Civita bygger opp under forestillingen om “muslimer” som en særegen gruppe.
Denne uka lanserte Civita ved Morten Kinander et notat om synet på rettsstaten i den norske befolkningen, der man sammenligner holdningene hos muslimer og hos andre. Notatet er basert på en ennå upublisert undersøkelse av TNS Gallup fra 2009, som ble gjort som en del av et forskningsprosjekt ved universitetet i Oslo. Kjapp oppsummering: Både muslimer og ikke-muslimer synes i det store og hele at lovene i Norge er rettferdige. Både muslimer og ikke-muslimer mener at lovene skal være basert på generelle moralske verdier, og det som “folk flest i Norge mener er riktig eller galt”. Dette bekrefter det man vet fra mange andre undersøkelser, at muslimer i Vesten generelt støtter opp om lovverket og samfunnet de lever i. Samtidig var nær halvparten av muslimene i undersøkelsen villige til å motsette seg en lov dersom de religiøse lederne deres anbefalte det. Dette er dog relativt hypotetisk så lenge muslimske ledere stadig vekk understreker at muslimer i Vesten må følge loven i landet de bor i.
—–
Alt dette er greit å vite. Hva er da problemet? Dette: Ved å legge frem datamaterialet på denne måten – der de eneste to gruppene man skiller mellom er “muslimer” og “den generelle befolkningen” – bidrar Civita og Kinander til å bygge opp under forestillingen om at muslimer er en særegen gruppe, med visse felles egenskaper. Denne forestillingen ble av Edward Said kalt “Homo Islamicus”: Muslimer blir forstått som en distinkt gruppe mennesker, hvis oppførsel primært lar seg forklare ut fra islamsk lære. Men dette stemmer ikke. Mye forskning på innvandring og minoritetsgrupper i Vesten har vist at de faktorene som forklarer mest av innvandreres gjøren og laden er etnisk bakgrunn, utdanning og botid – ikke religiøs tilhørighet. En muslim og en kristen fra Senegal har for eksempel mer til felles enn en muslim fra Senegal og en muslim fra Palestina, sånn statistisk sett.
Nå er nok Kinander og Civita godt klar over dette, og vanligvis er Civita blant aktørene som prøver å nyansere bildet av innvandrere. Men denne gangen bidrar de til å opprettholde forestillingen om Homo Islamicus: De deler ikke respondentene inn etter etnisk tilhørighet, de skriver ikke om holdningene til rettsstaten hos ikke-muslimske minoriteter, og de skriver ikke om variasjoner i holdninger hos den generelle befolkningen. Det er muslimer – og så er det oss andre. Så skal det sies at Civita ikke er alene om dette. For noen år siden startet jeg på et feltarbeid i norske moskéer, som munnet ut i en masteroppgave om politisk ideologi hos religiøse muslimske ledere i Norge. Jeg begynte også å blogge om det jeg fant. Navnet på bloggen? “Muslimprosjektet”. Grunnen var at jeg da, i den tidlige fasen der jeg ennå ikke hadde blitt kjent med særlig mange folk som kalte seg muslimer, også gikk rundt med en forestilling om at “muslimer” var en egen gruppe mennesker som jeg skulle bli kjent med. Men jeg møtte ingen slik gruppe. Derimot møtte jeg sekulære iranere som såvidt kalte seg muslimer, jeg møtte kulturmuslimske bosniaker, jeg møtte dypt religiøse somaliere, jeg møtte hverdagsreligiøse pakistanere. Etter hvert føltes navnet på bloggen mer og mer malplassert.
—–
Nå er det på tide å gå videre. Forskningsdesignet i undersøkelsen Civita referer til, der det ser ut som man bare skiller mellom “muslimer” og andre, kunne man til nøds komme unna med på 2000-tallet, islamkritikkens tiår, da problemfokusert forskning på “muslimer” utviklet seg til en semi-akademisk industri i Europa. Nå er det 2013. Det er på tide å ta innover seg at muslimer ikke bare er muslimer.
(trykket som kommentar på side 2 i Klassekampen i dag, 13.06.13)
Muslimprosjektet 