Archive for the ‘Tro’ Category

– Hvorfor tenker vi ikke mer på vår neste?

september 4, 2010

I blant hører jeg ting i muslimske sammenhenger som så og si kunne vært sagt på et kristent møte – hvis man hadde byttet ut «Allah» med Jesus.

En slik dag var i går, da jeg hørte en sterk emosjonelt ladet appell om å hjelpe flomofrene i Pakistan.

– Hvorfor gjør vi ikke mer? Hvorfor ønsker vi ikke det samme for vår neste som vi ønsker for oss selv, sa en ung mann – innstendig og insisterende.

– Det er alltid jeg, jeg, jeg. Vi setter oss selv først. Vi er fanget i oss selv. Men Gud ber oss om å vende blikket utover – om å glemme egoet, og se vår neste.

Han fortsatte, med ord som kunne vært tatt rett ut av en kristen preken om den barmhjertige samaritan.

– Din neste er like verdifull som deg! Husk det! Målet er at vi ønsker det samme for andre som vi ønsker for oss selv! Hvordan kan vi egentlig si at noe som helst tilhører oss, når alt er en gave fra Gud? For alt – alt – har vi fått fra Gud. Vi har det til låns. Vi har ingen rett til å si at det er vårt.

———–

Den unge mannen fortsatte.

– Ta en pause og se inn i deg selv. Lukk øynene. Ser du omtanke for din neste? Eller ser du egoistiske ønsker? Jeg vet at når jeg ser inn i meg selv så ser jeg egoisme. Vi må kjempe mot det. Kjempe for å overvinne vår egoistiske natur, sa han.

Jeg fulgte oppfordringen, lukket øynene og forsøkte å se inn i meg selv. Jepp. Jeg innså at taleren hadde noen poenger.

———–

Dette kravet om altoppofrende nestekjærlighet skiller seg fra hva man finner i en del andre muslimske sammenhenger. Der er gjerne fokuset på at man har noen klart definerte plikter: Gi så og så mye, gjøre det man skal – og så har man gjort sitt. Man trenger ikke ha dårlig samvittighet over at man har det utrolig mye bedre enn andre, så lenge man gjør sin plikt og gir bort noe.

Mens her var det annerledes: Det etiske kravet var absolutt. Man skal ville det samme for sin neste som man vil for seg selv. Et umulig krav, men et vakkert ideal å strekke seg etter.

Den samme spenningen finner man egentlig innenfor både kristendommen og den akademiske moralfilosofien. I den kristne tradisjonen har et alltid vært noen som har manet til opprør – som har tatt til seg Jesu absolutte budskap om stadig å strekke seg lenger, om at man aldri kan slå seg til ro med at nå har man gjort «nok». Mens andre kristne har vært opptatt av klare plikter, av å sette ting inn i rammer man lett kan forholde seg til.

Og i moralfilosofien er det en spenning mellom konsekvensetikken og pliktetikken. Konsekvensetikken er på mange måter grenseløs: Hvis noen andre har mer bruk for en hundrelapp enn du, så må du gi den bort. Mens pliktetikere kan si at man har klart definerte plikter som man må utføre – og når man har gjort det kan man kanskje si seg fornøyd.

———–

Kanskje dreier dette seg også litt om hvor man er i livet. Da jeg var yngre tenkte jeg mer som denne unge muslimen: Man kan alltid gjøre mer. Man kan strekke seg litt lenger. Mens etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt mer etablert, blitt glad i det jeg har, fått et behov for ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg i et globalt perspektiv velter meg i luksus.

Kanskje vil også denne unge mannen om noen år lande på en type islamsk etikk som sier at man kan lene seg tilbake og være fornøyd når man har gjort akkurat det islam foreskriver. Men jeg synes likevel det er tøft at han i dag er så kompromissløs.

– Man må ikke tenke så bokstavelig

august 18, 2010

– Jeg mener, hva er det som er det viktigste med ramadan? Det er ikke handlingene i seg selv, men det som ligger bak. Man må tenke grundig gjennom ting, ikke bare tolke ting bokstavelig.

Jeg pratet nylig med en muslimsk kjøpmann i Oslo. Jeg nevnte at jeg skrev bok om muslimer, og da begynte han uoppfordret å fortelle om sitt syn på ramadan og islam.

– Se på meg. Jeg driver en butikk. Hvis jeg skulle ha fastet fra morgenen av kunne jeg aldri klart jobben min tilfredsstillende. Det ville gått ut over alle mine ansatte, og familien min. Og det kan jo ikke være meningen? Så jeg har tenkt grundig gjennom hva som er poenget med ramadan, sa han.

————

Denne mannen hadde kommet fram til dette: Poenget med ramadan, slik han så det, var at de som hadde mye skulle bli minnet om hvordan det var å ikke ha så mye. At man skulle huske på hvordan det var å leve i fattigdom. Derfor skulle man avstå fra visse ting, og villig dele det man hadde med andre under måneden. For eksempel invitere slekt og venner på middag.

– Det er det som er viktig. Man må forstå hvorfor Gud har gitt oss reglene. Ikke bare følge det blindt og bokstavelig. Men jeg vet at en del muslimer ville si til meg at det jeg nå sier er feil hvis jeg sa det til dem, humret han.

————-

Dagen før jeg traff denne kjøpmannen leste jeg en interessant kommentar i Aftenposten av Inger Anne Olsen. Der poengterer hun at muslimer, akkurat som andre troende, «plukker ut de delene av sin religion de kan bruke, og gjør så godt de kan» – og altså ikke bare tar hele pakka.

(det jeg ikke er enig i er det som står i ingressen: at religiøse muslimer fremstiller det som om «alle jordens muslimer» overholder ramadan. tvert imot er min erfaring at de religiøst praktiserende muslimene føler at muslimer flest ikke praktiserer islam)

Da jeg leste denne kommentaren, og neste dag pratet med kjøpmannen, ble jeg igjen minnet på det jeg opplever som den store svakheten ved prosjektet mitt: At jeg primært har hengt i religiøse miljøer. Det vil si at jeg ikke får skildret alle dem som tenker på seg selv som muslimer, men som ikke praktiserer så alt for mye.

I moskeene jeg har vært i vil nok de fleste si at denne kjøpmannen har misforstått – at man ikke bare kan hoppe bukk over fasten sånn uten videre, og likevel tenke at man overholder ramadan. Det er opp til Gud å dømme, vil mange understreke, og man velger selv som muslim hvor mye man praktiserer. Men man kan ikke endre på det Gud har sagt.

Men når det gjelder muslimer flest i Norge tror jeg denne mannen er relativt representativ. Det trodde han selv også.

————–

– Jeg tror egentlig de fleste jeg kjenner tenker sånn ca. som meg, sa kjøpmannen til meg.

– De fleste av mine ansatte, slekta mi – man prøver å gripe fatt i det virkelig viktige med islam. Ikke bare å følge reglene slavisk.

– Denne måneden skal vi komme nærmere Gud

august 11, 2010

Et kort innlegg i forbindelse med Ramadan. Jeg pratet med en eldre muslimsk mann som ville forklare islams fortreffelighet for meg, og da kom vi inn på Ramadan.

– Du skjønner det Olav, at islam stiller akkurat passe krav til oss! Den stiller ikke krav som er tyngre enn vi kan bære. I Ramadan skal vi faste fra morgen til kveld. Men hvis man er syk får man unntak. Eller hvis man er gammel, hvis man er kvinne og har menstruasjon og hvis man er på reise. Kravene er ikke umenneskelige, sa han.

– Dessuten er det sunt å faste. Det renser kroppen, la han til.

———

Jeg innvendte at jeg nok syntes at å faste fra morgen til kveld nok var i strengeste laget, særlig i et land som Norge der det nå i starten av august blir nesten 17 faste-timer i døgnet.

Han forstod det.

– Ja, selvfølgelig er det slitsomt. Men målet er ikke å pine seg selv. Målet er å bli bedre mennesker. Ved å faste en måned blir vi minnet på Gud og hvordan vi bør leve. Vi kan komme nærmere Gud rett og slett, og bli bedre mennesker. Det er en måned for å komme nærmere Gud.

———–

Jeg har hørt slike ting fra flere muslimer: Ramadan er sunt, man renser kroppen osv. Den forklaringen er jeg skeptisk til. Det som blant annet skjer når man ikke spiser er at forbrenningen synker, og aktivitets- og energinivået synker. Det gjør for eksempel at man lettere legger på seg – særlig når man stapper i seg mat på natta for å klare seg gjennom dagen. Og når ramadan er over vil man ha mye lavere forbrenning, og raskt legge enda mer på seg osv. Blant annet.

Derimot tror jeg absolutt at det kan være godt og fint for mennesker å ha en slik måned – med faste, fokus og bønn. I en oppjaget tid som vår, der inntrykkene konstant flimrer forbi, kan det ikke skade å ha en måned der man forsøker å fokusere på hva som virkelig er viktig i livet? (gitt at man klarer å fokusere på det, og ikke bare bruker tiden til å drømme om hamburgere)

———–

– Ramadan er den beste måneden i året. Jeg mener det, sa mannen til meg.

– Det blir ikke bare lett. Men det er så definitivt verdt det.

Våren: Forsøk på oppsummering

juni 30, 2010

…det har blitt sommer, og da er det stille og rolig. Det er stille i gatene på Tøyen utenfor leiligheten min, det er stille på Blindern (der jeg sitter og skriver for tida), og det er relativt stille i de muslimske miljøene. Tror jeg.

En del har dratt på ferie til familiens opprinnelsesland, enten det er Pakistan, Marokko eller et annet land. Og i moskeene er det mindre som skjer.

——–

Noen få setninger om hvordan jeg tror våren har vært i de muslimske miljøene. Mitt inntrykk er at det for mange muslimer (i Oslo hvertfall) har vært en stormfull vår. Noe som går mest innpå de unge, tror jeg.

Det begynte (i vinter) med Dagblad-karikaturen og demonstrasjonen mot den. Da ble det spenninger mellom en del unge muslimer og Islamsk Råd. Så fortsatte det med debatten som oppstod da Mohyeldeen Mohammad «advarte» mot et terrorangrep på norsk jord. Og det ble i et par anledninger debatt i media om Islam Net.

Parallelt – eller kanskje på grunn av – alt dette, har det også gått mange interne debatter: På facebook anklaget noen muslimer andre for å være «liberale». Man pratet om musikk, om det var tillatt eller forbudt å høre på. Om blanding av kjønn på arrangementer. Om vold mot kvinner og om menn har rett til fysisk å disiplinere en ulydig kone. Om tradisjonell lovskole-islam kontra mer salafi-inspirert islam. Til dels har tonen vært hard.

——–

Men de siste ukene har det lagt seg, tror jeg. Temperaturen er lavere. Mitt inntrykk er at mange er slitne av debatt, slitne av medieoppmerksomhet, slitne av å være uenige. Da VG slo opp Islam Net som «ekstremister» sist var det for eksempel relativt unison enighet blant mange muslimer om at det var å gå over streken.

Det jeg tror mange håper på, uten at jeg skal si det sikkert, er en høst der muslimer i større grad får lov til å være i fred – der medietrykket er lavere, og man ikke konstant trenger å forsvare islam overfor storsamfunnet.

——–

Muslimske lesere – hva tenker dere? Hvordan har våren vært? Hvordan håper dere at debatten om islam i Norge blir i høst?

– Islam dreier seg om hva jeg har i hjertet

juni 1, 2010

Anbefaler i dag å lese en artikkel i Aftenposten fra noen dager tilbake. Den viser til forskning som sier at muslimer i Europa raskt blir sekularisert: De gjør religionen til en privatsak, på linje med mange andre europeere. Over halvparten av muslimene i Europa går aldri i moskeen, faktisk.

————

Folk som er kritiske til dette prosjektet hevder ofte at jeg er for naiv overfor muslimer, at jeg blir lurt, at jeg er offer for «taqiyya» osv. Men jeg tror at en større svakhet er at jeg nesten utelukkende har vært i aktivt religiøse miljøer. Så dersom målet er å gi en beskrivelse av muslimene som gruppe i Norge, så lykkes jeg ikke helt – fordi jeg primært kjenner dem som er religiøst praktiserende og aktive.

Flertallet er nemlig ikke så alt for religiøse av seg. Det kommer også fram i den eneste omfattende undersøkelsen vi så langt har om holdningene til norske muslimer.

————

Men noen «privatpraktiserende» muslimer har jeg møtt. Jeg husker for eksempel at jeg pratet med en norsk-pakistaner i starten av 20-årene. Jeg spurte ham om han var muslim.

– Ja, selvfølgelig er jeg muslim.

– Hva innebærer det for deg?

– Islam er i hjertet, ikke sant. Det er det alt dreier seg om. Ikke om jeg skal gjøre det eller det, eller om jeg håndhilser på jenter reller ikke. Alt det der er overfladisk. Men det dreier seg om å ha Gud i hjertet. Om å være god mot menneskene man har rundt seg.

———–

En del religiøst aktive muslimer ville nok riste på hodet av dette, og si at jo – reglene om rett og galt er en sentral del av islam.

Samme fenomen tror jeg vi kan se hos etnisk norske og kristne. En del religiøse nordmenn har en religiøs tro, men går sjelden i kirken, og er ikke opptatt av teologiske dogmer. Mange av dem kan si ting som at «Gud er i hjertet» og «de ytre tingene er ikke viktige» eller «Gud er den samme for alle».

Og en del mer religiøst aktive kristne vil riste på hodet av dette, og si at de kanskje ikke tar Bibelen på alvor.

Så også her er det kanskje likheter som går på tvers av religiøs tilhørighet?

———–

Forøvrig: Vi er alle sjokkerte over det som skjedde utenfor Gaza i går. Sender i dag en ekstra tanke til familiene til de døde, og til palestinerne i Gaza.

Hva jeg har lært av muslimer

mars 19, 2010

De siste innleggene jeg har skrevet har vært ganske kritiske og problemorienterte. Så kanskje er det på tide å skrive noe positivt? Gjennom mitt møte med ulike muslimer føler jeg nemlig at jeg har blitt utfordret på en positiv måte, og at jeg har lært mye.

———-

– Først: Det som gjelder min kristne tro. Jeg har vokst opp i en kristen familie, og troen min er en viktig del av livet mitt. For dere lesere som ikke er religiøse er nok dette ganske fremmed, men for meg er det noe positivt og verdifullt:) Gjennom møtet med muslimene har den kristne troen min blitt sterkere, faktisk. Jeg har møtt mange muslimer som er svært fromme og som virkelig prøver å leve slik Gud vil. De er opptatt av å be jevnlig, og av å ha kontakt med Gud i hverdagen. Jeg har vært nødt til å tenke etter: Tar jeg egentlig min egen tro på alvor? Hvor stor plass har det i livet mitt? Resultatet har blitt at jeg nå er en mer bevisst kristen enn det jeg var før.

– Familie: Mange av muslimene jeg har møtt har vært opptatt av å ta vare på familien sin. Det har utfordret meg: Hvor ofte ringer jeg foreldrene mine, egentlig? Hvor ofte besøker jeg min gamle bestemor? Her har jeg blitt utfordret på en positiv måte.

– Å ville gjøre det gode: En del av de praktiserende muslimene jeg har møtt har virkelig vært opptatt av å gjøre det gode. De opplever at det Gud vil er at de skal være gode mennesker. At det er en plikt de har: Å vise respekt overfor alle mennesker. Også her har jeg følt meg utfordret: Hva er det som er viktig i livet mitt, egentlig? Er det viktig nok for meg å gjøre det som er riktig og godt?

– Mat: I familien jeg har bodd hos var maten simpelthen fantastisk. Jeg har – etter fattig evne – prøvd å plukke opp noen tips derfra. Så risen jeg lager smaker mye bedre nå;)

————

Dette var bare noen ting. Selvfølgelig har jeg også møtt ting jeg har reagert på, og en del av det har jeg jo skrevet om på denne bloggen. Men i dag er temaet et annet: Gjennom møtet med en del av muslimene i Norge har jeg følt meg positivt utfordret til å bli et bedre menneske.

Spørsmål til leserne: Er det andre som har tilsvarende opplevelser når det gjelder møter med folk fra en annen kultur eller en annen tro? Den ene eller andre veien?

– De ser ikke det viktigste med islam

januar 12, 2010

Både i media og på denne bloggen er det gjerne en del kontroversielle spørsmål som kommer i fokus. Karikaturer, moralpoliti osv… Men jeg har erfart en ting: Når jeg prater med aktive og fromme muslimer er det sjelden slike ting som er i fokus. Hvis jeg ber dem prate om deres tro dreier det seg om noe annet: Å forsøke å gjøre det rette, å følge Gud, å være et godt menneske.

To personer fra de siste dagene – først en ung pakistansk jente:

– Jeg blir så lei! Det blir skrevet så mye om muslimer ditt og muslimer datt, om hijab og shariah og moralpoliti og karikaturer og alt det der. Argh! Skjønner ikke folk at det viktigste for meg som muslim er å leve nær Gud og være et så godt menneske som jeg er i stand til? Ser de ikke det? Alt det andre er bare staffasje, det er utenpå. Det handler om det inni oss. Det er det som er hjertet i islam.

Og en norsk konvertitt, altså en etnisk norsk som har konvertert til islam:

– Mange vet at shariah er navnet på den islamske loven. Men det folk ikke alltid vet er at shariah betyr vei. Shariah er veien til Gud. Ved å følge shariah er man på riktig vei, veien til Gud og paradis. Islam dreier seg rett og slett om å komme hjem til sin skaper, sa hun.

For ordens skyld: Hun ønsket ikke å innføre shariah i det norske lovverket og tvinge andre til å ta de valgene hun tar. Men hun ønsket å følge shariah for sin egen del, for slik å prøve å komme hjem til sin skaper.

—————–

Dere muslimske lesere: Hvis dere skal bruke deres egne ord – hvordan vil dere beskrive det som er det viktigste med islam for dere?

Og dere ikke-muslimske lesere: Sett utenfra, hva er det som virker som det viktigste i livet til muslimer?