Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Denne bloggen er nå inaktiv

november 8, 2013

Gode lesere,

dette er bare en formell beskjed om noe de fleste av dere som fortsatt er innom bloggen nok har merket for lengst: Jeg har ikke tid til å oppdatere denne bloggen for tiden, så den er nå offisielt inaktiv. Derfor stenger jeg også kommentarfeltet. Det kan imidlertid være at jeg vil begynne å blogge aktivt igjen om noen måneder – i så fall gir jeg beskjed om det på sosiale meder osv.

Inntil videre, god høst til alle og enhver.

Reklamer

Homo Islamicus

juni 13, 2013

Civita bygger opp under forestillingen om “muslimer” som en særegen gruppe. 

Denne uka lanserte Civita ved Morten Kinander et notat om synet på rettsstaten i den norske befolkningen, der man sammenligner holdningene hos muslimer og hos andre. Notatet er basert på en ennå upublisert undersøkelse av TNS Gallup fra 2009, som ble gjort som en del av et forskningsprosjekt ved universitetet i Oslo. Kjapp oppsummering: Både muslimer og ikke-muslimer synes i det store og hele at lovene i Norge er rettferdige. Både muslimer og ikke-muslimer mener at lovene skal være basert på generelle moralske verdier, og det som “folk flest i Norge mener er riktig eller galt”. Dette bekrefter det man vet fra mange andre undersøkelser, at muslimer i Vesten generelt støtter opp om lovverket og samfunnet de lever i. Samtidig var nær halvparten av muslimene i undersøkelsen villige til å motsette seg en lov dersom de religiøse lederne deres anbefalte det. Dette er dog relativt hypotetisk så lenge muslimske ledere stadig vekk understreker at muslimer i Vesten må følge loven i landet de bor i.

—–

Alt dette er greit å vite. Hva er da problemet? Dette: Ved å legge frem datamaterialet på denne måten – der de eneste to gruppene man skiller mellom er “muslimer” og “den generelle befolkningen” – bidrar Civita og Kinander  til å bygge opp under forestillingen om at muslimer er en særegen gruppe, med visse felles egenskaper. Denne forestillingen ble av Edward Said kalt “Homo Islamicus”: Muslimer blir forstått som en distinkt gruppe mennesker, hvis oppførsel primært lar seg forklare ut fra islamsk lære. Men dette stemmer ikke. Mye forskning på innvandring og minoritetsgrupper i Vesten har vist at de faktorene som forklarer mest av innvandreres gjøren og laden er etnisk bakgrunn, utdanning og botid – ikke religiøs tilhørighet. En muslim og en kristen fra Senegal har for eksempel mer til felles enn en muslim fra Senegal og en muslim fra Palestina, sånn statistisk sett.

Nå er nok Kinander og Civita godt klar over dette, og vanligvis er Civita blant aktørene som prøver å nyansere bildet av innvandrere. Men denne gangen bidrar de til å opprettholde forestillingen om Homo Islamicus: De deler ikke respondentene inn etter etnisk tilhørighet, de skriver ikke om holdningene til rettsstaten hos ikke-muslimske minoriteter, og de skriver ikke om variasjoner i holdninger hos den generelle befolkningen. Det er muslimer – og så er det oss andre. Så skal det sies at Civita ikke er alene om dette. For noen år siden startet jeg på et feltarbeid i norske moskéer, som munnet ut i en masteroppgave om politisk ideologi hos religiøse muslimske ledere i Norge. Jeg begynte også å blogge om det jeg fant. Navnet på bloggen? “Muslimprosjektet”. Grunnen var at jeg da, i den tidlige fasen der jeg ennå ikke hadde blitt kjent med særlig mange folk som kalte seg muslimer, også gikk rundt med en forestilling om at “muslimer” var en egen gruppe mennesker som jeg skulle bli kjent med. Men jeg møtte ingen slik gruppe. Derimot møtte jeg sekulære iranere som såvidt kalte seg muslimer, jeg møtte kulturmuslimske bosniaker, jeg møtte dypt religiøse somaliere, jeg møtte hverdagsreligiøse pakistanere. Etter hvert føltes navnet på bloggen mer og mer malplassert.

—–

Nå er det på tide å gå videre. Forskningsdesignet i undersøkelsen Civita referer til, der det ser ut som man bare skiller mellom “muslimer” og andre, kunne man til nøds komme unna med på 2000-tallet, islamkritikkens tiår, da problemfokusert forskning på “muslimer” utviklet seg til en semi-akademisk industri i Europa. Nå er det 2013. Det er på tide å ta innover seg at muslimer ikke bare er muslimer.

(trykket som kommentar på side 2 i Klassekampen i dag, 13.06.13)

Skjev biografi om Muhammed

november 28, 2012

En ny lettlest biografi om Muhammed forteller oss ingenting om hvordan muslimer selv forestiller seg sin profet.

I dag, en bokanmeldelse: Dette er en noe lengre versjon av en bokanmeldelse som sto på trykk i Vårt Land 27.11.12.

Den norske offentligheten har behov for gode og lettfattelige bøker om islam og muslimer. Derfor er det i utgangspunktet prisverdig at Cappelen Damm nå har gitt ut en biografi om profeten Muhammed i sin serie med biografier over kjente mennesker som er myntet på ungdom. Desto mer beklagelig er det at resultatet har blitt som det har blitt.

I kristen tenkning kan man tale om «historiens Jesus og troens Kristus», for å skjelne mellom det man kan vite om Jesus ved historisk-kritiske metoder, og den han er i kirkens tro. Tilsvarende er det med Muhammed. Kanskje kunne man sagt «historiens Muhammed og troens profet»? «Historiens Muhammed» kan man næ±rme seg med ulike kilder: Muslimenes hellige skrifter, altså Koranen og hadith-samlingene, samtidige ikke-muslimske kilder, samt profet-biografiene som ble skrevet ned ca. 200 år etter Muhammeds død. For å forstå «troens profet» må man derimot se på hvordan religiøse muslimer selv fremstiller Muhammed, og hvordan de tolker beretningene om ham.

Forfatteren Knut Lindh har i denne biografien utelukkende fokusert på den første biten: Historiens Muhammed. Om man leser denne boka er det nemlig så godt som umulig å forstå hvorfor mange muslimer anser Muhammed som det beste mennesket som noen gang har levd. Boka tar utgangspunkt i diverse beretninger om Muhammed som ble skrevet ned i den biografiske sira-litteraturen ca. 150-200 år etter profetens død, på samme måte som journalisten Halvor Tjønn gjorde i sin langt tjukkere bok fra 2011, «Muhammed: Slik samtiden så ham». Etter en myk start om Muhammeds oppvekst bryter det løs: Krigføring, massehenrettelser, voldtekt og tortur.

Var det slik Muhammed var? Tja. Alt dette finnes i sira-litteraturen, side om side med beretninger om rettferdighet, empati og godhet. Skal man gjøre et ordentlig forsøk på å beskrive historiens Muhammed må man også si noe om hvordan sira-beretningene, som ble skrevet ned et godt stykke etter Muhammeds død, antakelig sier vel så mye om idealene og tankene som var rådende da de ble skrevet ned – altså en god stund etter Muhammed – som de sier om Muhammed selv eller hans egen samtid. Og man bør trekke inn de samtidige ikke-muslimske kildene: En rykende fersk bok fra den amerikanske religionsforskeren Stephen Shoemaker hevder for eksempel at disse kildene gir god grunn til å tro at Muhammed ikke døde i Medina, slik den islamske tradisjonen har hevdet, men selv ledet invasjonen av Palestina og døde der.

Det som heller ikke kommer fram i Lindhs bok – og som er vesentlig å vite for norske lesere – er at profetbiografiene fra 800-tallet og utover aldri har blitt regnet for å være religiøst autoritative, i motsetning til Koranen og hadith-samlingene. Tvert i mot har de moralsk betenkelige beretningene som kommer fram der stadig blitt diskutert og fortolket kritisk av muslimske teologer. Malik bin Anas, den klassiske muslimske teologen som ga navn til Maliki-lovskolen innenfor islam, hevdet at profetbiografen Ibn Ishaq var en «løgner og falskner». Mange moderne muslimske tenkere forholder seg derfor kritisk til bildet som tegnes av profeten i de tidlige biografiene. Noe blir ansett for å være falskt, andre ting tolkes på nytt. Det er for eksempel ingen tvil om at Muhammed ledet mange militære raid. Ut fra profetbiografiene fra 800-tallet er det ikke urimelig å tolke dette som aggresjon eller koloniseringslyst. Men mange moderne muslimer tolker heller profetens militære ekspedisjoner som selvforsvar. På tilsvarende måte slår Lindh fast at profeten giftet seg med sin kone Aisha da hun var seks, og hadde samleie med henne da hun var ni. Dette står ganske riktig i noen beretninger om profeten. Men i dag mener mange muslimer at disse beretningene er falske, og at Aisha i realiteten må ha vært langt eldre.

Men ingenting av dette får vi vite i boken til Lindh. Vi blir presentert for en selektiv versjon av en antatt historisk Muhammed, som driver massehenrettelser og tortur. Hvordan muslimer tolker dette i dag glimrer fullstendig med sitt fravær. Dersom man ønsker å forstå hva muslimer i dag tenker og tror om sin hellige profet ender denne boka derfor opp med å være ganske nær ubrukelig.

Nytt land, ny teologi? (kronikk i Vårt Land 18.06.12)

juni 20, 2012

Mange imamer og muslimske ledere mener at Norge i større grad enn de fleste muslimske har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam.

Den norske debatten om islam har lenge vært preget av en kløft mellom den folkelige debatten om islam og muslimer og den akademiske islamforskningen. Nettbaserte debatter om islam og muslimsk innvandring er ofte orientert rundt spørsmål om islamsk lov (sharia) og islams antatt manglende kompatibilitet med demokrati og «vestlige verdier».

Den akademiske islamforskningen i Norge har derimot ofte – med noen unntak – handlet om spørsmål knyttet til identitet, migrasjonserfaring og kjønn. Spørsmål knyttet til islam, demokrati og politisk ideologi har i liten grad blitt systematisk behandlet. Kanskje skyldes det at islamforskere har opplevd den folkelige bekymringen for en islamsk «take-over» som virkelighetsfjern, og derfor ikke ansett det som faglig interessant. Jeg vil likevel hevde at dette har gjort at den folkelige bekymringen for islam og muslimsk innvandring på vesentlige punkter ikke har møtt forskningsbasert kunnskap.

Utforske. I min masteroppgave i Peace and Conflict Studies, som jeg leverte høsten 2011, forsøkte jeg å imøtegå noe av det jeg mente var mangelfullt dekket i tidligere norsk islamforskning. Jeg ønsket å undersøke nettopp den tematikken mange uttrykte bekymring for på nettet: At muslimer ønsket å forandre Norge til noe annet. Det jeg gjorde var å intervjue lederne i åtte av de ti største moskeene i Norge, både imam og styreleder. Jeg stilte dem spørsmål langs flere akser. Hva anså de som det ideelle samfunnet ifølge islam? Hvem skulle styre, og hvordan skulle lovene bestemmes? I tillegg spurte jeg dem hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, dersom de kunne bestemme, og hvilke politiske endringer de ønsket i Norge. Slik ville jeg utforske om det var forskjeller på hva de anså som politisk ønskbart i muslimske land og i Norge, og hvordan dette hang sammen med deres syn på det ideelle, islamske samfunnet. 

Overrasket. Hovedfunnet mitt – som overrasket meg noe – var at alle lederne jeg intervjuet, uten unntak, anså Norge som et svært godt og velfungerende samfunn, og ikke hadde store ønsker om å forandre på ting. Situasjonen i den muslimske verden anså derimot de fleste av dem som svært mørk. Mange mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske hadde virkeliggjort det de anså som viktige verdier og prinsipper innenfor islam. Likevel var det store forskjeller mellom disse lederne, og på hvilken måte de tilpasset islam til det norske, politiske systemet. Basert på svarene jeg fikk laget jeg fire kategorier som alle lederne passet i.

• Sekularistene: Disse lederne – som alle var styreledere og ikke imamer – ønsket et prinsipielt skille mellom religion og stat. Ifølge dem var det best både for religionen og samfunnet at det var et tydelig prinsipielt skille mellom stat og religion. For dem gjaldt det både i Norge og i den muslimske verden.

• Muslimdemokratene: Disse lederne – også bare styreledere – som jeg ga navnet «muslimdemokrater», er inspirert av de europeiske kristendemokratene. Kristendemokratene i Europa mener at kristendommen angir verdier samfunnet bør styres etter, men at kristendommen ikke angir noe ferdig samfunnssystem eller ferdige lover. Slik var det også med muslimdemokratene: De anså islam som et sett med verdier som burde prege samfunnet, men ikke som et fiks ferdig juridisk system.

• De demokratiske islamistene: Imamene – og en del av styrelederne – fordelte seg i to andre grupper. Den største gruppen blant imamene var de såkalte demokratiske islamistene. De demokratiske islamistene ønsket demokrati både i Norge i den muslimske verden. Men utover det ønsket de forskjellige systemer: I Norge ønsket de et liberalt demokrati, der lovene kun utgår fra folket. Men i den muslimske verden ønsket de at demokratiet skulle ha begrensninger, og ikke gå utover grensene de mente ble satt av tradisjonell islamsk lov – for eksempel når det gjaldt forbud mot frafall fra islam. Begrunnelsen deres for at de ønsket forskjellige system handlet om demokrati: Ifølge dem var en form for islamistisk demokrati ønskelig i den muslimske verden fordi muslimer selv ønsket det, mens det ikke var riktig i Norge – fordi nordmenn ikke ønsket det.

• De utopiske drømmerne: En annen gruppe blant imamene, og enkelte styreledere, var de jeg ga navnet utopiske drømmere. Disse ønsket i praksis et «norsk» politisk system både i Norge og i den muslimske verden. De mente likevel at dette ikke kunne likestilles med hva islam sa – ettersom islams ideal var et drømmesamfunn som ikke var realisert verken i Norge eller noe annet sted. I praksis hadde de dog ingen forslag til hvordan dette utopiske samfunnet skulle realiseres.

Tilpasse islam. Hovedfunnet i oppgaven er likevel at alle lederne jeg snakket på en eller annen måte forsøker å tilpasse islam til det politiske systemet i Norge. De begrunner på ulikt vis. Noen argumenterer for at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier – mens andre argumenterer med at det norske, politiske systemet er riktig fordi det er i tråd med den norske folkeviljen. Disse funnene kan selvfølgelig ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge. Likevel kan de antagelig si noe om tenkemåter man kan gjenfinne i bredere lag blant religiøse muslimer i Norge.

Masteroppgaven min om politikk og religion hos muslimske ledere i Norge – tilgjengelig for nedlasting!

juni 15, 2012

Grunnet alt for mye å gjøre på jobb er det skandaløst lenge siden jeg har fått oppdatert bloggen nå. Men i dag kan jeg i hvert fall glede gamle og nye lesere med at masteroppgaven min, som jeg leverte i fjor høst, nå endelig er tilgjengelig for nedlasting for de som ønsker å lese den. Kan lastes ned fra Fafos nettsider her. Anledningen til at den nå blir tilgjengelig er at jeg i går fikk utdelt en pris fra Oslo kommune (via stiftelsen Kunnskap Oslo) for beste masteroppgave med Oslo-relevans fra 2011, på en hyggelig seremoni på rådhuset.

Vårt Land kommer til å ha en lengre reportasje med utgangspunkt i mastern min i morgen eller på mandag, og da kommer jeg også til å skrive mer om hva oppgaven inneholder her. Enn så lenge, svært kort oppsummert: Jeg intervjuet imam og styreleder i flere av de største moskéene i Norge, og spurte dem hva de anså som det ideelle samfunnet i islam, hvordan lovene skulle fastsettes, hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, og hvilke politiske endringer de ønsket seg i Norge. Med mer. Basert på dette forsøkte jeg å finne ut hva de tenkte om forholdet mellom islam og politikk.

Jeg tror egentlig mange av dere som er opptatt av islam og muslimer i Norge – både muslimer og ikke-muslimer – kan ha utbytte av å lese oppgaven (om jeg skal så skal si det selv). Den er dog skrevet på engelsk, ettersom masterprogrammet jeg gikk på – Peace and Conflict Studies ved UiO – var et engelskspråklig program. Med mindre man er superopptatt av forskningsmetode tror jeg likevel at man med fordel kan hoppe over kapittel to. Som masterstudent er man nødt til å redegjøre for metodiske valg så grundig man klarer – men det er ikke nødvendigvis så morsomt å lese.

God helg folkens!

Debatt om livet til muslimske kvinner

januar 26, 2012

Journalisten Ellen Reiss har nå gitt ut en utmerket bok om de forskjellige måtene muslimske kvinner i Norge forstår og praktiserer islam.

I kveld er det en slags slippfest/debatt for boka, og jeg som driver denne bloggen skal være i panelet. Les evt. mer om arrangementet her. Bare å dukke opp 🙂

(forhåpentligvis får jeg skrevet litt mer om boka etter hvert)

Dødsstraff for homofili?

september 1, 2011

Et kort innlegg fra meg i dag:

Vil bare oppfordre muslimske lesere til å stikke innom nettsiden til Blend, som har laget en interessant meningsmåling: Hva tenker man om dødsstraff for homofili? Når jeg skriver dette er det et overveldende flertall blant muslimene som har svart som sier at de er mot dødsstraff for homofili.

Bakgrunnen er at VG og Minerva har skrevet om Islam Net og hva de mener om dødsstraff for homofili i følge islam.

Kanskje får jeg skrevet noe mer substansielt om dette senere. Inntil videre er det interessant å se hva folk mener om denne saken.

Kronikk i Aftenposten: «Under radaren»

august 3, 2011

I dag har jeg en kronikk i Aftenposten, med utgangspunkt i debatten på denne bloggen.

Kom gjerne med tanker og tilbakemeldinger (kritiske også) her!

Jeg er på hytta med dårlig nettforbindelse for tiden, så er vanskelig for meg å moderere. Derfor, slik jeg alltid sier: Folkeskikk, folkeskikk, folkeskikk.

Ingen ord

juli 27, 2011

Jeg har vært på ferie fram til nå, nesten uten nett-tilgang. Derfor har jeg ikke fått kommentert de grufulle hendelsene.

Jeg har mange tanker om dette, og noen av dem forsøker jeg å fomulere. Så får vi se hva som kommer ut av det.

Men fortsatt er jeg der at jeg ikke vet hva jeg skal si – det er rett og slett for enormt og stort, det som har skjedd. Derfor: Ingen ord.

Bare dette: Min aller dypeste medfølelse til de etterlatte. Og et lite håp om at dette kan gjøre Norge til et bedre samfunn.

Fred.

God sommer! (og en blogganbefaling)

juli 1, 2011

Hei, lesere – den siste tiden har jeg prioritert å fullføre masteroppgaven, så det har ikke blitt noen oppdateringer her. Men er i mål nå, alhamdulillah – annonserer det behørig her når den blir offentlig tilgjengelig! Skal forsøke å oppdatere bloggen med ujevne mellomrom utover sommeren.

——

I dag vil jeg bare komme med en blogganbefaling: Nettsiden «Opplyste muslimer» som drives av Walid al-Kubaisi. Den siste tiden har jeg lest en del der (på tross av det relativt pompøse navnet på siden), og det har jeg tenkt å fortsette med. Noen vil kanskje oppleve at det er underlig at jeg anbefaler denne siden – tross alt er det ikke lenge siden jeg omtalte al-Kubaisis film «Frihet, likhet og det muslimske brorskap» relativt kritisk. Og svært mange av innleggene jeg har lest på denne siden har jeg vært uenig med. Eller, det vil si – jeg har vært uenig i de politiske konklusjonene som blir trukket, eller at man skal slutte å bruke begrepet islamofobi, osv.

Men det som gjør siden spennende er de muslimske skribentene Kubaisi har fått tak i: Folk som kaller seg muslimer – enten «liberale muslimer» eller «sekulære muslimer», men er kritiske til hijab, religiøs konservatisme eller islamisme. Det finnes allerede en del slike i den norske offentligheten – nettverket LIM, for eksempel – Sara Azmeh Rasmussen, Shabana og Shakeel Rehman, m.fl. Men Kubaisi har fått tak i enda flere: For eksempel den afghanskfødte psykologistudenten Sona Bahash, som har skrevet et par spennende innlegg om hijab og æreskultur.

——

Som jeg har skrevet om et par ganger tidligere, tar jeg og andre i blant for gitt at gruppen av «muslimer» primært består av konservativt religiøse mennesker. Det stemmer ikke – gruppen som ofte omtales som muslimer inneholder også fritenkere, ateister, liberalere, med mer. Dette kommer fram i arbeidet Kubaisi gjør med å hente inn nye muslimske religionskritiske røster i offentligheten. Og det skal han ha kred for!

Men det betyr ikke at man trenger være enig i budskapet i innleggene. Man trenger heller ikke se på det som det som står der som den endelige sannheten om minoritetsmiljøene. Det er ganske vanlig at fritenkere og opprørere er mer kritiske enn andre til sin egen gruppe. Blant humanetikere er det ingen som hater kristendommen like mye som de som hadde et vanskelig brudd med en konservativ pinsemenighet i oppveksten, for eksempel. Men – jeg synes det er flott at Kubaisi løfter nye liberale muslimske stemmer inn i offentligheten – og håper han fortsetter med det!

——-

Spørsmålet er dog dette: Er det i det hele tatt rimelig å kalle seg muslim hvis man ikke tror på dogmene i islam? Er man ikke da bare araber, iraner, osv.?

God helg!