Påskeferie!

Kjäre alle lesere – har nå dratt til familiehytta i Sverige der det er dårlige internett-muligheter (derav de svenske tegnene). Tar derfor blogg-ferie fram til tirsdag/onsdag neste uke. Da lover jeg å få opp frekvensen her igjen, har blitt for få oppdateringer de siste par ukene:)

En klargjöring ang. siste blogg-post: Jeg tror noen har reagert på at jeg skrev kritisk om ting som ble sagt på et foredrag i regi av Islam Net. Derfor vil jeg poengtere at det går an å väre uenig i noe, uten å väre uenig i alt! Islam Net gjör mye bra arbeid også. Men jeg synes likevel det er uakseptabelt at man ikke klarer å ta prinsipielt avstand fra vold og flerkoneri i Norge. Altså: Mye bra, men det betyr ikke at man ikke kan reagere på uttalelser som kommer. Ok? 🙂

Jeg kommer ikke til å kunne moderere innlegg her denne uka. Men det er likevel rom for å poste kommentarer. Da gjelder regelen om frihet under ansvar: Regelen her på bloggen er at personangrep er forbudt.

I blant hender det at innlegg ikke går gjennom automatisk, jeg vet ikke helt hvorfor – som oftest innlegg der det er linker til andre nettsider. Så hvis det skjer er det altså ikke sensur fra min side.

Og med det önsker jeg alle god påske!

———

PS: På kontroll-siden min ser jeg hvilke google-sök som gjör at folk havner på bloggen. Sist uke var et av toppsökene «ragnarok +Dagbladet». Jeg har fundert over det, men er fortsatt ikke i stand til å skjönne hva som er sammenhengen mellom ragnarok, Dagbladet og denne bloggen.

Den lille kineseren med det doble budskapet

I går var jeg på en stor islamsk konferanse i Oslo, Peace Conference Scandinavia, organisert av studentforeningen Islam Net. Islam Net har på kort tid klart å bli en av de største muslimske organisasjonene for ungdom. De har også skapt noen kontroverser. Blant annet har Abid Raja – helt feilaktig, etter min mening – anklaget dem for å være ekstremister. I møte med en del av anklagene har Islam Net sagt: Kom heller på konferansen vår i mars! Så kan dere dømme selv.

——–

Ok, tenkte jeg, jeg dukker opp. Hvilket jeg gjorde. Konferansen går over tre dager, men siden jeg drar på påskeferie i dag får jeg ikke vært med i dag og i morgen. La meg først si dette: Det er misvisende å kalle Islam Net eller denne konferansen for ekstremister eller noe i den duren. Det var ingen oppfordringer til vold, snarere ble muslimene oppfordret til å vise alle mennesker respekt, uavhengig av om de er muslimer eller ikke. Og en av de inviterte talerne som har skapt kontroverser – Abdurraheem Green – var helt tydelig på at en muslim er forpliktet til å følge lovene i det landet han bor i.

Men her vil jeg skrive om det foredraget i går jeg var mest spent på, nemlig «Human Rights in Islam» av den opprinnelig buddhistiske kineseren Hussein Yee, som konverterte til islam og nå er en betydningsfull islamsk personlighet i Malaysia. Jeg kjente ikke til ham fra før, men hadde sett en video på youtube der han sier at muslimer aldri kan stole på jøder, og at de «jøder dreper palestinere hver dag fordi de er et ondt folkeslag», sånn ca. Hmm.

Men nå var ikke temaet jøder eller noe lignende, men menneskerettigheter. Jeg var spent på hva han ville si: Både om forholdet mellom kvinner og menn, og om forholdet til ikke-muslimer.

——–

Ikke-muslimer: Han understreket sterkt at muslimer alltid skal behandle ikke-muslimer med respekt.

– Hvem er vi til å dømme? Kanskje kommer de til islam senere! Enten de er våre naboer eller i familien vår: De som ikke er muslimer har krav all respekt og omsorg. Like mye som muslimer, sa han.

Det kom et spørsmål fra en ikke-muslimsk jente i salen, som sa hun hadde erfart at noen muslimske gutter ofte behandlet henne og andre ikke-muslimske jenter uten særlig respekt. Det sjokkerte Yee.

– Virkelig? Da er de ikke gode muslimer. Uff. Send dem bare til meg, så skal jeg ta en prat med dem! Islam sier at vi skal vise respekt for alle.

Jeg stilte også et spørsmål. Yee hadde nemlig understreket at en av rettighetene i islam er «the right to choose» – rett til å ta egne valg. Gjelder dette også muslimer, dersom de ønsker å bli kristne, buddhister eller jøder, spurte jeg om. Altså: Har en muslim rett til å konvertere bort fra islam. Det svarte han ikke på.

– Hvorfor skulle en muslim ønske å konvertere bort fra islam? Islam er den sanne religionen. Å være muslim er det beste for mennesker. Ingen som har forstått hva islam er kan ønske å gå bort fra islam, sa han.

Jeg tolket det som et «nei».

———

Han pratet også mye om kvinner og menn, og forholdet mellom kjønnene. Hvilke rettigheter har man? På noen områder var han glassklar.

– Tvangsekteskap er mot islam! Alle har rett til å velge. Så jenter, hvis foreldrene deres vil tvinge dere til å gifte dere med noen dere ikke vil ha – si nei! Det er deres rett! Ikke sitt der og vær stille. For den som tier samtykker. Bruk deres rett til å velge, og gift dere med en dere elsker!

Jentene – som satt på galleriet oppe, mens gutta satt nede i salen – jublet.

Han var også tydelig på at jenter har rett til å jobbe ute.

– Hvis man har mulighet til å bli lege, så har Allah gitt deg de evnene! De må du bruke. Ingen har rett til å holde deg hjemme da, sa han.

Samtidig som han understreket at det beste var hvis kvinnen var hjemme. Men det var ikke noen plikt.

——–

Men så kommer det problematiske. En jente fra salen fortalte om en venninne som var gift. Mannen hennes ønsket å ta seg en kone til. Hun visste at det ville knuse henne helt dersom det skjedde. Hun lurte på: Hva kan hun si? Hva kan hun si til mannen sin, med støtte i islam?

Jeg ventet at Yee ville åpne med å si at i Norge skal man først og fremst følge norske lover, og at flerkoneri derfor uansett ikke var tillatt. En mann er forpliktet til å behandle begge konene sine likt og rettferdig dersom han skal ha mer enn én, og det er ikke mulig i Norge siden bare den ene kona kan være juridisk legitim. Eller at han skulle si noe annet tilsvarende.

Men det gjorde ikke Yee.

I stedet sa han dette:

– Allah har gitt kvinner to områder der de opplever flere prøvelser enn menn. Det gjelder klesdrakten, der de må dekke seg til. Og det gjelder flerkoneriet.

Jeg begynte å ane uråd. Han fortsatte.

– Og tenk først og fremst på dette: Stol på Allah! Henvend deg til ham. Bare han kan forandre hjertet til denne mannen, sånn at han kanskje avstår fra å ta seg en kone til, sa han.

Da jeg hørte dette fikk jeg en dårlig smak i munnen. Hvordan er det å høre noe slik for en jente som er helt fortvilet, fordi mannen hun elsker vil ta seg en ny dame? Skal hun bare godta det, og «sette sin lit til Gud»? Nei, jeg synes ikke det. For det første er det tvilsomt om dette egentlig er islamsk tillatt i Norge, ettersom det ikke vil være mulig å oppfylle betingelsene for at flerkoneri skal være tillatt i det norske samfunnet. For det andre så er dette egentlig det åpenbare svaret: «Det du skal si til mannen din er dette: NEI. Og hvis han insisterer så ber du ham bare dra til hel…te, og sier at du ikke blir med videre i så fall».

——–

Etter dette stilte jeg et spørsmål til. Har en mann rett til å slå sin kone under visse omstendigheter? Her er de lærde i islam uenige. I dag er det mange som sier klart og tydelig nei, blant annet muftien Essam Tallima som jeg tidligere har intervjuet her på bloggen, som har vært sekretær for selveste Qaradawi.

Andre sier at slag og vold ikke er tillatt, men at man «symbolsk» kan slå med en såkalt mishwaq, altså en pinne på størrelse med en tannbørste ca. Men det er ikke lov å skade eller at det skal gjøre vondt. Det har jeg også skrevet om før.

Men Yee sa ikke noe av dette. Først spøkte og lo han mye, og skapte god stemning i salen. Men han endte med å si dette:

– En muslimsk mann har ikke rett til å slå sin kone i sinne eller for å skade. Men man kan gjøre det hvis man gjør det i kjærlighet, ut fra omtanke. I Malaysia har foreldre lov til å slå sine barn, og det anser vi ikke som noe galt – det dreier seg om å oppdra dem, og vi gjør det i kjærlighet. På samme måte har menn en rett til å slå, men bare hvis det er i kjærlighet og utfra omtanke for kona. Dessuten må det ikke være på hodet eller andre plasser som kan være skadelige å slå på, men bare på andre steder på kroppen.

Jeg ble matt da jeg hørte dette. Inni hodet mitt ser jeg for meg en rekke menn som slår konene sine, og når kona protesterer sier de: «Men jeg gjør det fordi jeg er glad i deg, kjære!» (hvem skal egentlig avgjøre om et slag springer ut av kjærlighet eller ikke?)

———-

Samtidig – og det må i rettferdighetens navn understrekes – så sa Yee at den primære plikten for en mann var å elske sin kone. Han sa også at profeten Muhammed aldri slo noen av konene sine, og at profeten er eksempelet for alle muslimer. Han sa til mennene som var der:

– I kveld vil jeg at dere skal gå hjem og fortelle konene deres at dere elsker dem!

Den beste mannen er den som elsker sin kone og gjør alt for henne, sa han.

Hva skal man si? Jeg synes dette er et klassisk case der man kan se på glasset som enten halvfullt eller halvtomt. Hvis en svært anti-islamsk person hadde skrevet om dette foredraget ville han antagelig bare trukket fram det Yee sa om at vold mot kvinner kan være tillatt, og at han ikke kunne si at muslimer har rett til å forlate islam. Her er glasset halvtomt.

Mens mange av dem som var der nok tar med seg dette: At det viktigste er å elske hverandre. At en muslim skal vise alle respekt, enten vedommende er muslim eller ikke. Og at den beste mannen er den som gjør alt for sin kone. Og at tvangsekteskap er klart og tydelig forbudt i følge islam. Her er glasset halvfullt.

Og jeg? Det positive jeg tar med meg fra foredraget til Yee er hvordan han vektla at man skal vise respekt for alle mennesker, som var det han snakket mest om. Men jeg synes det er dypt problematisk at han ikke kunne ta avstand fra flerkoneri i Norge (som er noe annet enn å ta prinsipielt teologisk avstand fra det), og han i prinsippet mener at menn har rett til å slå sine koner. Og det står jeg for.

Bøkene DU trenger å lese for å forstå islam

Det har blitt noen dager siden forrige bloggpost, på grunn av familieting og  en del bokskriving. I forbindelse med dette prosjektet har jeg lest en god del bøker om muslimer og islam. Så i dag tenkte jeg at skulle dele med leserne hvilke av bøkene jeg har lest som jeg har fått aller mest ut av.

————-

– Boken å starte med – om man ikke kan så mye om islam fra før – er en liten, enkel og veldig oversiktlig bok, av en historiker og islamforsker i Bergen som heter Knut Vikør. Han har skrevet en innføringsbok som heter Islam – ei faktabok (på nynorsk, altså). Denne boka kan jeg ikke få rost nok – den er kjempekort, og sier nesten alt man trenger å vite. Den får fram mangfoldet blant verdens og Norges muslimer, samtidig som den får fram det som teologisk er felles for de fleste muslimer. Og den har en god seksjon om islamisme og ekstremisme.

– En annen veldig god bok som går mer spesifikt på muslimer i Skandinavia (og altså ikke på den abstrakte størrelsen «islam») er en bok av den svenske islamforskeren og konvertitten Anne Sofie Roald, Muslimer i nya samhällen. Foreløpig finnes den bare på svensk. Roald ble med årene en mer og mer kritisk muslim, og i dag har hun faktisk sluttet å være troende muslim (i følge et intervju med henne i Aftenposten). Hennes bok handler om noen av de samme temaene som jeg skriver om her – hva skjer når det kommer en god del muslimer til nye samfunn i Vesten? (selv om hun ikke berører hvorvidt de er en «trussel»). Blant annet skriver hun godt og dypt og kritisk om kvinnenes situasjon i de muslimske gruppene i Norge og Sverige.

– Den beste boka jeg vet om når det gjelder politisk islam, islamisme og ekstremisme (for the record: det er ikke noe likhetstegn mellom de tre ordene!) – er en bok av den svenske islamforskeren Mattias Gardell. Bin Laden i våre hjerter sier nesten alt man trenger å vite om politisk islam i dens ulike former. Og tittelen kan kanskje misforstås, for Gardell er definitivt ingen fan av Bin Laden;)

– Den beste uttalt islam-kritiske boka jeg vet om når det gjelder islam er Islam og det moderne av den norske filosofen og islamforskeren Lars Gule. Gule er humanetiker og synes nok generelt at religion er noe tull. Likevel skriver han innsiktsfullt og godt om islam og den muslimske verden. Han skriver om problemene, ja, men i motsetning til en del andre religionskritikere ser han ikke alt i svart-hvitt. Anbefales.

– En noe mer kontroversiell bok er Hatet mot muslimer av den svenske forfatteren Andreas Malm. Det er en gigantisk bok der Malm gjennomgår det han ser som det økende hatet mot muslimer i hele Europa. Det tar lang tid å komme seg gjennom, men når man er ferdig har man garantert lært masse – uansett om man er enig med Malm eller ikke.

———–

– Og selvfølgelig – Koranen! For en ikke-muslim eller en person som ikke kan mye om islam kan det være tungt å komme i gang med å lese koranen, siden den ikke er basert på fortellinger på samme måte som Bibelen. I tillegg så er min påstand at man ikke vil forstå så alt for mye av hvordan islam blir praktisert i dag, hvis man bare leser Koranen uten forklaringer. Koranen er nemlig avhengig av å bli tolket: Både blir de forskjellige delene av Koranen lest opp mot hverandre, og man leser Koranen i lys av sunnaen – det vil si de nedtegnede tradisjonene om profeten Muhammeds liv.

Men: Det finnes håp! Svenskene har nemlig vært så heldige å få en av de beste koran-oversettelsene som finnes på vestlige språk (i følge mange muslimer og islamforskere). Konvertitten Knut Mohammed Bernström ga ut Koranens budskap, en oversettelse som faktisk har blitt godkjent av det viktigste islamske lærestedet i verden, Al-Azhar i Kairo. I tillegg er språket enkelt og lettfattelig (for dem som leser svensk). Det som er supert med denne utgaven er at den har masse noter. Det gjør at man forstår hvordan de ulike versene blir tolket av muslimer, og hvis man vil forstå islam er det faktisk det som er det vesentlige. På Capris koster den bare 81 kroner i pocketutgave – et kupp! Hvis man kjøper den i pocket på Capris (som jeg har linket til) anbefaler jeg å legge på 30 kroner til, for å få plastinnbinding og forsterkning i ryggen. Så holder den lenger:)

———–

Alle disse bøkene – med unntak for Koranen, selvsagt – er skrevet fra et utenfra-perspektiv. De hevder ikke at «dette er det sanne islam», slik ulike muslimer gjerne hevder om sine egne tolkninger, og slik en del anti-islamister gjerne hevder om sine tolkninger. Tvert i mot viser de mangfoldet som finnes blant verdens muslimer.

Så hvis man er troende muslim og primært ønsker oppbyggelse i troen så er det ikke de bøkene man skal gå til:)

Har dere andre bøker å anbefale, som dere har lest og fått mye ut av?

Hva jeg har lært av muslimer

De siste innleggene jeg har skrevet har vært ganske kritiske og problemorienterte. Så kanskje er det på tide å skrive noe positivt? Gjennom mitt møte med ulike muslimer føler jeg nemlig at jeg har blitt utfordret på en positiv måte, og at jeg har lært mye.

———-

– Først: Det som gjelder min kristne tro. Jeg har vokst opp i en kristen familie, og troen min er en viktig del av livet mitt. For dere lesere som ikke er religiøse er nok dette ganske fremmed, men for meg er det noe positivt og verdifullt:) Gjennom møtet med muslimene har den kristne troen min blitt sterkere, faktisk. Jeg har møtt mange muslimer som er svært fromme og som virkelig prøver å leve slik Gud vil. De er opptatt av å be jevnlig, og av å ha kontakt med Gud i hverdagen. Jeg har vært nødt til å tenke etter: Tar jeg egentlig min egen tro på alvor? Hvor stor plass har det i livet mitt? Resultatet har blitt at jeg nå er en mer bevisst kristen enn det jeg var før.

– Familie: Mange av muslimene jeg har møtt har vært opptatt av å ta vare på familien sin. Det har utfordret meg: Hvor ofte ringer jeg foreldrene mine, egentlig? Hvor ofte besøker jeg min gamle bestemor? Her har jeg blitt utfordret på en positiv måte.

– Å ville gjøre det gode: En del av de praktiserende muslimene jeg har møtt har virkelig vært opptatt av å gjøre det gode. De opplever at det Gud vil er at de skal være gode mennesker. At det er en plikt de har: Å vise respekt overfor alle mennesker. Også her har jeg følt meg utfordret: Hva er det som er viktig i livet mitt, egentlig? Er det viktig nok for meg å gjøre det som er riktig og godt?

– Mat: I familien jeg har bodd hos var maten simpelthen fantastisk. Jeg har – etter fattig evne – prøvd å plukke opp noen tips derfra. Så risen jeg lager smaker mye bedre nå;)

————

Dette var bare noen ting. Selvfølgelig har jeg også møtt ting jeg har reagert på, og en del av det har jeg jo skrevet om på denne bloggen. Men i dag er temaet et annet: Gjennom møtet med en del av muslimene i Norge har jeg følt meg positivt utfordret til å bli et bedre menneske.

Spørsmål til leserne: Er det andre som har tilsvarende opplevelser når det gjelder møter med folk fra en annen kultur eller en annen tro? Den ene eller andre veien?

– De er hjerteløse (om anti-jødisk teologi)

Jeg skriver en post til om antisemittisme. Etter at jeg skrev ferdig den forrige bloggposten surfet jeg litt rundt på muslimske nettsider, slik jeg gjør i blant. Da gikk jeg inn på islamonline.net, en av de største nettsidene om islam i verden. Den er grunnlagt av Yusuf al-Qaradawi, en moderat og innflytelsesrik islamist, som er kontroversiell i Vesten men som ikke regnes som noen ekstremist den muslimske verden.

Der er det en egen seksjon som heter «ask the scholar», der muslimske lærde gir svar på spørsmål leserne har. Da jeg gikk inn der var det nest øverste spørsmålet hvordan «jødene blir skildret i koranen». Svaret ga meg sjokk. Attiyah Saqr er tidligere leder for fatwa-komiteen ved det islamske al-Azhar-universitetet i Egypt (for the record så betyr ikke «fatwa» dødsstraff). Han kommer med en tekstutlegning som ikke kan karekteriseres som annet enn purt, reinspikka jødehat. Han trekker fram en del vers fra koranen der jødene blir omtalt, og hevder at dette er vers som sier noe om deres evige egenskaper:

«They are merciless and heartless. In this meaning, the Qur’anic verse explains: «Then, even after that, your hearts were hardened and became as rocks, or worse than rocks, for hardness». (Al-Baqarah: 74)»

———

Jeg kjente ikke til dette verset fra før, så jeg slo det opp – og fant ut at hvis man leser dette verset i kontekst så handler det om en spesiell historie – om jødene som har vandret ut fra Egypt og som ikke vil høre på det Moses sier. Det handler altså ikke om alle jøder, men om noen jøder på et gitt tidspunkt. Tilsvarende ting kan man lese i jødenes egne skrifter, der det også står om jøder med harde hjerter. Men også der dreier det seg selvfølgelig om noen mennesker, og ikke om alle.

Og hvis Saqr hadde sett bare noen vers lenger opp (vers 64), ville han sett et tolerant vers som sier at Gud ser i nåde til både jøder og kristne:

«Those who believe (in the Qur’an), and those who follow the Jewish (scriptures), and the Christians and the Sabians,- any who believe in Allah and the Last Day, and work righteousness, shall have their reward with their Lord; on them shall be no fear, nor shall they grieve.»

Men slik fortsetter denne Saqr: «Jødene» – alltid i bestemt form – er feige, onde, svake, alt mulig rart. Jeg blir helt matt av å lese. Og jeg orket ikke sjekke alle koranversene han angir.

———

Det står en del om jøder i koranen. Saqr tolker det slik at dette dreier seg om alle jøder til alle tider – koranen beskriver evige egenskaper hos det jødiske folket. Men mange muslimer tolker det på en annen måte. De mener at koranen omtaler spesifikke jødiske stammer som var i konflikt med muslimene. Det som står negativt om «jøder» dreier seg altså ikke om alle jøder, men om noen jøder som levde på den tiden. Og de trekker fram at profeten hadde en jødisk kone, og at han levde i fred med mange jødiske stammer også.

Tariq Ramadan understreker i en tekst om anti-semittisme at «Mohammed lærte oss at man skulle respektere alle mennesker, uavhengig av deres forskjeller». Og muslimen Berbermaroc skriver i en kommentar til forrige bloggpost: «Et av de mest grunnleggende prinsipper er at alle kun er ansvarlige for sine egne handlinger, og ikke kan bære andres bør. Man kan hate sionismen og den jødiske stats kriminelle handlinger, men man kan ikke hate jøder som sådan. Dette er uislamsk, og det er kun den mest kunnskapsløse og forblindede person som ikke ser dette.»

———

Og vi har sett tilsvarende debatter i kristne sammenhenger. I Johannes’ evangelium står det mye om «jødene» (i bestemt form) og hva de driver med av uhumskheter. Det har gitt opphav til mye kristen antisemittisme. Men i dag er den dominerende tolkningen blant kristne teologer at det ikke dreier seg om jødene som folk, men om en spesiell gruppe jøder som var mot Jesus.

Når jeg leser gjennom det Saqr skriver, så må jeg innrømme at jeg tenker: Når muslimer har slike lærde (venner), hva skal de da med fiender?

To frisører på Tøyen (om antisemittisme blant muslimer)

Jeg klipper meg stort sett hos arabiske frisører på Tøyen. Det er billig, de er (stort sett!) flinke, og jeg får praktisert den rustne arabisken min. Hos disse frisørene har jeg møtt vidt forskjellige holdninger.

Jeg tenkte på det nå, siden det har blitt en del oppmerksomhet om antisemittisme blant muslimske elever i norsk skole, noe som har fått den norske jødiske lederen Anne Sender til å reagere.

Det er særlig to frisører jeg har blitt godt kjent med. Ettersom jeg vokste opp i Israel som misjonærbarn kommer praten ofte inn på jøder og israel. Begge er enige om at palestinerne må få sin egen stat og at Israels må avslutte okkupasjonen. Men der slutter enigheten.

FrisørÉn (las oss kalle han det) mener at holocaust ikke gikk langt nok: Hitler burde fått bukt med alle jødene.

FrisørTo understreker alltid at vi alle er mennesker og barn av Gud, med like stor verdi: Jøder, kristne og muslimer.

——–

FrisørÉn:

– Du vet at jødene står bak det meste dårlige som skjer i hele verden? De eier media, og de gjør sånn at det blir krig. Spesielt prøver de å skade oss muslimer, sa han.

Jeg spurte han om han hadde noen beviser for dette, og sa at jeg trodde det ikke var helt sånn det hang sammen.

– Du må åpne øyenene dine gutt, ropte han. – Du må forstå hvordan det er! Se her, du skal få en gratisk hodemassasje av meg, sånn at du klarer å se virkeligheten slik den er og skjønner jødenes planer.

Hvorpå han ga meg en hard knaing i hodet som var vond, men likevel behagelig. Men jeg følte meg fortsatt ikke overbevist om at det eksisterte noen jødisk verdenskonspirasjon. Det var da han sa noe som virkelig rystet meg.

– Vet du, i blant tenker jeg at Hitler ikke gikk langt nok. Hvis han bare hadde fullført jobben, og blitt kvitt dem, alle sammen! Både jødene og de homofile! Så hadde vi hatt mye mindre problemer i verden i dag.

——–

FrisørTo:

Jeg hadde akkurat fortalt ham at jeg hadde vokst opp blant jøder og pratet hebraisk flytende. Jeg var litt engstelig for hvordan han ville reagere. Han merket nok at jeg var litt usikker, for han bare skoggerlo:

– Altså: Jøder, kristne, muslimer – det har ikke noe å si! Vi er alle barn av Gud. Vi hører alle til på jorden her, og vi må lære oss å leve sammen, sa han.

Han hadde hatt flere jødiske venner da han bodde i Midtøsten, fortalte han.

– Under holocaust var det mange jøder som ble reddet i arabiske land, fordi arabiske familier tok seg av dem. Arabere og jøder hører egentlig sammen.  Vi er brødre. Vi må bare løse konflikten i Palestina, så ordner det seg nok, skal du se.

———

Jeg vet ikke hvem av disse to frisørene som har mest «oppslutning» hos arabere og muslimer i Norge. Jeg har møtt mye antisemittisme, ja. Men jeg har møtt svært få som lovpriser holocaust. Og jeg har møtt en del som forteller at de respekterer jøder like mye som andre mennesker. Likevel forteller jeg ikke høyt – som det første jeg sier – at jeg har vokst opp i Israel og prater hebraisk flytende. Og det sier kanskje noe om hvilke holdninger jeg forventer å møte?

– Ingen sa hvor vanskelig det ville bli (konvertittenes historie)

I norsk islam har konvertitter fått en sentral plass. Mange av de muslimene som figurerer mest i media er etnisk norske: Lena Larsen, Trond Ali Lindstad, og nå nylig Yousef  Assidiq, blant annet.

I arbeidet med dette prosjektet har jeg pratet med flere konvertitter. Folk blir muslimer av ulike grunner. Noen blir det fordi de blir overbevist om at islam er sannheten, sånn helt på egen hånd. Men for de fleste starter det med kjærligheten: De blir sammen med en muslim, og konverterer på grunn av det. Etter hvert som jeg har jobbet med dette prosjektet har et mønster avtegnet seg. De norske mennene som blir sammen med muslimske jenter får det ofte ganske bra. Men nesten alle de kvinnelige konvertittene jeg har møtt – med et par unntak – har fått det svært vanskelig sammen med sin første muslimske ektemann. Mange har følt at de har havnet i et rent helvete.

———–

Denne uka pratet jeg med nok en kvinnelig konvertitt. Etter at hun ble muslim giftet hun seg med en konservativ muslim fra Midtøsten. Det gikk ikke slik hun håpet.

– Jeg hadde blitt muslim, og derfor var jeg fascinert av at han var så konservativ og hadde skjegg – han var en ekte muslim! Men etter at vi giftet oss ble det vanskelig. Han innførte mange regler jeg aldri kunne drømt om. Jeg fikk nesten ikke lov til å gå ut. Hvis jeg skulle ut måtte jeg ha en grunn til å gå ut. Jeg kunne ikke bare gå ut hvis jeg følte for det. Og han truet meg ofte med vold, det lå der som en skummel undertone, sa hun.

Før hun giftet seg med ham ble hun riktignok advart.

– Det var noen som sa at det ofte gikk galt når en norsk kvinne giftet seg med en så patriarkalsk muslim. Men de sa ikke hvor vanskelig det ville bli. At det skulle bli som det ble hadde jeg aldri drømt om.

———–

I dag er hun skilt. Og hun er ikke den eneste. De aller, aller fleste kvinnelige konvertittene jeg har pratet med eller har hørt om via andre har lignende historier. Deres «norske» idealer om likestilling kræsjer med patriarkalske holdninger fra Midtøsten eller Pakistan. Dessuten har de ikke en familie i ryggen som kan backe dem opp: Når de ble muslimer kastet de seg inn i noe helt nytt, inn i en sammenheng der deres norske familie ikke har så mye den skal ha sagt – og derfor er de ekstra utsatt.

Etter mye smerte blir de gjerne skilt. Men mange gifter seg på nytt, 0g får da et mer lykkelig ekteskap. Noen treffer en mannlig konvertitt, og noen treffer en muslim fra Midtøsten eller Pakistan som respekterer at kvinnen også skal ha sin frihet. For de muslimene finnes selvfølgelig også! Og når konvertittene har vært igjennom ett vanskelig ekteskap, så tenker de seg godt om før de inngår et nytt, og er mer kritiske til hvem de gifter seg med.

———-

I denne bloggen prøver jeg stort sett å la være å generalisere, og så sant jeg kan vil jeg gjerne nyansere oppfatningene folk har. Men ut fra hva jeg har sett hittil er dette en regel som nesten ikke har unntak. Hvor trist det enn er.

Jeg trekker denne lærdommen: Man må tenke seg veldig godt om før man gifter seg. Det er vel en regel både muslimer og ikke-muslimer kan slutte seg til;)

Jeg tror dog det vil bli bedre når neste generasjon muslimske menn begyner å gifte seg med norske kvinner.

Andre tanker?

———-

Oppdatering: Signaturen Trude forteller i kommentarfeltet at hun, en konvertitt som er gift med en somalisk mann, har opplevd å få mer respekt hos han enn hun hadde møtt hos noen andre. Og at hun har konvertitt-venninner med samme erfaring. Så det finnes heldigvis slike historier også:)

– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam

I går og i dag har VG skrevet om norsk-pakistanske jenter som lever et dobbeltliv. Jeg kjenner til at den type ting skjer, men vet ikke hvor utbredt det er – kjenner også til norsk-pakistanske jenter som nyter relativt stor frihet.

Men her skal det handle om noe litt annet. Nemlig et fenomen som mange etnisk norske ikke har fått med seg: At en del muslimske ungdommer i Norge bruker islam som en frigjørings-strategi. Det vil si: De bruker islamske argumenter mot foreldrene som legger begrensninger på dem ut fra sin tradisjonelle kultur.

Jeg intervjuet en pakistansk jente som ennå ikke var gift. For hennes foreldre hadde det opprinnelig vært en selvfølge at hun skulle gifte seg med en annen pakistaner. Men det ville ikke hun godta.

– Hvor står det i koranen at man må gifte seg med en i samme kulturelle gruppe? Ingen steder!

Hun godtok at hun måtte gifte seg med en annen muslim, og det ønsket hun selv også. Men hun følte at utvalget ble relativt begrenset hvis det bare skulle være pakistanere.

– Foreldrene mine kjenner ikke ekte islam, sa hun til meg.

– De kjenner bare den tradisjonelle kulturen fra Pakistan. Men jeg har lest masse om islam, praktiserer mer enn dem, og vet mye mer om hva som er ekte islam enn de gjør. Så når vi argumenterer ut fra islam har de ikke sjans, sa hun.

Til slutt hadde foreldrene godtatt at hun skulle få velge hvem hun ville, så lenge han var en muslim.

———-

For nordmenn har veien til frigjøring ofte gått mot religionen. Kristendommen har vært knyttet til makt og tvang, og derfor har mange følt at de måtte ta et oppgjør med religion for å kunne frigjøre seg.

Men blant en del unge muslimer i Norge skjer det motsatte: De lærer mer om islam, og bruker det som argumenter overfor foreldrene sine, for å få større frihet og større muligheter. Men siden vi nordmenn har erfaring med at religion fungerer undertrykkende, så er vi kanskje ikke i stand til å se dette?

Henteekteskapenes mørke side

Gjennom arbeidet med dette prosjektet har jeg møtt noen skjebner som virkelig har gått inn på meg. Noe slikt opplevde jeg forrige uke, da jeg traff en pakistansk jente som for tre år siden kom seg ut av destruktivt ekteskap. Hun ble «hentet» hit som kone da hun var 17. Hun oppdaget raskt at mannen ikke var den hun hadde håpet på: Han holdt henne nesten som fange i huset.

– I seks år fikk jeg nesten ikke lov til å gå ut. De få gangene jeg prøvde å heve stemmen og si at jeg ville bevege meg friere så slo han meg. Derfor aksepterte jeg bare at livet var sånn, og prøvde å holde ut. Slik unngikk jeg bråk hjemme.

Når jeg pratet med henne nå var hun fortsatt preget av det hun hadde opplevd. Hun var usikker, hadde et flakkende blikk, så seg engstelig omkring. Det var som om hun trodde at mannen ville dukke opp hvert øyeblikk.

– Jeg kom meg til slutt ut av det, og havnet på et krisesenter. Nå bygger jeg opp livet på nytt.

————

I kronikken om integrering som jeg publiserte tidligere denne uka skrev jeg blant annet om henteekteskapene. Fra folk som jobber på krisesenter har jeg hørt mange slike historier. Kvinner som blir hentet hit for ekteskap, og som havner i et sant helvete av kontroll, vold og misbruk.

Historiene fra krisesentrene er selvfølgelig de ekstreme tilfellene. Mange henteekteskap fungerer også godt. Og det finnes selvfølgelig masse eksempler på «norske» kjærlighets-ekteskap som ender i vold og fortvilelse (de siste tallene jeg så på dette var at 10 prosent av alle kvinner i Norge har opplevd alvorlig vold fra partneren sin, som å få dunket hodet i gulvet e.l. Det er dramatisk mange).

Men: Det er likevel liten tvil om at fenomenet «henteekteskap» er noe som legger til rette for denne type misbruk. Noen av de som blir hentet hit har ikke noe nettverk, kan ikke språket, og vet ikke hva de skal gjøre hvis de opplever vold. Men dreier det seg om islam?

———

Den pakistanske jenta jeg pratet med fortalte at eks-mannen hadde brukt islamske argumenter.

– En kvinne må lyde sin mann. Tenk at Allah har gitt meg en så ulydig kone som deg! Å, jeg ulykkelige!

Hun mente selv at mannen ikke var en god muslim, fordi ingen mann hadde rett til å behandle kona si slik. Men likefullt følte mannen at han hadde støtte i religionen for å styre over kona.

Jeg nevnte dette for en av dem jeg kjenner som har jobbet på krisesenter. Hun mente at det ikke dreide seg om islam.

– Nei, alle vet egentlig at dette ikke er lov. Mennene også. De vet at de ikke har rett til å gjøre den type ting. Ingen moskeer støtter den slags holdninger eller den type handlinger. Så mennene det gjelder holder det gjerne skjult for moskeen.

———-

Samtidig er jeg ikke helt sikker på om vi her kan avskrive koblingen til noen tolkninger av islam. Det er liten tvil om at en muslimsk mann som fulgte sin religion fullt ut aldri ville behandlet en kone på denne måten. Slikt sett kan man si at dette er «mot islam».

Men: I tradisjonell islam – akkurat som i tradisjonell kristendom – skal mannen være kvinnens «forvalter». På arabisk heter det «qawwam». Det innebærer at mannen får makt over kvinnen. Og med makt følger muligheten for maktmisbruk. Jeg tror at forvalter-teologien i islam gjør det lettere for menn å forsvare denne type handlinger, selv om de egentlig vet at de bryter med mange av de islamske påbudene.

Derfor har også en del muslimer i nyere tid ment at man kan forstå koran-verset om «qawwam» på nye måter, som sikrer større maktbalanse mellom kjønnene (men den tekniske teologiske debatten her er jeg ikke inne i).

———–

Spørsmål: Tror dere det er mulig å ha en teologi som sier at mannen skal være kvinnens forvalter, uten at det fører til misbruk?

(ok, det var et ledende spørsmål, jeg innser det:)

– Norge er mer islamsk enn Midtøsten

Jeg snakket nylig med en arabisk gutt i 20-årene. Foreldrene hans hadde aldri vært spesielt religiøse. Men for noen år siden fikk han selv en religiøs oppvåkning. Livet hadde vært kaotisk følte han, og han søkte svar – og det fant han til slutt i islam. Han leste masse om islam, og begynte å be og følge budene. Så sa han noe jeg bet meg merke i.

– Vet du – da jeg ble aktiv muslim, så følte jeg meg faktisk mer norsk enn noen gang! Jeg ble enda mer glad i Norge enn jeg var før.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg så hvor «islamsk» Norge egentlig er. Hvordan mye av det som er viktig i islam blir virkeliggjort her. Velferdsstaten, demokratiet, at folk holder avtaler og gjør det de sier at de skal gjøre…  at man tar vare på de fattige. Alt det der er i tråd med islam.

Og han gikk enda lenger:

– Jeg vil faktisk si det slik: Når jeg ser på Norge ser jeg et islamsk land, men uten mange muslimer. Når jeg ser på Midtøsten – med diktaturer og overgrep – så ser jeg u-islamske land, men med mange muslimer. Norge er definitivt mer islamsk enn Midtøsten, sa han.

Og jeg spurte: Hvordan er det perfekte islamske samfunnet? Han tenkte litt. Så svarte han.

– Det er perfekt sosialisme, der ingen er fattige. Det er demokrati, og det er full ytringsfrihet. Og folk har full mulighet til å utøve sin religion.

———-

Og jeg må innrømme det – det der er ikke så langt fra mitt eget drømmesamfunn, heller:)

Så jeg lurer: Er ikke-muslimer og muslimer i Norge egentlig mer enige enn vi tror om hvilket samfunn vi vil ha?

Ellers er siste nytt i hijab-debatten at lederen i Oslo FrP mener at det å gå med hijab kan sammenlignes med å støtte Ku Klux Klan. Jeg lurer på om det er å dra det litt langt.