– Ingen sa hvor vanskelig det ville bli (konvertittenes historie)

I norsk islam har konvertitter fått en sentral plass. Mange av de muslimene som figurerer mest i media er etnisk norske: Lena Larsen, Trond Ali Lindstad, og nå nylig Yousef  Assidiq, blant annet.

I arbeidet med dette prosjektet har jeg pratet med flere konvertitter. Folk blir muslimer av ulike grunner. Noen blir det fordi de blir overbevist om at islam er sannheten, sånn helt på egen hånd. Men for de fleste starter det med kjærligheten: De blir sammen med en muslim, og konverterer på grunn av det. Etter hvert som jeg har jobbet med dette prosjektet har et mønster avtegnet seg. De norske mennene som blir sammen med muslimske jenter får det ofte ganske bra. Men nesten alle de kvinnelige konvertittene jeg har møtt – med et par unntak – har fått det svært vanskelig sammen med sin første muslimske ektemann. Mange har følt at de har havnet i et rent helvete.

———–

Denne uka pratet jeg med nok en kvinnelig konvertitt. Etter at hun ble muslim giftet hun seg med en konservativ muslim fra Midtøsten. Det gikk ikke slik hun håpet.

– Jeg hadde blitt muslim, og derfor var jeg fascinert av at han var så konservativ og hadde skjegg – han var en ekte muslim! Men etter at vi giftet oss ble det vanskelig. Han innførte mange regler jeg aldri kunne drømt om. Jeg fikk nesten ikke lov til å gå ut. Hvis jeg skulle ut måtte jeg ha en grunn til å gå ut. Jeg kunne ikke bare gå ut hvis jeg følte for det. Og han truet meg ofte med vold, det lå der som en skummel undertone, sa hun.

Før hun giftet seg med ham ble hun riktignok advart.

– Det var noen som sa at det ofte gikk galt når en norsk kvinne giftet seg med en så patriarkalsk muslim. Men de sa ikke hvor vanskelig det ville bli. At det skulle bli som det ble hadde jeg aldri drømt om.

———–

I dag er hun skilt. Og hun er ikke den eneste. De aller, aller fleste kvinnelige konvertittene jeg har pratet med eller har hørt om via andre har lignende historier. Deres «norske» idealer om likestilling kræsjer med patriarkalske holdninger fra Midtøsten eller Pakistan. Dessuten har de ikke en familie i ryggen som kan backe dem opp: Når de ble muslimer kastet de seg inn i noe helt nytt, inn i en sammenheng der deres norske familie ikke har så mye den skal ha sagt – og derfor er de ekstra utsatt.

Etter mye smerte blir de gjerne skilt. Men mange gifter seg på nytt, 0g får da et mer lykkelig ekteskap. Noen treffer en mannlig konvertitt, og noen treffer en muslim fra Midtøsten eller Pakistan som respekterer at kvinnen også skal ha sin frihet. For de muslimene finnes selvfølgelig også! Og når konvertittene har vært igjennom ett vanskelig ekteskap, så tenker de seg godt om før de inngår et nytt, og er mer kritiske til hvem de gifter seg med.

———-

I denne bloggen prøver jeg stort sett å la være å generalisere, og så sant jeg kan vil jeg gjerne nyansere oppfatningene folk har. Men ut fra hva jeg har sett hittil er dette en regel som nesten ikke har unntak. Hvor trist det enn er.

Jeg trekker denne lærdommen: Man må tenke seg veldig godt om før man gifter seg. Det er vel en regel både muslimer og ikke-muslimer kan slutte seg til;)

Jeg tror dog det vil bli bedre når neste generasjon muslimske menn begyner å gifte seg med norske kvinner.

Andre tanker?

———-

Oppdatering: Signaturen Trude forteller i kommentarfeltet at hun, en konvertitt som er gift med en somalisk mann, har opplevd å få mer respekt hos han enn hun hadde møtt hos noen andre. Og at hun har konvertitt-venninner med samme erfaring. Så det finnes heldigvis slike historier også:)