Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

– De straffer Krekar liksom, men Breivik later de som er gal

…sa en ung muslimsk gutt på 16 år som jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om Krekar. Og om Breivik. Og jeg skriver om det her, siden jeg tror at samtalen jeg hadde med ham sier noe om hvordan noen unge muslimer i dag opplever livet i Norge: At det gjelder én standard for muslimer, og én for andre.

—–

– Jeg mener, se på hvordan det er da! Hva har Krekar gjort? Ingenting liksom! Han har bare pratet, ikke sant. Slengt med leppa si. Sagt noen dumme ting. Og så vil de gi han fem år i fengsel?

Han ristet på hodet.

– Altså, jeg synes han er en tulling. Helt klart. Sier dumme ting. Men fem år? Jeg tror det er fordi han er muslim.

Så kom han inn på Breivik.

– Se på Breivik da. Han har drept masse små barn! Men han sier de er gal, han vil de ikke straffe en gang. Det er så typisk. Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale, liksom. Så da skal de ikke få straff, sa han irritert.

—–

Denne samtalen fant sted før den nye sakkyndigvurderingen av Breivik, som konkluderte med at han var tilregnelig. Jeg tror nok ikke denne gutten hadde fulgt ekstremt mye med på hva som skjedde rundt Breivik. Blant annet hadde han ikke registrert at svært mange etnisk norske ikke-muslimer også opplevde det som moralsk urimelig at Breivik kanskje ikke ville få fengselsstraff. Når jeg likevel skriver om det er det fordi denne samtalen sier noe mer: Den sier noe om opplevelsen en del unge muslimer har. At muslimer generelt blir urettferdig behandlet. Og hvordan ulike fenomener så blir plassert inn i dette verdensbildet.

Om «de». «DE vil straffe Krekar, men Breivik sier DE er gal». Hvem er disse menneskene han henviste til – som gjerne vil straffe Krekar, men som ikke vil straffe Breivik? Jeg vet ikke. Og jeg ba ham ikke om å utdype. Men jeg tror han henviser til en diffus gruppe som han antagelig ikke kan beskrive i detalj: Eliten. De som har makt. Og de som har makt er ikke muslimer. Tvert i mot: Denne eliten tar muslimer hardere enn andre.

Om Krekar: «Jeg synes han er en tulling». Men også: «De gir ham fem år i fengsel fordi han er muslim». Jeg har også hørt lignende ting fra andre unge muslimer: Stort sett er de svært uenige med Krekar. Likevel følte de at han ble et offer: Han ble straffet for hardt, fordi han var muslim, mener de.

Om Breivik: «Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale». Også dette har jeg hørt fra flere unge muslimer. De har et inntrykk av at noen i Norge – «de» – ikke vil straffe Breivik – kanskje fordi det blant annet var muslimer Breivik hatet. Gutten jeg snakket med hadde fanget opp noe fra Breivik-saken: At den første sakkyndig-rapporten konkluderte med at han ikke var tiltregnelig, altså «gal» på godt norsk. Men han hadde ikke plukket opp at dette var noe svært mange vanlige mennesker protetsterte mot.

——

Han er ikke den eneste som tenker slik. Flere unge muslimer opplever at de i kraft av å være muslimer stadig blir mistenkeliggjort og anklaget, og at det er mer fokus på gale ting som muslimer gjør enn på gale ting som ikke-muslimer gjør. Én forklaring på dette – som en del islamkritiske ikke-muslimer kanskje vil gi – er at mange muslimer lett går inn i offer-rollen, og bare tenker at alle er mot dem, uten at det er sant. Mange muslimer selv, og flere antirasister, vil heller hevde at dette er et reelt fenomen: Muslimer blir mistenkeliggjort og kritisert i større grad enn andre.

Hva tenker jeg? Både-og, tror jeg. Og det er det som gjør det vanskelig. Slik Amnesty International skriver i en fersk rapport foregår det diskriminering av muslimer i Europa. Man må bare innse at slik er det (det siste eksempelet fra Norge er hærverk mot en moské i Trondheim, der det blant annet ble malt kors på veggene). Og ville de første sakkyndige vurdert Breivik som utilregnelig dersom han var muslim? Det er det vanskelig å vite, selvfølgelig – men det er i hvert fall ikke urimelig å stille spørsmålet.

Samtidig: Det finnes ikke noe «de» som er ansvarlige for både å dømme Krekar (en rettferdig, men kanskje noe streng dom etter min mening), og for å få Breivik erklært som utilregnelig eller gal.  Tvert i mot: Mange i Norge har vært opptatt av Breivik nettopp burde få straff for det han gjorde (selv statsminister Stoltenberg gikk i et ubetenksomt øyeblikk ut av rollen sin og sa at Breivik burde dømmes som tilregnelig).

Det er dessverre slik at flere unge muslimer tolker mye forskjellig inn i verdensbildet som sier at «de er mot muslimer», selv om det handler om helt andre ting. Det at Breivik ble erklært utilregnelig i den første rapporten handlet ikke om islam eller muslimer – men om to psykiatere som kom til en faglig konklusjon (som etter min og andres mening var underlig). Det at Vesten kriger i Afghanistan handler heller ikke om «krig mot islam», men om geopolitikk – NATO har politiske interesser i å være i Afghanistan, og derfor er de der (tilsvarende med Irak mm).

—-

Det er lett å moralisere over konspirasjonsteorier av denne typen – at den norske eliten prøver å straffe muslimer, men lar antimuslimske barnemordere som Breivik gå fri, osv. Og ja – det er en konspirasjonsteori. Men grunnen til at den oppstår hos noen unge muslimer er nettopp det antimuslimske klimaet de opplever rundt seg: Og da tolker de ulike ting som skjer ut fra opplevelsene de bærer med seg. Mener jeg hvertfall.

Hva tenker dere lesere?

– Det er vår skyld

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

– Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av «muslimene». ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: «Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?»

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

– Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

(denne bloggen handler primært om muslimer av ulike sjatteringer. sender likevel ut en hilsen til alle jøder som evt. skulle lese denne bloggen: håper ikke denne hendelsen tar fra dere opplevelsen av å kunne leve trygt! shalom aleichem)

«Islam er fred. Islam er fred. Islam er fred»

Nå etter 22/7 har jeg kommet til å tenke på en telefonsamtale og et intervju jeg gjorde med en imam i vår. Det var i forbindelse med masteroppgaven min, og jeg ringte og sa at jeg gjerne ville høre hans tanker om islam og politikk og den type ting.

Men jeg kom ikke langt med spørsmålene mine på telefonen før han avbrøt meg.

– Altså, la meg gjøre én ting helt klart: Islam handler om fred. Ikke terror. Terrorisme er mot islam, sa han.

Jeg hadde ikke nevnt terror eller jihad med et ord.

– Ja, sa jeg. – Men det er egentlig ikke det jeg skal spørre om…

Men han avbrøt igjen.

– Islam er fred. Bare fred.

——–

Da jeg møtte ham skjedde det samme. Jeg stilte ingen spørsmål om terror eller jihad. Men han kom ustanselig inn på det.

– Terrorisme er HELT mot islam. Det er en stor synd! Derfor må ingen tro at islam støtter terror.

Jeg smilte litt, og prøvde å få fram at jeg hadde forstått det, og at det egentlig var andre temaer jeg ville prate med ham om. Men det gikk ikke inn.

– Islam handler om fred. Bare om fred.

——–

Etter intervjuet humret jeg litt over dette. Det var åpenbart at denne imamen var overbevist om at folk i det norske storsamfunnet – for eksempel en fyr som meg – forbandt islam med terrorisme. Derfor nådde ingen av mine forsikringer inn. Han måtte ustanselig minne meg på det, og stolte liksom ikke på at jeg trodde på det han sa.

Men dagene etter den 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i reaksjonen hans. Da det skjedde befant jeg meg nemlig på en kristen festival. (note til leseren: jeg som driver denne bloggen har en form for kristen gudstro. dette er ikke et misjoneringsforsøk, bare en orientering om hvor jeg står). Og en av de første meldingene som kom var at Anders Behring Breivik var en «kristenfundamentalist». Plutselig kjente jeg at det ble kaldt i hele kroppen: Hadde min religion, min gudstro, blitt brukt til å legitimere en slik ugjerning?

——–

Da skjedde noe rart: Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?

Nå har det ikke blitt sånn. I debatten etter 22/7 har ikke Behring Breivings kristne tilknytning vært noe stort tema, ettersom analyser av tankegangen hans viser at det var andre ting som var sentrale for ham (en god analyse av tankene hans finnes for eksempel her). Og vanlige kristne har ikke vært nødt til å stå til ansvar for ugjerningen, antagelig fordi folk forstår at Anders Behring Breivik ikke er representativ for kristne.

——–

En lignende opplevelse blir formidlet av Nina Hjerpset-Østlie, en av dem som driver den innvandrings- og islam-kritiske siden Document.no. Hun forteller at tiden etter 22/7 (da Document har fått mye negativt fokus) har gitt henne innblikk i hvordan muslimer må oppleve det:

«En annen lærdom verdt å ta med seg, er det like sjeldne som ubehagelige innblikket i hvordan vanlige muslimer må ha det og føle seg når islamister bedriver grusomheter i deres navn. Det er en erfaring jeg vil ha stor nytte av ved neste korsvei. Naturligvis kommer jeg til å skrive om det som skjer, men valget av ord vil nok bli annerledes, og forståelsen og medfølelsen med norske muslimer større.»

——–

Etter 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i – og det virker som Hjerpset-Østlie kunne det samme – hvordan mange muslimer har hatt det de siste årene, møtt med anklager om at islam støtter terror, eller egentlig er det samme som nazisme, og så videre. Tidligere har jeg skjønt dette intellektuelt. Den 22/7 kjente jeg selv opplevelsen på kroppen.

Derfor, neste gang jeg møter en imam som panisk forsikrer meg om at islam er mot terror selv om jeg ikke har spurt om det, vil jeg antagelig ikke smile. Jeg vil ta det på dypeste alvor.

Osama bin Laden er død-tråden

So long, Osama.

Om noen uker skal jeg levere masteroppgave, så det er uvisst om jeg får tid til å oppdatere bloggen fram til da. Men oppretter en tråd i forbindelse med bin Ladens død, i tilfelle noen skulle ha ønske om å debattere temaer i den forbindelse her:

– kan bin Ladens død bidra til å minske islamfrykten i Vesten, slik Hanne Skartveit skriver i dagens VG? (ikke på nett)

– kan bin Ladens død bidra til at Vesten avslutter krigen i Afghanistan, slik NUPI-forsker Helge Lurås hevder i dagens Klassekampen? (heller ikke på nett)

– bør vi frykte hevnangrep fra al-Qaida, slik noen har hevdet?

Alle siviliserte kommentarer velkomne. (og jeg vender tilbake til masterskriving)

——-

Oppdatering: Kommentarfeltet i denne tråden er nå stengt.

– Jihad er ikke det samme som terrorisme

For litt over en uke siden var jeg innom en stor islamsk konferanse her i Oslo, Peace Conference Scandinavia som ble arrangert av Islam Net. Konferansen fikk en del oppmerksomhet i media – med oppslag i Aftenposten, reportasjer på Dagsrevyen og TV2, og kommentarer i flere aviser.

Jeg var bare innom i begynnelsen av konferansen, og kan ikke si noe om helheten. Derimot vil jeg gjerne skrive om noe av det jeg hørte: foredraget der den britiske konvertitten Aburraheem Green snakket om det han anså som islams syn på terrorisme.

——-

Bakgrunnen for dette, og det jeg antar er grunnen til at Islam Net valgte å åpne hele konferansen med dette foredraget, er at de flere ganger har blitt anklaget for å være radikale og lefle med terror – spesielt har Venstre-politiker Abid Raja hevdet dette med styrke.

Disse anklagene stemmer ikke. Derfor har jeg ofte blitt litt oppgitt når det kommer opp, igjen og igjen. Da skjer det flere ting: Det skapes frykt hos majoritets-nordmenn. «Er det en studentforening som lefler med terror», tenker mange – og blir redde. Dernest gjør disse anklagene det vanskelig å diskutere det som faktisk kan og bør diskuteres i virksomheten til Islam Net: Synet på kjønn og forholdet mellom menn og kvinner, og hva de ser på som det ideelle samfunnet (bør det være dødsstraff for blasfemi, for eksempel?). Terroranklagene skaper nemlig så mye støy at alt det andre drukner.

——-

Abdurraheem Green

Hva sa da Abdurraheem Green? Først litt om mannen: Han er en intelligent og veldig karismatisk taler som virkelig kan kunsten å få med seg publikum. Da jeg kom dit var jeg trøtt og egentlig ikke i humør for å høre foredrag. Men ganske raskt hadde Green fanget oppmerksomheten min – med tydelige poenger, retoriske spørsmål og klare problemstillinger.

Green understreket at islam ikke er en pasifistisk religion. Det vil si: Islam tillater under visse omstendigheter militær krigføring, på samme måte som den filosofiske tradisjonen i Vesten om «rettferdig krig«, som hevder at krig under visse omstendigheter er moralsk riktig. I følge Green er det jihad når krigen føres på rett måte, og av rett grunner. Når man derimot fører krig av feil grunner, og med vilje tar livet av sivile, er det å regne som terror – noe som er mot islam.

——-

I følge Green har man bare rett til å utkjempe jihad når et muslimsk land er under angrep. Det vil si: Jihad er forsvarkrig. Han ga ikke noen eksempler på dette, men jeg vil for eksempel anta at han mener at palestinerne har rett til militær motstand mot Israel.

Men selv når man er angrepet gjelder det visse regler som er ufravikelige: Man skal ikke ta livet av sivile. Man skal bare angripe dem som er definert som soldater. Det kom et spørsmål fra salen hva han mente om selvmordsangrep i Palestina: Var ikke det ok, dersom det var det eneste våpenet palestinerne hadde til rådighet? Svaret var kort: Nei. Dersom man tar livet av sivile, som ikke er på slagmarken, kan det uansett ikke legitimeres i islam.

Derfor var han ufravikelig: Terrorangrep i Vesten mot sivile er og blir terror. Det har ingenting med jihad å gjøre.

Samtidig trakk Green fram at han ofte opplevde regjeringer i Vesten som dobbeltmoralske: Man fordømte terror gjort av muslimer, men ikke angrep utført av Vesten selv eller av vestlige allierte som også burde defineres som terror (en kritikk jeg forøvrig er helt enig i).

——-

Så langt om Green. Mitt håp er at man heretter kan legge bort alle anklager om terror og radikalisering osv. i forbindelse med Islam Net. For å si det enkelt og greit: Islam Net tar sterkt og tydelig avstand fra terror, på religiøst grunnlag.

Men det betyr ikke at man trenger å forholde seg ukritisk til organisasjonen og foredragsholderne de inviterer. I forbindelse med konferansen er det flere muslimer som har ytret seg kritisk: Linda Alzaghari (som jobber i Minotenk) har et interessant innlegg på Dagsavisens portal Nye meninger, bloggeren «Valgerd» har et svært kritisk innlegg på sin egen blogg, og på debattforumet til islam.no gikk det en lang debatt om konferansen. Aftenpostens kommentator Inger Anne Olsen har også en kritisk kommentar som er vel verdt å lese.

Men en forutsetning for at kritikk og dialog skal ha noen funksjon er at man prøver å forstå hva andre faktisk står for – og kritiserer dét, og ikke noe man tror de mener.

Derfor: Kan vi fra nå av legge bort anklagene om terror når det gjelder Islam Net? Så kan vi heller fortsette diskusjonen om det organisasjonen rent faktisk driver med.

——-

Og: Ønsker alle en vel overstått påske! (kanskje dét ikke er noe godt uttrykk på norsk, forresten)

Rana: «Angrepet i Sverige har gått dypt innpå meg»

I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.

Usman Rana (foto: Kjetil Ree)

– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.

——-

I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.

– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.

Rana virket oppgitt.

– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.

——-

Rana tok en pause.

– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.

Og han la til:

– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.

 

—————-

Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.

Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.

——–

OPPDATERING2: ØØYY!!

Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

———

Oppdatering 3:

Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!

Voldens religion?

OBS: Dette innlegget er redigert i forhold til det jeg opprinnelig skrev. Les om det her.

——

For noen dager siden kom jeg over en forskningsartikkel som prøver seg på et svært omfattende prosjekt: Nemlig å finne ut hvorvidt det stemmer at islam er en mer voldelig religion enn andre, slik man i blant kan lese i debatter om islam.

Forskeren tar utgangspunkt i Samuel Huntingtons tese om at verden kan deles inn i ulike «sivilisasjoner«, blant annet den kristne, anti-teistiske (altså ateistiske, den kommunistiske), den islamske, den indiske, med mer. Så finner han de tallene forskere i dag opererer med for hvilke dødsfall som følge av krig eller konflikt de ulike sivilisasjonene har vært ansvarlige for, fra antikken og fram til i dag.

I utgangspunktet var jeg skeptisk da jeg leste om dette, fordi det jo åpenbart er svært vanskelig å si noe sikkert om dødsfall i ulike konflikter helt tilbake til antikken (noe forskeren selvfølgelig er klar over), og fordi artikkelen er gitt ut av en islamsk institusjon i Jordan.

Men da jeg leste ble jeg positivt overrasket. For det første er forfatteren, Naveed S. Sheikh, en seriøs forsker som tidligere har gitt ut to tunge bøker om den muslimske verden i dag. For det andre er artikkelen godt skrevet, og den opererer ikke skråsikkert med tall. For det tredje er det ingen tendenser her til å unnskylde kriger eller koloniseringer av muslimer. De tidlige islamske krigene – blant annet slaget ved Yarmuk – står oppført som ting den islamske siviliasjonen må ta på sin kappe, ikke som en krig muslimene den gangen var nødt til å ta i selvforsvar. Og den arabiske/islamske slavehandelen står oppført.

———-

Og resultatene forfatteren kommer fram til er forbløffende. Ikke bare har den islamske sivilisasjonen vært mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen, den er faktisk en av de mest fredelige sivilisasjonene over hodet. Et ca. anslag er at den islamske siviliasjonen har vært ansvarlig for 32 mill. voldelige dødsfall. Mens den kristne sivilisasjonen har vært ansvarlig for ca. 178 mill. voldelige dødsfall. Selv om man trekker fra 2. verdenskrig, som sto for ca.60 mill. voldelige dødsfall, kommer likevel den islamske verden ut som langt mer fredelig enn den kristne sivilisasjonen.

———-

Man skal selvfølgelig være forsiktig med hvilke konklusjoner man trekker av dette. Dette er svært grove og enkle tall, noe forskeren selv er klar over. Det står ingenting her om årsaker til dødsfall, om forskjeller innad i sivilisasjonene, og så videre. En rimelig faktor å ta med er for eksempel at den kristne og den kommunistiske sivilisasjonen kommer såpass høyt opp på lista fordi kristne og kommunistiske land i mange år hadde et stort teknologisk forsprang, og derfor hadde mulighet til å drepe mange flere mennesker.

Likevel sier disse tallene oss noe: De bør gjøre oss mer tilbakeholdne med å påstå at den islamske verden per def er mer voldelig enn andre sivilisasjoner eller kulturer.

———

Oppdatering: Jeg må visst klargjøre hva jeg mener dette sier oss, siden noen har misforstått denne bloggposten. Jeg prøver IKKE å si at det finnes «sivlisasjoner» med visse egenskaper eller trekk. Det mener jeg ikke. Tvert i mot. Jeg prøver heller ikke å vurdere den ene «sivilisasjonen» opp mot den andre.

Men: I dagens islamdebatt – spesielt på nettet- blir det ofte sagt at muslimsk terror skyldes en antatt inneboende voldelighet i islam. Og dette blir ofte kontrastert med kristendommen, som blir fremstilt som fredelig og humanistisk. Det disse tallene viser oss er at det neppe er islams «iboende voldelighet» som er årsaken til muslimsk terror i dag. I så fall ville den islamske «sivilisasjonen» logisk sett vært mer voldelig enn andre opp gjennom historien. Og det er den altså ikke.

Sprikende terrorforklaringer

Regner med at de fleste har fått dette med seg andre steder, men jeg oppretter en tråd ang. dette her også.

To av de siktede i terrorsaken som begynte i sommer har nå innrømmet at de faktisk gikk med planer om terror. Mikael Davud har sagt at han ønsket å ramme kinesiske interesser i Norge, men at de andre to ikke visste om det. (uigurene – folkeslaget han tilhører – er sterkt undertrykket av Kina)

Shawan Sadek Saeed Bujak skal på sin side ha sagt at de planla et angrep mot Jyllandsposten. Mens den siste – David Jakobsen – fortsatt hevder å være uskyldig. Det kan gi mening, ettersom Jakobsen og Bujak ikke kjente hverandre, men hver for seg kjente Davud.

——-

Selv er jeg spent på hvordan det utvikler seg videre, og har egentlig ingen ting å legge til – kan omtrent like lite som de fleste andre om detaljene i denne saken.

– Jeg drar ned til Afghanistan og tar deg der

I helga traff jeg en kompis som akkurat har gått inn i militæret, og som var hjemme i Oslo på perm. Jeg har tidligere vært inne på at mine erfaringer i muslimske miljøer er farget av at jeg er den jeg er: Jeg er kristen (og får dermed kred for at jeg tror på Gud og ikke er ateist), jeg er mann (og opplever dermed andre ting enn kvinner ville opplevd tror jeg) og jeg er ikke homofil. Det preger hva jeg opplever. En annen ting jeg ikke er, er militær eller soldat. Dermed får jeg ikke vite hvilke reaksjoner norske soldater kan få.

Derfor var det interessant å høre hva kompisen min fikk oppleve da han beveget seg gjennom gatene på Tøyen på vei til meg, i uniform.

——-

– Ey du! Skal du ned til Afghanistan eller?

Han hadde gått forbi en gjeng med gutter som hang på et hjørne.

– Ja, jeg håper det, sa kameraten min.

(kameraten min er en av få jeg vet om som genuint mener at krigen der nede er riktig og at den går rett vei og som gjerne vil bidra…)

– DA DRAR JEG NED DIT SÅ TAR JEG DEG DER! DREPER DEG DER!

Kompisen min opplevde ikke dette som en reell trussel, verken om vold her i Norge, eller som genuine planer fra denne fyren om å dra ned og verve seg hos Taliban. Så han gikk bare videre og brydde seg ikke noe mer med det.

Dagen etterpå skjedde noe av det samme, selv om det var mindre uttalt.

– Jævla soldat ass… jævla soldat, mumlet en fyr, før han gikk videre.

——

Men dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Dette var noen få av veldig mange muslimske menn (med ulik etnisk bakgrunn) som han gikk forbi de dagene her på Tøyen. Og i troppen hans er det flere muslimer.

– De er veldig greie. Hvis det ikke var for at de har en annen hudfarge og har annerledes navn ville jeg aldri tenkt på at de var muslimer, liksom. De er akkurat like norske som deg og meg, sa han.

——–

Likevel gjør jeg meg disse tankene: Det at Norge er i Afghanistan gjør at noen muslimer i Norge føler seg fremmedgjort fra det norske militæret. (hvor mange har jeg ingen forutsetninger for å si noe om). Noen tolker det kanskje som en krig mot islam. Andre mener kanskje bare at krigen er gal fordi den ikke bidrar til å gjøre noe som helst bedre. Mens andre kan føle en diffus sympati med Afghanistan fordi det er muslimer som bor der og opplever krigen på kroppen, men uten nødvendigvis å kjøpe hele «Vesten er i krig med islam»-greia.

Men uavhengig av hva man mener om Norges krigføring i Afghanistan, så er dette noe man bør være oppmerksom på, i debatten om Afghanistan, terror, Taliban osv.

——-

(forøvrig: bildet helt øverst har ikke noe med denne saken å gjøre. Det er et bilde av amerikanske soldater i Irak – som er muslimer. De ledes i bønn av «feltpresten» Ibrahim Raheem. En fascinerende mann, som er nok en påminnelse om at muslimer ikke er en enhetlig gruppe som tenker og gjør akkurat det samme)