– Jeg brant opp gitaren min

Jeg pratet med en ung muslimsk mann. For noen år siden var musikk en sentral del av livet hans. Han spilte mange forskjellige instrumenter, prøvde seg på musikkproduksjon, han sang. Samtidig levde han hardt. Mye festing, stoffer og bråk.

Men så fikk han en religiøs oppvåkning. Han begynte å gå i moskéen, og der følte han for første gang i livet en dyp fred. Alt stemte bare. Han bestemte seg for å ta islam på alvor. Det fikk konsekvenser.

– Jeg brant opp alle gitarene mine. Og alle sangene jeg hadde spilt inn. Det var egentlig forferdelig å se på, og bare se all musikken gå opp i røyk… det var som om det var en del av sjela mi jeg brant opp.

————-

Synet på musikk er noe som i dag splitter muslimer, både globalt og i Norge. Er musikk tillatt? Eller er det forbudt? Det har vært flere debatter om dette på islam.no (og en avstemning), og konvertitten Yousef Assidiq fikk kraftige reaksjoner da han annonserte planer om å starte et muslimsk pønkeband (det var neppe bare pga musikken, men nok også fordi mange syntes at punk og opprør ikke var noe gode muslimer burde drive med).

Morgenbladet hadde på forsommeren en fin artikkel om dette, der det ble hevdet at «musikkforbudet seirer i islam». Jeg er ikke sikker på om det stemmer: I så godt som alle muslimske land er det mye musikk, selv i Iran (selv om den åndelige lederen Khamenei nå har uttalt det er mot islam å lære bort eller spre musikk – noe opposisjonelle iranere tolker som politisk taktikkeri for å beholde makten). Selv synes jeg arabisk popmusikk kan være ganske så funky. Så dersom musikkforbudet «seirer», er det i så fall ikke blant muslimer flest. Og flere innflytelsesrike teologer mener at musikk kan være ok, for eksempel Yusuf al-Qaradawi.

Men mange konservative muslimer mener at musikk ikke er tillatt, særlig de som er inspirert av den såkalte salafi-retningen. Mange av dem likevel hører på musikk, selv om de prinsipielt mener at det er galt.

———–

Det hadde også mannen jeg pratet med begynt å tenke etter at han ble en praktiserende muslim.

Jeg hørte på det han sa. Jeg kunne bare ikke forstå det. Hvordan kan man bare brenne opp noe som har vært en så viktig del av livet ens? Og hvis man tror at Gud vil det beste for mennesker – noe de fleste muslimer tror – hvordan kan man da tro at Gud vil frata oss noe så fantastisk som musikk?

Samtidig klarte jeg ikke la være å respektere det: Når man tar et så radikalt valg, og står ved det, har man virkelig viljestyrke. Det gjorde dypt inntrykk på meg.

————

På anlegget i kaféen der vi satt var det soul. Jeg tror det var Erykah Badu.

– Hun har sine øyeblikk, sa jeg. – De senere platene er litt varierende. Men den første var jo bare helt legendarisk.

Da lyste han opp.

– Ja, ikke sant! Den er fantastisk.

Men så mørknet han.

– Nei beklager, jeg klarer bare ikke prate om musikk lenger. Det gjør så vondt å tenke på alt jeg ga opp.