– Jeg ble mer religiøs da jeg kom hit

…sa en mann jeg pratet med i en moske nylig. Han var fra et øst-afrikansk land, og hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Ut fra det herja ansiktet hans trodde jeg at han var over førti, men det viste seg at han var yngre enn meg. Han var ikke særlig god i norsk. Men siden både han og jeg kunne halte fremover på arabisk fikk vi til en samtale.

En moské, folks.

– I hjemlandet mitt brydde jeg meg aldri særlig om religion. Altså, jeg gikk jo i moskeen i blant og tenkte på meg selv som muslim, selvfølgelig. Men utover det tok jeg ikke islam særlig på alvor…

Da han kom til Norge ble det annerledes. Han hadde blitt med i en bevegelse som la stor vekt på fromhet og på aktivt religiøst engasjement.

– Plutselig var det bare moskeen jeg følte meg hjemme i, skjønner du. Og jeg forstod hvordan jeg trengte Gud for å klare meg i livet.

——-

 Men jeg har også hørt historier med motsatt fortegn.

– Heeelt i starten da jeg kom hit gikk jeg mye i moskeen for å be, fordi det var der jeg traff folk med samme bakgrunn som meg. Men så… begynte jeg å bli lei. Etter et år kanskje så gadd jeg ikke mer liksom, sa en arabisk mann i starten av 20-årene, som hadde kommet hit for å studere.

– Hvorfor det?

– Var morsomme å gjøre andre ting, skjønner du vel, sa han og flirte.

(hans erfaring tilsvarer det som er det generelle mønsteret i Europa, i følge undersøkelser som jeg også har skrevet om før: muslimske innvandrere går mye i moskeen de første par årene, men mindre etter hvert)

—–

Jeg nevner disse historiene på grunn av debatten som forrige blogginnlegg skapte, der jeg skrev dette: «Det blir i blant hevdet at innvandrere som kommer hit blir strengere og mer kontrollerende enn i opprinnelseslandet. Denne undersøkelsen tyder på at i det minste for pakistanerne i Norge så gjelder ikke det: De som er født her opplever betydelig større frihet til å velge ektefelle enn foreldrene hadde».

Religiøsitet i ulike deler av verden (kilde: Gallup World Poll)

I integreringsdebatten har nemlig et av de omstridte temaene blitt hvordan utviklingen er for innvandrere som kommer hit. Blir «de» som «oss»? Kritikere av integrerings- og innvandringspolitikken hevder ofte at innvandrere i Norge blir mer katolske enn paven, altså at de blir mer konservative og mer religiøse etter at de kommer hit. Ettersom nordmenn flest er relativt lite religiøse i global målestokk, og også er kritiske til organisert religion (side 30 i denne rapporten), er det isf noe som kan skape økt avstand mellom minoritetsgruppene og majoritetsbefolkningen (med mindre man klarer å tolerere annerledeshet, da).

—–

Det historiene til disse to mennene viser  er at begge prosessene finner sted. I hvert fall på individnivå, som samfunnsvitere gjerne uttrykker det. Noen blir mer religiøse, og noen blir mindre religiøse.

Integreringsforskere prater ofte om den såkalte migrasjonskonteksten: Det vil si hva som skjer når man kommer til et nytt land. Denne prosessen kan føre til at man blir mer religiøs. Og den kan føre til at man blir mindre religiøs. For å få en «fasit» på hvilke prosesser som er vanligst må man gjøre undersøkelser basert på store utvalg.(og, trommevirvel trommevirvel – senere i år kommer Fafo-forskeren Kristian Rose Tronstad og jeg til å publisere den første studien som ser på dette i norsk kontekst, altså om innvandrere blir mer eller mindre religiøse av å bo her)

——

Vi vender tilbake til den øst-afrikanske mannen jeg pratet med i moskeen.

– Altså… uten moskeen vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Eller uten støtten jeg har i Gud. Det er ikke bare lett å komme hit skjønner du, når man har opplevd det jeg har opplevd og er så svart i huden som jeg er, sa han.

Jeg måtte svelge da jeg hørte det.

– Men i moskeen var det noen som tok i mot meg.