– De roper høyt, men går ikke i moskéen

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.

Mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia

– Demokrati… det er det eneste vi vil ha. Demokrati og frihet, sa han.

Han var fra Jemen, og hadde vært i Norge to år. Jeg kom i prat med ham da jeg ruslet gjennom bodene på Grønland for å finne vannpipe-tobakk (for den som måtte lure: vannpipe er en superduper opplevelse, men dessverre like usunt som sigaretter. Så jeg promoterer det ikke).

Da han oppdaget at jeg kunne litt arabisk begynte han med en gang å fortelle om Jemen. Om problemene. Om diktaturet. Om torturen.

– Ja, men nå kan det jo være det blir demokrati også der, sa jeg.

Da lyste han opp.

– Ja, inshallah! Det er det vi håper. Vi håper det med hele hjertet. At det skal bli demokrati og at vi kan leve i frihet. Det er det eneste vi vil, sa han med stort alvor.

—–

Etter denne praten ble jeg slått av noe: Det han sa var så forskjellig fra det jeg hørte fra en norsk muslimsk venn et par dager tidligere. Også da var temaet politikk. Da fortalte han hvor frustrert han var over de store moskéene i Oslo.

– I alle sammen blir man oppfordret til å stemme! Til å delta i det demokratiske systemet! Det er haram. Ved å stemme gir man implisitt sin aksept til demokratiet – man sier at menneskeskapte lover kan være like bra som Guds lover, sa han.

Han understreket at han, når han bodde i Norge, var forpliktet til å følge loven. Han hadde heller ikke tenkt å tvinge islam på noen. Men hans håp var at Norges befolkning en gang frivillig ville velge islam. Frem til det skjedde ville han ikke stemme, for han ville ikke gi sin aksept til et politisk system han ikke trodde på.

– Moskéene altså… de sier hele tiden at man må stemme, blant annet for å holde FrP borte fra makten. Men hvordan har de rett til å oppfordre til noe som ikke er tillatt, sukket han.

Jeg kom med innvendinger.

– Men når du bor her, betaler skatt og nyter det norske samfunnets goder, så har du vel også akseptert systemet? Og å følge loven er jo også en form for aksept?

– Jeg er forpliktet til å følge loven. Det er min plikt. Men det er ikke stemmeplikt i Norge. Når jeg stemmer sier jeg aktivt at jeg synes demokratiet er riktig. Det vil jeg ikke, sa han.

—–

Denne mannen, som har bodd i Norge siden han var liten, er inspirert av den såkalte salafi-vinden som rører seg blant en del unge muslimer. Det er en pietistisk retning som forsøker å gå tilbake til islam slik det ble praktisert blant profeten og hans følgesvenner. De fleste salafi-lærde har hittil sagt at det ikke er tillatt for en muslim å stemme i valg. Nå holder det på å forandre seg, blant annet i Egypt – der mange salafier har dannet politiske partier, og en del salafi-lærde begynner å si at islam og demokrati ikke er inkompatibelt after all.

Men de fleste store moskéene i Oslo, som han refererte til, er ikke salafi-orienterte: De tilhører ulike tradisjonelle lovskoler innenfor sunni-islam. De siste 20-30 årene har det blitt en vanlig oppfatning i mainstream-islam at det ikke er noen nødvendig konflikt mellom islam og demokrati, og at muslimer i Vesten gjerne kan stemme i valg – noe for eksempel den innflytelsesrike Yusuf Qaradawi står for. Men det var altså ikke vennen min enig i.

– Det er jo mange lærde som mener at det er greit å stemme i valg, sa jeg.

– Jeg er klar over det. Men jeg mener de begrunner det dårlig, sa han.

—–

Islamforskere i Vesten har ofte, når de skal forklare at unge muslimer i Vesten vender seg mot islamtolkninger som avviser demokrati, hevdet at det handler om ting som identitet og opprør (se for eksempel et av de nyere standardverkene om islam i Vesten, Globalized Islam av Olivier Roi). Unge muslimer i Vesten befinner seg ofte i et spenn: De tilhører ikke 100% foreldrenes kultur, ikke 100% kulturen landet de bor i, og kan møte negative reaksjoner og rasisme fra folk i storsamfunnet. Da kan en løsning bli å vende seg til islam: Muslim kan man nemlig være 100%.

Og for noen blir det et poeng å søke en identitet som står i motsetning til det man oppfatter som «det vestlige». Jeg har inntrykk at noe sånt gjelder ham jeg pratet med:

– Jeg prøvde en periode å være skikkelig norsk, liksom. Men så skjønte jeg at de ikke ville godta meg som norsk uansett. Da tenkte jeg: Fuck det. Jeg vil heller gå for islam 100%.

For ham er demokrati en vestlig greie. Når han avviser det finner han sin identitet: Han er muslim. 100%.

—–

Men hvis demokratiet vokser fram i arabiske land, som det forhåpentligvis gjør – inshallah! – kan den mekanismen komme til å forandre seg. Da vil ikke demokrati lenger fremstå som en vestlig ting som blir presset på muslimer utenfra.

Samtidig klarer jeg ikke la være å tenke, når jeg tenker på mannen fra Jemen og mannen fra Holmlia, på forskjellen i livene deres. Den ene har opplevd tortur og fengsel. For ham er ikke demokrati bare et ord. Det er et eksistensielt ønske – om frihet, om verdighet. For den andre, som har vokst opp i Norge og nyter det norske samfunnets goder (på tross av diskrimineringen og rasismen han har opplevd) – er demokratiet en luksus, noe han kan velge å si nei til samtidig som han fortsetter å leve godt her.

Jeg vet godt hvem av de to jeg ville valgt å ha som statsminister.

– Barna mine blir fremmede overalt

Jeg pratet for litt siden med en av lederne i en av de største moskéene her i Oslo. Jeg hadde spurt ham om det var noe han ville forandre i Norge, hvis han kunne. Det var han nøye med å understreke at han ikke ville.

– For å være ærlig synes jeg at Norge er utrolig bra akkurat som det er! Velferdsstaten, demokratiet, at det ikke er korrupsjon her – Norge er bedre enn nesten alle andre land i verden. I det store og det hele synes jeg at Norge er et fantastisk land, sa han.

Jeg fikk inntrykk av at det var viktig for ham å få fram akkurat dette. Det siste han ville var å fremstå som en «kravstor muslim», en som ville forandre Norge til noe annet.

Så jeg presset ham litt.

– Men altså – det må da være noe du ikke er fornøyd med her? Kom igjen a… Jeg er veldig glad i Norge, men hvis du spør meg er det likevel masse ting jeg gjerne skulle sett annerledes!

Han nølte litt.

– Vel… det er kanskje én ting, sa han etter å ha tenkt seg om en stund.

———

– Hva da, spurte jeg.

Jeg ventet å høre noe om innvandringspolitikk, kanskje, eller hijab, noe shariah-relatert, eller skatt, eller Afghanistan. Men det var ikke noe slikt som lå ham på hjertet.

– Vel… det gjelder barna mine. I skolegården får de høre at de er «utlendinger». Hvis de leser på nettet kan de få beskjed om at de ikke hører til her. De føler at de ikke blir godtatt som ordentlig norske, selv om det er det de ønsker å være, sa han.

Og han fortsatte.

– Det samme gjelder når vi er tilbake i landet jeg kommer fra. Også der blir de ansett som fremmede! Når vi er der får de høre at de er «utlendinger» eller «norske» av de andre barna. De blir fremmede både her og der. Skjønner du?

Jeg nikket.

– Det der er veldig vanskelig for dem. Og for meg. De spør meg noen ganger om hva de skal kalle seg, siden de blir «utlendinger» både her og i hjemlandet mitt. Da sier jeg at de får bestemme selv hva de vil kalle seg, men at jeg tenker på dem som norske, sa han.

Og han forklarte: Dette var den ene tingen han virkelig ville forandre, hvis han kunne. Han ville at barna hans skulle slippe å høre at de var «utlendinger». At de skulle bli omtalt som norske.

Da han fortalte om dette var han rolig. Men jeg fikk inntrykk av at det lå en del under. At dette var vanskelig. At det var noe som barna hans syntes ikke var så lett. At han, da han sa dette, egentlig åpnet døren til en dyp sorg.

———

Og bare for å nevne det: Akkurat dette fenomenet, at muslimsk ungdom i Vesten føler en slik identitetskonflikt, er en vanlig forklaring hos religionsforskere på hvorfor en del unge muslimer i Europa blir opptatt av å markere sin muslimske identitet. Det er vanskelig å føle seg 100% norsk. Det er også vanskelig å føle seg 100% pakistansk eller marokkansk. Men det er lett å føle seg 100% muslimsk. Derfor blir islam med ett en viktig del av identiteten.

(for eksempel kan man lese om dette i boka Globalized Islam av den franske forskeren Olivier Roy, en moderne klassiker når det gjelder islam i Vesten)

——–

Men tilbake til samtalen med denne moskélederen. Jeg ble stille da han sa dette, for jeg visste ikke hva jeg skulle si. «Det ordner seg?» Eller: «Hør, jeg mener i hvert fall at de er helt norske»? Det føltes platt. Så jeg sa bare noe slikt som «ja, det skjønner jeg. Det høres ikke lett ut».

Men han tok også noen forbehold.

– Men jeg skjønner det jo. Det er klart at folk her i Norge er vant til å tenke at muslimer ikke er norske. Blir bare trist over at det går utover barna mine, som er født her og ikke har noe annet hjemland.

——–

Spørsmål til diskusjon: Hva skal til for at innvandrerbarn skal bli godtatt som norske, tror dere?

Og god helg! (sender også mange tanker til de jordskjelvrammede i Japan og Stillehavet – måtte det gå etter forholdene godt)

Rana: «Angrepet i Sverige har gått dypt innpå meg»

I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.

Usman Rana (foto: Kjetil Ree)

– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.

——-

I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.

– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.

Rana virket oppgitt.

– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.

——-

Rana tok en pause.

– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.

Og han la til:

– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.

 

—————-

Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.

Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.

——–

OPPDATERING2: ØØYY!!

Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.

———

Oppdatering 3:

Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!