Kronikk: Frihet, likhet og sekulære muslimer

Denne kronikken hadde jeg på trykk i går (lørdag 27.11) i Dagbladet. Fikk tillatelse av Dagbladet til å legge den ut her også.

———

Walid al-Kubaisi sier at han har laget en film om Det muslimske brorskap. Det har han ikke.

Medlemmer av det muslimske brorskap i Egypt

På torsdag så jeg Walid al-Kubaisis dokumentarfilm Frihet, likhet og Det muslimske brorskap på Vika kino i Oslo. Skal man dømme ut fra reaksjonene i salen gjorde filmen sterkt inntrykk på dem som så den. «Er det sant», utbrøt sidemannen min flere ganger. «Oi… det er utrolig».

Budskapet i filmen er enkelt og slående: Den islamistiske bevegelsen Det muslimske brorskap har nå infiltrert Europa. De ønsker å ta over og innføre en islamsk stat her også, de «undergraver demokratiet fra innsiden», slik al-Kubaisi skriver i presentasjonen. Problemet er at filmen ikke dokumenterer dette, og egentlig i liten grad handler om Det muslimske brorskap.

———

I mesteparten av filmen møter vi sekulære muslimer i den arabiske verden, som mener det samme som al-Kubaisi. De fleste av dem er politiske motstandere av Brorskapet, og følgelig svært kritiske til bevegelsen. For å ta en parallell: Det er som om en egyptisk filmskaper kom til Norge for å lage en film om SV, og primært intervjuet politikere fra FrP. Eller om noen ville lage en film om Høyre, og primært intervjuet politikere fra Rødt.

Mohammed Mahdi Akef

Høydepunktet i filmen er et intervju med Brorskapets nylig avgåtte leder i Egypt, Mohammed Mahdi Akef. Der sier han ting som ved første øyekast virker til å bekrefte det kritikerne sier: Ja, han drømmer om at Europa skal bli en islamsk stat. Men hva sier han egentlig? Dette: Hans drøm er at europeerne selv en gang skal ønske en islamsk stat. Brorskapet i Europa presenterer islam. Så er det opp til europeerne å bestemme hva de gjør med dette budskapet. I praksis skiller ikke dette seg nevneverdig fra det konservative kristne har drevet med i alle år: misjon – å bruke ordet til å forsøke å omvende andre til sin egen tro. Akef må gjerne drømme om dette, selvfølgelig. Men de som tror at europeerne i store masser vil konvertere til islam og deretter vil ønske en islamsk stat må gjerne rekke opp en hånd.

———

De siste månedene har det kommet ut to grundige bøker om Det muslimske brorskap i Europa, fra forskere som har intervjuet mange av de ledende muslimbrødrene i dagens Europa: The New Muslim Brotherhood in the West av Lorenzo Vidino, og The Muslim Brotherhood: The Burden of Tradition av Alison Pargeter. Begge disse bøkene er til dels svært kritiske til brorskapets virksomhet. Men de tegner et helt annet bilde av organisasjonen enn al-Kubaisis film gjør. For det første er brorskapet mangfoldig: I Europa er det et nettverk heller enn en sentralstyrt organisasjon, der de ulike nasjonale avdelingene opererer selvstendig. Derfor er det også store forskjeller på profilen til de ulike nasjonale gruppene, og det finnes ikke noen sentralkomité som koordinerer og styrer virksomheten.

For det andre har Brorskaps-avdelingene i Europa helt andre praktiske mål enn brorskapene i muslimske land. I muslimske land har et viktig mål vært å komme til makten ved demokratiske midler, for slik å innføre shariah, islamsk lov. I Europa har ikke det vært noe mål. Målet har vært å bevare de muslimske minoritetene så islamske som mulig. Fokus for brorskapenes virksomhet er altså de muslimske minoritetene, ikke storsamfunnet.

———

Hva handler da filmen om, hvis den ikke handler om Brorskapet? Den handler om de sekulære muslimene, som al-Kubaisi selv. Og det er viktig nok! I vestlige medier kan man i blant få inntrykk av at det er liten selvkritikk og opposisjon i muslimske land. Det stemmer ikke. Og det blir godt dokumentert i denne filmen. Her får vi møte egyptiske muslimer som sier ting om tradisjonell islam og muslimer flest som man må svært langt ut på den norske høyresiden for å høre. Filmen viser at den arabiske verden er langt mer mangfoldig enn hva man kan få inntrykk av.

Når filmen blir vist på TV2 på mandag kveld er det derfor disse brillene man bør se den med. Den dokumenterer at det finnes sekulære muslimer både i Vesten og i muslimske land, og at disse stemmene må inkluderes i vårt bilde av muslimer og den muslimske verden. Men et substansielt innlegg om hva Det muslimske brorskap er i dag, det er denne filmen ikke.