Debatt om livet til muslimske kvinner

januar 26, 2012

Journalisten Ellen Reiss har nå gitt ut en utmerket bok om de forskjellige måtene muslimske kvinner i Norge forstår og praktiserer islam.

I kveld er det en slags slippfest/debatt for boka, og jeg som driver denne bloggen skal være i panelet. Les evt. mer om arrangementet her. Bare å dukke opp 🙂

(forhåpentligvis får jeg skrevet litt mer om boka etter hvert)

De første metroseksuelle (var muslimer)

januar 4, 2012

– Skal vi se, hva står på denne lappen? Ah, et glimrende spørsmål! Hvor mye kjønnshår må man fjerne? Det er veldig viktig at vi tar opp slike ting, sa imamen med høy røst.

Det var en stund tilbake, jeg satt i en moské. Det var «guttas kveld med imamen». Imamen satt midt i det store rommet i moskéen, og en rekke ungdommer satt i en halvsirkel rundt. Man kunne skrive spørsmål på lapper om ting man lurte på, og så svarte imamen. Mange spørsmål handlet om kjæresteri, om utdanning, om halal-mat. Hverdagslige ting. Og nå dette: Kjønnshår.

Imamen la detaljert ut:

– Man må fjerne det og det. (jeg husker ikke nøyaktig hva han sa – hvor grensene gikk for hva som ble regnet som kjønnshår)

Jeg husker at jeg ble litt forlegen der jeg satt. Kremt. Kjønnshår. Imam. Kremt. Jeg tror jeg rødmet. Så jeg kikket rundt meg, på de andre som var der, mest tenåringer – men det virket ikke som om de syntes dette var noe pinlig.

Intimbarbering er bare SÅ Arabia på 600-tallet, Mads Larsen.

Da innså jeg det: Forfatteren Mads Larsen, som skapte en viss furore da han for noen år siden ga ut boka Pornopung og blant annet anbefalte menn å barbere seg – kremt – på andre steder enn haka, var ikke først ute. Det var ikke den såkalt metroseksuelle mannen, som det var en del snakk om på starten av 2000-tallet, som begynte med intimbarbering. Dette har faktisk muslimer drevet med i ørten år.

——–

Jeg kom til å tenke på denne historien da jeg i går leste en spennende bloggpost av bloggeren Somalieren, om forholdet til sex i tradisjonell islam, og hvordan det skiller seg fra seksualfiendtligheten som har preget mye av den kristne tradisjonen i Vesten. Spørsmål knyttet til seksualitet og kjønn kommer gjerne i fokus i debattene om islam i Vesten, og det er også temaer som jeg kommer tilbake til fra tid til annen på denne bloggen. Det er ikke uten grunn. Når det gjelder spørsmål som demokrati og terror, der muslimer ofte blir anklaget for å være udemokratiske og støtte terror osv, viser undersøkelser – både i Norge og globalt – at muslimer er like mye (eller mer) mot terror som ikke-muslimer, og like sterke tilhengere av demokratisk styresett. Når det gjelder holdninger til kjønn, likestilling og seksuell frihet er det derimot tydelige statistiske forskjeller mellom folk i Vesten og folk i muslimske land. Det er ikke bare en myte.

Men bildet er likevel ikke svart-hvitt, der muslimer kan plasseres på den ene siden – «mot sex» – og vestlige ikke-muslimer på den andre siden – «for sex». Tradisjonelt har seksualitet vært langt mer tabu i det kristne Vesten enn i muslimske land, noe som ofte blir tilskrevet innflytelsen til kirkefaderen Augustin. Kanskje kan også noe av intensiteten i den seksuelle revolusjonen i Vesten siden 60-tallet skyldes den tradisjonelle seksualfiendtligheten – at det derfor kom en motreaksjon?

I islam har det vært regnet som en plikt for begge kjønn å tilfredsstille ektefellen seksuelt. Sex har blitt ansett som en positiv ting som skal finne sted innenfor ekteskapets rammer. Dette har gjort at islamske lærde, midt mellom utlegninger om Gud og evigheten og himmel og helvete, kan legge inn seksuelle instrukser som kan få selv den mest frigjorte blant oss til å rødme. Jeg husker for eksempel en gang jeg surfet en muslimsk fatwa-side – altså en side der en religiøs lærd gir svar på spørsmål folk har om hva som er tillatt og forbudt i følge islam – og jeg plutselig så et spørsmål om «remedies for premature ejaculation«. Jeg, vokst opp i den kristne puritanske tradisjonen som jeg er, synes det er über-kleint å sette rådet som blir gitt på trykk på blogggen min, men la gå: «Avoid having his sexual organ stroked or caressed during foreplay. The less contact made between his sexual organ and his wife’s body, the easier it will be for him to control himself». Kremt kremt kremt. Host host. Poenget er: I en islamsk kontekst er ikke dette en unaturlig ting å skrive om. Det er en del av livet, og derfor kan man skrive om det.

——-

På møtet i moskéen som jeg overvar kom man aldri inn på seksuelle teknikker e.l. Men intimbarbering – som handler om kjønnsorgan – ble luftet som den naturligste ting av verden. Jeg, som tilbrakte en betydelig del av tenårene på kristne leire, er temmelig sikker på at slike temaer ville vekket mye mer forlegenhet der, dersom de i det hele tatt ble tatt opp (og det ble de sjelden).

Tilbake til møtet. Imamen sa noen ord til slutt, etter at han hadde forklart hvor mye kjønnshår man måtte fjerne:

– Det er veldig bra at dere spør om slike ting. Det er ingen ting å skamme seg over.

.

—————–

OPPDATERING: Etter de første umiddelbare tilbakemeldingene på dette vil jeg legge til en presisering.  Det er ikke slik at det finnes ett muslimsk seksuelt mønster, og ett kristent. Variasjonen er stor – noe som preger både de forskjellige muslimske og kristne landene, og muslimer og kristne i Vesten. Samtidig tror jeg at religiøse ideer har noe å si: Synet på seksualitet i Vesten ble åpenbart påvirket av Augustin og den katolske kirka. Og islamske dogmer har preget muslimske land, om enn på ulik måte. Men hvordan folk faktisk lever sine liv er uansett ikke noe man kan avlese fra religiøse skrifter.

OPPDATERING 2: Det har kommet kommentarer på at intimbarbering i islamsk tradisjon ikke har noe med seksualitet å gjøre, men er en del av personlig hygiene osv. Det er helt riktig. Grunnen til at jeg trakk det inn her var bare som et eksempel på hvordan man kunne prate detaljert og uanfektet om kjønnsorgan i en moské.

Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

desember 23, 2011

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

– I moskéen tenker jeg ofte på… sex

desember 10, 2011

…sa en muslimsk jente jeg chattet med.

Jeg tror aldri hun kunne sagt dette ansikt til ansikt til meg. Men når vi chattet, og bare skrev på et tastatur med en skjerm foran oss, kom det fram.

– Ja, det er noe med stemningen der… at mennene og kvinnene er så adskilt. At vi ser på mennene på avstand, at vi er i samme bygning men likevel ikke kommer i nærheten av hverandre… det blir elektrisk på en eller annen måte, sa hun. Og hun understreket:

– Jeg har hørt dette fra andre også. Det er nok ikke bare meg som opplever det sånn.

——

Jeg antar at denne bloggposten kan skape reaksjoner hos noen muslimske lesere. Moskéen er jo et hellig rom: Opphøyd, en arena for bønn og fromhet. Å skrive at folk som er der tenker på sex i blant kan kanskje virke provoserende. Men det er likevel en del av virkeligheten.

I den forrige bloggposten skrev jeg om mine egne erfaringer i moskéene, hvordan også jeg har blitt grepet av stemningen som er der. Jeg skrev også et avsnitt om kjønnsdelingen, noe som skapte en del debatt i kommentarfeltet. Så jeg vil skrive litt mer om det her. Et argument som ofte brukes til forsvar for sterk kjønnsdeling er at man da kan konsentrere seg mer om bønn og Gud, og ikke blir distrahert av det annet kjønn.

Men: Det motsatte kan også skje. Det var det denne jenta hadde opplevd.

– Jeg antar at man kan si at det virker mot sin hensikt, det der med kjønnsdelingen, hvertfall for meg, spøkte hun. – Det som er forbudt blir jo ofte mer spennende.

——

For konservative muslimer er ofte et ankepunkt mot vestlig kultur den store seksuelle friheten som er her. Nå skal det sies at en del muslimer nok overdriver hvor frigjort folk i Vesten er: Tross alt er det slik at de fleste mennesker, muslimer som ikke-muslimer, stort sett lever i monogame forhold og har sex med partneren sin og ikke med ørten tilfeldige partnere.

Likevel kan jeg forstå det ankepunktet: Skilsmisse og utroskap er ikke godt for mennesker. Personlig mener også jeg at norsk kultur har blitt for liberal når det gjelder aksept for å bryte ut av forhold der det er barn inni bildet. Samtidig: Jeg vet ikke om det svaret en del muslimer har på dette området er et godt svar. Kjønnssegregering – altså at menn og kvinner deles opp, i moskéen og andre steder – kan nemlig også føre til at forhold mellom mennesker seksualiseres. Når menn og kvinner deles opp sier man implisitt at menn og kvinner ikke kan annet enn å tenke på hverandre som seksualpartnere, og ikke bare som medmennesker eller venner. Har man reist i Midtøsten merker man det fort: Stemningen mellom menn og kvinner er ikke mindre seksualisert der enn i Norge, for å si det sånn.

——

Tilbake til moskéen: Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvor mange som har opplevd det på samme måte som denne jenta jeg chattet med. Det er et sensitivt tema folk nok ikke forteller om til den første beste.

Like fullt er det der: Delingen av kjønn fører ikke til at folk slutter å tenke på sex. I blant fører det til det motsatte.

Suget etter moskéen (og letinga etter hjertet av islam)

desember 3, 2011

Bloggen og min egen muslim-research har ligget litt nede i høst – har nemlig begynt å jobbe (etter at masteroppgaven ble ferdig), og da har det blitt begrenset med tid til å skrive her. Men, forhåpentligvis blir det flere oppdateringer etter hvert.

Men forrige uke var jeg for første gang på lenge i en moské igjen. Og jeg tenkte jeg skulle skrive noe om det. For: I perioden jeg ikke var i moskéer eller muslimske religiøse miljøer merket jeg at det var noe jeg savnet. Og dette «noe» – dette jeg hadde savnet – skal jeg prøve å fange inn her.

——-

I en del av den harde anti-islamske kritikken på nettet kan man i blant lese at islam ikke er en religion, men en politisk ideologi – som evt. har spirituelle elementer. Den amerikanske kristne TV-personligheten Pat Robertson sa for eksempel for noen år siden: «Ladies and gentlemen, we have to recognize that Islam is not a religion. It is a worldwide political movement meant on domination of the world». Tilsvarende ting blir ofte skrevet på Gates of Vienna, den internasjonale bloggen der Fjordmann har skrevet mye: «Islam is a totalitarian system tricked out to look like a religion, and it fools even many of its adherents».

Men om det var én ting jeg merket da jeg beveget meg inn i moskéene var det at dette ikke stemte. Det var noe sterkt spirituelt der, noe som ofte grep meg – når jeg overvar bønnen og resitasjonen av koranen.

——-

I begynnelsen, da jeg ble kjent med flere muslimer og var i ulike moskéer, følte jeg at jeg bare beveget meg på overflaten. Jeg ville inn i islam, inn i troen slik den ble levd og praktisert av ulike muslimer. For å klargjøre: Jeg hadde ikke tenkt å bli muslim, har ikke blitt det, og kommer heller ikke til å bli det. Det vet jeg. Men jeg ønsket likevel å komme så nær som mulig måten islam ble opplevd på av muslimer innenfra. Jeg ønsket å gjøre mer enn å forstå det med et observerende blikk utenfra. Men jeg syntes ikke jeg fikk det til. Alt jeg så var overflate, syntes jeg: Reguleringer av livsstil, regler for omgang mellom kjønnene, regler for ditt og regler for datt. Jeg kunne ikke relatere til det.

Det som gjorde at det forandret seg var faktisk en dokumentarfilm. På en filmfestival i Oslo gikk jeg for å se filmen A Jihad for Love, en dokumentar om homofile muslimer og deres kamp for anerkjennelse. Jeg ventet å se en film som bare handlet om homofili. Men paradoksalt nok var det ikke primært det jeg satt igjen med etter filmen. Det jeg så var en varsom og varm beskrivelse av islamsk spiritualitet. Filmen går utrolig nært på hovedpersonene, og viser hvordan de i desperasjon ber til Gud, hvordan de sliter med tro og tvil, hvordan de bønnfaller Gud om nåde og hjelp. Regissøren var til stede etter visningen og sa dette: «Mange har sagt til meg at denne filmen forandret deres syn på islam og muslimer: Plutselig så de en dyp spiritualitet de ikke visste fantes».

Etter dette bestemte jeg meg: Jeg måtte gjøre noe for å komme nærmere hjertet av islam. Neste gang jeg var i moskéen deltok jeg selv i bønnen.

——–

Før jeg gjorde dette hadde jeg en runde med meg selv. Jeg leste ordene i bønnen grundig. Kunne jeg, som ikke var muslim, delta i muslimsk bønn? Og hva ville muslimer rundt meg tenke? Derfor spurte jeg en del muslimer hva de ville synes – og ingen hadde noe i mot det. En dag sto jeg derfor plutselig blant de andre mennene, på en lang rekke, og beveget meg opp og ned. Ned på kne. Ansiktet mot det varme teppet i bønnerommet. Opp igjen. Mens mennene rundt meg mumlet bønnen, mens de så oppover og nedover og utover, med øynene igjen, sto jeg der, fortumlet og usikker, og forsøkte å være med.

Jeg sa ikke ordene i bønnen selv – for jeg visste at det ikke var alle ordene jeg kunne stå inne for. Men jeg var med, og prøvde å kjenne på hvordan det var, hvordan det opplevdes å kaste seg på kne for Gud, reise seg opp, ned igjen.

Og jeg merket det: Det var noe med dette som var ekte. Og sterkt. Og mektig.

Hva? Jeg er ikke sikker.

I islam er det stort fokus på Guds allmakt og absolutte storhet: Gud vet alt og har all makt, og mennesker er små.

Kanskje var det dette jeg merket: En følelse av å møte noe større enn meg. Noe som satte ting i perspektiv: Jeg, et menneske, er egentlig ikke så viktig. Det finnes noe større enn meg, noe mektigere, noe viktigere. Og den følelsen var på en underlig måte god.

Jeg fortsatte å gjøre dette når jeg var i moskéer, å diskret begi meg med i bønnen. I det minste på de stedene der jeg visste  at det var greit. Da var det også som om andre ting i islam åpnet seg: Jeg forstod at de detaljerte reglene for ting og tang handlet om å leve ut troen i praksis. At tanken bak var at alle disse tingene til syvende sist gikk ut på å tilbe Gud, i handling, og å gjøre gode ting mot hverandre. Islam var ikke lenger så fremmed.

——-

Alt dette – at jeg plutselig så noe av det jeg opplevde som det spirituelle hjertet i islam – betydde ikke at jeg sluttet å være kritisk til noen av tingene jeg så. I moskéene, i bønnen, her i hjertet av islam, var mennene og kvinnene sterkt adskilt. Ikke bare adskilt, kvinnene hadde som oftest et eget lite rom bak mennene (eller i en annen etasjé). Det skal sies: I én av moskéene i Oslo er menn og kvinner adskilt bare av et forheng, med samme utsyn mot bønnelederen, og deler rommet likt og rettferdig. Men i de andre moskéene fortaller rom-inndelingen at kvinnene har b-status i moskéen. Det verken syntes jeg eller synes jeg er ok.

Likevel hadde jeg skjønt at det var så mye mer: Denne kjønnssegregeringen som jeg reagerte på var én del. Men det fantes andre deler også, vakre og inderlige deler, som ble delt av både menn og kvinner: Hengivelse til Gud. Fromhet. Ønske om å gjøre godt. Ønske om å leve slik Gud vil. Det klarte jeg ikke se på som annet enn vakkert.

——-

Og da jeg i høst ikke hadde tid til å oppsøke moskéer eller religiøse miljøer kjente jeg faktisk at jeg savnet det: Å oppleve denne inderligheten. Å stå midt i bønnerekka og kjenne pannen hvile mot gulvet. Å være med i et fellesskap som erkjente at vi, mennesker, ikke er universets sentrum.

(…jeg vet ikke om denne bloggteksten ga mening – kanskje er det for vagt formulert. Og annerledes enn mye av det andre jeg har skrevet. Men jeg synes det er viktig å fram, midt i alle debattene om islam som stadig raser – hva islam dypest sett kan dreie seg om for religiøse og troende muslimer)

Snik-likestillingen

oktober 27, 2011

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

oktober 4, 2011

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

Dødsstraff for homofili i Norge? (innføring i en muslimsk teologisk hodepine)

september 7, 2011

Tenkte jeg skulle skrive en oppfølgingspost til den forrige bloggposten, der jeg refererte til en meningsmåling om dødsstraff for homofili. For noen ikke-muslimer kan nemlig et par av svaralternativene kanskje virke forvirrende. Man kan svare at man ønsker dødsstraff for homofili i Norge, eller at man ønsker det i muslimske land (og altså ikke i Norge), eller man kan svare at man er mot dødsstraff overalt, eller at dødsstraff må avskaffes innen islam.

Hvorfor gjøre det så komplisert? Hvorfor ikke bare si «jeg er mot dødsstraff for homofili», eller «jeg er for dødsstraff for homofili»? Her er et forsøk på oppklaring.

——-

Muslimsk mann. Kanskje har han vondt i hodet.

Det første poenget som er viktig å få med seg er at mange muslimer i Vesten ofte befinner seg i et slags dilemma. På det ene siden lever og trives de fleste godt i det vestlige samfunnet. De setter pris på demokratiet, på den individuelle friheten og på det juridiske systemet. Emosjonelt og politisk støtter de samfunnet slik det er her, de ønsker full religionsfrihet for alle, og ønsker slett ikke å innføre ting som dødsstraff for homofili eller frafall fra islam.

På den annen side vil en del muslimer – dersom de er opptatt av islam og setter seg inn i hva det dreier seg om – ønske å ta religionens dogmer på alvor. Da oppstår et dilemma. Det er nemlig vanskelig å komme utenom at dødsstraff for frafall og homofili ++ har vært en del av de tradisjonelle måtene å tolke islam på. Men det har blitt (og blir) praktisert på ulike måter – for eksempel var det nesten ingen som ble dømt for zina (altså utroskap, sex før ekteskapet og homsing) i det osmanske riket. Man krevde at det måtte være fire vitner til selve handlingen, og de måtte dessuten aldri ha sagt en løgn – hvilket betydde at det var umulig å få dømt noen for utroskap (mer om dette i essayet om sharia som jeg skrev for Minerva).

Hva gjør man da? På den ene siden – tommel opp for Norge og individuell frihet. På den annen side – tommel opp for dogmene i islam. I mange tilfeller går dette uproblematisk sammen, når det gjelder velferdsstat (solidaritet er viktig i islam), likhet for loven, osv (se denne bloggposten for eksempel). Men i andre tilfeller kan det oppstå en konflikt – når det gjelder homofili, frafall fra islam, med mer. Det kan bli en aldri så liten hodepine.

——–

Hva gjør man da, hvis man opplever dette som et dilemma? Svaralternativene til Blend viser ulike alternativ.

  1. Den første og kanskje enkleste er å skille mellom Norge og muslimske land, som man ser at en del av de som har svart gjør. Da sier man dette: Dødsstraff for homofili og frafall gjelder bare i muslimske land, ikke i Norge. Begrunnelsen for dette kan variere. En vanlig begrunnelse er at sharia bare gjelder muslimer, og derfor ikke bør innføres her. Andre vil argumentere med en slags kontraktsteori: Fordi muslimer får rettigheter av de vestlige statene, skylder de til gjengjleld å respektere lovene og systemet her. Ergo, nix problem – man trenger ikke forholde seg til dødsstraff for homofili, det gjelder uansett ikke her, lizzom.
  2. Det andre alternativet er å si at man selv er mot dødsstraff, men at man ikke vil ha det ut av islam som sådan. Dette kan også begrunnes på ulike måter. Bloggeren Somalieren skriver for eksempel at islam ikke påbyr dødsstraff, men bare åpner for det. Det vil si at man kan argumentere mot dødsstraff i et lands juridiske system (både her og i muslimske land), uten å hevde av den grunn at de teologiske dogmene i islam må forandres – man mener at teologien er tilstrekkelig fleksibel på dette punktet. De fleste muslimene som har svart i avstemningen til Blend har svart dette alternativet. De er mot dødsstraff, men ønsker ikke å blande seg i teologien.
  3. Det tredje alternativet er mest radikalt, og er teologisk reform. Det kan også begrunnes på ulike måter. Et vanlig argument er at visse straffer var fornuftige og gode på profetens tid, gitt samfunnsforholdene som gjaldt da – men at samfunnet er annerledes i dag. Eller man kan hevde at det viktigste i islam er grunnleggende verdier – respekt, menneskeverd og så videre – som kan virkeliggjøres på ulike måter i ulike samfunn. Et annet type argument er at man prinsipielt bør skille mellom religion og politikk, slik at den delen av sharia som handler om politikk og samfunn uansett ikke bør appliseres.
  4. Så bør de to siste alternativene nevnes – men felles for dem er at de ikke inneholder noe dilemma. Den første muligheten er selvfølgelig å gå inn for dødsstraff for homofili både i Norge og i muslimske land. Det alternativet er det som har minst oppslutning i meningsmålingen til Blend. Det andre alternativet er nok ganske vanlig, selv om det ikke kommer fram i undersøkelsen til Blend – og det er å rett og slett ikke forholde seg til slike spørsmål. Å være muslim innebærer for dem ting som å faste under ramadan (i større eller mindre grad), være et godt menneske, forsøke å be fem ganger om dagen. Samtidig som man er nordmann og støtter det norske samfunnet.

——–

Nett-debattant fra internetts barndom. Kanskje var også han islamkritisk.

I nettdebatter om disse temaene er min erfaring at mange islamkritiske debattanter ikke er fornøyde med at muslimer inntar standpunkt nummer 1. eller 2. Man spør: «Tar du avstand fra dødsstraff i islam?», og hvis svaret ikke er et fullstendig éntydig «ja», så tolker man det slik: «AHA! Du ønsker dødsstraff for norske homofile! Visste jeg det ikke!».

Men – slik trenger det altså ikke å være. Mange muslimer vil nøle med å si at dødsstraff bør fjernes fra islam – men vil likevel ikke drømme om å innføre det i Norge.

Hva synes dere, muslimske lesere – er det jeg har skrevet her noe det går an å kjenne seg igjen i? Eller ikke?

——–

Oppdatering: Anbefaler virkelig å lese innleggene på Minerva som delvis handler om dette. Her, her, her, her, her og her. Og en kronikk på sidene til Islam Net her. Synes at Minerva har utviklet seg til å bli det stedet i Norge som skriver best og grundigst om islam og muslimer. Utenom denne bloggen, selvsagt 😉

Dødsstraff for homofili?

september 1, 2011

Et kort innlegg fra meg i dag:

Vil bare oppfordre muslimske lesere til å stikke innom nettsiden til Blend, som har laget en interessant meningsmåling: Hva tenker man om dødsstraff for homofili? Når jeg skriver dette er det et overveldende flertall blant muslimene som har svart som sier at de er mot dødsstraff for homofili.

Bakgrunnen er at VG og Minerva har skrevet om Islam Net og hva de mener om dødsstraff for homofili i følge islam.

Kanskje får jeg skrevet noe mer substansielt om dette senere. Inntil videre er det interessant å se hva folk mener om denne saken.

«Islam er fred. Islam er fred. Islam er fred»

august 8, 2011

Nå etter 22/7 har jeg kommet til å tenke på en telefonsamtale og et intervju jeg gjorde med en imam i vår. Det var i forbindelse med masteroppgaven min, og jeg ringte og sa at jeg gjerne ville høre hans tanker om islam og politikk og den type ting.

Men jeg kom ikke langt med spørsmålene mine på telefonen før han avbrøt meg.

– Altså, la meg gjøre én ting helt klart: Islam handler om fred. Ikke terror. Terrorisme er mot islam, sa han.

Jeg hadde ikke nevnt terror eller jihad med et ord.

– Ja, sa jeg. – Men det er egentlig ikke det jeg skal spørre om…

Men han avbrøt igjen.

– Islam er fred. Bare fred.

——–

Da jeg møtte ham skjedde det samme. Jeg stilte ingen spørsmål om terror eller jihad. Men han kom ustanselig inn på det.

– Terrorisme er HELT mot islam. Det er en stor synd! Derfor må ingen tro at islam støtter terror.

Jeg smilte litt, og prøvde å få fram at jeg hadde forstått det, og at det egentlig var andre temaer jeg ville prate med ham om. Men det gikk ikke inn.

– Islam handler om fred. Bare om fred.

——–

Etter intervjuet humret jeg litt over dette. Det var åpenbart at denne imamen var overbevist om at folk i det norske storsamfunnet – for eksempel en fyr som meg – forbandt islam med terrorisme. Derfor nådde ingen av mine forsikringer inn. Han måtte ustanselig minne meg på det, og stolte liksom ikke på at jeg trodde på det han sa.

Men dagene etter den 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i reaksjonen hans. Da det skjedde befant jeg meg nemlig på en kristen festival. (note til leseren: jeg som driver denne bloggen har en form for kristen gudstro. dette er ikke et misjoneringsforsøk, bare en orientering om hvor jeg står). Og en av de første meldingene som kom var at Anders Behring Breivik var en «kristenfundamentalist». Plutselig kjente jeg at det ble kaldt i hele kroppen: Hadde min religion, min gudstro, blitt brukt til å legitimere en slik ugjerning?

——–

Da skjedde noe rart: Jeg fikk behov for å rope høyt ut at dette ikke var den form for kristendom jeg trodde på. For tenk om folk der ute heretter ville forbinde kristendom med massemord?

Nå har det ikke blitt sånn. I debatten etter 22/7 har ikke Behring Breivings kristne tilknytning vært noe stort tema, ettersom analyser av tankegangen hans viser at det var andre ting som var sentrale for ham (en god analyse av tankene hans finnes for eksempel her). Og vanlige kristne har ikke vært nødt til å stå til ansvar for ugjerningen, antagelig fordi folk forstår at Anders Behring Breivik ikke er representativ for kristne.

——–

En lignende opplevelse blir formidlet av Nina Hjerpset-Østlie, en av dem som driver den innvandrings- og islam-kritiske siden Document.no. Hun forteller at tiden etter 22/7 (da Document har fått mye negativt fokus) har gitt henne innblikk i hvordan muslimer må oppleve det:

«En annen lærdom verdt å ta med seg, er det like sjeldne som ubehagelige innblikket i hvordan vanlige muslimer må ha det og føle seg når islamister bedriver grusomheter i deres navn. Det er en erfaring jeg vil ha stor nytte av ved neste korsvei. Naturligvis kommer jeg til å skrive om det som skjer, men valget av ord vil nok bli annerledes, og forståelsen og medfølelsen med norske muslimer større.»

——–

Etter 22/7 kunne jeg plutselig leve meg inn i – og det virker som Hjerpset-Østlie kunne det samme – hvordan mange muslimer har hatt det de siste årene, møtt med anklager om at islam støtter terror, eller egentlig er det samme som nazisme, og så videre. Tidligere har jeg skjønt dette intellektuelt. Den 22/7 kjente jeg selv opplevelsen på kroppen.

Derfor, neste gang jeg møter en imam som panisk forsikrer meg om at islam er mot terror selv om jeg ikke har spurt om det, vil jeg antagelig ikke smile. Jeg vil ta det på dypeste alvor.