Ønsker alle blogglesere – nok en gang – en riktig god jul!
(eller god juleferie for de som ikke feirer jul)
———
Som skrevet på tampen av sist innlegg: Jeg holder bloggen stengt fram til over nyttår, ettersom jeg trenger å stenge helt av og ta ferie, tror jeg. Det vi si at det ikke er mulig å kommentere på innlegg. Men kom tilbake 2. eller 3. januar, da blir det saction her på nytt.
Nå skal jeg lage waldorf-salat, og deretter er det høytid sammen med min kjære familie.
På gjensyn!
Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!
Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.
——–
Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.
Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.
For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.
———-
Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».
Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.
Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.
———
Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.
Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?
Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.
Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.
Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.
———
Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.
For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.
Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).
Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.
——–
Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"
Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.
———-
Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.
Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.
Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.
Har dere lesere andre tanker om dette?
(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)
——–
Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).
Ønsker alle en riktig god jul!
(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)
——-
Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.
Denne helga er jeg på en konferanse i Barcelona, som blir arrangert av den nystartede organisasjonen Council Européen des Ouléma Marocain (Organisasjonen for marokkanske islamske lærde i Europa). Jeg er her som journalist sammen med en liten gruppe norske muslimer, fra den norske avlegger-gruppen Marokkansk Islamsk Råd Skandinavia – Norge. Temaet er «Muslims and European Values».
Tanken er enkel: De har samlet mange av de viktigste islamske lederne i Europa med marokkansk bakgrunn. Men på konferansen er det ikke først og fremst de islamske lederne som prater. De er her for å lytte: Til ikke-muslimske akademikere, politikere og journalister fra Europa, som forteller hvordan de opplever møtet mellom islam og Europa, og hvilke utfordringer både muslimer og europeiske samfunn har i dette møtet.
——-
I kaffepausen kom jeg i prat med en av delegatene. Vi var begge to svært imponert over foredraget til en dansk professor, som hadde snakket om utviklingen i Europa, holdningene til hijab, globalisering, med mer.
– Han bekrefter bare det jeg har tenkt lenge: Det er ikke viktig hvem folk er. Det viktige er hva man gjør og hva man sier, sa han.
– Hva mener du med det?
– At jeg som muslim ikke skal lukke øret dersom en ikke-muslim eller ateist sier noe. Jeg må lytte til det og ta det på alvor. Hvis det er klokt det han sier, så kan jeg lære noe – selv om vi har ulik tro.
——–
Holdningen til denne mannen, og som også preger hele idéen bak konferansen jeg er på, er svært forskjellig fra en tendens jeg har skrevet om tidligere: «Not invented here»-tenkningen. Det Not Invented Here-tanken sier, enten det er muslimer eller kristne eller sekularister som står for den, er at vi ikke kan lære noe av de. Dersom noen andre sa det eller kom på det først, må vi holde oss unna! Det muslimer gjør kan vi ikke-muslimer ikke lære noe av. Og det kuffar driver med må muslimer uansett holde seg unna.
Eksemplene på det er mange: Muslimer som avviser vestlige klær fordi de er vestlige. Eller ikke-muslimer som plutselig gjør det å spise gris til en sentral del av norsk eller europeisk identitet – fordi det er noe muslimene ikke driver med (noe som ble skrevet i den lange debatten etter forrige bloggpost).
———
En av de få muslimske foredragsholderne sa det slik:
– Vi muslimer må spørre oss selv: Hvordan kan vi bidra til å gjøre Europa bedre? Det finnes ting i vår tradisjon som kan gi mye til Europa. Fokuset på familie, på ansvar, på fellesskap – det trenger Europa, i en tid som opplever kriser både når det gjelder økonomi, miljø og samhold i familien. Men vi må innse at det også i den europeiske tradisjonen finnes store verdier – demokrati, individuell frihet, med mer, som vi kan lære mye av, sa han.
Han mente også at valget ikke står mellom «europeiske verdier» ELLER islam.
– Spørsmålet er hvordan både muslimer og ikke-muslimer kan jobbe sammen for å løse de utfordringene vi møter. Islam er ikke løsningEN for Europa, i bestemt form. Men islam er EN DEL av løsningen for Europa. Det vil si: Vi muslimer må gi vårt bidrag til å gjøre dette til et bedre sted å leve, og slik blir vi en del av løsningen.
——–
Selv kan jeg i blant bli litt lei av store ord om dialog, om å høre på hverandre, om å komme forbi «oss og dem», og så videre. I blant er man rett og slett uenige, og da er det greit å si det rett ut? Samtidig: Dersom alternativet er å si not invented here – at jeg ikke hører på det du sier fordi det er du som sier det – så er ikke dialog og forsøk på å finne felles verdier så alt for ille.
Jeg gleder meg i hvert fall til resten av konferansen!
———-
Til alle som kommenterer: Den store debatten etter forrige bloggpost utviklet seg i visse tilfeller en retning jeg ikke ønsker. Jeg er ganske travel disse dagene og har ikke mulighet til å redigere stramt. Derfor er oppfordringen som alltid: Følg normal folkeskikk, og diskutér sak og ikke person. Oppfordringer til vold, etnisk rensing osv er selvfølgelig også forbudt. Vær vennlige og respektér det.
———–
Oppdatering:
Jeg har snudd tilbake rekkefølgen på kommentarene, slik at de nyeste kommer nederst. I debatten under det forrige innlegget ble det lettere når de nye kom først, men nå som debatten er mer «normal» tror jeg det er lettere å følge med når de siste innleggene kommer nederst.
I kveld hadde jeg en lengre prat med legen og samfunnsdebattanten Usman Rana. Han var svært oppbrakt over det som skjedde i Stockholm i går: En svensk-irakisk mann i 20-årene forsøkte etter all sannsynlighet å sprenge seg selv i lufta sammen med sivile svensker i Stockholm, i protest mot Sveriges deltagelse i Afghanistan-krigen og karikaturene til tegneren Lars Vilks.
Usman Rana (foto: Kjetil Ree)
– Vi kan bare prise oss lykkelige over at han ikke klarte det. Hvis han hadde fått gjennomført angrepet og mange mennesker hadde dødd… Det hadde vært en katastrofe, sa Rana bekymret.
——-
I likhet med imamen i Stockholms største moské var Rana tydelig på at dette angrepet var mot islam.
– Ja, selvfølgelig. Å ta livet av sivile på den måten… Det er helt umulig å forsvare det ut fra islam. Det er fullstendig galt, og mot alt islam står for.
Rana virket oppgitt.
– Og hvordan kan denne fyren tro at dette er til hjelp for muslimer? Nå er han død. Mens vi som ønsker å leve videre i dette samfunnet må takle den økte skepsisen mot muslimer som dette sannsynligvis vil føre til.
——-
Rana tok en pause.
– Dette viser bare hvor viktig det er, det jeg har vært opptatt av en stund: Vi må bli trygge på vår norsk-muslimske identitet. Eller svensk-muslimsk for dem som bor i Sverige. Vi hører til her. Å være muslim her innebærer å være lojal mot dette samfunnet. Jeg er muslim og norsk. Jeg kan ikke velge bort noen av delene.
Og han la til:
– Det skal ikke denne fyren få lov til å ødelegge.
—————-
Oppdatering: Leder i Islam Net Fahad Qureshi fordømmer også angrepet i et intervju med Dagbladet, Islamsk Råd Norge fordømmer angrepet i en pressemelding, og det liberale nettverket LIM sier «ikke i mitt navn«.
Her er ellers noen linker til ting jeg har skrevet før som kan være av interesse i forbindelse med denne saken. Se denne teksten om det teologiske grunnlaget mange muslimer har for å avvise terror. Og denne teksten, om holdninger til vestlig krigføring i Afghanistan. Og denne teksten, om følelsen noen muslimer har av at det foregår en global «krig mot islam» og som de mener Norge (og kanskje Sverige) er en del av.
——–
OPPDATERING2: ØØYY!!
Nå er jeg igjen nødt til å renske kraftig i kommentarfeltet her. Les dette før dere gidder å kommentere: Jeg godtar ikke personangrep («du er dum»). Jeg godtar ikke skittent språk («Muhammed var en gris»). Jeg godtar ikke forslag om at Norge skal gjennomføre etnisk rensing («de må dra!»). Ok? Alle kommentarer som inneholder noe slikt blir resolutt slettet. Ellers er alle meninger tillatt, så lenge de blir fremført på en sivilisert måte.
———
Oppdatering 3:
Debatten under dette innlegget har jo tatt helt av. For å gjøre det noe enklere å følge debatten (for de som ønsker det) gjør jeg et eksperiment: Jeg snur rekkefølgen på innleggene, sånn at de nyeste kommer øverst opp. Kanskje blir det lettere å følge med da. Gi gjerne tilbakemelding på hva dere synes!
…sa en muslimsk jente jeg pratet med.
– Jeg har begynt å pynte allerede. Og kjøpt julegaver til vennene mine.
Jeg må innrømme at jeg ble ganske overrasket da jeg hørte det.
– Feirer du jul? Men du er jo muslim?
– Ja, og så? Jeg er like mye muslim selv om jeg har julepynt og gir julegaver. Det betyr ikke at jeg godtar hele den kristne pakka likevel. Jesus er jo en profet hos oss også, smilte hun.
——-
En del «rett-troende» muslimer jeg har pratet med før har sagt at de ikke feirer jul. Ikke fordi de har noe mot at ikke-muslimer feirer jul, men fordi det opprinnelig er en kristen høytid, og at det derfor blir feil for dem som praktiserende muslimer.
Slik var det i familien til denne jenta før, fortalte hun.
– Da jeg var liten feiret vi ikke jul. Men på et punkt tror jeg foreldrene mine tenkte at det ikke var så farlig, liksom. Å pynte og gi gaver er jo en kulturell skikk som vi også kan delta i?
——-
Jeg tror nok at det i de fleste moskeer i Norge vil bli sagt at en muslim ikke selv bør feire jul aktivt, selv om han gjerne kan ønske sine kristne naboer en god feiring. Slik blir det for eksempel argumentert i denne fatwaen fra det mainstream sunnimuslimske nettstedet Islamonline. De hevder at julefeiring står i fare for å viske ut forskjellene på islam og kristendom, ettersom den opprinnelige betydningen av jula er at Gud ble menneske, noe muslimer anser som umulig.
Mens andre muslimer – som jenta jeg pratet med – mener at jula også kan anses som en kulturell høytid, som de godt kan være med på å feire, uten å godta hele det kristne budskapet.
——-
– Noen vil kanskje se skjevt på meg fordi jeg feirer jul, sa hun.
– Men det bryr jeg meg ærlig talt ikke om. Jeg vet at jeg er muslim uansett.
For meg ble dette en ny påminnelse om dette: Muslimers liv er noe annet og mer enn «korrekt» islamsk teologi (noe jeg også har skrevet om her). Man kan ikke bare åpne koranen, og tro at man da har forstått det som er å forstå om dagens norske muslimer. Livet har en tendens til å bli mer komplisert enn som så.
——
Oppdatering: Har fått et par innspill fra muslimer som lurer på om jeg mener at muslimer som ikke ønsker å feire jul ikke bidrar til integrering, og så videre. For å gjøre det klart: Nei, det mener jeg ikke! Man kan selvfølgelig fungere utmerket i det norske samfunnet selv om man ikke feirer jul.
Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten oppsummering av debatten som har vært om filmen til al-Kubaisi, slik at vi kan få en liten oversikt. Jeg får nok ikke med alt, men håper å få med det viktigste (hvis det er ting jeg har glemt må dere gjerne legge det inn i kommentarfeltet!).
——-
Jeg vil dele reaksjonene i fire.
1. Positive reaksjoner, som støtter filmen og budskapet i den – at muslimbrødrene «infiltrerer og undergraver demokratiet i Europa fra innsiden», slik al-Kubaisi har presentert filmen.
2. Moderat positive reaksjoner, som synes Kubaisi reiser viktige problemstillinger, men som ikke nødvendigvis gir sin støtte til hovedbudskapet.
3. Kritiske reaksjoner, som er skeptiske til mye av det Kubaisi hevder.
4. Slakt: Folk som avfeier filmen som et makkverk eller lignende.
———
1. For å begynne med de første. Såvidt jeg kan bedømme er det svært få i den norske offentligheten som havner i kategori 1 – de som gir sin fulle støtte og tilslutning til filmen og dens budskap. Hans Rustad var først ute med å skrive om filmen, og skrev en svært positiv tekst på document.no, der filmen ble omtalt som en «jernklo». Rustad fulgte opp med en tekst som etter mitt syn er relativt ytterliggående, Ingen unnslipper, der han med utgangspunkt i Kubaisis film skriver at det foregår en krig i Norge og Europa: «Til slutt går alle jentene i blokka med hijab. Da har Norge avstått en del av sitt territorium».
Hege Storhaug skrev en kortere tekst langs samme linjer på rights.no, «Islamofobisk makkverk» kan åpne politikernes øyne.
——–
2. Så er det reaksjonene i kategori 2, de moderat positive. Professor ved Universitetet i Bergen Terje Tvedt skrev en positiv kronikk i VG, «En flyktning krysser våre spor». Tvedt har vært konsulent for filmen, og kjenner den derfor godt (for the record: Tvedt er professor i utviklingsstudier, ikke islam eller religionsvitenskap). Denne teksten er litt tricky, etter min oppfatning. Tvedt skriver ikke så mye om hovedbudskapet i filmen, og innleder med å skrive at «den bør ikke oppfattes som en autoritativ eller objektiv film om Det muslimske brorskap». Men han ender likevel med å hylle filmen etter å ha tatt disse resevarsjonene.
Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen skrev en leder om filmen, der han skrev at den er et «viktig bidrag til debatten om islam», samtidig som han var kritisk til sider ved Kubasis budskap.
Noe av det mest interessante som har blitt skrevet om filmen på den «positive siden» er etter min oppfatning kronikken til Sylo Taraku fra nettverket LIM i VG. Der bruker han filmen som utgangspunkt, og skriver om det han anser som «verdikampen» blant europeiske muslimer, hijab, og muslimsk identitet. Men Taraku skriver ikke noe om filmens hovedbudskap, at brorskapet prøver å undergrave demokratiet i Europa innenfra.
Øyvind Strømmen, som har skrevet en essaybok om radikal islamisme, skriver relativt positivt om filmen på bloggen sin, men mener at den er unyansert.
Det har også vært noen kommentarer på trykk som ikke finnes på nett, blant annet en lørdagskommentar av Hanne Skartveit i VG der hun skrev at Kubaisi reiser en viktig debatt, samtidig som hun også har noen forbehold.
——–
3. Så til de kritiske kommentarene. Min egen kronikk i Dagbladet får vel regnes blant dem. Jeg ble også intervjuet av Dag og Tid om filmen (ikke på nett). Lars Gule ga et intervju til fritanke.no der han også kommer med kritikk av konspirasjonsidéene i Kubaisis film. Stian Bromark anmelder filmen svært kritisk i Dagsavisen, og kaller filmen en «kommentardokumentar«, altså at filmen mer er en kommentar eller et debattinnlegg enn en dokumentar.
Aftenpostens anmelder gir Kubaisi honnør for å være engasjert og for å ha laget filmen, men skriver at Kubaisi tolker «andres utsagn og handlinger inn i endetidsbildet på måter som smaker mer av ivrig retorikk enn realitet».
Minervas anmelder er enda mer kritisk, og skriver at den er «preget av synsing og dårlig håndverk».
Islamisme-ekspert Bjørn Olav Utvik uttalte seg svært kritisk til Klassekampen om fremstillingen filmen gir av brorskapet i Egypt (ikke på nett).
——–
4. Så til det som er ren slakt.
Islamsk Råd Norge skrev en kort pressemelding der de avfeier filmen som en «dokumentar», i hermetegn altså.
Sindre Bangstad, postdoktor i sosialantropologi ved UiO og islamforsker, kaller filmen et konspiratorisk makkverk. I Klassekampen lørdag 4. desember har han en firesiders grundig gjennomgang av filmen, der han forsøker å tilbakevise det han mener er feil i filmen.
Og selv om det ikke var innlegg i media, så kan vel reaksjonene umiddelbart etter filmen fra Basim Ghozlan og Usman Rana nevnes, ettersom det ble en offentlig sak – de mente også at filmen var et makkverk.
——–
I tillegg har det vært skrevet en del rundt filmen, som ikke er vurderinger av filmens budskap. Klassekampens Kairo-korrespondent Amal Wahab oppsøkte flere av Kubasisi sentrale kilder, og fant ut at de følte seg misbrukt, og ikke støttet budskapet i filmen.
Kubaisi har også gitt noen intervjuer. De mest utfyllende er såvidt jeg kan se et intervju i Bergens Tidende, der intervjuer Hilde Sandvik lar han komme til orde uten så mange kritiske spørsmål, og et kritisk intervju i Morgenbladet.
Og Thomas Hylland Eriksen har skrevet en interessant kommentar om debatten rundt filmen.
Er det noe jeg har glemt som bør være med?
——-
Jeg har selv vært en aktør i denne debatten, og derfor kan jeg selvfølgelig ikke påstå at jeg ser objektivt på det (selv om jeg prøver!). Likevel er mitt klare inntrykk at det er svært få i den norske offentligheten som har gitt sin tilslutning til hovedbudskapet i Kubaisis film, med unntak av Hege Storhaug på rights.no og Hans Rustad på document.no.
(har oppdatert innlegget med noen flere linker nå)
——–
Oppdatering: Tidligere generalsekretær i Islamsk Råd, Shoaib Sultan, har lagt ut en grundig og kritisk gjennomgang av filmen på bloggen sin. I tillegg har det kommet en del leserinnlegg om filmen, men jeg har ikke inkludert dem her.
Sindre Bangstad har nå lagt ut sitt Klassekampen-essay om filmen på nett. Har lagt inn en link til det i teksten over. Kan også nevne at Øyvind Strømmen, som er nevnt i teksten over, har skrevet en delvis kritisk kommentar til teksten til Bangstad på bloggen sin.
Muslimprosjektet 