske gutter er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, sa en fyr til meg. – Men det er jo fordi de ikke følger islam! Hadde de fulgt islam ville de aldri blitt kriminelle.

——–

Men jeg har erfart noe: Det virker som det er vanskelig for muslimer å stå fram som ikke-praktiserende. Jeg har lett etter noen å skrive om til boka mi som kan stå fram med fullt navn: Noen som er opptatt av islam og som tenker på seg selv som muslimer, men som tolker det på sin egen måte og ikke er alt for konservative. Jeg tror for eksempel ikke at kjøpmannen jeg skrev om i forrige bloggpost ville vært komfortabel med å stå fram med fullt navn. Det er ikke slik at det ville fått noen farlige konsekvense, han ville ikke mottatt trusler eller noe slikt. Men i noens øyne ville han nok blitt sett på som en dårlig muslim.

——–

Det virker som muslimske miljøer på dette området fungerer omvendt av de sekulære, etnisk norske miljøene. I den norske offentligheten er det å stå fram som en konservativ, bibeltro kristen sannsynligvis noe av mest ukule man kan gjøre. Hvis man ønsker å bli stemplet som trangsynt eller dum er det definitivt den veien man bør gå.

Men hos en del muslimer tror jeg det er omvendt: Det offisielle idealet er fortsatt å være en praktiserende muslim. Man praktiserer ikke nødvendigvis så alt for strengt selv, men man går heller ikke høyt ut og sier at man ikke bryr seg om islam.

Men alt med måte: Jeg har inntrykk av at idealet blant mange muslimer i Norge er å praktisere på en kultur-sensitiv måte: Å ikke «skremme» nordmenn med alt for lange skjegg eller niqab, for eksempel. (jeg har hørt flere historier om foreldre som advarer døtrene sine mot å ta på hijab, fordi de mener at det kan skape problemer for dem i det norske storsamfunnet)

———

Hva tenker dere om dette? Kan dere muslimer kjenne dere igjen i at det er vanskelig å stå fram som «dårlig muslim»? (jeg har vært mye med i kristne sammenhenger, og jeg kan bekrefte at akkurat det samme gjelder der. man kan gjerne ha sex med kjæresten, men man prater ikke om det!)

Og: Dersom noen leser dette og enten får lyst til å være med i boka selv, eller kjenner noen som kunne være aktuelle – så blir jeg veldig glad om dere tar kontakt! 🙂 (olavelg@gmail.com eller 97968950).

Poenget med boka er jo å gi norske lesere et så realistisk bilde som mulig av muslimene i Norge, og flertallet av muslimer som ikke praktiserer islam så alt for strengt er en viktig del av det totale bildet. Gi ditt bidrag til den gode sak osv 😉

– Får stygge blikk når jeg bestiller gris

Jeg skriver en post til om samme tematikk som den forrige bloggposten.

Jeg traff for en stund siden en voksen muslimsk dame. Hun trodde på Gud, men regnet seg som en relativt sekulær muslim, drakk gjerne alkohol for eksempel – hun hadde en individualistisk, privat tro, langt på vei på samme måte som mange nordmenn tror på Gud (man gjør det, men prater ikke høyt om det!).

I kafeteriaen i bedriften der hun jobbet var det ofte muslimer som sto og serverte. Antagelig visste de at hun hadde muslimsk bakgrunn. For dersom hun bestilte noe som inneholdt svin, følte hun at hun fikk svært stygge blikk.

– Bare et par ganger har de kommentert det åpent. Men de ser alltid veldig stygt på meg. Jeg merker det bare, at de virkelig ikke liker dette.

——–

Min erfaring er at svin er noe som er svært tabu blant mange muslimer, enda mer enn andre ting som også regnes som haram (forbudt), som for eksempel alkohol. Det er derfor ikke så rart at en troende muslim vil reagere på å servere svin til en annen muslim.

Samtidig er dette også et uttrykk for den spenningen jeg skrev om i forrige bloggpost. Denne muslimske damen var relativt norskifisert, og ønsket som mange andre nordmenn å ikke oppleve noe moralpoliti på jobben. Hun ville velge selv, uten å få negative reaksjoner for det.

——–

Men jeg lurer på en ting: Er dette bare baksiden av det å ha idealer, hvilke de nå er? I dag har for eksempel toleranse for homofili blitt et viktig ideal for mange mennesker i det urbane Oslo. Hvordan ville det vært hvis man reiste seg på en debatt på Litteraturhuset og sa at man mente at homofili var galt? Jeg tror man ville få ganske mange stygge blikk da også.

Men det er nok likevel en utfordring for de av oss som tror sterkt på noe, at vi klarer å vise respekt for folk som velger eller tror annerledes – enten det er muslimer eller ikke-muslimer (selv om vi ikke trenger tenke at de velger rett). Er dere enige?

Moralpoliti på kjøkkenet

– Han er veldig hyggelig altså. Men i blant blir jeg litt lei.

Jeg hadde kommet i snakk med den arabiske kokken på en kafé i sentrum. Han jobbet på kjøkkenet sammen med en annen innvandrer, en mann fra Albania. Og det siste året hadde albaneren hatt en slags åndelig oppvåkning, og blitt relativt konservativ. Det hadde skapt utfordringer for samarbeidsklimaet.

– Jeg mener, jeg prøver også å be fem ganger om dagen. Men han lar meg liksom ikke være i fred! Han maser om at jeg må ta av smykkene mine, at vi må ta ned alle plakatene på veggene, at vi ikke kan ha på musikk når vi jobber, og sånne ting, sukket han oppgitt.

Selv mente han at hvert menneske måtte finne sin egen vei, også innenfor islam.

– Jeg har respekt for at han ser sånn på det, hvis det gir ham fred i hjertet. Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke han kan respektere at jeg velger annerledes.

——–

Jeg tror at denne lille konflikten på dette restaurant-kjøkkenet uttrykker noe av spenningen som kan oppstå i møtet mellom noen muslimer og det norske samfunnet. I seg selv trenger det ikke skape noen problemer at man velger å leve som konservativ muslim. Tvert i mot: For mange får det som konsekvens at de blir mer lovlydige, blir mer opptatt av å gjøre godt mot andre, mm.

Men for noen får dette som konsekvens at de blir «moralpoliti» overfor andre muslimer (og en sjelden gang ikke-muslimer). Det bryter med noe som har blitt en viktig del av moderne norsk kultur, og som også preget den arabiske kokken: At folk skal velge selv. At man skal følge hjertet sitt. At ingen har rett til å fortelle andre hva som er rett og galt.

——–

Jeg mener ikke nødvendigvis at «norsk kultur» her har rett. Noen ting er riktige og andre ting er gale, og da må det kunne gå an å si det? Det må for eksempel kunne gå an å si at det ikke er riktig å fortsette å forbruke så mye som vi gjør, i disse klimatider?

Likevel er det en spenning her, mellom konservative religiøse mennesker (både kristne og muslimer) og andre nordmenn som ikke ønsker noe moralpoliti. Jeg har møtt noen konservative muslimer som er oppmerksomme på denne spenningen. En av dem sa det slik til meg:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger.

Og den etter hvert kjente konvertitten Yousef Assidiq har flere ganger sagt at han selv mener at homofili er galt, men at han vil kjempe for homofiles mulighet til å velge fritt – og mot alle som ønsker å innskrenke deres frihet.

——–

Kan man være konservativ og likevel respektere andres frie valg? Vad sägs?

«Mobbet fordi hun er hvit»

Anbefaler i dag å lese en utmerket artikkel fra lørdagens Klassekampen (ved journalist Åse Brandvold). Den handler om etnisk norske Mari Morken (16), som opplevde å bli mobbet fordi hun var hvit og etnisk norsk på en skole i Groruddalen. Så hun endte med å skifte til en skole på vestkanten.

——–

– Hvorfor er det rasisme hvis vi kaller dem «mørke», og ikke rasisme hvis de kaller oss «hvite», sier hun til Klassekampen.

– Jeg kalte aldri noen for «neger» eller «svart» eller noe sånt. Derimot måtte vi som var hvite tåle å bli snakket nedsettende om. Det var negativt å være hvit, kristendommen og norsk kultur var negativt, og skjellsordene var mange, sier Mari Morken (16) og ramser opp: «Hviting, potet og hvitost».

——–

Dette er en del av virkeligheten i det flerkulturelle Norge. Når slike historier kommer ut i offentligheten griper gjerne innvandrings- eller islam-kritikere begjærlig tak i dem, og bruker dem for det de er verdt: «Se! Sånn går det! Sånn er muslimene!». Men selvfølgelig: Dette er ikke representativt for hele virkeligheten. Mange muslimer jeg kjenner, også fra innerste Oslo øst, har primært hengt med etnisk norske gjennom hele oppveksten, og de aller fleste er svært opptatt av å vise alle mennesker respekt.

Det jeg synes er så bra med denne artikkelen er at den nærmer seg problematikken fra et majoritet/minoritet-perspektiv – den forklarer det ikke med «sånn går det når muslimene blir for mange» eller med inneboende egenskaper i islam. I de fleste grupper er det nemlig slik at majoriteten kan utvise forakt eller mangel på respekt for minoriteten. Det vanligste mønsteret i Norge er at representanter for den etniske norske og hvite majoriteten diskriminerer eller ser ned på den fargede/annerledes troende minoriteten. Det skyldes ikke at nordmenn er så mye mer fordomsfulle enn andre, men rett og slett at man tilhører en majoritetsgruppe – og da kan slike ting fort skje. Tilsvarende mønster ser man i de fleste samfunn.

Og i Oslo øst har det nå blitt slik at etniske nordmenn er i mindretall i enkelte områder og skoler. Da blir diskriminerings-mekanismene snudd på hodet: Det er «majoriteten» som blir minoritet og som risikerer å oppleve diskriminering og forakt.

———

Jeg får også en annen tanke når jeg leser artikkelen. Mari Morken forteller at flere hun kjenner begynte å gå med kors selv om de ikke var spesielt kristne. Slik fikk de mer respekt, ettersom de da markerte religiøs tilhørighet.

Og det slo meg: Ville jeg opplevd det annerledes å være i de muslimske miljøene hvis jeg ikke hadde vært kristen? I de religiøse muslimske miljøene jeg har blitt kjent med har jeg utelukkende fått positiv respons på at jeg er kristen. Kan faktisk ikke huske en eneste negativ opplevelse i forhold til det. Men dersom jeg hadde vært ateist eller ikke spesielt religiøs – så ville det kanskje vært annerledes? Jeg tror hvertfall at min egen tro gjør at jeg lettere kan relatere til muslimene jeg møter.

– Jeg tar av hijaben

Anbefaler i dag en sterk og gripende bloggpost av bloggeren «Valgerd». Hun er en konvertitt som har vært muslim i fire år. Nå, skriver hun, har hun tatt et valg: Hun vil fortsatt være muslim, men tar farvel med «fundamentalismen» – som for henne blir symbolisert med hijab.

I teksten skriver Valgerd mye om hverdagen til en del muslimske kvinner, en hverdag man ikke så ofte får innblikk i: Hvordan man skal være «supersensuell og forførerisk mot sin mann, og han alene» – når man er hjemme. Men ærbar og distansert ute. Og hvor slitsom den dobbelheten kan være. Og hvordan hennes konservative eks-mann påla henne en del restriksjoner hun ikke taklet. Hun tar dessuten et oppgjør med det hun kaller «haram-hysteriet» hun mener finnes blant en del muslimer.

———

Hvis jeg skal komme med en kritisk merknad til det hun skriver så er det at hun universaliserer hva hijaben har betydd for henne – og antyder at den betyr det samme for andre. Valgerd skriver: «Jeg tar den (hijaben) også av fordi jeg føler den i vårt samfunn, i dag, symboliserer islamisme; fundamentalisme jeg ikke kan støtte. Jeg ønsker ingen islamsk stat som tvinger folk til religionen.»

Valgerd har vært innom en streng versjon av salafi-islam, og det kan hende at hijaben der symboliserer en «islamsk stat». Men det finnes også mengder med liberale norske muslimske jenter – som slett ikke ønsker en islamsk stat etter modell av Saudi-Arabia – som med stolthet bruker sin hijab. Jeg tror det er sunt for det muslimske miljøet at kvinner som Valgerd tar slike selvstendige valg. Men jeg tror likevel man skal passe seg for å lese fundamentalisme og islamisme inn i hver eneste hijab man ser på gata.

Hva tenker dere lesere?

——–

Ellers forsvinner jeg nå straks av gårde noen dager til et sted på landet uten internett, så jeg vil ikke kunne moderere innlegg. Da gjelder som alltid regelen om at sterke meninger er lov (og alle meninger er tillatt), men ikke personangrep. Da blir det hyggeligere for alle å debattere her:)

———

Oppdatering: Jeg fikk tilbakemelding fra Valgerd på det jeg skrev her, og hun poengterte at hun ikke universaliserer sin opplevelse av hijaben – hun valgte bevisst uttrykket «jeg føler» for å få fram at det er hennes opplevelse, og ikke noe hun leser inn i andres klesvalg.