«Julaften» i Trondheimsveien

– Salamu aleykum.

Innehaveren hilste innstendig og lenge på alle gjestene som kom inn døra på restauranten i Trondheimsveien i Oslo. Han tok dem i hånda, la en hånd mot hjertet og smilte. De fleste mennene hadde helt hvite klær, hvite bukser og hvit kjortel, kvinnene hadde kjoler og fargerike hijaber. Det var en stemning av høytid og glede i lokalet: Folk smilte til hverandre, ga hverandre klemmer, og kastet seg over maten.

– Aleykum assalam, svarte de som kom inn.

Ìnnehaveren kom bort til bordet mitt, der jeg satt og spiste lunsj for et par timer siden.

– Vet du hvilken dag det er i dag?

– Ja selvsagt, det er id al-fitr, sa jeg.

– Det er julaften, ikke sant! Det er vår julaften dette!

Han smilte fra øre til øre.

——

To gutter klemmer hverandre under id. (ok, dette bildet var kanskje vel cheesy, men jeg klarte ikke la være å dele det)

Da jeg ruslet ut på formiddagen i dag for å få meg noe å spise hadde jeg helt glemt hvilken dag det var. Jeg hadde fått med meg at mange av mine muslimske bekjente så fram til id al-fitr – feringen av at fastemåneden ramadan er over – men hadde vært så nedsyltet i oppgaver på jobben at jeg ikke hadde registrert at det faktisk var i dag. På vei til den billige tyrkiske restauranten der jeg går i blant syntes jeg at det var noe i lufta: Hvorfor var det så mange folk som gikk i festklær? Hvorfor så de så glade ut? Men jeg koblet ikke det ene med det andre.

Så satte jeg meg ned for å spise. Da skjønte jeg det.

– Salam aleykum, salam aleykum…

Fredshilsener, klemmer, hilsener, smil. Kompiser som satt ned ved bordene og spiste. Barnefamilier. Folk med arabisk, tyrkisk og somalisk bakgrunn, et par jeg tror var konvertitter… Og selv om jeg aldri har opplevd en id-feiring «innenfra» kjente også jeg en slags sitring i meg der jeg satt, som minnet meg om følelsen jeg får når det er jul: Følelsen av at dette er høytid. At denne dagen er spesiell. Opplevelsen av å se vennlig på alle som er der, at i dag er man venner, også med fremmede – man skal ikke møte hverandre med skepsis, men med godhet og tillit.

Jeg kjente ingen av de som satt der i restauranten. Men jeg syntes jeg så det på dem. At det var noe slikt de opplevde – der de satt og smilte til alle som kom inn døra, venn eller fremmed: At denne dagen er annerledes enn de andre.

—–

Og nå nettopp, da jeg kom inn døra på kontoret og gikk inn på VG Nett, så jeg noe som gjorde det klart for meg at denne muslimske høytiden nå har blitt en del av Norge, og ikke lenger er noe fremmed: VG Nett, Norges største og mest populære nettsted, spør sine lesere: «Hvordan feirer du id?». De sier ikke «muslimene feirer id», som om det var noe fremmed, de spør rett og slett: Hvordan feirer DU id? Og de har en nydelig bildeserie som dokumenterer hvordan id-feiringen kan arte seg, både i Norge og i muslimske land. Id er ikke lenger noe som «de» har der ute. Id er nå en del av Norge.

—–

Forøvrig, hvis noen lurer på hvorfor jeg skriver «id» med i og d, mens mange andre skriver det med en e først, altså, «eid»: «Eid» er den internasjonale stavemåten på engelsk. «Id» er den norske (men det finnes viktigere ting å krangle om enn staving). Da gjenstår det bare å si: Id mubarak!

Jeg avslutter denne bloggposten med å gjengi et dikt av journalisten og forfatteren Mahmona Khan, som hun har lagt ut på bloggen sin i forbindelse med at de er id:

Eid er fest

Det er Eid når du våkner tidlig

Ser på dine hennamalede hender

Kjenner duften av mammas søte saweian

og dytter deg fort ut av senga

–

Det er Eid når små og store

Løfter hendene i bønn

For å takke for maten

For å takke for livet

–

Det er Eid når familien samles

og  Eid-klemmene ingen ende har

Eid Mubarik!

Eid Mubarik! lyder det overalt

–

Eid er å måtte vente på “Idi”

Pengegavene

Knitrende fine sedler

Røde og blå sedler

I små små hender

–

Eid er farger, leven og latter

Kjoler, sjal og drakter

Sende Eid- hilsner til venner

Minnes de som ikke er der

–

Eid er god mat

Mammas beste oppskrifter

Tilberedt med rikelig omtanke

Servert med en masse kjærlighet

–

Eid er å gi

Gi av det man har

Gi så mye man kan

Til den som har intet

–

Eid er å vise kjærlighet

Inkludere den som har ingen

Smile, smile, smile og

Omfavne de man er glad i.

–

Eid Mubarik!

(Av Mahmona Khan)

– Jeg drikker ikke alkohol når det er ramadan

– Altså, jeg skulle gjerne blitt med deg, men det er ramadan nå skjønner du… så da kan jeg ikke drikke alkohol… du vet hva ramadan er, ikke sant?
Han jeg snakket med så på meg og flirte skjevt. Jeg nikket og sa at ja, jeg visste sånn omtrent hva ramadan var, men spurte ikke hva som gjorde at han syntes det var greit å drikke alkohol resten av året, men ikke nå.

Det var for et par timer siden. Denne helgen er jeg i Helsinki, i forkant av en fagkongress jeg skal på til uka. Jeg satt på trikken ned til sentrum, og planen var å finne en jazzklubb. Jeg hadde lyst å lukte litt på Helsinki by night, men tenkte at jeg nok ikke våget meg inn på et vanlig utested mutters aleine. Men dersom det fantes en bra jazzklubb derimot… Jeg er nok over gjennomsnittet interessert i jazz, så på et jazzsted ville jeg lett kunne gå inn og bare begynne å digge, og lett føle meg hjemme.
Det dumpa ned tre gutter i 20-årene ved siden av meg på trikken. Jeg hørte at de snakket arabisk, og stotret frem: Eh, unnskyld, vet dere om det er noen bra jazzklubb i sentrum jeg kan stikke på?
– Walla, prater du arabisk? Mashallah! utbrøt de.
De begynte med en gang å snakke om ulike klubber de ville anbefale.
– Altså, DEN har de billigste drinkene, og DEN har de deiligste damene… men de er kanskje litt unge for deg de som går på den klubben, haha!
Jeg innså at det hadde skjedd en misforståelse her.
– Eh, altså, jeg har ikke tenkt å sjekke damer… jeg vil et sted de spiller live jazz.
– Jazz? Du mener disco, ikke sant? Disco dancing all night!
Jeg ga opp. Min arabisk er ikke all verden, og jeg innså at disse gutta kanskje ikke var helt sikre på hva en «jazzklubb» egentlig var. Men de var blitt såpass gira på å vise meg en bra klubb at jeg bare fulgte etter, og tenkte at de skulle få gleden av å vise meg rundt i byen sin.

Da vi sto utenfor klubben de hadde funnet fram til – et stivpynta sted jeg med en gang innså jeg aldri ville gå inn på – sa de høytidelig farvel.
– Altså, vanligvis ville jeg jo blitt med… Men nå er det ramadan. Så da drikker jeg ikke, sa han ene. Så vinket de og gikk, og jeg snek meg rundt hjørnet og rusla rundt i sentrum og så på livet.

Etterpå slo det meg: denne historien illustrerte et poeng jeg har ofte har prøvd å få fram på denne bloggen, og som religionsforskere gjerne gnukker på til de blir blå: Muslimer forstår og lever islam på forskjellige måter. Grunnleggende sett handler det om dette: hva man mener at islam «ER». La oss tenke oss en debatt mellom to personer vi kan kalle «islamkritikeren» og «muslimen»:
Islamkritikeren sier dette: «Det finnes hyggelige muslimer, for all del, men de tar ikke islam på alvor. Ekte islam er sånt vi ser hos Taliban! Alt annet er bare taqiyya! (løgn)».
Så svarer muslimen: «Nei nei, er du dum? Taliban er ikke ekte islam. Det er ikke ekte islam å regulere skjegglengden på menn og så videre, og steine kvinner på fotballstadion. Islam handler om respekt, om kjærlighet, om verdighet for alle mennesker».
«Nei», svarer islamkritikeren, «islam er ikke slik du sier at det er. Jeg skjønner religionen din bedre enn du gjør selv, kjære muslim, og det er nok Taliban som har forstått hva islam dreier seg om».
«Hæ, hvem av oss er det egentlig som er muslim, deg eller meg», svarer muslimen kanskje.
La oss tenke oss at det kommer en tredje person forbi, som vi kan kalle «religionsforskeren». Da henvender muslimen og islamkritikeren seg til ham og ber ham om å avgjøre hvem av dem som har rett.
«Tja, vel…», sier religionsforskeren. «Altså, jeg er ikke troende muslim, så fra mitt perspektiv er islam det muslimer selv sier at islam er… så jeg vil si at begge deler er islam. Taliban er islam, og tolker det på sin måte. Og du, gode fredelige og demokratiske muslim, tolker også islam på din måte, så det du sier er også islam. Ja takk begge deler, må jeg nok si.»
Da ser muslim og islamkritikeren på hverandre.
«Sånn kan det ikke være», sier de ikke kor. «Det finnes vel bare EN islam?»

TIlbake til guttene jeg møtte på trikken. Teologiske autoriterer i islam har vært uenige om mye. Men noen ting har det vært stor enighet om, blant annet at det ikke er lov å drikke alkohol, både under ramadan og ellers. Og det har vært stor enighet om hva fasten innebærer. Men, og her kommer religionsforskerens poeng inn: Muslimer over hele kloden – i dag mellom halvannen og to milliarder – har forstått, tolket og levd dette på forskjellige måter. Gutta på trikken tok på alvor påbudet om fasten, virket det som – denne måneden ønsket de å komme nærmere Gud. Men resten av året virket det som de ikke så noe stort problem med verken alkohol eller å sjekke damer på byen.
Slik er det på mange områder, både når det gjelder privatmoral, politikk og familieforhold. Muslimer flest fokuserer på noen ting mer enn andre – ser noe som viktig, ser noe som uviktig, hopper glatt over andre tng. «Hijab», for eksempel, er et konsept som i følge en del islamske teologer gjelder både kinner og menn: Menn skal senke blikket når de møter en fremmed kvinne, også kle seg på visse måter, osv. Hvorfor er det da så ofte bare kvinnens hijab som står i fokus? Det handler om det samme: Ulike muslimer velger ut ulike ting de anser som viktig.

Dette betyr ikke at ikke muslimer kan si at noe er SANN islam, og at andre ting strider mot islam… det kan man selvfølgelig. Selv, som troende kristen, mener jeg også at noen ting er sant i følge min religion, og at andre ting er mot kristendommen. Når det gjelder kristendommen ser jeg ting innenfra. Men når man står på utsiden og ser inn, slik jeg gjør i forhold til islam, og slik alle ikke-muslimer gjør når det gjelder en religion man ikke tilhører – kan man ikke påstå at man kan si hva som er sann og hva som er falsk islam.
Var det islam, det gutten på trikken sa, da han forklarte at han bare drakk alkohol når det ikke var ramadan? Nei, vil de fleste ortodokse muslimer si. Men som religionsforsker kan jeg ikke si annet enn dette: For ham var dette islam.

Hva tenker dere lesere?

Terror-skjegget

– Altså, Olav, jeg tror du burde sjekke ut han fyren der litt.

Jeg snakket nylig med en bekjent av meg. Hun hadde fått med seg at jeg intervjuet og skrev om ulike typer muslimer (selv var hun ikke muslim), og mente at hun hadde et tips til meg.

Eksempel på en skummel skjeggmann. Forøvrig har vedkommende ingenting med denne saken å gjøre.

– Det er en fyr i en databutikk jeg besøker i blant. Han har sykt langt skjegg, og går i sånn der lang kjole du som du veit. Og jeg har sett ham noen ganger prate med folk som ikke ser ut til å ha rent mel i posen… Jeg tror kanskje han er inne på de jihad og terror-greiene, sa hun.

Jeg ble nysgjerrig. Jeg besøkte data-butikken. Da jeg kom inn døra ble jeg paff: Mannen bak disken kjente jeg godt. Ja, han hadde langt skjegg. Ja, han gikk i «kjole», som hun uttrykte det. Men utover det… visste jeg hva han sto for. Dette var en fyr som tilhørte den såkalte tabligh-bevegelsen, som legger vekt på pietitisk livsførsel og langt skjegg og slike ting for menn, men ellers er ikke-politiske og langt i fra driver med jihad. Jeg visste videre at min venn med det lange skjegg var veldig mot terror mot sivile – faktisk hadde han tidligere brukt mye tid på facebook på å diskutere med noen unge muslimer som ikke ville ta avstand fra terrorangrep i islams navn. Jeg visste også at han, i likhet med mange fra tabligh-bevegelsen, ofte oppsøkte muslimer på skråplanet (som drev med stoff eller kriminalitet osv) og oppfordret dem til å vende om og begynne å praktisere islam. Kanskje var det noen slike min bekjente tenkte på da hun sa at han pratet med folk «som ikke hadde rent mel i posen».

Alt dette kunne selvfølgelig ikke min bekjente vite, hun som hadde tipset meg om at jeg burde ta en prat med ham. Likevel måtte jeg tenke: Var det lange skjegget og den lange «kjolen» tilstrekkelig til at han ble mistenkt for å sympatisere med terror?

—–

Slik jeg noen ganger har skrevet om tidligere har det vært en tendens i Norge til å blande sammen pietisme – altså å være generelt konservativ på det private området, gå i konservative klær, kanskje ha et konservativt syn på kjønn, kvinner, barneoppdragelse og familie – og det å være radikal eller ekstremist eller støtte politisk vold. For å understreke det nok en gang: De aller fleste konservative, pietistiske eller til og med reaksjonære muslimer er mot politisk vold, er mot ekstremisme, er mot terror. En av de mest omfattende globale undersøkelsene om hva muslimer globalt tenker og mener viste til og med at det å være sterkt religiøs minket sjansen for å støtte terror.

Det er på tide at man tar inn over seg dette: At muslimer går med langt skjegg betyr ikke at sjansen er større for at de da støtter Bin Laden (selv om Bin Laden riktignok også hadde langt skjegg). Ikke bare trenger det ikke være noen sammenheng her: Den sterke religiøsiteten som «muslimskjegget» signaliserer kan føre til at de blir mer mot terror enn det de ellers ville vært, ut fra det tradisjonelle forbudet i islam mot drap på ikke-stridende under krig.

—–

Samtidig, jeg skal ikke moralisere for mye over at mange av oss kan reagere fordomsfullt. Det er ikke unaturlig. Jeg gjorde det selv senest i går. Plutselig, der jeg satt på en benk midt i Oslo sentrum, merket jeg at noen hadde stjålet iPhonen min. Jeg så meg rundt. Jeg merket at jeg da intuitivt så nærmere på de guttene i nærheten som så ut til å ha minoritetsbakgrunn enn på de etnisk norske. Ja, jeg gjorde det. Statistisk sett går det an å argumentere for at det ikke var så dumt: I Oslo er unge gutter/menn med innvandrerbakgrunn såvidt jeg vet overrepresentert når det gjelder den type kriminalitet, noe som ikke er så underlig – unge med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert når det gjelder vanskelige sosiale og økonomiske kår, og slike ting henger sammen. Samtidig visste jeg at jeg nå gjorde noe som kalles «statistisk diskriminering«. Og de aller fleste minoritetsgutter driver jo ikke med lommetyveri. Jeg likte ikke at jeg nå kikket mistenkelig på gutter som etter all sannsynlighet ikke hadde noe med saken å gjøre.

En misbaha eller tasbih, en muslimsk bønnekrans.

Men jeg merket også noe annet: Ut fra mitt kjennskap til muslimske miljøer visste jeg at gutter/menn som tok islam på alvor og forsøkte å praktisere ville være langt mindre tilbøyelige til å stjele enn andre. Og nå var det jo til og med fastemåneden ramadan. Derfor, hvis jeg så en muslim med langt skjegg eller som gikk og fiklet med en muslimsk bønnekrans, så kikket jeg intuitivt videre. Min statistiske diskriminering var nok noe mer sofistikert enn den ville vært hos andre: Hos meg var tegn på at man tok islam på alvor noe som tydet på lavere tilbøyelighet til å utøve kriminalitet.

(og hvis noen lurer: nei, iPhonen kom ikke tilbake)

—–

Det betyr ikke at ikke jeg har fordommer. Det har jeg. Det har både muslimer og ikke-muslimer, innvandrere og innfødte. Men utfordringen er kanskje å forsøke å korrigere oppfatningene sine når man oppdager nye sider av virkeligheten? Det er ikke lett. Men det går an.

(og håper ellers alle har hatt en god sommer!)

Nytt land, ny teologi? (kronikk i Vårt Land 18.06.12)

Mange imamer og muslimske ledere mener at Norge i større grad enn de fleste muslimske har virkeliggjort viktige verdier og prinsipper innenfor islam.

Den norske debatten om islam har lenge vært preget av en kløft mellom den folkelige debatten om islam og muslimer og den akademiske islamforskningen. Nettbaserte debatter om islam og muslimsk innvandring er ofte orientert rundt spørsmål om islamsk lov (sharia) og islams antatt manglende kompatibilitet med demokrati og «vestlige verdier».

Den akademiske islamforskningen i Norge har derimot ofte – med noen unntak – handlet om spørsmål knyttet til identitet, migrasjonserfaring og kjønn. Spørsmål knyttet til islam, demokrati og politisk ideologi har i liten grad blitt systematisk behandlet. Kanskje skyldes det at islamforskere har opplevd den folkelige bekymringen for en islamsk «take-over» som virkelighetsfjern, og derfor ikke ansett det som faglig interessant. Jeg vil likevel hevde at dette har gjort at den folkelige bekymringen for islam og muslimsk innvandring på vesentlige punkter ikke har møtt forskningsbasert kunnskap.

Utforske. I min masteroppgave i Peace and Conflict Studies, som jeg leverte høsten 2011, forsøkte jeg å imøtegå noe av det jeg mente var mangelfullt dekket i tidligere norsk islamforskning. Jeg ønsket å undersøke nettopp den tematikken mange uttrykte bekymring for på nettet: At muslimer ønsket å forandre Norge til noe annet. Det jeg gjorde var å intervjue lederne i åtte av de ti største moskeene i Norge, både imam og styreleder. Jeg stilte dem spørsmål langs flere akser. Hva anså de som det ideelle samfunnet ifølge islam? Hvem skulle styre, og hvordan skulle lovene bestemmes? I tillegg spurte jeg dem hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, dersom de kunne bestemme, og hvilke politiske endringer de ønsket i Norge. Slik ville jeg utforske om det var forskjeller på hva de anså som politisk ønskbart i muslimske land og i Norge, og hvordan dette hang sammen med deres syn på det ideelle, islamske samfunnet. 

Overrasket. Hovedfunnet mitt – som overrasket meg noe – var at alle lederne jeg intervjuet, uten unntak, anså Norge som et svært godt og velfungerende samfunn, og ikke hadde store ønsker om å forandre på ting. Situasjonen i den muslimske verden anså derimot de fleste av dem som svært mørk. Mange mente at Norge i større grad enn de fleste muslimske hadde virkeliggjort det de anså som viktige verdier og prinsipper innenfor islam. Likevel var det store forskjeller mellom disse lederne, og på hvilken måte de tilpasset islam til det norske, politiske systemet. Basert på svarene jeg fikk laget jeg fire kategorier som alle lederne passet i.

• Sekularistene: Disse lederne – som alle var styreledere og ikke imamer – ønsket et prinsipielt skille mellom religion og stat. Ifølge dem var det best både for religionen og samfunnet at det var et tydelig prinsipielt skille mellom stat og religion. For dem gjaldt det både i Norge og i den muslimske verden.

• Muslimdemokratene: Disse lederne – også bare styreledere – som jeg ga navnet «muslimdemokrater», er inspirert av de europeiske kristendemokratene. Kristendemokratene i Europa mener at kristendommen angir verdier samfunnet bør styres etter, men at kristendommen ikke angir noe ferdig samfunnssystem eller ferdige lover. Slik var det også med muslimdemokratene: De anså islam som et sett med verdier som burde prege samfunnet, men ikke som et fiks ferdig juridisk system.

• De demokratiske islamistene: Imamene – og en del av styrelederne – fordelte seg i to andre grupper. Den største gruppen blant imamene var de såkalte demokratiske islamistene. De demokratiske islamistene ønsket demokrati både i Norge i den muslimske verden. Men utover det ønsket de forskjellige systemer: I Norge ønsket de et liberalt demokrati, der lovene kun utgår fra folket. Men i den muslimske verden ønsket de at demokratiet skulle ha begrensninger, og ikke gå utover grensene de mente ble satt av tradisjonell islamsk lov – for eksempel når det gjaldt forbud mot frafall fra islam. Begrunnelsen deres for at de ønsket forskjellige system handlet om demokrati: Ifølge dem var en form for islamistisk demokrati ønskelig i den muslimske verden fordi muslimer selv ønsket det, mens det ikke var riktig i Norge – fordi nordmenn ikke ønsket det.

• De utopiske drømmerne: En annen gruppe blant imamene, og enkelte styreledere, var de jeg ga navnet utopiske drømmere. Disse ønsket i praksis et «norsk» politisk system både i Norge og i den muslimske verden. De mente likevel at dette ikke kunne likestilles med hva islam sa – ettersom islams ideal var et drømmesamfunn som ikke var realisert verken i Norge eller noe annet sted. I praksis hadde de dog ingen forslag til hvordan dette utopiske samfunnet skulle realiseres.

Tilpasse islam. Hovedfunnet i oppgaven er likevel at alle lederne jeg snakket på en eller annen måte forsøker å tilpasse islam til det politiske systemet i Norge. De begrunner på ulikt vis. Noen argumenterer for at det norske, politiske systemet faktisk er i tråd med hva islam sier – mens andre argumenterer med at det norske, politiske systemet er riktig fordi det er i tråd med den norske folkeviljen. Disse funnene kan selvfølgelig ikke generaliseres til å gjelde alle muslimer i Norge. Likevel kan de antagelig si noe om tenkemåter man kan gjenfinne i bredere lag blant religiøse muslimer i Norge.

Masteroppgaven min om politikk og religion hos muslimske ledere i Norge – tilgjengelig for nedlasting!

Grunnet alt for mye å gjøre på jobb er det skandaløst lenge siden jeg har fått oppdatert bloggen nå. Men i dag kan jeg i hvert fall glede gamle og nye lesere med at masteroppgaven min, som jeg leverte i fjor høst, nå endelig er tilgjengelig for nedlasting for de som ønsker å lese den. Kan lastes ned fra Fafos nettsider her. Anledningen til at den nå blir tilgjengelig er at jeg i går fikk utdelt en pris fra Oslo kommune (via stiftelsen Kunnskap Oslo) for beste masteroppgave med Oslo-relevans fra 2011, på en hyggelig seremoni på rådhuset.

Vårt Land kommer til å ha en lengre reportasje med utgangspunkt i mastern min i morgen eller på mandag, og da kommer jeg også til å skrive mer om hva oppgaven inneholder her. Enn så lenge, svært kort oppsummert: Jeg intervjuet imam og styreleder i flere av de største moskéene i Norge, og spurte dem hva de anså som det ideelle samfunnet i islam, hvordan lovene skulle fastsettes, hvilke politiske endringer de ønsket i sitt muslimske opprinnelsesland, og hvilke politiske endringer de ønsket seg i Norge. Med mer. Basert på dette forsøkte jeg å finne ut hva de tenkte om forholdet mellom islam og politikk.

Jeg tror egentlig mange av dere som er opptatt av islam og muslimer i Norge – både muslimer og ikke-muslimer – kan ha utbytte av å lese oppgaven (om jeg skal så skal si det selv). Den er dog skrevet på engelsk, ettersom masterprogrammet jeg gikk på – Peace and Conflict Studies ved UiO – var et engelskspråklig program. Med mindre man er superopptatt av forskningsmetode tror jeg likevel at man med fordel kan hoppe over kapittel to. Som masterstudent er man nødt til å redegjøre for metodiske valg så grundig man klarer – men det er ikke nødvendigvis så morsomt å lese.

God helg folkens!

– De straffer Krekar liksom, men Breivik later de som er gal

…sa en ung muslimsk gutt på 16 år som jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om Krekar. Og om Breivik. Og jeg skriver om det her, siden jeg tror at samtalen jeg hadde med ham sier noe om hvordan noen unge muslimer i dag opplever livet i Norge: At det gjelder én standard for muslimer, og én for andre.

—–

– Jeg mener, se på hvordan det er da! Hva har Krekar gjort? Ingenting liksom! Han har bare pratet, ikke sant. Slengt med leppa si. Sagt noen dumme ting. Og så vil de gi han fem år i fengsel?

Han ristet på hodet.

– Altså, jeg synes han er en tulling. Helt klart. Sier dumme ting. Men fem år? Jeg tror det er fordi han er muslim.

Så kom han inn på Breivik.

– Se på Breivik da. Han har drept masse små barn! Men han sier de er gal, han vil de ikke straffe en gang. Det er så typisk. Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale, liksom. Så da skal de ikke få straff, sa han irritert.

—–

Denne samtalen fant sted før den nye sakkyndigvurderingen av Breivik, som konkluderte med at han var tilregnelig. Jeg tror nok ikke denne gutten hadde fulgt ekstremt mye med på hva som skjedde rundt Breivik. Blant annet hadde han ikke registrert at svært mange etnisk norske ikke-muslimer også opplevde det som moralsk urimelig at Breivik kanskje ikke ville få fengselsstraff. Når jeg likevel skriver om det er det fordi denne samtalen sier noe mer: Den sier noe om opplevelsen en del unge muslimer har. At muslimer generelt blir urettferdig behandlet. Og hvordan ulike fenomener så blir plassert inn i dette verdensbildet.

Om «de». «DE vil straffe Krekar, men Breivik sier DE er gal». Hvem er disse menneskene han henviste til – som gjerne vil straffe Krekar, men som ikke vil straffe Breivik? Jeg vet ikke. Og jeg ba ham ikke om å utdype. Men jeg tror han henviser til en diffus gruppe som han antagelig ikke kan beskrive i detalj: Eliten. De som har makt. Og de som har makt er ikke muslimer. Tvert i mot: Denne eliten tar muslimer hardere enn andre.

Om Krekar: «Jeg synes han er en tulling». Men også: «De gir ham fem år i fengsel fordi han er muslim». Jeg har også hørt lignende ting fra andre unge muslimer: Stort sett er de svært uenige med Krekar. Likevel følte de at han ble et offer: Han ble straffet for hardt, fordi han var muslim, mener de.

Om Breivik: «Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale». Også dette har jeg hørt fra flere unge muslimer. De har et inntrykk av at noen i Norge – «de» – ikke vil straffe Breivik – kanskje fordi det blant annet var muslimer Breivik hatet. Gutten jeg snakket med hadde fanget opp noe fra Breivik-saken: At den første sakkyndig-rapporten konkluderte med at han ikke var tiltregnelig, altså «gal» på godt norsk. Men han hadde ikke plukket opp at dette var noe svært mange vanlige mennesker protetsterte mot.

——

Han er ikke den eneste som tenker slik. Flere unge muslimer opplever at de i kraft av å være muslimer stadig blir mistenkeliggjort og anklaget, og at det er mer fokus på gale ting som muslimer gjør enn på gale ting som ikke-muslimer gjør. Én forklaring på dette – som en del islamkritiske ikke-muslimer kanskje vil gi – er at mange muslimer lett går inn i offer-rollen, og bare tenker at alle er mot dem, uten at det er sant. Mange muslimer selv, og flere antirasister, vil heller hevde at dette er et reelt fenomen: Muslimer blir mistenkeliggjort og kritisert i større grad enn andre.

Hva tenker jeg? Både-og, tror jeg. Og det er det som gjør det vanskelig. Slik Amnesty International skriver i en fersk rapport foregår det diskriminering av muslimer i Europa. Man må bare innse at slik er det (det siste eksempelet fra Norge er hærverk mot en moské i Trondheim, der det blant annet ble malt kors på veggene). Og ville de første sakkyndige vurdert Breivik som utilregnelig dersom han var muslim? Det er det vanskelig å vite, selvfølgelig – men det er i hvert fall ikke urimelig å stille spørsmålet.

Samtidig: Det finnes ikke noe «de» som er ansvarlige for både å dømme Krekar (en rettferdig, men kanskje noe streng dom etter min mening), og for å få Breivik erklært som utilregnelig eller gal.  Tvert i mot: Mange i Norge har vært opptatt av Breivik nettopp burde få straff for det han gjorde (selv statsminister Stoltenberg gikk i et ubetenksomt øyeblikk ut av rollen sin og sa at Breivik burde dømmes som tilregnelig).

Det er dessverre slik at flere unge muslimer tolker mye forskjellig inn i verdensbildet som sier at «de er mot muslimer», selv om det handler om helt andre ting. Det at Breivik ble erklært utilregnelig i den første rapporten handlet ikke om islam eller muslimer – men om to psykiatere som kom til en faglig konklusjon (som etter min og andres mening var underlig). Det at Vesten kriger i Afghanistan handler heller ikke om «krig mot islam», men om geopolitikk – NATO har politiske interesser i å være i Afghanistan, og derfor er de der (tilsvarende med Irak mm).

—-

Det er lett å moralisere over konspirasjonsteorier av denne typen – at den norske eliten prøver å straffe muslimer, men lar antimuslimske barnemordere som Breivik gå fri, osv. Og ja – det er en konspirasjonsteori. Men grunnen til at den oppstår hos noen unge muslimer er nettopp det antimuslimske klimaet de opplever rundt seg: Og da tolker de ulike ting som skjer ut fra opplevelsene de bærer med seg. Mener jeg hvertfall.

Hva tenker dere lesere?

– Det er vår skyld

…sa en ung arabisk mann jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om terror og bildet av muslimer i Vesten. Jeg hadde sagt noe om at jeg mente mange i Norge hadde et feilaktig bilde av muslimer. Han var enig. Men han følte at han – som muslim – også hadde en del av ansvaret for det.

– Det er vår skyld, Olav. Det er vi muslimer som ikke har ropt det ut høyt nok, sånn at alle kan høre det: At drap på sivile er mot islam. At terror er en stor, stor forbrytelse. Det er vi som ikke har skreket ut at Bin Laden er en morder og at det han har gjort har vært en hån mot alt islam står for.

Han virket oppriktig frustrert og lei seg da han sa det.

***

Jeg tenkte på denne samtalen i dag, da det kom fram at det sannsynligvis er en ung fransk-algerier med tilknytning til al-Qaida som står bak de grusomme drapene på tre franske soldater (et par av dem var faktisk muslimer) og en del jødisk-franske barn på en jødisk skole i Tolouse. Jeg vet at det er som om det søkker i mange mennesker med muslimsk bakgrunn når slike ting skjer, ettersom de vet av erfaring  at slike ting ofte blir assosiert med det kollektive bildet av «muslimene». ‘Nå igjen’, tenker mange. ‘Hvorfor kan vi ikke bare få leve livene våre i fred uten at det skal bli så mye bråk og konflikter’?

Jeg skrev om slike følelser etter 22. juli, men da fra et personlig perspektiv: For da var det jeg, som kristen, som plutselig kunne få troen min assosiert med terror. Jeg skrev: «Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?»

Denne opplevelsen er det mange muslimer i Vesten som går med. De opplever at deres religion, som de føler handler om fred og respekt for mennesker, stadig blir forbundet med vold og terror – enten fra storsamfunnets side eller hos de voldelige ekstermistene selv.

***

Og derfor ble jeg minnet om samtalen min med denne unge arabiske mannen. Han tok det som et personlig nederlag at folk forbandt islam med terror. Han følte at det var hans ansvar. At han ikke hadde gjort nok for å presentere den sanne islam for folk, den islam han trodde på, som sa at drap på barn og drap på sivile var en stor forbrytelse. Han lurte også på om han hadde gjort nok for å bemøte de av hans trosfeller som støttet drap på sivile.

– Men jeg gir meg ikke. Jeg skal fortsette å rope det ut, at slike ting aldri kan forsvares, sa han.

***

(denne bloggen handler primært om muslimer av ulike sjatteringer. sender likevel ut en hilsen til alle jøder som evt. skulle lese denne bloggen: håper ikke denne hendelsen tar fra dere opplevelsen av å kunne leve trygt! shalom aleichem)

– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!

– De har akseptert at jeg ikke tror på islam

Den siste tiden har det pågått en debatt som vi også tidligere har hatt i Norge: Hvor stor mulighet har folk i minoritetsmiljøer til å bryte ut? Debatten ble satt i gang av den unge samfunnsdebattanten og AUF-politikeren Louiza Louhibi, som gikk ut i media etter at hun hadde fått sjikanerende meldinger.

I Louhibis tilfelle ble det brukt mot henne at hun har vokst opp som muslim, men valgte å konvertere bort fra islam. Først ble hun kristen, og nå regner hun seg som ateist. Dette fikk samfunnsdebattanten Kadra Yusuf til å skrive en kronikk i VG der hun slo fast at det «ikke er synd å skifte religion» (for noen år siden fikk Yusuf bank fordi noen var blitt provosert av at hun sa at «koranen måtte nytolkes«. OBS: Se oppdatering nederst i saken, finnes flere versjoner av hva som da skjedde). Og forfatteren Ellen Reiss skrev i VG at mange unge muslimske kvinner levde med «liten frihet».

——

En samling med hadither om profeten: Kunne ikke stemme, mente mannen jeg pratet med.

Jeg har lenge tenkt at jeg måtte skrive noe om dette med å bryte ut av et minoritetsmiljø eller å skifte tro, men har ikke visst helt hva. Fram til nå i helga. Da traff jeg nemlig igjen mannen jeg skrev om i denne bloggposten, som fortalte at han etter grundige studier var kommet fram til at han ikke trodde på islam. Også forrige gang jeg traff ham sa han at ikke hadde fått noen direkte trusler. Likevel virket det den gangen som om han ikke ville prate alt for høyt om dette, og det var tydelig at han opplevd mye fiendtlighet. Nå, en stund senere, var tonen en annen.

– Sant å si tror jeg mange har godtatt det. Jeg sier det ganske høyt nå for tiden, egentlig. At jeg ikke tror på islam. At det ikke kan stemme. Selvfølgelig er det noen som blir provosert. Men sakte men sikkert har de bare godtatt at jeg tenker slik, tror jeg.

Mannen fortalte at han stadig var i diskusjoner. Han fortalte om hadither han mente ikke kunne henge sammen, og som i følge hans oppfatning var falske – for eksempel at fire forskjellige hadither angir ulikt antall for hvor mange koner kong Salomo hadde (hadither er fortellinger som handler om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som senere ble samlet og forsøkt autentisert). Slike ting sa han forrige gang også. Forskjellen var at han denne gangen fortsatte å prate høyt om det, selv om en muslimsk bekjent kom inn dit vi pratet.

– Salam habibi, ropte han ut.

– Hør, jeg forteller ham om de hadithene om kong Salomo jeg fortalte om. Har du noen forklaring på det kanskje, sa han og lo.

Jeg kunne se at kompisen hans ikke likte dette.

– Ikke hør på ham, prøvde kompisen å si til meg. – Du må ikke la ham lure deg. Det er islam som er sannheten, og det forstår du en dag, insha’Allah.

Men stemningen var ikke sur. Da jeg gikk ut døra fortsatte de å diskutere, men uten at det var fiendtlig eller hatsk.

——

Grunnen til at jeg skriver om dette er en bekymret mail fra en ikke-muslimsk kompis, som hadde blitt dypt grepet av å lese om Louhibi:

– Det blir visst bare verre og verre for minoritetsjentene, skrev han.

Har det blitt vanskeligere å bryte ut og ta egne valg i minoritetsmiljøene, slik kompisen min hadde oppfattet det? Jeg tror ikke det. Det at vi får høre om flere slike saker der mennesker bryter med forventningene folk har til dem, og opplever konflikter på grunn av det, tyder nemlig på at den såkalte sosiale kontrollen blir mindre. I miljøer som er svært tette og der det er vanskelig å velge annerledes vil nemlig svært få velge å bryte ut. Slike konflikter – som de Louhibi og Kadra Yusuf har opplevd – kommer nemlig når man er i en brytningstid. Når normer forandres. Når noen insisterer på å ta egne valg – som kanskje var utenkelig tidligere – mens andre insisterer på at de ikke har rett til det.

Paradoksalt nok betyr det at ting er i forandring i miljøene de kommer fra, når folk som Louhibi og Yusuf opplever hets fordi de bryter ut.

——

Mannen jeg snakket med mente i hvert fall at ting hadde forandret seg i miljøet han var i.

– Noen trodde de kunne få meg til å slutte å prate høyt om dette. Ha. Jeg holdt ut lenger. Nå har de gitt opp, sa han.

Jeg har tidligere spurt en del muslimske ledere i Oslo hvordan de hadde reagert hvis barna deres hadde gått bort fra islam. Flere har sagt at det ville vært vondt – men at de måtte akseptert det.

– Selvfølgelig ville det vært vondt. Veldig vondt. Men, det er deres liv. Jeg måtte bare godtatt det, sa styrelederen i en av de større moskéene til meg.

Tariq Ramadan: Ikke 100% happy, men sier ok hvis en ikke-muslimsk svigersønn kommer på middag.

Den kjente sveitsisk-franske islamske tenkeren Tariq Ramadan sa noe lignende, da han ble spurt om hvordan han ville reagert hvis barna hans ytret ønske om å gifte seg med ikke-muslimer: «I would naturally prefer someone to share the principles of being a Muslim. But it’s their choice. Look, by then, I will have done what I have had to do [as a father]. I have transmitted my principles to them. So I say to them, know who you are and your values. When you know this, then you are free».

——

Det betyr ikke at det er en enkel sak for alle i minoritesmiljøene å akseptere at folk tar utradisjonelle valg, noe jeg for eksempel har skrevet om her. I media fremstilles dette ofte som en ting som har med islam å gjøre. Men da jeg for et par dager siden var i debatt om muslimske kvinners frihet, sa Majoran Vivekananthan, redaktøren i Utrop, at han hadde opplevd akkurat samme ting. Vivekananthan er tamil fra Sri Lanka, og åpent homofil.

– Den striden for frihet vi leser at muslimske jenter har – den har også jeg kjent på kroppen, sa han.

Sosial kontroll – å kontrollere andres valg – er nemlig noe som i større eller mindre grad preger alle kulturer som legger vekt på kollektivet og fellesskapet, i større grad enn det mange gjør i dagens Norge. Det er altså ikke noe preger muslimer spesielt. For en del muslimer har dette likevel en religiøs komponent. Frafall fra islam har tradisjonelt vært forbudt og straffbart, selv om flere islamske lærde i nyere tid har tatt til orde for at dette baserer seg på en feillesning av grunntekstene, og at frafall skal være tillatt.

Og for å gjøre det klart: Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å mene noe om hva som bør være islamsk teologi. Det er bare dust når norske politikere sier at «islam må reformeres», som om norske ikke-muslimske politikere har noe de skulle ha sagt om det. Men det jeg kan si, som norsk borger, er at alle norske borgere skal ha rett til å tro på det de vil. Og at ingen skal trenge å oppleve hets eller vold hvis de skifter religion. Det finnes mange måter religiøse muslimer kan legitimere dette på, selv om de skulle mene at frafall teologisk er forbudt: Det enkleste er å si at i Norge så gjelder norsk lov. Enkelt og greit. Eller de kan si at den enkelte muslim aldri kan ta loven i egen hånd, og derfor bryter med islamske prinsipper i det øyeblikket de forsøker å hindre andre i å bytte tro.

——-

Derfor ble jeg glad da jeg hørte denne mannen si det slik:

– De har nok akseptert det. At jeg ikke tror på islam.

Hvis man tror på noe sterkt, slik religiøse muslimer tror på islam, slik dyrevernere kan tro på vegetar-prinsipper, eller kristne kan tro på kristendommen, blir man selvfølgelig ikke glad hvis andre slutter å tro på samme sak. I denne bloggteksten har jeg skrevet om frafall fra islam. Men jeg kunne også skrevet om etnisk norske som blir muslimer eller ønsker å gifte seg med en muslim, og som nærmest opplever å bli kastet ut av familien. Utfordringen, når man lever i det stadig mer flerkulturelle og komplekse Norge, er å akseptere og leve med det: Andre velger ikke nødvendigvis det samme som meg.

——–

.

OPPDATERING: Det har kommet noen kommentarer jeg vil si noe om her. Det første er dette med kjønn. Er det tilfeldig at mannen det «gikk bra med», som jeg skriver om her, er mann? Og at Kadra og Louiza er kvinner? Nå kan man selvfølgelig ikke generalisere ut fra tre tilfeller. Og det finnes også eksempler på at menn som konverterer bort fra islam opplever angrep, for eksempel de to iranske mennene som nylig ble knivstukket i Haugesund fordi de hadde blitt kristne. Likevel tror jeg nok kjønn er med i bildet – og at menn ofte har lettere for å bryte ut på den ene eller andre måten enn det kvinner har.

Det andre er dette jeg skrev med at det er dust når norske politikere hevder at «islam må reformeres». Mener jeg at vi ikke-muslimer ikke skal mene noe om hva muslimer tror på i det hele tatt? Nei, det mener jeg ikke. Det jeg vil definere som «dust» er når politikere nærmest stiller krav om teologisk reform. Det kan de ikke. Hva folk mener og tror er beskyttet av religionsfriheten. Poenget mitt er at det man kan stille krav om i Norge – og bør stille krav om – er at alle skal følge norsk lov. Vi kan i forlengelsen av dette også komme med forventninger om oppførsel som ikke er strengt lovregulert, for eksempel at foreldre ikke skal bryte kontakten med sin voksne sønn fordi han har konvertert bort fra islam eller har kommet ut som homofil. Men på hvilken måte muslimer vil forholde seg til disse tingene teologisk – det må man ha respekt for at er deres egen sak.

Når det er sagt er jeg sterk tilhenger av dialog og diskusjon mellom muslimer og ikke-muslimer. Hvis jeg møter muslimer som mener at frafall fra islam ikke er teologisk tillatt, så utfordrer jeg dem på dette med universalisme: Hvis de forventer religionsfrihet i Norge, hvordan kan de da forsvare at det ikke skal være religionsfrihet i et muslimsk land? Hvorfor skal nordmenn kunne konvertere til islam, men ikke omvendt? Og så blir jeg utfordret tilbake på andre områder. Den type dialog og prinsipiell diskusjon er svært verdifull.

OPPDATERING 2: Når det gjelder saken med at Kadra Yusuf ble banket opp har jeg blitt gjort oppmerksom på at noen av de involverte har en annen versjon, og hevder at dette ikke hadde noe med koran-tolkning og islam å gjøre. I følge dem dreide det seg om fyllebråk.