– Assad er en vantro hund

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittene, som noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.

– De falne i Egypt er martyrer

Må bare beklage til alle trofaste blogg-lesere… har blitt et alt for langt opphold her! Men nu blir alt så meget bedre. Har nemlig akkurat sluttet i en deltidsjobb jeg har hatt, og kan vie mye mer tid til bok, master og blogg fremover (noe som for min del er svært etterlengtet).

En jente holder oppe et bilde av Imam Hussein, et av de viktigste forbildene for shia-muslimer.

I går var jeg på et møte med shia-muslimsk ungdom. De fleste sammenhengene jeg har vært i har vært sunni-muslimske. En enkel analogi for å forstå skillet mellom sunni og shia for norske lesere kan være å tenke på protestantisme og katolisisme: Protestanter og katolikker tror begge på Gud og Jesus og de sentrale kristen-tingene, men er likevel uenige om en god del.

På verdensbasis utgjør sunniene ca. 80-90 prosent, og shiaene rundt 10-20 prosent av verdens muslimer. Jeg har ikke sett noen tall på hvordan det forholder seg i Norge, men ettersom en god del av innvandrerne fra Irak og så godt som alle fra Iran er shiaer, kan et anslag være at det er 20-30 prosent shiaer blant de norske muslimene (basert på SSBs innvandrerstatistikk)

(så er det et annet spørsmål om innvandrerne fra Iran kollektivt bør regnes som muslimer, ettersom mange av dem er ikke- eller anti-religiøse)

——–

 

Demonstranter i Egypt.

I dag vil jeg bare trekke fram en ting jeg la merke til på møtet: Hvordan det ble snakket om opptøyene i Egypt og Tunisia.

– La oss åpne med ett minutts stillhet, der vi tenker på martyrene. La oss tenke på Imam Hussein – men også martyrene i Egypt og Tunisia, som har gitt livene sine for friheten, sa møtelederen.

I shia-islam er Imam Hussein – barnebarnet til profeten Muhammed – en ekstremt viktig person. Han døde i slaget ved Karbala i kamp mot Yazid, en kalif som av mange ble regnet som illegitim. Derfor blir han av mange shia-muslimer regnet som en martyr som ofret livet sitt i kampen for det gode.

– Imam Hussein viste oss at det noen ganger er bedre å dø enn leve i undertrykkelse, sa foredragsholderen.

——–

Videre snakket han om hva han mente islam sier om et godt samfunn.

– Islam er for frihet. Ytringsfrihet, trosfrihet og demokrati. I noen muslimske land er det tvang på forskjellige måter, for eksempel er det ikke alltid tillatt å slutte å være muslim. Jeg mener at det er noe mennesker har ført inn i islam. Det var ikke der opprinnelig. Islam har ingenting med tvang å gjøre, sa han.

Slik jeg forstod det ble opprørerne i Egypt i en slik kontekst også tolket som martyrer, i den lange linjen med martyrer etter Imam Hussein. Det at de kjemper for frihet fra undertrykkelse, og for demokrati – det ble tolket som en islamsk handling så god som noen. De unge på møtet ønsket ikke at Egypt skulle bli et diktatur som i Iran. Det virket heller som de mente at det egentlige idealet i følge islam var en demokratisk velferdsstat av den nordiske typen.

Den gangen var det Imam Hussein som ga livet i kampen mot Yazid. I dag er det egyptere som gir livet sitt i kamp mot undertrykkelse. I følge disse unge muslimene var kampen uttrykk for det samme – for det gode, mot undertrykkelse og urett.

——–

Til slutt vil også denne bloggen komme med alle mulige lykkeønskninger til demonstrantene i Egypt – måtte dere lykkes i å felle Mubarak-regimet, slik at et humant og demokratisk Midtøsten kanskje kan vokse fram!