Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

12 kommentar to “Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia”

  1. norskgoy Says:

    Blir litt som det samme som konvertitter. De har en tendens til å bli mer romerkse enn romere selv.

    Thawra er et ord i vinden i mø for tiden.

  2. RB Says:

    Du hadde ikke valgt noen av de? 🙂

    Dette er som når nordmenn flyttet til USA. De som er igjen av utflytterene, er mere norske enn vi er! De har ikke skjønt at verden går fremover, også i Norge.

    Det samme skjer med muslimer i Norge. De mister bakkekontakten, kan det virke som…

  3. Svein Says:

    Du mener vel ikke at begge har mistet bakkekontakten, RB?

  4. Neo Says:

    Er ikke helt sikker på at muslimer som man møter på cafe nødvendigvis er inneforstått med hva følgene av demokrati vil innebære av religiøse kompromiss. Mulig at denne Jemenitten har forstått det, men jeg er overbevist om at langt de fleste muslimer egentlig tenker seg et «demokrati» som stopper ved likestilling for kvinner, aksept av homofile, straff for blasfemi (islamsk) og frafall ++.

    • Spaceman Spiff Says:

      Yep. Litt «iransk» modell i den forstand av at folk gjerne må gjøre hva de vil, bare det holder seg innenfor denne boka….

  5. Toove Says:

    Men hvordan skal vi da finne ut hvem som skal bestemme i samfunnet? Skal kong Harald bestemme alt?
    Selv om vi skulle forsøke å følge sharia vil det likevel være massevis av rom for uenighet. Og hvordan skal vi løse det? Hva sier f eks Koranen om bilvei versus sykkelvei? Eller skal vi gi mer til trikken?

  6. Spaceman Spiff Says:

    «Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier»

    Du har ikke tenkt over at dette er av pragmatiske grunner? Det er ingen bedre måte enn å komme til makten ved hjelp av valg…. Men ingen sier at de trenger å organisere valget etter 4-5 år igjen?? Ta en titt på hamas…. Skal vi vedde om de vil organisere et valg snart?

    • Toove Says:

      Etter et par år ved makten vil også et parti med muslimer av mørkemenntypen oppleve uenighet og maktakamper, folk som stemte for dem vil oppleve at det eller det ikke ble akkurat slik de trodde, ressurstildeling går ikke av seg selv osv… og hvordan en leder utkrystalliserer seg når det ikke er almenne valg, er jo maktkamper i de indre gemakker. Dvs at folk vil stemme på noe annet hvis mulig, de vil angre på at de lot den eller den komme til makten og kanskje ta til gatene igjen

      • Spaceman Spiff Says:

        Men denne gangen risikerer de å bli møtt med folk som har en religiøs overbevisning om at systemet har rett. Det så vi f.eks i Iran. Tunisia har allerede valgt litt «tradisjonelt» med det «moderate» islamistpartiet. (For meg er dette en motsetning, men okay…. Selvbedraget får de bare ha)

        Valgene kommer til å vise at islamismen, som i mine øyne bare er en helt naturlig del av islam, kommer til å vinne frem. Jeg håper jeg tar feil, men jeg tviler på at jeg gjør det.

  7. Sivert Says:

    Skremmende at imanene forteller norske muslimer hva de skal stemme på.

    • Spaceman Spiff Says:

      Enda mer skremmende at de ikke evner å ha en selvstendig tanke og velge selv, men dette viser jo bare hvor sterkt islam står. Når en imam som de tror kan islam ut og inn sier at de skal stemme det og det fordi det tjener islam best, så gjør de akkurat det. Nei nei, ikke alle… Men urovekkende mange, men jeg tror det gjør seg gjeldende også i Norge. Det kan risikere at vi får partier som av valgtaktiske årsaker ønsker å pisse disse imamene ekstra opp etter ryggen ved å prøve å vinne deres gunst og gi dem ekstra mye av det de vil ha. F.eks egne muslimske barneskoler, støtte til trossamfunn, hijab i alle tenkelige og utenkelige sammenhenger…

      Men du verden, Olav… Har du sett hvordan det har gått med den arabiske våren?? Nå er det ikke lengre bare Tunisia, men også Egypt som har falt for islamismen… Jeg var ganske skråsikker på dette allerede når jeg forstod at Mubarak ville gå av. Det kunne vært fristende å si «Hva var det jeg sa», men når Israel var bekymret for denne arabiske våren, så var det kanskje berettiget og ikke fordi de ikke unner araberne demokrati som mange antydet??!

      Det samme skjer nok i Libya. Syria er jeg litt mer usikker på ennå, for der går det fra ille og det kan være at de går til noe bedre… Det ville isåfall vært en lykke om Iran mistet innflytelsen over det landet, men i realiteten er det vel omtrent like ille uansett nå som de får Egypt som allierte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: