– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

Suget etter moskéen (og letinga etter hjertet av islam)

Bloggen og min egen muslim-research har ligget litt nede i høst – har nemlig begynt å jobbe (etter at masteroppgaven ble ferdig), og da har det blitt begrenset med tid til å skrive her. Men, forhåpentligvis blir det flere oppdateringer etter hvert.

Men forrige uke var jeg for første gang på lenge i en moské igjen. Og jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. For: I perioden jeg ikke var i moskéer eller muslimske religiøse miljøer merket jeg at det var noe jeg savnet. Og dette «noe» – dette jeg hadde savnet – skal jeg prøve å fange inn her.

——-

I en del av den harde anti-islamske kritikken på nettet kan man i blant lese at islam ikke er en religion, men en politisk ideologi – som evt. har spirituelle elementer. Den amerikanske kristne TV-personligheten Pat Robertson sa for eksempel for noen år siden: «Ladies and gentlemen, we have to recognize that Islam is not a religion. It is a worldwide political movement meant on domination of the world». Tilsvarende ting blir ofte skrevet på Gates of Vienna, den internasjonale bloggen der Fjordmann har skrevet mye: «Islam is a totalitarian system tricked out to look like a religion, and it fools even many of its adherents».

Men om det var én ting jeg merket da jeg beveget meg inn i moskéene var det at dette ikke stemte. Det var noe sterkt spirituelt der, noe som ofte grep meg – når jeg overvar bønnen og resitasjonen av koranen.

——-

I begynnelsen, da jeg ble kjent med flere muslimer og var i ulike moskéer, følte jeg at jeg bare beveget meg på overflaten. Jeg ville inn i islam, inn i troen slik den ble levd og praktisert av ulike muslimer. For å klargjøre: Jeg hadde ikke tenkt å bli muslim, har ikke blitt det, og kommer heller ikke til å bli det. Det vet jeg. Men jeg ønsket likevel å komme så nær som mulig måten islam ble opplevd på av muslimer innenfra. Jeg ønsket å gjøre mer enn å forstå det med et observerende blikk utenfra. Men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Alt jeg så var overflate, syntes jeg: Reguleringer av livsstil, regler for omgang mellom kjønnene, regler for ditt og regler for datt. Jeg kunne ikke relatere til det.

Det som gjorde at det forandret seg var faktisk en dokumentarfilm. På en filmfestival i Oslo gikk jeg for å se filmen A Jihad for Love, en dokumentar om homofile muslimer og deres kamp for anerkjennelse. Jeg ventet å se en film som bare handlet om homofili. Men paradoksalt nok var det ikke primært det jeg satt igjen med etter filmen. Det jeg så var en varsom og varm beskrivelse av islamsk spiritualitet. Filmen går utrolig nært på hovedpersonene, og viser hvordan de i desperasjon ber til Gud, hvordan de sliter med tro og tvil, hvordan de bønnfaller Gud om nåde og hjelp. Regissøren var til stede etter visningen og sa dette: «Mange har sagt til meg at denne filmen forandret deres syn på islam og muslimer: Plutselig så de en dyp spiritualitet de ikke visste fantes».

Etter dette bestemte jeg meg: Jeg måtte gjøre noe for å komme nærmere hjertet av islam. Neste gang jeg var i moskéen deltok jeg selv i bønnen.

——–

Før jeg gjorde dette hadde jeg en runde med meg selv. Jeg leste ordene i bønnen grundig. Kunne jeg, som ikke var muslim, delta i muslimsk bønn? Og hva ville muslimer rundt meg tenke? Derfor spurte jeg en del muslimer hva de ville synes – og ingen hadde noe i mot det. En dag sto jeg derfor plutselig blant de andre mennene, på en lang rekke, og beveget meg opp og ned. Ned på kne. Ansiktet mot det varme teppet i bønnerommet. Opp igjen. Mens mennene rundt meg mumlet bønnen, mens de så oppover og nedover og utover, med øynene igjen, sto jeg der, fortumlet og usikker, og forsøkte å være med.

Jeg sa ikke ordene i bønnen selv – for jeg visste at det ikke var alle ordene jeg kunne stå inne for. Men jeg var med, og prøvde å kjenne på hvordan det var, hvordan det opplevdes å kaste seg på kne for Gud, reise seg opp, ned igjen.

Og jeg merket det: Det var noe med dette som var ekte. Og sterkt. Og mektig.

Hva? Jeg er ikke sikker.

I islam er det stort fokus på Guds allmakt og absolutte storhet: Gud vet alt og har all makt, og mennesker er små.

Kanskje var det dette jeg merket: En følelse av å møte noe større enn meg. Noe som satte ting i perspektiv: Jeg, et menneske, er egentlig ikke så viktig. Det finnes noe større enn meg, noe mektigere, noe viktigere. Og den følelsen var på en underlig måte god.

Jeg fortsatte å gjøre dette når jeg var i moskéer, å diskret begi meg med i bønnen. I det minste på de stedene der jeg visste  at det var greit. Da var det også som om andre ting i islam åpnet seg: Jeg forstod at de detaljerte reglene for ting og tang handlet om å leve ut troen i praksis. At tanken bak var at alle disse tingene til syvende sist gikk ut på å tilbe Gud, i handling, og å gjøre gode ting mot hverandre. Islam var ikke lenger så fremmed.

——-

Alt dette – at jeg plutselig så noe av det jeg opplevde som det spirituelle hjertet i islam – betydde ikke at jeg sluttet å være kritisk til noen av tingene jeg så. I moskéene, i bønnen, her i hjertet av islam, var mennene og kvinnene sterkt adskilt. Ikke bare adskilt, kvinnene hadde som oftest et eget lite rom bak mennene (eller i en annen etasjé). Det skal sies: I én av moskéene i Oslo er menn og kvinner adskilt bare av et forheng, med samme utsyn mot bønnelederen, og deler rommet likt og rettferdig. Men i de andre moskéene fortaller rom-inndelingen at kvinnene har b-status i moskéen. Det verken syntes jeg eller synes jeg er ok.

Likevel hadde jeg skjønt at det var så mye mer: Denne kjønnssegregeringen som jeg reagerte på var én del. Men det fantes andre deler også, vakre og inderlige deler, som ble delt av både menn og kvinner: Hengivelse til Gud. Fromhet. Ønske om å gjøre godt. Ønske om å leve slik Gud vil. Det klarte jeg ikke se på som annet enn vakkert.

——-

Og da jeg i høst ikke hadde tid til å oppsøke moskéer eller religiøse miljøer kjente jeg faktisk at jeg savnet det: Å oppleve denne inderligheten. Å stå midt i bønnerekka og kjenne pannen hvile mot gulvet. Å være med i et fellesskap som erkjente at vi, mennesker, ikke er universets sentrum.

(…jeg vet ikke om denne bloggteksten ga mening – kanskje er det for vagt formulert. Og annerledes enn mye av det andre jeg har skrevet. Men jeg synes det er viktig å fram, midt i alle debattene om islam som stadig raser – hva islam dypest sett kan dreie seg om for religiøse og troende muslimer)

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

– Jeg kjenner meg ikke igjen i den norske islamdebatten

..sa en muslimsk mann jeg pratet med. Han kom fra Senegal, et av de mange afrikanske landene som er dominert av islam, men som likevel skiller seg veldig fra landene som ofte blir trukket fram i norske islamdebatten – Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan, for eksempel.

Muslimske kvinner i Senegal (som ellers ikke har noe med denne saken å gjøre)

– Altså: I Senegal er det 94 prosent muslimer. Men i 20 år hadde vi en kristen president! Og det syntes alle var helt greit. Når jeg leser i Norge om dødsstraff i Saudi-Arabia og så videre, og så hører at muslimsk innvandring er farlig – så kjenner jeg meg bare ikke igjen, sa han.

(Senegal har vært definert som en sekulær stat helt siden landet frigjorde seg fra det franske kolonistyret i 1960)

——–

Denne mannen understreket at han var en praktiserende muslim. Men han hadde ikke skjegg (noe praktiserende muslimske menn fra Midtøsten og Asia ofte har), og kona hans – som sto ved siden av – gikk i en elegant knekort blomstrete kjole med bare skuldre (noe som er relativt uvanlig blant praktiserende muslimske kvinner fra Midtøsten og Asia).

– Islam i Senegal er veldig sufidominert. Det viktige er nærheten til Gud. Bønnen. Og at man skal prøve å bli det beste mennesket man kan være, sa han.

———

Tilsvarende ting har jeg hørt fra muslimer med bakgrunn fra Balkan. Folk med bakgrunn fra Albania, Kosovo, Bosnia, Makedonia, Serbia – et stort flertall av innvandrerne fra disse landene er muslimer (fra Serbia har det også kommet kristne flyktninger, men innvandringsforskere jeg har pratet med har sagt at de fleste som har kommet til Norge er muslimer). Til sammen utgjør Balkan-muslimene en betydelig andel av dem som klassifiseres som «muslimer» i Norge.

Mange fra disse landene er opptatt av å definere seg som muslimer, men de praktiserer på en annen måte enn i en del andre muslimske land. På Balkan har grensene mellom de ulike religionene ofte vært utydelige: Kristne har gjerne feiret muslimske høytider, muslimer har feiret kristne høytider, muslimer har spist svin og kristne har avstått fra svin – selv om det nok ble mindre av denne milde religionsblandingen etter de etniske konfliktene fra 80-tallet og utover, der kristen serbisk nasjonalisme spilte en viktig rolle.

(den dag i dag spiller nasjonalistiske kristendomstolkninger en viktig rolle i den serbiske fascismen og nynazismen, noe som likevel ikke får folk i Norge til å anklage kristendommen per se for å være fascistisk – kanskje fordi folk flest forstår at vi kristne er forskjellige og tolker kristendommen på ulike måter?)

———

Når jeg har møtt muslimer fra Balkan sier de mye av det samme som mannen fra Senegal: De kjenner seg ikke igjen i den offentlige samtalen om islam. De utgjør en stor del av den såkalt muslimske befolkningen i Norge, men de føler ikke at islamdebatten i Norge handler om dem i det hele tatt.

———

Forøvrig, når det gjelder debatten på denne bloggen: Jeg vil påpeke en beklagelig tendens. Jeg vet at denne bloggen blir lest av veldig mange muslimer. Men i stigende grad er det bare ikke-muslimer som kommenterer og prater OM islam. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Jeg tror det er fordi en del av de muslimske leserne blir skremt bort: Hvis de begir seg inn i samtalen blir de umiddelbart tvunget til å forsvare seg.

Hva kan vi gjøre med dette? Forslag?

I utgangspunktet ønsker jeg å ha stor takhøyde for ulike meninger og den slags her, og har satt grensen ved klare personangrep. Men nå vurderer jeg å gå inn og redigere enda strengere, fordi jeg ikke ønsker en utvikling der muslimer blir skremt bort fra debatten og det bare er vi ikke-muslimer som prater med hverandre.

Hva tenker dere lesere?

(og kommentér gjerne det jeg har skrevet i denne bloggposten også, selvfølgelig)

———-

OPPDATERING!

Øy! Hva skjer med folk? De siste timene har det kommet mange innlegg her, fordi VG Nett linket til denne siden. Jeg har slettet flere av innleggene. Dette er ikke fordi jeg allerede har begynt med en ny og strengere policy her, men fordi flere av innleggene oppfordret til etnisk rensing (kaste ut alle muslimer fra Europa), vold mot muslimer og lignende.

De neste timene er jeg i en middag og kan ikke redigere. Men altså: Oppfordringer til ting som er forbudt enten etter norsk lov (vold mot individer) eller internasjonal lov (etnisk rensing) godtas ikke under noen som helst omstendighet. Bare så det er klart. Jeg sletter med hard hånd alle innlegg som inneholder noe slikt så snart jeg ser dem.

 

– Vi hadde aldri klart å innføre kalifatet

I dag: En kommentar om noe jeg har skrevet om før, den interne uenigheten blant norske muslimer.

De siste dagene kom den igjen til uttrykk, etter at et dialogmøte som Ung Muslim ønsket å arrangere, mellom blant annet Islam Net og Abid Raja, ble avlyst. For å rekapitulere kort: Abid Raja har i sin nye bok Dialog gått enda kraftigere ut mot Islam Net enn han har gjort før, og sier mer eller mindre rett ut at de er ekstremister som det norske samfunnet må passe seg for.

Det har naturlig nok provosert folk i miljøet rundt Islam Net, som har svart med kraftige verbale angrep mot Raja. Dette ønsket Ung Muslim å gjøre noe med, som inviterte Islam Net, Raja med flere til et dialogmøte i Rabita-moskeen, der en del muslimer nok føler seg på tryggere grunn enn på Litteraturhuset.

Men møtet ble ikke noe av. Uenigheten dreide seg formelt om filming: Skulle arrangementet filmes, og hvem skulle eventuelt ha råderett over filmen?

Men mer grunnleggende dreide det seg nok om at det ikke var tilstrekkelig tillit mellom partene.

———

I etterkant har jeg sett flere muslimer spøke med dette: «Altså, nå må jo folk skjønne at vi ikke kommer til å ta over og innføre kalifatet, når vi ikke en gang klarer å få til et skarve dialogmøte»?

Dette ble sagt på spøk. Men det skjuler en god del sannhet. Muslimer i Norge er svært langt fra å være en samlet, enhetlig blokk, som kommer hit og har like ønsker for hva som skal skje med det norske samfunnet.

I vår – etterkant av demonstrasjonene etter Dagbladets forside-karikatur – var det snakk om å skape et «islamsk ungdomsråd», der de ulike islamske ungdomsorganisasjonene skulle møtes. Det strandet også, på grunn av ulike interne uenigheter.

Og hvis vi ser på de muslimene som har engasjert seg i politikken, så har de endt opp i vidt forskjellige partier: SV (blant annet Aktar Chaudhry), Arbeiderpartiet (blant annet Hadia Tajik), Venstre (blant annet Abid Raja), Høyre (blant annet Afsan Rafiq) og til og med FrP.

——–

Noen muslimer er lettere fortvilet over denne tilstanden, og drømmer om å se muslimene i Norge samlet – at den muslimske ummah skal stå sammen og støtte hverandre (slik også mange kristne jobber for kristen enhet). Men ut fra dagens tilstand virker det som det er svært lenge til muslimene i Norge samler til en felles front. Det man har klart å samle seg om har vært noen få grunnleggende ting, som for eksempel halal-mat.

——–

Spørsmål til dere som frykter islamsk innflytelse i Norge: Dersom muslimer er splittet og delt, utgjør de likevel en trussel?

Spørsmål til muslimske lesere: Hvorfor er det viktig at muslimer samler seg? Kan det ikke også være positivt at muslimer er forskjellige og mener forskjellige ting?

——–

Oppdatering: Fikk et kritisk innspill på facebook om problemstillingen jeg reiser på slutten her, så en liten klargjøring: Jeg mener ikke at det enten er slik at vi står overfor en umiddelbar fare for islamistisk maktovertagelse, eller at islam/muslimsk innvandring ikke bringer med seg noen utfordringer i det hele tatt. Det finnes selvfølgelig gråsoner der i mellom.

Fakta om muslimer vol III: Lovlydighet er den viktigste verdien

Det er tid for tredje del av føljetongen «fakta om muslimer» (her er del I og II). I helga fikk jeg endelig lest en stor undersøkelse fra desember om muslimene i Europa. Den har masse informasjon om Europas muslimer, men har fått lite omtale i norsk presse – med unntak av én artikkel i Aftenposten og én i Klassekampen, tror jeg.

——–

Jeg skal prøve å formidle en del av informasjonen i undersøkelsen utover. I dag skal jeg ta opp noe av det mest interessante – nemlig hvilke verdier muslimer og ikke-muslimer i Europa sier er de viktigste for dem. I debatten om islam får vi ofte høre at de grunnleggende verdiene er forskjellige. Stemmer det? La oss se:

I undersøkelsen har folk blitt spurt hva de mener er de fire «viktigste verdiene for å leve i dette landet» (av en liste på 11), altså det som i Norge gjerne blir omtalt som norske verdier. Her er de fire verdiene som kom høyest – altså de verdiene som flest mente var de viktigste verdiene i landet:

Muslimer

1. Respekt for loven (64.3 %)

2. Respekt for alle religioner (51.6%)

3. Ytringsfrihet (49.5 %)

4. Like muligheter (41.3 %)

5. Toleranse overfor andre (37.4%)

.

Ikke-muslimer

1. Ytringsfrihet (61.5 %)

2. Respekt for loven (54 %)

3. Toleranse overfor andre (49.9 %)

4. Like muligheter (44.1 %)

(6.) Respekt for alle religioner (29.1 %)

.

Til oppklaring: Dette betyr ikke at det bare er 54 prosent av ikke-muslimene som mener at lovlydighet er viktig, og at resten mener at man kan bryte loven så mye man vil… selvfølgelig ikke. Det betyr heller ikke at 50 prosent av muslimene er mot ytringsfrihet. 54 prosent av ikke-muslimene mener at respekt for loven er en av de fire viktigste verdiene. Men det kan jo likevel være viktig for de andre også, selv om det kommer lenger ned på lista.

———–

Hva skal vi da tenke om disse resultatene? For det første at det er mye som er likt for muslimer og ikke-muslimer. Respekt for loven, ytringsfrihet og like muligheter er sentrale verdier for både muslimer og ikke-muslimer. Ut fra disse tallene virker det derfor som om det ikke er er en uoverstigelig verdikløft mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa.

Så er det noen forskjeller. Faktisk viser det seg at lovlydighet er viktigere for muslimer enn ikke-muslimer! Noen har jo ment at muslimer ikke bryr seg om de norske lovene, fordi de anser islamsk lov som viktigere. Ut fra disse tallene stemmer ikke det i det hele tatt. På den annen side er ytringsfrihet enda viktigere for ikke-muslimer enn for muslimer.

———

Men de største forskjellene ser vi på to andre punkter. For muslimer er «respekt for alle religioner» den nest-viktigste verdien. For ikke-muslimene kom det langt ned på lista: Bare 29.1 prosent regner det som en av de viktigste verdiene.

«Toleranse overfor andre» er svært viktig for halvparten av ikke-muslimene. Men bare 37.4 prosent av muslimene har det som en av de fire viktigste verdiene (selv om det da havner på femteplass).

———

Dette ble kanskje vel teknisk, og mye tall… det viktigste å få med seg tror jeg i hvert fall er at muslimer og ikke-muslimer deler mange av de samme verdiene, og at muslimene i Europa synes at respekt for lovene er svært viktig.

Disse tallene har noen begrensninger jeg bør nevne. Denne undersøkelsen dekker ikke hele Europa, men 11 av byene med størst muslimsk befolkning: Antwerpen, Amsterdam, Berlin, København, Hamburg, Leicester, London, Marseille, Paris, Rotterdam og Stockholm. I tillegg kunne man spurt om andre verdier som ikke er på lista – demokrati for eksempel (som jeg har skrevet om før). Derfor er ikke tallene 100 prosent representative, og de sier ikke alt. Men de sier helt sikkert noe.

———

Hva tenker dere lesere?