– Det verste var at ingen snakket om det

…sa en ung homofil mann til meg for litt siden.

Han var norsk-pakistansk muslim, og hadde vokst opp i et religiøst hjem. Gjennom hele oppveksten hadde han verv i moskéen familien gikk i. Han var med i ungdomsarbeid, arrangerte ting, møtte folk utenfor moskéen… men hele tiden bar han på en hemmelighet. Han visste siden han var 12-13 år gammel at han ikke var tiltrukket av jenter. Tvert i mot. Han forelsket seg i gutter, og var seksuelt tiltrukket av gutter. Men han sa det ikke til noen. Hele tiden tenkte han at det ville gå over: Bare han ba nok og var from nok og kanskje giftet seg med en jente, så ville han til slutt forandre seg og bli tiltrukket av jenter i stedet for gutter.

Men slik gikk det ikke.

En dag i 20-årene klarte han ikke mer, og sluttet å gå i moskéen.

Så fikk han en kjæreste (en etnisk norsk mann).

Så sa han det til familien.

Så flyttet han ut fra barndomshjemmet, og begynte å bygge opp livet på nytt.

Da jeg snakket med ham fortalte han at det aller verste med å vokse opp som homofil i moskéen han gikk i var at homofili var et ikke-tema. Man lot som det ikke fantes.

– Det hadde vært mye bedre hvis de hadde diskutert det åpent. Sagt hva det var, og heller sagt at at det var galt. Men i stedet var det en total stillhet rundt det. Hvis noen nevnte det bare flirte folk, og sa ikke noe mer. Jeg følte meg usynlig. Følte at det jeg bar på bare skulle skyves under teppet.

***

To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg for tiden jobber med et forskningsprosjekt på Fafo – den travle dagjobben min som gjør at jeg ikke får blogget noe særlig – om seksuelle minoriteter i en del innvandrergrupper. I utgangspunktet handler det ikke primært om islam eller muslimer, men vi kommer selvfølgelig i kontakt med en del muslimer gjennom arbeidet. Blant annet ble jeg kjent med denne mannen. Historiene vi har hørt varierer fra det groteske og dramatiske, om folk som må leve i skjul for ikke å bli drept, til historier som inneholder problemer og utfordringer – men som likevel får en fredelig og grei utgang. Denne mannen var i den siste kategorien.

– Jeg var aldri redd for at det skulle skje meg noe. Jeg vet at familien min aldri ville benyttet seg av vold. Det var jeg 100% sikker på.

Etter at han fortalte det ble foreldrene lei seg, og sa at de mente det var galt å leve det ut. Faren mente at det var en sykdom, og at han kunne kurere det. Men de prøvde ikke å tvinge ham til å velge annerledes. Han flyttet ut, og fortalte etter hvert at han hadde fått seg en kjæreste. Nå drar han hjem med jevne mellomrom og besøker familien, men de snakker om alt mulig annet enn homofili.

Også tidligere har jeg skrevet om islamsk teologi og homofili. Dette er nemlig et av områdene der det genuint er gnisninger i det flerkulturelle Norge. Antakelig er det i synet på homofili (og generell seksuell frihet) at det i dag er størst statistisk forskjell på majoritetsbefolkningen i Norge og en del innvandrergrupper. I den norske majoritetsbefolkningen har det egentlig skjedd en revolusjon de siste 30 årene, der det plutselig har blitt en viss sosial aksept for homofili og for å være seksuelt «annerledes». Det historiske minnet vårt er ofte kort: Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. En del innvandrere i Norge, og egentlig de fleste landene i verden, tenker om homofili omtrent slik folk flest i Norge gjorde for 20-30-40 år siden.

***

Selv kommer jeg fra en konservativ kristen familie, så jeg har nok større forståelse enn mange andre i Norge for hvordan det er å være konservativ religiøs og å mene at homofili er galt. Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er galt? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det “på vent”, å late som man ikke mener det. Men dersom man forsøker å hindre folk i å velge selv, ved fysisk eller psykiske trusler, bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, nemlig respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere og romme at folk kan velge annerledes.

Og faktisk finnes det mye å hente her i tradisjonen til en del muslimske samfunn. I motsetning til hva mange tror har det tradisjonelt vært større aksept sosial for sex mellom menn i Midtøsten og Pakistan enn i de kristne landene i Vest-Europa, noe det blant annet står om i denne boka. Dette skyldtes nok delvis den strenge segregeringen mellom kjønnene – blant annet er det flere forskere som mener at lesbiske forhold mellom kvinner er på fremmarsj i Saudi-Arabia, nettopp fordi menn og kvinner lever så adskilt. Hvis noen tviler på dette trenger man ikke gå lenger enn å lese den fantastiske arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt. Da jeg leste den fulle versjonen som 12-åring ble jeg forundret over at det stadig sto om erotiske forhold mellom menn, blant annet dette eventyret.  Dette hadde jeg aldri støtt på i de norske folkeeventyrene jeg hadde lest! En eventyrsamling er selvfølgelig ikke det samme som historieskriving – men likevel hadde man neppe skrevet så mye om forhold mellom menn dersom det var noe som ikke fant sted i middelalderens arabiske samfunn.

***

Men tilbake til Norge. I en del moské-miljøer her i landet handler første skritt om å anerkjenne problematikken homofile muslimer sliter med, tror jeg. Det var denne mannen jeg snakket med etterlyste: Rett og slett at man tok det på alvor. Man trenger ikke si at at det er riktig å leve ut sin homofile legning. Men man må prate om det, og akseptere at homofili finnes, og at det er noe som også gjelder muslimer. Og man må akseptere at alle har rett til å gjøre sine egne valg.

Og et siste poeng: Dersom noen av dere som leser dette selv opplever denne problematikken – å ha innvandrerbakgrunn eller å være muslim, og å være tiltrukket av samme kjønn – så er dere veldig velkomne til å fylle ut en online-undersøkelse vi har som en del av prosjektet. Dette er ikke en tradisjonell spørreundersøkelse med mange ulike spørsmål med ulike svaralternativ – vi ønsker rett og slett å få høre folks personlige historier. Så de som ønsker å fortelle om hvordan de opplever disse tingene må veldig gjerne fylle ut undersøkelsen vår 🙂

Link her: http://www.fafo.no/pro/innvandrer-lhbt.html

(og altså, man er med i trekningen av en iPad mini også. Just sayin!). Eller dere kan fortelle historiene deres i kommentarfeltet. Det er like interessant.

***

Men mannen jeg snakket med, hvordan ønsket han å leve livet sitt? Hvordan ville han bli møtt? På slutten av intervjuet spurte jeg om det. For ham virket det ikke som det var så komplisert.

– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg vil bare leve livet mitt. Og så har det seg sånn at jeg elsker menn i stedet for kvinner. Jeg vil ikke at det skal være noen big deal.

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

– Jeg drikker ikke alkohol når det er ramadan

– Altså, jeg skulle gjerne blitt med deg, men det er ramadan nå skjønner du… så da kan jeg ikke drikke alkohol… du vet hva ramadan er, ikke sant?
Han jeg snakket med så på meg og flirte skjevt. Jeg nikket og sa at ja, jeg visste sånn omtrent hva ramadan var, men spurte ikke hva som gjorde at han syntes det var greit å drikke alkohol resten av året, men ikke nå.

Det var for et par timer siden. Denne helgen er jeg i Helsinki, i forkant av en fagkongress jeg skal på til uka. Jeg satt på trikken ned til sentrum, og planen var å finne en jazzklubb. Jeg hadde lyst å lukte litt på Helsinki by night, men tenkte at jeg nok ikke våget meg inn på et vanlig utested mutters aleine. Men dersom det fantes en bra jazzklubb derimot… Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i jazz, så på et jazzsted ville jeg lett kunne gå inn og bare begynne å digge, og lett føle meg hjemme.
Det dumpa ned tre gutter i 20-årene ved siden av meg på trikken. Jeg hørte at de snakket arabisk, og stotret frem: Eh, unnskyld, vet dere om det er noen bra jazzklubb i sentrum jeg kan stikke på?
– Walla, prater du arabisk? Mashallah! utbrøt de.
De begynte med en gang å snakke om ulike klubber de ville anbefale.
– Altså, DEN har de billigste drinkene, og DEN har de deiligste damene… men de er kanskje litt unge for deg de som går på den klubben, haha!
Jeg innså at det hadde skjedd en misforståelse her.
– Eh, altså, jeg har ikke tenkt å sjekke damer… jeg vil et sted de spiller live jazz.
– Jazz? Du mener disco, ikke sant? Disco dancing all night!
Jeg ga opp. Min arabisk er ikke all verden, og jeg innså at disse gutta kanskje ikke var helt sikre på hva en «jazzklubb» egentlig var. Men de var blitt såpass gira på å vise meg en bra klubb at jeg bare fulgte etter, og tenkte at de skulle få gleden av å vise meg rundt i byen sin.

Da vi sto utenfor klubben de hadde funnet fram til – et stivpynta sted jeg med en gang innså jeg aldri ville gå inn på – sa de høytidelig farvel.
– Altså, vanligvis ville jeg jo blitt med… Men nå er det ramadan. Så da drikker jeg ikke, sa han ene. Så vinket de og gikk, og jeg snek meg rundt hjørnet og rusla rundt i sentrum og så på livet.

Etterpå slo det meg: denne historien illustrerte et poeng jeg har ofte har prøvd å få fram på denne bloggen, og som religionsforskere gjerne gnukker på til de blir blå: Muslimer forstår og lever islam på forskjellige måter. Grunnleggende sett handler det om dette: hva man mener at islam «ER». La oss tenke oss en debatt mellom to personer vi kan kalle «islamkritikeren» og «muslimen»:
Islamkritikeren sier dette: «Det finnes hyggelige muslimer, for all del, men de tar ikke islam på alvor. Ekte islam er sånt vi ser hos Taliban! Alt annet er bare taqiyya! (løgn)».
Så svarer muslimen: «Nei nei, er du dum? Taliban er ikke ekte islam. Det er ikke ekte islam å regulere skjegglengden på menn og så videre, og steine kvinner på fotballstadion. Islam handler om respekt, om kjærlighet, om verdighet for alle mennesker».
«Nei», svarer islamkritikeren, «islam er ikke slik du sier at det er. Jeg skjønner religionen din bedre enn du gjør selv, kjære muslim, og det er nok Taliban som har forstått hva islam dreier seg om».
«Hæ, hvem av oss er det egentlig som er muslim, deg eller meg», svarer muslimen kanskje.
La oss tenke oss at det kommer en tredje person forbi, som vi kan kalle «religionsforskeren». Da henvender muslimen og islamkritikeren seg til ham og ber ham om å avgjøre hvem av dem som har rett.
«Tja, vel…», sier religionsforskeren. «Altså, jeg er ikke troende muslim, så fra mitt perspektiv er islam det muslimer selv sier at islam er… så jeg vil si at begge deler er islam. Taliban er islam, og tolker det på sin måte. Og du, gode fredelige og demokratiske muslim, tolker også islam på din måte, så det du sier er også islam. Ja takk begge deler, må jeg nok si.»
Da ser muslim og islamkritikeren på hverandre.
«Sånn kan det ikke være», sier de ikke kor. «Det finnes vel bare EN islam?»

TIlbake til guttene jeg møtte på trikken. Teologiske autoriterer i islam har vært uenige om mye. Men noen ting har det vært stor enighet om, blant annet at det ikke er lov å drikke alkohol, både under ramadan og ellers. Og det har vært stor enighet om hva fasten innebærer. Men, og her kommer religionsforskerens poeng inn: Muslimer over hele kloden – i dag mellom halvannen og to milliarder – har forstått, tolket og levd dette på forskjellige måter. Gutta på trikken tok på alvor påbudet om fasten, virket det som – denne måneden ønsket de å komme nærmere Gud. Men resten av året virket det som de ikke så noe stort problem med verken alkohol eller å sjekke damer på byen.
Slik er det på mange områder, både når det gjelder privatmoral, politikk og familieforhold. Muslimer flest fokuserer på noen ting mer enn andre – ser noe som viktig, ser noe som uviktig, hopper glatt over andre tng. «Hijab», for eksempel, er et konsept som i følge en del islamske teologer gjelder både kinner og menn: Menn skal senke blikket når de møter en fremmed kvinne, også kle seg på visse måter, osv. Hvorfor er det da så ofte bare kvinnens hijab som står i fokus? Det handler om det samme: Ulike muslimer velger ut ulike ting de anser som viktig.

Dette betyr ikke at ikke muslimer kan si at noe er SANN islam, og at andre ting strider mot islam… det kan man selvfølgelig. Selv, som troende kristen, mener jeg også at noen ting er sant i følge min religion, og at andre ting er mot kristendommen. Når det gjelder kristendommen ser jeg ting innenfra. Men når man står på utsiden og ser inn, slik jeg gjør i forhold til islam, og slik alle ikke-muslimer gjør når det gjelder en religion man ikke tilhører – kan man ikke påstå at man kan si hva som er sann og hva som er falsk islam.
Var det islam, det gutten på trikken sa, da han forklarte at han bare drakk alkohol når det ikke var ramadan? Nei, vil de fleste ortodokse muslimer si. Men som religionsforsker kan jeg ikke si annet enn dette: For ham var dette islam.

Hva tenker dere lesere?

Suget etter moskéen (og letinga etter hjertet av islam)

Bloggen og min egen muslim-research har ligget litt nede i høst – har nemlig begynt å jobbe (etter at masteroppgaven ble ferdig), og da har det blitt begrenset med tid til å skrive her. Men, forhåpentligvis blir det flere oppdateringer etter hvert.

Men forrige uke var jeg for første gang på lenge i en moské igjen. Og jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. For: I perioden jeg ikke var i moskéer eller muslimske religiøse miljøer merket jeg at det var noe jeg savnet. Og dette «noe» – dette jeg hadde savnet – skal jeg prøve å fange inn her.

——-

I en del av den harde anti-islamske kritikken på nettet kan man i blant lese at islam ikke er en religion, men en politisk ideologi – som evt. har spirituelle elementer. Den amerikanske kristne TV-personligheten Pat Robertson sa for eksempel for noen år siden: «Ladies and gentlemen, we have to recognize that Islam is not a religion. It is a worldwide political movement meant on domination of the world». Tilsvarende ting blir ofte skrevet på Gates of Vienna, den internasjonale bloggen der Fjordmann har skrevet mye: «Islam is a totalitarian system tricked out to look like a religion, and it fools even many of its adherents».

Men om det var én ting jeg merket da jeg beveget meg inn i moskéene var det at dette ikke stemte. Det var noe sterkt spirituelt der, noe som ofte grep meg – når jeg overvar bønnen og resitasjonen av koranen.

——-

I begynnelsen, da jeg ble kjent med flere muslimer og var i ulike moskéer, følte jeg at jeg bare beveget meg på overflaten. Jeg ville inn i islam, inn i troen slik den ble levd og praktisert av ulike muslimer. For å klargjøre: Jeg hadde ikke tenkt å bli muslim, har ikke blitt det, og kommer heller ikke til å bli det. Det vet jeg. Men jeg ønsket likevel å komme så nær som mulig måten islam ble opplevd på av muslimer innenfra. Jeg ønsket å gjøre mer enn å forstå det med et observerende blikk utenfra. Men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Alt jeg så var overflate, syntes jeg: Reguleringer av livsstil, regler for omgang mellom kjønnene, regler for ditt og regler for datt. Jeg kunne ikke relatere til det.

Det som gjorde at det forandret seg var faktisk en dokumentarfilm. På en filmfestival i Oslo gikk jeg for å se filmen A Jihad for Love, en dokumentar om homofile muslimer og deres kamp for anerkjennelse. Jeg ventet å se en film som bare handlet om homofili. Men paradoksalt nok var det ikke primært det jeg satt igjen med etter filmen. Det jeg så var en varsom og varm beskrivelse av islamsk spiritualitet. Filmen går utrolig nært på hovedpersonene, og viser hvordan de i desperasjon ber til Gud, hvordan de sliter med tro og tvil, hvordan de bønnfaller Gud om nåde og hjelp. Regissøren var til stede etter visningen og sa dette: «Mange har sagt til meg at denne filmen forandret deres syn på islam og muslimer: Plutselig så de en dyp spiritualitet de ikke visste fantes».

Etter dette bestemte jeg meg: Jeg måtte gjøre noe for å komme nærmere hjertet av islam. Neste gang jeg var i moskéen deltok jeg selv i bønnen.

——–

Før jeg gjorde dette hadde jeg en runde med meg selv. Jeg leste ordene i bønnen grundig. Kunne jeg, som ikke var muslim, delta i muslimsk bønn? Og hva ville muslimer rundt meg tenke? Derfor spurte jeg en del muslimer hva de ville synes – og ingen hadde noe i mot det. En dag sto jeg derfor plutselig blant de andre mennene, på en lang rekke, og beveget meg opp og ned. Ned på kne. Ansiktet mot det varme teppet i bønnerommet. Opp igjen. Mens mennene rundt meg mumlet bønnen, mens de så oppover og nedover og utover, med øynene igjen, sto jeg der, fortumlet og usikker, og forsøkte å være med.

Jeg sa ikke ordene i bønnen selv – for jeg visste at det ikke var alle ordene jeg kunne stå inne for. Men jeg var med, og prøvde å kjenne på hvordan det var, hvordan det opplevdes å kaste seg på kne for Gud, reise seg opp, ned igjen.

Og jeg merket det: Det var noe med dette som var ekte. Og sterkt. Og mektig.

Hva? Jeg er ikke sikker.

I islam er det stort fokus på Guds allmakt og absolutte storhet: Gud vet alt og har all makt, og mennesker er små.

Kanskje var det dette jeg merket: En følelse av å møte noe større enn meg. Noe som satte ting i perspektiv: Jeg, et menneske, er egentlig ikke så viktig. Det finnes noe større enn meg, noe mektigere, noe viktigere. Og den følelsen var på en underlig måte god.

Jeg fortsatte å gjøre dette når jeg var i moskéer, å diskret begi meg med i bønnen. I det minste på de stedene der jeg visste  at det var greit. Da var det også som om andre ting i islam åpnet seg: Jeg forstod at de detaljerte reglene for ting og tang handlet om å leve ut troen i praksis. At tanken bak var at alle disse tingene til syvende sist gikk ut på å tilbe Gud, i handling, og å gjøre gode ting mot hverandre. Islam var ikke lenger så fremmed.

——-

Alt dette – at jeg plutselig så noe av det jeg opplevde som det spirituelle hjertet i islam – betydde ikke at jeg sluttet å være kritisk til noen av tingene jeg så. I moskéene, i bønnen, her i hjertet av islam, var mennene og kvinnene sterkt adskilt. Ikke bare adskilt, kvinnene hadde som oftest et eget lite rom bak mennene (eller i en annen etasjé). Det skal sies: I én av moskéene i Oslo er menn og kvinner adskilt bare av et forheng, med samme utsyn mot bønnelederen, og deler rommet likt og rettferdig. Men i de andre moskéene fortaller rom-inndelingen at kvinnene har b-status i moskéen. Det verken syntes jeg eller synes jeg er ok.

Likevel hadde jeg skjønt at det var så mye mer: Denne kjønnssegregeringen som jeg reagerte på var én del. Men det fantes andre deler også, vakre og inderlige deler, som ble delt av både menn og kvinner: Hengivelse til Gud. Fromhet. Ønske om å gjøre godt. Ønske om å leve slik Gud vil. Det klarte jeg ikke se på som annet enn vakkert.

——-

Og da jeg i høst ikke hadde tid til å oppsøke moskéer eller religiøse miljøer kjente jeg faktisk at jeg savnet det: Å oppleve denne inderligheten. Å stå midt i bønnerekka og kjenne pannen hvile mot gulvet. Å være med i et fellesskap som erkjente at vi, mennesker, ikke er universets sentrum.

(…jeg vet ikke om denne bloggteksten ga mening – kanskje er det for vagt formulert. Og annerledes enn mye av det andre jeg har skrevet. Men jeg synes det er viktig å fram, midt i alle debattene om islam som stadig raser – hva islam dypest sett kan dreie seg om for religiøse og troende muslimer)

De ulike bildene av profeten

Dagens blogginnlegg er en kommentar til en debatt som pågår, ikke en fortelling eller en reportasje. For tiden pågår det nemlig en sped debatt om profeten Muhammed som historisk person. Journalisten Halvor Tjønn har gitt ut en lenge bebudet biografi om profeten Muhammed – eller, rettere sagt, en fremstilling av hvordan de tidligste muslimske historikerne fremstilte ham. Boka har ennå ikke kommet i butikkhyllene, men har blitt anmeldt og kommentert i flere aviser.

Både Aftenposten og Dagsavisen har anmeldt boka svært kritisk, noe som har fått Hans Rustad på document.no og VGs kommentator Olav Versto til å se rødt. Og Hege Storhaug har skrevet en kronikk i Bergens Tidende der hun skriver at vi kan se «Muhammeds fotavtrykk» i dagens verden (og de er ikke gode, i følge henne).

****

En sjia-muslimsk fremstilling av profeten Muhammed (sjiamuslimer har ikke noe forbud mot å tegne Muhammed, i motsetning til sunnimuslimer).

Jeg skal ikke her ta stilling til innholdet i boka til Tjønn, som jeg ennå ikke har lest. Mitt inntrykk ut fra omtalene er at boka er etterrettelig i forhold til å gjengi andre kilder, men kanskje ikke er like nøytral som Tjønn selv hevder at den er (det virker som om han ikke bare beskriver, men også tar stilling til Muhammed).

Derimot vil jeg ta opp dette spørsmålet: Kan man forstå islam og muslimer i dag gjennom en historisk studie av profeten Muhammed? Det ligger som en undertone i noen av kommentarene som har kommet i kjølvannet av boka til Tjønn: Ja, nå skjønner vi det – det er DERFOR muslimer driver med terror…

På det spørsmålet vil jeg svare nei. For å forstå islam og muslimer i dag må man først og fremst se på hvilke bilder dagens muslimer har av profeten sin. For å ta et eksempel: Mange radikale tenåringer går med bilder av Che Guevara på t-skjorten. I dag vet man at Che var en hensynsløs leder som drepte mange motstandere. Betyr det at dagens tenåringer som går med Che-skjorter egentlig støtter mord på politiske motstandere, eller står i fare for å sette i gang med voldelige revolusjoner hvert øyeblikk? Nei. For tenåringer flest er Che et symbol på håp og kamp for en bedre verden. Ser du en tenåring med Che-tskjorte kan du anta at vedkommende sannsynligvis støtter et parti til venstre for sentrum. Og det er stort sett det.

Tilsvarende har dagens muslimer ulike bilder av profeten. Jihadister som al-Qaida vil kanskje fokusere på profeten som militær leder og hans oppfordringer til å ofre seg for andre. Mens pragmatiske og moderate muslimer vil fokusere på at profeten var jordnær og prøvde å finne praktiske løsninger. Spirituelle sufier vil kanskje fokusere på profeten mest som en god og spirituell person som levde nært Gud.

Kanskje kan man si det slik: Si meg hvilket bilde du har av profeten, og jeg skal si deg hvilken type muslim du er!

****

Har den da ingen verdi, den type bok Halvor Tjønn nå har levert? Jo, selvfølgelig har den det. Akkurat slik religionsforskere har forsket på den historiske Jesus, og prøvd å finne ut om man på vitenskapelig basis kan si noe om hvem han var, er det helt ok at moderne sekulære historikere forsøker å finne ut hvem Muhammed egentlig var. Men man skal ikke tro at en historisk biografi om Muhammed kan lære oss så alt for mye om dagens muslimer, akkurat slik en historisk biografi om Jesus ikke kan lære oss så alt for mye om dagens kristne.

****

Forøvrig: Noen lesere vil kanskje merke seg at jeg har illustrert denne saken med et religiøst portrett av profeten Muhammed. Dels er et for å vise mangfoldet blant muslimer, og hvordan de forholder seg til sin profet. Men det er også en reaksjon på noe VGs kommentator Olav Versto skrev i sin kommentar: At det i dag er umulig å skrive kritisk om Muhammed, eller å tegne ham. Vel, Versto, jeg tror ikke det. Se her. Muslimer flest er ikke voldelige og intolerante. Selv om jeg har lagt ut dette religiøse portrettet av profeten, noe enkelte sunnimuslimske lesere kanskje vil reagere på, er jeg helt sikker på at jeg i natt kan sovne trygt i senga mi på Tøyen.

(Litt bakgrunn: i sunni-islam er det forbudt å portrette profeten. Men i shia-islam er det ikke forbudt, og der har det også vært en tradisjon for religiøse portrett av profeten, som fungerer litt på samme måte som ikoner i den østlige kristne kirken. Og jeg, som ikke-muslim i Vesten, er uansett ikke bundet av de religiøse påbudene i sunni-islam)

Og ønsker alle lesere en flott uke!

To nyanser av kjærlighet

– Vent, du skal få denne rosen før du går! Det er et tegn på kjærlighet.

En smilende ung mann ga meg en rød rose, før han ga meg en klem, og jeg beveget meg videre ut på gata. Jeg ble glad. Jeg hadde vært på et islamsk seminar med to utenlandske foredragsholdere, og alle gjestene fikk med seg en rose på veien ut.

På seminaret sto blant annet kjærlighet i fokus. Kjærlighet – som muslimer skulle vise til hverandre, til andre mennesker, til venner, til familie, til ektefeller. Men når det gjaldt kjærlighet til oss ikke-muslimer slo det meg at foredragsholderne snakket på forskjellige måter.

——–

– Vi er forskjellige fra dem. Vi lever annerledes, tenker annerledes, ber annerledes. Men vi må likevel elske dem! – sa den første.

Det var ikke-muslimer han pratet om.

– Hvis vi ikke viser dem godhet og omsorg, hvordan skal de da komme til islam? Hvis vi viser dem fiendtlighet, hvordan i all verden skal de da få lyst til å bli muslimer?

Grunnlaget for kjærligheten til ikke-muslimer – såvidt jeg forstod ham – var altså håpet om at ikke-muslimene skulle komme til islam.

——–

Så var det den andre foredragsholderens tur.

– Vi må prøve å elske alle. Muslim som ikke-muslim. Nær som fjern. Hvorfor? Jo, fordi alle er skapt av Gud. Og Gud har bedt oss om å vise godhet mot hele skaperverket, sa han.

Det virket som om han ikke syntes det var viktig å dele folk inn i muslimer og ikke-muslimer når det gjaldt hvordan de skulle møtes – alle var mennesker. Og alle hadde krav på respekt og godhet.

– Vi er alle barn av Adam. Alle fortjener å bli møtt med godhet, sa han – og fortsatte med å prate om hvordan kjærlighet ikke bare er en følelse, men en egenskap som må øves opp – man må øve seg daglig, sakte sakte, for å bli mennesker som er gode mot andre.

——–

Disse to holdningene kjenner jeg igjen fra de kristne sammenhengene jeg har vokst opp i. Også der er det en spenning mellom å vise folk godhet fordi man ønsker at de skal bli frelst og komme til tro på Jesus, og å vise folk godhet fordi de rett og slett er mennesker.

I de kristne sammenhengene var jeg på «innsiden». Her, på det islamske seminaret, var jeg en som ble pratet om – en av «de» som evt. skulle bli vist kjærlighet. Og for å være helt klar på det: Jeg vet, 100%, at jeg heller vil bli vist omtanke og godhet fordi jeg er meg, Olav, enn fordi jeg er en ikke-muslim som potensielt kan komme til islam. Hvor kult er det at noen er vennlige mot deg fordi de håper at du skal skifte religion? (og ikke fordi de – for eksempel – synes at du er en ok fyr)

Samtidig er det vel tross alt bedre å vise folk godhet fordi man håper at de skal konvertere til ens egen religion, enn ikke å vise godhet i det hele tatt? Hva synes dere?

Okkesom: Da jeg gikk ut derfra hadde jeg en god følelse i kroppen. Ute var det sørpete og kaldt. Men rosen i hånda og de vennlige smilene gjorde resten av dagen litt bedre.

——–

Og ønsker med det alle blogglesere og -debattanter en god helg! (forhåpentligvis fylt med kjærlighet og godhet)

– Jeg kunne ikke lenger tro på islam

– Skal jeg si deg noe? Jeg tror ikke det som står i Koranen er sant.

Han lente seg over disken og hvisket det til meg. Han så seg rundt, som for å se om noen hørte.

– Det kan jo bare ikke stemme! Det er så mange motsigelser der!

———-

Dette var i en butikk i nærområdet der jeg ofte går og handler. Etter hvert hadde jeg blitt ganske godt kjent med innehaveren. Men vi hadde aldri pratet om religion før nå. Han hadde nemlig spurt meg hva jeg drev med, og jeg sa at jeg skrev om islam og muslimer i Norge. Da fortalte han om sin egen vei i forhold til disse spørsmålene.

– Jeg var skikkelig religiøs. Jeg hadde studert islam i mange år i landet jeg kom fra. Jeg kunne nesten hele Koranen utenat. Her i Norge ble jeg lærer i en av moskéene. Jeg lærte mange barn om profeten, Koranen og vårt liv som muslimer i Norge. Men så begynte ting å skje.

– Hva da?

– Jeg leste en kritisk historisk bok om de første kalifene etter Muhammed. Den viste at virkeligheten ikke var slik jeg hadde lært i den offisielle muslimske historieskrivingen. Det satte i gang tanker hos meg. Hva hvis det var flere ting som ikke var sånn som jeg hadde trodd? Tenk om Koranen ikke kom fra Gud, men var skrevet av mennesker?

Taha Hussein var blind, og en av de største egyptiske intellektuelle i det 20de århundre. Han fikk ofte det teologiske etablissementet mot seg.

Boka han hadde lest var skrevet av Taha Hussein (d. 1973), en av de viktigste forfatterne og intellektuelle i Egypt i det 20de århundre. Hussein tok aldri noe oppgjør med islam som sådan, men skrev flere kritiske bøker som det teologiske etablissementet i Egypt mislikte sterkt. Boka som denne mannen hadde lest var al-Shaykhan («sheikhene»/kalifene), en roman fra 1960 med mye teologisk og historisk innhold som hevdet at de første kalifene ikke var rettmessige herskere (såvidt jeg har forstått det, jeg har ikke lest boka).

Denne boka ble starten. Mannen jeg pratet med leste flere kritiske bøker, og det endte med at han ikke trodde på verken Koranen eller hadith-samlingene – altså fortellinger om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som ble fortalt videre etter hans død.

———-

Hvorfor skriver jeg om denne mannen? Tross alt er han ikke lenger en troende og praktiserende muslim?

Jeg skriver om ham fordi sånne som han ofte blir inkludert i gruppen «muslimer». Når man prater om «muslimsk innvandring», «den muslimske befolkningen», «muslimer i Norge» og så videre, så regnes han med – fordi han har bakgrunn fra et muslimsk land – ved siden av fromme salafi-muslimer med kjortel og langt skjegg.

Og i mitt blikk, før jeg fikk vite dette, var han en troende muslim – han hilste meg i blant med den muslimske fredshilsenen «salam alaykom», ettersom han hadde skjønt at jeg kunne arabisk. Da tok jeg mer eller mindre for gitt at han tenkte på seg selv som muslim, selv om jeg ikke visste hvor from eller troende eller praktiserende han var.

Derfor skriver jeg om ham, fordi vi – også jeg! – trenger å bli minnet om at den gruppen som ofte blir omtalt som «muslimer» ikke er éntydig. Fritenkerne og ateistene finnes der, akkurat som hos ikke-muslimske nordmenn.

———-

I media får man i blant høre dramatiske historier om frafall fra islam. For ikke lenge siden kunne vi lese om en 17-åring i Pakistan som risikerer dødsstraff for å ha skrevet en eksamensbesvarelse som ble oppfattet som blasfemisk (i følge han selv skal han ha blitt påvirket av to fettere fra Norge som var på besøk, som hadde fortalt om forskjellene på Norge og Pakistan).

Men denne mannen hadde ikke opplevd noe dramatisk.

– Jeg sier det ofte til dem, når jeg treffer muslimske venner. Jeg diskuterer med dem, og forklarer hvordan det ikke henger sammen, det de tror på! Det er noen av dem som ikke liker meg så godt lenger. Noen få vil ikke prate med meg i det hele tatt.

– Har du opplevd trusler?

– Nei, ingenting sånt! Det er bare at de mest religiøse ikke vil prate med meg. For de vet at de ikke har noen gode svar når jeg kommer med argumentene mine.

– Men hvorfor hvisket du det til meg i sted, det med at du ikke trodde på islam?

– Vel… Det er ikke alltid jeg er interessert i å diskutere. Jeg vet at det er en del som blir provosert når jeg sier at det som står i Koranen ikke er sant. Det er ikke alltid jeg orker å ta den diskusjonen, sa han.

Og han understreket at han fortsatt traff storfamilien sin og flere av sine gamle venner.

– Men de har ikke gode svar, altså. For eksempel finnes det en hadith der en dame kommer til Muhammed og forteller at det er en voksen mann som ikke er i slekt med dem, som bor hos dem. Det var jo forbudt, så hun lurer på hva hun skal gjøre? Og da anbefaler Muhammed at hun skal la mannen die av brystene hennes, for da vil han bli regnet som en adoptivsønn og han kan fortsette å bo der. Haha, har du hørt noe så absurd? Det er jo klart at det der ikke kan være sant. Og når jeg sier det… så vil de ikke diskutere med meg lenger.

———-

Tilsvarende historier har jeg hørt fra flere «muslimer». Det er ikke mange som går så dypt inn i materien som denne mannen, og leser mange bøker for og mot, og til slutt bestemmer seg for at de ikke lenger tror på islam. Men flere kan ha et perifert forhold til religionen – de synes rett og slett det er mange ting i livet det er langt mer interessant å drive på med enn bønn og religion. Også de forteller at det stort sett går greit – de har ikke opplevd noen tvang til å være fromme eller religiøse. (jeg vil dog anta at det vil være vanskeligere dersom man aktivt konverterer til en annen religion og blir kristen, for eksempel)

– Tenker du fortsatt på deg selv som muslim, spurte jeg til slutt.

– Vel… jeg vet jo at mange norske ser på meg og tenker «han er muslim». Og jeg feirer jo med familien under ramadan og slikt. Men jeg tror jo ikke på islam… det er vanskelig det der.

———-

Hva tenker dere – bør denne mannen regnes som muslim?

(og det hadde vært interessant å høre fra muslimske lesere om dere kjenner mange som dere vet ikke er religiøse i det hele tatt)

———-

Oppdatering: Kom på at jeg bare vil klargjøre overfor religiøse muslimske lesere at det at jeg gjengir denne mannens oppfatninger her, ikke betyr at jeg mener at han har rett – akkurat som jeg har gjengitt mange andres meninger før her, uten at jeg har vært enig i alt det de har sagt heller. Men synes det er viktig å lytte til historien hans likevel.

– Mubarak tenker ikke på at han må møte sin skaper

Et innlegg til relatert til situasjonen i Egypt.

Mubarak: Glemte visst å ta livet etter døden med i beregning.

Jeg snakket i går med en eldre marokkansk mann, som har fulgt nøye med på utviklingen i Egypt. Han var opprørt over det som skjedde. Og han kunne ikke forstå hva Mubarak egentlig tenkte på.

– Hvor dum går det an å bli? Skjønner han ikke at Gud vil dømme ham for det han nå gjør?

Han ristet på hodet.

– En gang må også han stå foran Gud. Da vil han stå der uten noen mellommann, uten noen tolk, uten noen som kan ta ham i forsvar. Hva vil han si da? Hvordan skal han forsvare det han nå gjør?

Denne mannen – som trodde fullt og fast på himmel og helvete – mente at Mubaraks handlinger nå var irrasjonelle.

– Ok, så får han beholde makten litt til. Men hva er det mot å brenne i helvete? En viss tid til i luksus, men hva tjener han på det til slutt? HVA TENKER HAN MED!?

Han ristet på hodet nok en gang.

——–

For mange sekulære nordmenn – og for en del liberale muslimer og kristne også – kan nok dette verdensbildet virke fremmed. Å være så overbevist om at denne verden bare er en prøve, at det som virkelig betyr noe kommer etterpå – det er ikke hverdagskost.

Det finnes nok utfordringer med å tenke slik om verden og livet. Men jeg vil bestemt hevde at et slikt syn på livet også har store verdier: Ideelt sett kan det føre til, slik denne mannen gir uttrykk for, at man blir mer opptatt av å gjøre det rette og gode enn av å klynge seg til verdens goder. Det er ikke den verste innstillingen man kan ha til livet.

——-

Ellers: På lørdag blir det stor demonstrasjon i Oslo til støtte for «det egyptiske folkets kamp for frihet». Tid og sted blir annonsert senere, men det er opprettet en facebook-side der det vil komme informasjon. Denne bloggen (representert ved bloggeier) kommer til å være der.

– Vi har blitt mer religiøse på grunn av presset

…sa en mann jeg pratet med for en stund siden.

– Det er så mye fokus på islam, ikke sant. Terrorisme, integrering, alt det der. Vi får hele tiden høre at vi er et problem. Derfor er det mange som virkelig har satt seg inn i islam, for å kunne svare på kritikken. Og de unge som vokser opp i dag har blitt mer religiøse på grunn av det.

——–

Jeg tenkte på dette da jeg leste intervjuene med Ayaan Hirsi Ali, som har vært i Norge for å lansere boka Nomade som nå er oversatt til norsk. Hvis man skal forenkle budskapet til Ali veldig så mener hun i korthet at islam er stort problem, både i verden som helhet og for Europa på grunn av islamsk innvandring. I Nomade tar hun blant annet til orde for massiv kristen misjonering mot muslimer (men det er ikke for at muslimer skal bli frelst, slik en tradisjonell kristen vil tenke, men for at det skal redde dem selv og samfunnet fra islam).

Ayaan Hirsi Ali

Jeg skal ikke si mye om uttalelsene til Hirsi Ali. Bare dette: Det presset Hirsi Ali ønsker at man i Vesten skal legge på muslimer vil sannsynligvis bare virke mot sin hensikt (ut fra hennes intensjoner), og få muslimer til å bli mer religiøse og mer opptatt av islam. For det bildet som mannen jeg pratet med tegnet opp har jeg hørt hos flere: Mange ble opptatt av islam nettopp fordi samfunnet rundt dem var så opptatt av islam.

——-

– Det var så mye snakk om islam, ikke sant. Hele tiden. Og folk spurte meg om hva jeg mente om det og det som muslim. Så da ville jeg finner mer ut av ting, ikke sant? Så begynte jeg å lese, og begynte snart å praktisere islam for alvor.

Sa en ung mann jeg pratet med, som sto i full religiøs mundur – kufi (bønnelue) og hvit kjortel.

– Jeg var ikke så opptatt av islam før, sa en jente.

– Men nå føler jeg at jeg nesten må begynne å gå med hijab. Fordi alle snakker så mye om hijab og at det er et problem! Da får jeg lyst å vise dem fingern og bare gå med hijab på tross, for å vise at jeg gjør som jeg vil. Samtidig… så er det vel ikke det som er poenget med hijab… det er jo noe man skal gjøre på grunn av Gud. Så jeg har ikke begynt med det ennå.

——-

Hva tenker dere lesere?

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.