– Det verste var at ingen snakket om det

…sa en ung homofil mann til meg for litt siden.

Han var norsk-pakistansk muslim, og hadde vokst opp i et religiøst hjem. Gjennom hele oppveksten hadde han verv i moskéen familien gikk i. Han var med i ungdomsarbeid, arrangerte ting, møtte folk utenfor moskéen… men hele tiden bar han på en hemmelighet. Han visste siden han var 12-13 år gammel at han ikke var tiltrukket av jenter. Tvert i mot. Han forelsket seg i gutter, og var seksuelt tiltrukket av gutter. Men han sa det ikke til noen. Hele tiden tenkte han at det ville gå over: Bare han ba nok og var from nok og kanskje giftet seg med en jente, så ville han til slutt forandre seg og bli tiltrukket av jenter i stedet for gutter.

Men slik gikk det ikke.

En dag i 20-årene klarte han ikke mer, og sluttet å gå i moskéen.

Så fikk han en kjæreste (en etnisk norsk mann).

Så sa han det til familien.

Så flyttet han ut fra barndomshjemmet, og begynte å bygge opp livet på nytt.

Da jeg snakket med ham fortalte han at det aller verste med å vokse opp som homofil i moskéen han gikk i var at homofili var et ikke-tema. Man lot som det ikke fantes.

– Det hadde vært mye bedre hvis de hadde diskutert det åpent. Sagt hva det var, og heller sagt at at det var galt. Men i stedet var det en total stillhet rundt det. Hvis noen nevnte det bare flirte folk, og sa ikke noe mer. Jeg følte meg usynlig. Følte at det jeg bar på bare skulle skyves under teppet.

***

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg for tiden jobber med et forskningsprosjekt på Fafo – den travle dagjobben min som gjør at jeg ikke får blogget noe særlig – om seksuelle minoriteter i en del innvandrergrupper. I utgangspunktet handler det ikke primært om islam eller muslimer, men vi kommer selvfølgelig i kontakt med en del muslimer gjennom arbeidet. Blant annet ble jeg kjent med denne mannen. Historiene vi har hørt varierer fra det groteske og dramatiske, om folk som må leve i skjul for ikke å bli drept, til historier som inneholder problemer og utfordringer – men som likevel får en fredelig og grei utgang. Denne mannen var i den siste kategorien.

– Jeg var aldri redd for at det skulle skje meg noe. Jeg vet at familien min aldri ville benyttet seg av vold. Det var jeg 100% sikker på.

Etter at han fortalte det ble foreldrene lei seg, og sa at de mente det var galt å leve det ut. Faren mente at det var en sykdom, og at han kunne kurere det. Men de prøvde ikke å tvinge ham til å velge annerledes. Han flyttet ut, og fortalte etter hvert at han hadde fått seg en kjæreste. Nå drar han hjem med jevne mellomrom og besøker familien, men de snakker om alt mulig annet enn homofili.

Også tidligere har jeg skrevet om islamsk teologi og homofili. Dette er nemlig et av områdene der det genuint er gnisninger i det flerkulturelle Norge. Antakelig er det i synet på homofili (og generell seksuell frihet) at det i dag er størst statistisk forskjell på majoritetsbefolkningen i Norge og en del innvandrergrupper. I den norske majoritetsbefolkningen har det egentlig skjedd en revolusjon de siste 30 årene, der det plutselig har blitt en viss sosial aksept for homofili og for å være seksuelt «annerledes». Det historiske minnet vårt er ofte kort: Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. En del innvandrere i Norge, og egentlig de fleste landene i verden, tenker om homofili omtrent slik folk flest i Norge gjorde for 20-30-40 år siden.

***

Selv kommer jeg fra en konservativ kristen familie, så jeg har nok større forståelse enn mange andre i Norge for hvordan det er å være konservativ religiøs og å mene at homofili er galt. Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er galt? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det “på vent”, å late som man ikke mener det. Men dersom man forsøker å hindre folk i å velge selv, ved fysisk eller psykiske trusler, bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, nemlig respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere og romme at folk kan velge annerledes.

Og faktisk finnes det mye å hente her i tradisjonen til en del muslimske samfunn. I motsetning til hva mange tror har det tradisjonelt vært større aksept sosial for sex mellom menn i Midtøsten og Pakistan enn i de kristne landene i Vest-Europa, noe det blant annet står om i denne boka. Dette skyldtes nok delvis den strenge segregeringen mellom kjønnene – blant annet er det flere forskere som mener at lesbiske forhold mellom kvinner er på fremmarsj i Saudi-Arabia, nettopp fordi menn og kvinner lever så adskilt. Hvis noen tviler på dette trenger man ikke gå lenger enn å lese den fantastiske arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt. Da jeg leste den fulle versjonen som 12-åring ble jeg forundret over at det stadig sto om erotiske forhold mellom menn, blant annet dette eventyret.  Dette hadde jeg aldri støtt på i de norske folkeeventyrene jeg hadde lest! En eventyrsamling er selvfølgelig ikke det samme som historieskriving – men likevel hadde man neppe skrevet så mye om forhold mellom menn dersom det var noe som ikke fant sted i middelalderens arabiske samfunn.

***

Men tilbake til Norge. I en del moské-miljøer her i landet handler første skritt om å anerkjenne problematikken homofile muslimer sliter med, tror jeg. Det var denne mannen jeg snakket med etterlyste: Rett og slett at man tok det på alvor. Man trenger ikke si at at det er riktig å leve ut sin homofile legning. Men man må prate om det, og akseptere at homofili finnes, og at det er noe som også gjelder muslimer. Og man må akseptere at alle har rett til å gjøre sine egne valg.

Og et siste poeng: Dersom noen av dere som leser dette selv opplever denne problematikken – å ha innvandrerbakgrunn eller å være muslim, og å være tiltrukket av samme kjønn – så er dere veldig velkomne til å fylle ut en online-undersøkelse vi har som en del av prosjektet. Dette er ikke en tradisjonell spørreundersøkelse med mange ulike spørsmål med ulike svaralternativ – vi ønsker rett og slett å få høre folks personlige historier. Så de som ønsker å fortelle om hvordan de opplever disse tingene må veldig gjerne fylle ut undersøkelsen vår 🙂

Link her: http://www.fafo.no/pro/innvandrer-lhbt.html

(og altså, man er med i trekningen av en iPad mini også. Just sayin!). Eller dere kan fortelle historiene deres i kommentarfeltet. Det er like interessant.

***

Men mannen jeg snakket med, hvordan ønsket han å leve livet sitt? Hvordan ville han bli møtt? På slutten av intervjuet spurte jeg om det. For ham virket det ikke som det var så komplisert.

– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg vil bare leve livet mitt. Og så har det seg sånn at jeg elsker menn i stedet for kvinner. Jeg vil ikke at det skal være noen big deal.

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

– De har akseptert at jeg ikke tror på islam

Den siste tiden har det pågått en debatt som vi også tidligere har hatt i Norge: Hvor stor mulighet har folk i minoritetsmiljøer til å bryte ut? Debatten ble satt i gang av den unge samfunnsdebattanten og AUF-politikeren Louiza Louhibi, som gikk ut i media etter at hun hadde fått sjikanerende meldinger.

I Louhibis tilfelle ble det brukt mot henne at hun har vokst opp som muslim, men valgte å konvertere bort fra islam. Først ble hun kristen, og nå regner hun seg som ateist. Dette fikk samfunnsdebattanten Kadra Yusuf til å skrive en kronikk i VG der hun slo fast at det «ikke er synd å skifte religion» (for noen år siden fikk Yusuf bank fordi noen var blitt provosert av at hun sa at «koranen måtte nytolkes«. OBS: Se oppdatering nederst i saken, finnes flere versjoner av hva som da skjedde). Og forfatteren Ellen Reiss skrev i VG at mange unge muslimske kvinner levde med «liten frihet».

——

En samling med hadither om profeten: Kunne ikke stemme, mente mannen jeg pratet med.

Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive noe om dette med å bryte ut av et minoritetsmiljø eller å skifte tro, men har ikke visst helt hva. Fram til nå i helga. Da traff jeg nemlig igjen mannen jeg skrev om i denne bloggposten, som fortalte at han etter grundige studier var kommet fram til at han ikke trodde på islam. Også forrige gang jeg traff ham sa han at ikke hadde fått noen direkte trusler. Likevel virket det den gangen som om han ikke ville prate alt for høyt om dette, og det var tydelig at han opplevd mye fiendtlighet. Nå, en stund senere, var tonen en annen.

– Sant å si tror jeg mange har godtatt det. Jeg sier det ganske høyt nå for tiden, egentlig. At jeg ikke tror på islam. At det ikke kan stemme. Selvfølgelig er det noen som blir provosert. Men sakte men sikkert har de bare godtatt at jeg tenker slik, tror jeg.

Mannen fortalte at han stadig var i diskusjoner. Han fortalte om hadither han mente ikke kunne henge sammen, og som i følge hans oppfatning var falske – for eksempel at fire forskjellige hadither angir ulikt antall for hvor mange koner kong Salomo hadde (hadither er fortellinger som handler om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som senere ble samlet og forsøkt autentisert). Slike ting sa han forrige gang også. Forskjellen var at han denne gangen fortsatte å prate høyt om det, selv om en muslimsk bekjent kom inn dit vi pratet.

– Salam habibi, ropte han ut.

– Hør, jeg forteller ham om de hadithene om kong Salomo jeg fortalte om. Har du noen forklaring på det kanskje, sa han og lo.

Jeg kunne se at kompisen hans ikke likte dette.

– Ikke hør på ham, prøvde kompisen å si til meg. – Du må ikke la ham lure deg. Det er islam som er sannheten, og det forstår du en dag, insha’Allah.

Men stemningen var ikke sur. Da jeg gikk ut døra fortsatte de å diskutere, men uten at det var fiendtlig eller hatsk.

——

Grunnen til at jeg skriver om dette er en bekymret mail fra en ikke-muslimsk kompis, som hadde blitt dypt grepet av å lese om Louhibi:

– Det blir visst bare verre og verre for minoritetsjentene, skrev han.

Har det blitt vanskeligere å bryte ut og ta egne valg i minoritetsmiljøene, slik kompisen min hadde oppfattet det? Jeg tror ikke det. Det at vi får høre om flere slike saker der mennesker bryter med forventningene folk har til dem, og opplever konflikter på grunn av det, tyder nemlig på at den såkalte sosiale kontrollen blir mindre. I miljøer som er svært tette og der det er vanskelig å velge annerledes vil nemlig svært få velge å bryte ut. Slike konflikter – som de Louhibi og Kadra Yusuf har opplevd – kommer nemlig når man er i en brytningstid. Når normer forandres. Når noen insisterer på å ta egne valg – som kanskje var utenkelig tidligere – mens andre insisterer på at de ikke har rett til det.

Paradoksalt nok betyr det at ting er i forandring i miljøene de kommer fra, når folk som Louhibi og Yusuf opplever hets fordi de bryter ut.

——

Mannen jeg snakket med mente i hvert fall at ting hadde forandret seg i miljøet han var i.

– Noen trodde de kunne få meg til å slutte å prate høyt om dette. Ha. Jeg holdt ut lenger. Nå har de gitt opp, sa han.

Jeg har tidligere spurt en del muslimske ledere i Oslo hvordan de hadde reagert hvis barna deres hadde gått bort fra islam. Flere har sagt at det ville vært vondt – men at de måtte akseptert det.

– Selvfølgelig ville det vært vondt. Veldig vondt. Men, det er deres liv. Jeg måtte bare godtatt det, sa styrelederen i en av de større moskéene til meg.

Tariq Ramadan: Ikke 100% happy, men sier ok hvis en ikke-muslimsk svigersønn kommer på middag.

Den kjente sveitsisk-franske islamske tenkeren Tariq Ramadan sa noe lignende, da han ble spurt om hvordan han ville reagert hvis barna hans ytret ønske om å gifte seg med ikke-muslimer: «I would naturally prefer someone to share the principles of being a Muslim. But it’s their choice. Look, by then, I will have done what I have had to do [as a father]. I have transmitted my principles to them. So I say to them, know who you are and your values. When you know this, then you are free».

——

Det betyr ikke at det er en enkel sak for alle i minoritesmiljøene å akseptere at folk tar utradisjonelle valg, noe jeg for eksempel har skrevet om her. I media fremstilles dette ofte som en ting som har med islam å gjøre. Men da jeg for et par dager siden var i debatt om muslimske kvinners frihet, sa Majoran Vivekananthan, redaktøren i Utrop, at han hadde opplevd akkurat samme ting. Vivekananthan er tamil fra Sri Lanka, og åpent homofil.

– Den striden for frihet vi leser at muslimske jenter har – den har også jeg kjent på kroppen, sa han.

Sosial kontroll – å kontrollere andres valg – er nemlig noe som i større eller mindre grad preger alle kulturer som legger vekt på kollektivet og fellesskapet, i større grad enn det mange gjør i dagens Norge. Det er altså ikke noe preger muslimer spesielt. For en del muslimer har dette likevel en religiøs komponent. Frafall fra islam har tradisjonelt vært forbudt og straffbart, selv om flere islamske lærde i nyere tid har tatt til orde for at dette baserer seg på en feillesning av grunntekstene, og at frafall skal være tillatt.

Og for å gjøre det klart: Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å mene noe om hva som bør være islamsk teologi. Det er bare dust når norske politikere sier at «islam må reformeres», som om norske ikke-muslimske politikere har noe de skulle ha sagt om det. Men det jeg kan si, som norsk borger, er at alle norske borgere skal ha rett til å tro på det de vil. Og at ingen skal trenge å oppleve hets eller vold hvis de skifter religion. Det finnes mange måter religiøse muslimer kan legitimere dette på, selv om de skulle mene at frafall teologisk er forbudt: Det enkleste er å si at i Norge så gjelder norsk lov. Enkelt og greit. Eller de kan si at den enkelte muslim aldri kan ta loven i egen hånd, og derfor bryter med islamske prinsipper i det øyeblikket de forsøker å hindre andre i å bytte tro.

——-

Derfor ble jeg glad da jeg hørte denne mannen si det slik:

– De har nok akseptert det. At jeg ikke tror på islam.

Hvis man tror på noe sterkt, slik religiøse muslimer tror på islam, slik dyrevernere kan tro på vegetar-prinsipper, eller kristne kan tro på kristendommen, blir man selvfølgelig ikke glad hvis andre slutter å tro på samme sak. I denne bloggteksten har jeg skrevet om frafall fra islam. Men jeg kunne også skrevet om etnisk norske som blir muslimer eller ønsker å gifte seg med en muslim, og som nærmest opplever å bli kastet ut av familien. Utfordringen, når man lever i det stadig mer flerkulturelle og komplekse Norge, er å akseptere og leve med det: Andre velger ikke nødvendigvis det samme som meg.

——–

.

OPPDATERING: Det har kommet noen kommentarer jeg vil si noe om her. Det første er dette med kjønn. Er det tilfeldig at mannen det «gikk bra med», som jeg skriver om her, er mann? Og at Kadra og Louiza er kvinner? Nå kan man selvfølgelig ikke generalisere ut fra tre tilfeller. Og det finnes også eksempler på at menn som konverterer bort fra islam opplever angrep, for eksempel de to iranske mennene som nylig ble knivstukket i Haugesund fordi de hadde blitt kristne. Likevel tror jeg nok kjønn er med i bildet – og at menn ofte har lettere for å bryte ut på den ene eller andre måten enn det kvinner har.

Det andre er dette jeg skrev med at det er dust når norske politikere hevder at «islam må reformeres». Mener jeg at vi ikke-muslimer ikke skal mene noe om hva muslimer tror på i det hele tatt? Nei, det mener jeg ikke. Det jeg vil definere som «dust» er når politikere nærmest stiller krav om teologisk reform. Det kan de ikke. Hva folk mener og tror er beskyttet av religionsfriheten. Poenget mitt er at det man kan stille krav om i Norge – og bør stille krav om – er at alle skal følge norsk lov. Vi kan i forlengelsen av dette også komme med forventninger om oppførsel som ikke er strengt lovregulert, for eksempel at foreldre ikke skal bryte kontakten med sin voksne sønn fordi han har konvertert bort fra islam eller har kommet ut som homofil. Men på hvilken måte muslimer vil forholde seg til disse tingene teologisk – det må man ha respekt for at er deres egen sak.

Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av dialog og diskusjon mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis jeg møter muslimer som mener at frafall fra islam ikke er teologisk tillatt, så utfordrer jeg dem på dette med universalisme: Hvis de forventer religionsfrihet i Norge, hvordan kan de da forsvare at det ikke skal være religionsfrihet i et muslimsk land? Hvorfor skal nordmenn kunne konvertere til islam, men ikke omvendt? Og så blir jeg utfordret tilbake på andre områder. Den type dialog og prinsipiell diskusjon er svært verdifull.

OPPDATERING 2: Når det gjelder saken med at Kadra Yusuf ble banket opp har jeg blitt gjort oppmerksom på at noen av de involverte har en annen versjon, og hevder at dette ikke hadde noe med koran-tolkning og islam å gjøre. I følge dem dreide det seg om fyllebråk.

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Moskélederens datter

I dag skal jeg prøve å skrive et nytt substansielt innlegg her, selv om det kanskje ikke blir så alt for langt. For et par uker siden intervjuet jeg nemlig en leder i en moské. Jeg har intervjuet en god del moskéledere etter hvert, og det er ikke alltid jeg blir overrasket eller får høre noe jeg ikke hadde ventet å høre. Men det ble jeg denne gangen. Det jeg ble overrasket over var måten han pratet om hijab.

—–

– Altså… når det gjelder hijab-bruk blant dagens muslimske jenter, så … jeg er egentlig litt spørrende til en del av det. Jeg tror mange gjør det av feil grunner. Og da kunne de likesågodt la være.

– Hva mener du, spurte jeg.

– Altså, se på en del av jentene med hijab. De har på hijab, men samtidig åletrange bukser eller veldig trange gensere. Haha, hva er vitsen med det da, i så fall?

Han så på meg og humret.

– I så fall handler det jo ikke om å ha på hijab på grunn av Gud eller bluferdighet. Jeg tror det dreier seg om identitet – de vil markere overfor omverdenen at de er muslimer. Altså, hvis det vil det er det helt greit. Men de kunne like gjerne latt være, sa han.

——

Han hadde fortalt litt tidligere i intervjuet at han hadde en datter i starten av 20-årene som studerte. Han hadde fortalt med stor stolthet og varme i stemmen at hun gjorde det veldig bra, og han var sikker på at hun kom til å gjøre skikkelig karriere.

– Går hun med hijab, spurte jeg.

– Nei nei, svarte han raskt.

Og – jeg fikk en vag følelse av at han nesten syntes dette var en bra ting.

– Har du anbefalt henne å gå med hijab, spurte jeg videre.

– Nei, nei. Det må hun finne ut av helt selv. Hvis hun velger å gå med hijab vil jeg støtte henne i det. Men at hun ikke gjør det, er helt greit for meg, sa han.

Og han prøvde å forklare mer.

– For meg er toleransen helt sentral i islam. Folk må få velge selv. Jeg kan og vil ikke tvinge noen til noe. Religion mister mye av poenget hvis man ikke velger det fritt, understreket han.

Og han la til:

– Det gjelder selvfølgelig også min egen datter.

——

Og med det ønsker jeg alle god kristi himmelfart!

– Det er bare to ting jeg ikke kan godta fra muslimer

…sa mannen jeg pratet med.

Han hadde bodd i Norge i 30 år, og det virket som han prydet seg med at han var en tolerant mann.

– Hvis folk vil bo sammen før de gifter seg, så sier jeg værsågod!

Han så på meg og smilte.

– Sånne ting har jeg ikke noe problem med. Eller at folk ikke praktiserer islam, det er helt opp til dem.

– Men du sa at det var to ting du ikke kunne godta fra andre muslimer. Hva er det?

– Homofili, og frafall fra islam. Det kan jeg ikke akseptere.

Nå var smilet borte, og han var alvorlig.

———

I den norske offentligheten tegnes det i blant et bilde av muslimer og/eller minoriteter som intolerante: Som miljøer med stort sosialt press, der det ikke er stort rom for avvik.

Veldig mange av menneskene jeg har møtt bryter med dette bildet: De understreker at religion og livsstil er et personlig valg, noe som er mellom dem og Gud.

Men i blant møter jeg også folk som bekrefter det stereotype bildet på dette området. Som denne mannen.

– Hva gjør du hvis du hører om noen som er homofil, eller har falt fra islam, spurte jeg.

– Jeg bryter all kontakt. Prater ikke med dem, hilser ikke på dem. Selvfølgelig følger jeg norsk lov, jeg gjør ingenting ulovlig. Men innenfor lovens grenser vil jeg gjøre alt jeg kan for å markere at dette er utenfor islam.

Han understreket dog at han ikke kjente noen muslimer som hadde «falt fra», slik at det aldri hadde blitt aktuelt å bruke denne utfrysningstaktikken.

– Nei, det gjør jeg ikke. Heldigvis.

Jeg fikk derimot inntrykk av at han hadde vært borti en og annen homofil muslim, og brukt denne taktikken da. Han sa det aldri rett ut, men det lå mellom linjene.

———

Jeg har skrevet om denne tematikken tidligere også. For det er klart at dette er et dilemma for en konservativ religiøs i dagens Norge: Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er fryktelig galt, og at det er en tragedie dersom en muslim faller fra islam? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det «på vent», å late som man ikke mener det.

Samtidig – ved å bruke et så ekstremt sosialt press som denne mannen er villig til å gjøre – bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere når folk velger annerledes.

En venn av meg sa det slik:

– Jeg har en plikt til å gjøre andre oppmerksomme på hva som er riktig og galt i følge islam. Men samtidig må jeg respektere det hvis vil velge annerledes. Når jeg har sagt det, så høflig og vennlig som jeg kan, så vet de hvor jeg står. Da er det opp til dem hva de velger, sa han.

Dette som vennen min sa, kunne jeg med noen modifikasjoner sagt selv (hvis man bytter ut ordet «islam» med «moralsk riktig», for eksempel). Men da jeg hørte den eldre mannen fortelle om utfrysningstaktikken sin fikk jeg en kjip følelse i magen.

——–

Og ønsker med det alle lesere en god helg! (ok, noe prematurt, men det kommer neppe noen bloggoppdatering i morgen)