– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.

Norsk-pakistanere som er født her: Mer frihet enn foreldrene

Ved siden av å drive denne bloggen – som jo er et slags journalistisk og ikke-akademisk prosjekt jeg gjør på fritiden – begynte jeg i høst å jobbe som forsker på integrering- og innvandringstemaer på forskningsstiftelsen Fafo. Nå er den første rapporten jeg vært med på å skrive der tilgjengelig elektronisk her.

Den handler, for å si det teknisk, om «autonomi i ektefellevalg» blant innvandrerungdom. For å si det enklere: Når det gjelder hvem man skal gifte seg med, bestemmer innvandrerungdom selv? Eller bestemmer foreldrene? Eller bestemmer de det i fellesskap? Ytterpunktet som får mye oppmerksomhet i debatten er tvangsekteskap: Når foreldrene tvinger barna sine til å gifte seg med noen de ikke vil gifte seg med. Såvidt jeg vet er dette det første forsøket i Norge på å si noe om dette kvantitativt, altså å si noe om omfanget, noe man ikke kan gjøre ut fra få kvalitative intervjuer.

——

For å finne ut av dette har kollega Anne Skevik Grødem og jeg sett på to datasett, altså grundige spørreundersøkelser med mange respondenter, et fra Fafo og et fra SSB. I denne bloggen forsøker jeg å ikke gå for langt utenfor temaet, som jo er muslimer og islam. Jeg skal likevel si noe om denne rapporten, ettersom de fleste gruppene i Norge der arrangerte ekteskap og tvangsekteskap forekommer har muslimsk bakgrunn (men arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er på ingen måte unikt for muslimer: Både kristne og hinduer praktiserer det i store deler av verden).  Jeg limer inn de to viktigste figurene fra rapporten, som viser hvor utbredt det er at foreldre involverer seg i ekteskapsinngåelsen i de ulike gruppene i undersøkelsen til Fafo (bildene blir større når man trykker på dem):

Det kan kanskje være vanskelig å lese disse figurene med en gang. Jeg skal prøve å forklare det enkelt. Den blå fargen til venstre viser de som svarer at de bestemte helt selv hvem de skulle gifte seg med, uten å lytte til foreldre. Den grønne fargen på motsatt side er de som svarte at det var foreldrene som bestemte det, uten å lytte til hva de mente. Mellom disse er den røde fargen, som viser de som sier at de bestemte selv, men lyttet til foreldrene, og den lilla fargen, som viser de som sier at foreldrene bestemte, men lyttet til hva de mente.

—–

Her ser vi flere ting. Det første er at det aller mest er blant pakistanere at det er vanlig med stor grad av foreldreinvolvering i ekteskap. Den samme tendensen så vi også i tallene fra SSB (som jeg ikke gjengir her). Det betyr ikke at foreldreinvolvering ikke skjer blant andre grupper også, for det gjør det, men i mindre grad.

Det andre er at i alle gruppene bestemmer menn i større grad selv enn det kvinner gjør.  Samtidig viser tallene også at det ikke er slik at pakistanske gutter får bestemme helt selv, mens pakistanske jenter ikke får bestemme selv i det hele tatt, liksom.

Det tredje – og kanskje mest interessante – er at vi ser en svært markant endring hos pakistanerne. De som er født her, som er helt øverst i tabellen, bestemmer hvem de vil gifte seg med i mye større grad enn foreldregenerasjonen, altså pakistanerne mellom 45-55 år. Det er egentlig en ganske dramatisk endring på bare en generasjon (noe av det samme skrev jeg om her). Når det gjelder de andre gruppene er det foreløpig ikke mange nok som er født her til at man kan undersøke det statistisk.

Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde.

——-

Det står mye annet i rapporten også, men det skriver jeg ikke om nå, nå som det er helg og greier. God helg!

Innlegg i Aftenposten: «Amundsen har rett»

Jeg et kort leserinnlegg på Aftenpostens nettutgave i dag, der jeg kommenterer Per Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Legger det ut her også, og legger inn linker til det jeg har nevnt i teksten.

Og med det vil jeg bare ønske alle julefeirende en fantastisk jul, og alle ikke-julefeirende en flott juleferie!

——-

AMUNDSEN HAR RETT

Men tar likevel helt feil når det gjelder islam i Europa.

Da jeg leste Per-Willy Amundsens kronikk «Hvorfor jeg er kritisk til islam» slo det meg at jeg på flere områder var helt enig i det han skrev. Amundsen fremhever at «demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn». Helt enig. Amundsen skriver at ingen andre samfunn «når opp til våre samfunns frihet og velferd». Helt enig. Amundsen skriver også at han er motstander av «den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet». Det er jeg også. Jeg er for likestilling og religionsfrihet, og er derfor kritisk til islamtolkninger som ikke godtar dette.

Likevel tar Amundsen fullstendig feil. Grunnen til at Amundsen skriver kronikken ser ut til å være at han mener at muslimsk innvandring har ført til at «islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk» i Norge, og at dette gjør at «fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell» blir endret. Med andre ord er det omtrent dette Amundsen sier: Samfunnet vårt er bra. Muslimske innvandrere forsøker å gjøre det mindre bra.

Problemet er bare at dette ikke stemmer. Det er gjort flere undersøkelser blant muslimske grupperinger i Norge. Den grundigste er Levekårsundersøkelsen blant innvandrere som Statistisk sentralbyrå har utført. På spørsmål om de synes det er lett eller vanskelig å utøve religionen sin i Norge, svarer et stort flertall i de muslimske gruppene at de synes det er lett. Det viser at de ikke ser noen konflikt mellom å utøve islam og å fungere i det norske demokratiet slik det er i dag. TV 2 publiserte for noen år siden undersøkelsen «Muslimske meninger», som viste at et overveldende flertall av norske muslimer setter pris på det norske samfunnet slik det er i dag. Selvfølgelig finnes det også muslimer som ønsker å forandre på ting i det norske samfunnet, på samme måte som det finnes ikke-muslimer i Norge som ønsker å forandre på ting. Men Amundsens påstand om at islam systematisk blir brukt for å endre på vår samfunnsmodell er enkelt og greit feil. Undersøkelsene viser at muslimer i Norge stort sett synes det norske samfunnet er godt som det er.

Amundsen skriver en del annet i kronikken også, om hvordan kristendom, islam og sekularisme skal ha bidratt til samfunnsutviklingen. Mye av dette er også feil, og har blitt skarpt kritisert av eksperter på vestlig og arabisk historie. Blant annet spør Amundsen hvorfor en del muslimske land ikke er demokratiske, «på tross av sine mange naturressurser og rikdommer». Svaret er ikke så vanskelig: Det er nettopp de rike naturressursene i mange arabiske land som har bidratt til at de ikke er demokratiske. Disse inntektene til statskassen har gjort det lettere for diktatorene å holde på makta.

Det er flott at Amundsen er opptatt av demokratiet og rettsstaten. Men det vil være en fordel for den offentlige samtalen om Amundsen heretter fokuserer på konkrete utfordringer, og ikke bruker kreftene sine på innbilte motstandere.

 

Snik-likestillingen

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

– Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

– Barna mine blir fremmede overalt

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

– For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en «kravstor muslim», en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

– Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

– Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

– Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

– Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er «utlendinger». Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

– Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er «utlendinger» eller «norske» av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

– Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir «utlendinger» både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var «utlendinger». At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Det ordner seg?» Eller: «Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske»? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som «ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut».

Men han tok også noen forbehold.

– Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål til diskusjon: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Og god helg! (sender også mange tanker til de jordskjelvrammede i Japan og Stillehavet – måtte det gå etter forholdene godt)

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

– Ateister kan ha like gode idéer som muslimer

Denne helga er jeg på en konferanse i Barcelona, som blir arrangert av den nystartede organisasjonen Council Européen des Ouléma Marocain (Organisasjonen for marokkanske islamske lærde i Europa). Jeg er her som journalist sammen med en liten gruppe norske muslimer, fra den norske avlegger-gruppen Marokkansk Islamsk Råd Skandinavia – Norge. Temaet er «Muslims and European Values».

Tanken er enkel: De har samlet mange av de viktigste islamske lederne i Europa med marokkansk bakgrunn. Men på konferansen er det ikke først og fremst de islamske lederne som prater. De er her for å lytte: Til ikke-muslimske akademikere, politikere og journalister fra Europa, som forteller hvordan de opplever møtet mellom islam og Europa, og hvilke utfordringer både muslimer og europeiske samfunn har i dette møtet.

——-

I kaffepausen kom jeg i prat med en av delegatene. Vi var begge to svært imponert over foredraget til en dansk professor, som hadde snakket om utviklingen i Europa, holdningene til hijab, globalisering, med mer.

– Han bekrefter bare det jeg har tenkt lenge: Det er ikke viktig hvem folk er. Det viktige er hva man gjør og hva man sier, sa han.

– Hva mener du med det?

– At jeg som muslim ikke skal lukke øret dersom en ikke-muslim eller ateist sier noe. Jeg må lytte til det og ta det på alvor. Hvis det er klokt det han sier, så kan jeg lære noe – selv om vi har ulik tro.

——–

Holdningen til denne mannen, og som også preger hele idéen bak konferansen jeg er på, er svært forskjellig fra en tendens jeg har skrevet om tidligere: «Not invented here»-tenkningen. Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de. Dersom noen andre sa det eller kom på det først, må vi holde oss unna! Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna.

Eksemplene på det er mange: Muslimer som avviser vestlige klær fordi de er vestlige. Eller ikke-muslimer som plutselig gjør det å spise gris til en sentral del av norsk eller europeisk identitet – fordi det er noe muslimene ikke driver med (noe som ble skrevet i den lange debatten etter forrige bloggpost).

———

En av de få muslimske foredragsholderne sa det slik:

– Vi muslimer må spørre oss selv: Hvordan kan vi bidra til å gjøre Europa bedre? Det finnes ting i vår tradisjon som kan gi mye til Europa. Fokuset på familie, på ansvar, på fellesskap – det trenger Europa, i en tid som opplever kriser både når det gjelder økonomi, miljø og samhold i familien. Men vi må innse at det også i den europeiske tradisjonen finnes store verdier – demokrati, individuell frihet, med mer, som vi kan lære mye av, sa han.

Han mente også at valget ikke står mellom «europeiske verdier» ELLER islam.

– Spørsmålet er hvordan både muslimer og ikke-muslimer kan jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. Islam er ikke løsningEN for Europa, i bestemt form. Men islam er EN DEL av løsningen for Europa. Det vil si: Vi muslimer må gi vårt bidrag til å gjøre dette til et bedre sted å leve, og slik blir vi en del av løsningen.

——–

Selv kan jeg i blant bli litt lei av store ord om dialog, om å høre på hverandre, om å komme forbi «oss og dem», og så videre. I blant er man rett og slett uenige, og da er det greit å si det rett ut? Samtidig: Dersom alternativet er å si not invented here – at jeg ikke hører på det du sier fordi det er du som sier det – så er ikke dialog og forsøk på å finne felles verdier så alt for ille.

Jeg gleder meg i hvert fall til resten av konferansen!

———-

Til alle som kommenterer: Den store debatten etter forrige bloggpost utviklet seg i visse tilfeller en retning jeg ikke ønsker. Jeg er ganske travel disse dagene og har ikke mulighet til å redigere stramt. Derfor er oppfordringen som alltid: Følg normal folkeskikk, og diskutér sak og ikke person. Oppfordringer til vold, etnisk rensing osv er selvfølgelig også forbudt. Vær vennlige og respektér det.

———–

Oppdatering:

Jeg har snudd tilbake rekkefølgen på kommentarene, slik at de nyeste kommer nederst. I debatten under det forrige innlegget ble det lettere når de nye kom først, men nå som debatten er mer «normal» tror jeg det er lettere å følge med når de siste innleggene kommer nederst.

https://muslimprosjektet.wordpress.com/2010/04/16/dere-vil-bare-tilfredsstille-kuffar/

Rana: «Angrepet i Sverige har gått dypt innpå meg»

I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.

Usman Rana (foto: Kjetil Ree)

– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.

——-

I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.

– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.

Rana virket oppgitt.

– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.

——-

Rana tok en pause.

– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.

Og han la til:

– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.

 

—————-

Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.

Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.

——–

OPPDATERING2: ØØYY!!

Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

———

Oppdatering 3:

Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!

Kronikk: Frihet, likhet og sekulære muslimer

Denne kronikken hadde jeg på trykk i går (lørdag 27.11) i Dagbladet. Fikk tillatelse av Dagbladet til å legge den ut her også.

———

Walid al-Kubaisi sier at han har laget en film om Det muslimske brorskap. Det har han ikke.

Medlemmer av det muslimske brorskap i Egypt

På torsdag så jeg Walid al-Kubaisis dokumentarfilm Frihet, likhet og Det muslimske brorskap på Vika kino i Oslo. Skal man dømme ut fra reaksjonene i salen gjorde filmen sterkt inntrykk på dem som så den. «Er det sant», utbrøt sidemannen min flere ganger. «Oi… det er utrolig».

Budskapet i filmen er enkelt og slående: Den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskap har nå infiltrert Europa. De ønsker å ta over og innføre en islamsk stat her også, de «undergraver demokratiet fra innsiden», slik al-Kubaisi skriver i presentasjonen. Problemet er at filmen ikke dokumenterer dette, og egentlig i liten grad handler om Det muslimske brorskap.

———

I mesteparten av filmen møter vi sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi. De fleste av dem er politiske motstandere av Brorskapet, og følgelig svært kritiske til bevegelsen. For å ta en parallell: Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.

Mohammed Mahdi Akef

Høydepunktet i filmen er et intervju med Brorskapets nylig avgåtte leder i Egypt, Mohammed Mahdi Akef. Der sier han ting som ved første øyekast virker til å bekrefte det kritikerne sier: Ja, han drømmer om at Europa skal bli en islamsk stat. Men hva sier han egentlig? Dette: Hans drøm er at europeerne selv en gang skal ønske en islamsk stat. Brorskapet i Europa presenterer islam. Så er det opp til europeerne å bestemme hva de gjør med dette budskapet. I praksis skiller ikke dette seg nevneverdig fra det konservative kristne har drevet med i alle år: misjon – å bruke ordet til å forsøke å omvende andre til sin egen tro. Akef må gjerne drømme om dette, selvfølgelig. Men de som tror at europeerne i store masser vil konvertere til islam og deretter vil ønske en islamsk stat må gjerne rekke opp en hånd.

———

De siste månedene har det kommet ut to grundige bøker om Det muslimske brorskap i Europa, fra forskere som har intervjuet mange av de ledende muslimbrødrene i dagens Europa: The New Muslim Brotherhood in the West av Lorenzo Vidino, og The Muslim Brotherhood: The Burden of Tradition av Alison Pargeter. Begge disse bøkene er til dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. For det første er brorskapet mangfoldig: I Europa er det et nettverk heller enn en sentralstyrt organisasjon, der de ulike nasjonale avdelingene opererer selvstendig. Derfor er det også store forskjeller på profilen til de ulike nasjonale gruppene, og det finnes ikke noen sentralkomité som koordinerer og styrer virksomheten.

For det andre har Brorskaps-avdelingene i Europa helt andre praktiske mål enn brorskapene i muslimske land. I muslimske land har et viktig mål vært å komme til makten ved demokratiske midler, for slik å innføre shariah, islamsk lov. I Europa har ikke det vært noe mål. Målet har vært å bevare de muslimske minoritetene så islamske som mulig. Fokus for brorskapenes virksomhet er altså de muslimske minoritetene, ikke storsamfunnet.

———

Hva handler da filmen om, hvis den ikke handler om Brorskapet? Den handler om de sekulære muslimene, som al-Kubaisi selv. Og det er viktig nok! I vestlige medier kan man i blant få inntrykk av at det er liten selvkritikk og opposisjon i muslimske land. Det stemmer ikke. Og det blir godt dokumentert i denne filmen. Her får vi møte egyptiske muslimer som sier ting om tradisjonell islam og muslimer flest som man må svært langt ut på den norske høyresiden for å høre. Filmen viser at den arabiske verden er langt mer mangfoldig enn hva man kan få inntrykk av.

Når filmen blir vist på TV2 på mandag kveld er det derfor disse brillene man bør se den med. Den dokumenterer at det finnes sekulære muslimer både i Vesten og i muslimske land, og at disse stemmene må inkluderes i vårt bilde av muslimer og den muslimske verden. Men et substansielt innlegg om hva Det muslimske brorskap er i dag, det er denne filmen ikke.