Facebook og virkeligheten

I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.

——

Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).

Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.

——–

Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.

Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.

Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.

God helg!

– De roper høyt, men går ikke i moskéen

…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.

– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.

—–

Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.

– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.

—–

I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.

– Det skjer alltid! De angriper oss!

Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.

——

Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.

——

Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.

Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.

– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.

– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.