Sprikende terrorforklaringer

Regner med at de fleste har fått dette med seg andre steder, men jeg oppretter en tråd ang. dette her også.

To av de siktede i terrorsaken som begynte i sommer har nå innrømmet at de faktisk gikk med planer om terror. Mikael Davud har sagt at han ønsket å ramme kinesiske interesser i Norge, men at de andre to ikke visste om det. (uigurene – folkeslaget han tilhører – er sterkt undertrykket av Kina)

Shawan Sadek Saeed Bujak skal på sin side ha sagt at de planla et angrep mot Jyllandsposten. Mens den siste – David Jakobsen – fortsatt hevder å være uskyldig. Det kan gi mening, ettersom Jakobsen og Bujak ikke kjente hverandre, men hver for seg kjente Davud.

——-

Selv er jeg spent på hvordan det utvikler seg videre, og har egentlig ingen ting å legge til – kan omtrent like lite som de fleste andre om detaljene i denne saken.

– Jeg drar ned til Afghanistan og tar deg der

I helga traff jeg en kompis som akkurat har gått inn i militæret, og som var hjemme i Oslo på perm. Jeg har tidligere vært inne på at mine erfaringer i muslimske miljøer er farget av at jeg er den jeg er: Jeg er kristen (og får dermed kred for at jeg tror på Gud og ikke er ateist), jeg er mann (og opplever dermed andre ting enn kvinner ville opplevd tror jeg) og jeg er ikke homofil. Det preger hva jeg opplever. En annen ting jeg ikke er, er militær eller soldat. Dermed får jeg ikke vite hvilke reaksjoner norske soldater kan få.

Derfor var det interessant å høre hva kompisen min fikk oppleve da han beveget seg gjennom gatene på Tøyen på vei til meg, i uniform.

——-

– Ey du! Skal du ned til Afghanistan eller?

Han hadde gått forbi en gjeng med gutter som hang på et hjørne.

– Ja, jeg håper det, sa kameraten min.

(kameraten min er en av få jeg vet om som genuint mener at krigen der nede er riktig og at den går rett vei og som gjerne vil bidra…)

– DA DRAR JEG NED DIT SÅ TAR JEG DEG DER! DREPER DEG DER!

Kompisen min opplevde ikke dette som en reell trussel, verken om vold her i Norge, eller som genuine planer fra denne fyren om å dra ned og verve seg hos Taliban. Så han gikk bare videre og brydde seg ikke noe mer med det.

Dagen etterpå skjedde noe av det samme, selv om det var mindre uttalt.

– Jævla soldat ass… jævla soldat, mumlet en fyr, før han gikk videre.

——

Men dette er selvfølgelig ikke hele bildet. Dette var noen få av veldig mange muslimske menn (med ulik etnisk bakgrunn) som han gikk forbi de dagene her på Tøyen. Og i troppen hans er det flere muslimer.

– De er veldig greie. Hvis det ikke var for at de har en annen hudfarge og har annerledes navn ville jeg aldri tenkt på at de var muslimer, liksom. De er akkurat like norske som deg og meg, sa han.

——–

Likevel gjør jeg meg disse tankene: Det at Norge er i Afghanistan gjør at noen muslimer i Norge føler seg fremmedgjort fra det norske militæret. (hvor mange har jeg ingen forutsetninger for å si noe om). Noen tolker det kanskje som en krig mot islam. Andre mener kanskje bare at krigen er gal fordi den ikke bidrar til å gjøre noe som helst bedre. Mens andre kan føle en diffus sympati med Afghanistan fordi det er muslimer som bor der og opplever krigen på kroppen, men uten nødvendigvis å kjøpe hele «Vesten er i krig med islam»-greia.

Men uavhengig av hva man mener om Norges krigføring i Afghanistan, så er dette noe man bør være oppmerksom på, i debatten om Afghanistan, terror, Taliban osv.

——-

(forøvrig: bildet helt øverst har ikke noe med denne saken å gjøre. Det er et bilde av amerikanske soldater i Irak – som er muslimer. De ledes i bønn av «feltpresten» Ibrahim Raheem. En fascinerende mann, som er nok en påminnelse om at muslimer ikke er en enhetlig gruppe som tenker og gjør akkurat det samme)

– Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden?

En kort, prinsipiell bloggpost i dag. Det ble heftig debatt etter det forrige innlegget. Signaturen Sony skrev da dette:

«Dersom du mener at vi ikke hadde hatt et problem med muslimer, ville jo vi jo for pokker ikke diskutert dette oppad vegger og nedad stolper. Hvorfor tror du man debatterer muslimer og islam over hele verden? FORDI DE ER ET PROBLEM UANSETT HVOR FÅ ELLER MANGE!»

Jeg vil skrive litt om dette. Det er nemlig ikke første gang jeg hører det: «Det må jo være en grunn til at vi prater så mye om muslimer?» Argumentet går ut på at muslimer er et problem, fordi de blir fremstilt som et problem i media. Stemmer det?

——–

Ja og nei. Det er flere eksempler på at grupper blir fremstilt som et stort problem i den offentlige samtalen uten at de nødvendigvis er det. Jødene i mellomkrigstiden. «Selv fremtredende personer i det norske samfunn kunne den gang uttrykke denne form for antisemittisme uten at det gikk ut over deres anseelse», som det heter i en statlig utredning.

Eller frykten for «den gule fare«.

I USA i etterkrigstiden: Kommunist-frykten i 50-årene, den såkalte McCarthyismen.

———

Samtidig er det jo ikke alltid sånn. Noen ganger diskuterer man ting fordi det er et helt reelt problem, selvfølgelig. Og noen ganger ligger sannheten midt i mellom: Kanskje er det et problem, men ikke så stort som intensiteten i debatten kan gi inntrykk av.

Poenget er i hvert fall dette: Det at det er mange som prater om en ting kan ikke brukes som argument for at det faktisk ER et problem. Til det har mennesker tatt feil alt for mange ganger før.

———

Oppdatering: Redaktør i Minerva Nils August Andresen har skrevet en god kommentar om denne tematikken, der jeg er enig i det meste:

«Utfordringene knyttet til høy innvandring og dårlig arbeidsmarkedsintegrering er høyst reelle (…) og bør møtes med aktive, politiske tiltak. Det kan gjøres uten å male opp et bilde av innvandrere som en trussel, av svenske muslimer som onde barbarer eller av et samfunn som holder på å rakne.»

Jeps.

– Vi må komme forbi «oss muslimer» og «dere nordmenn»

I går var det valg i Sverige, og Sverigedemokratene sjokkerte mange ved å rase inn i riksdagen.

En del av Sverigedemokratenes retorikk har gått ut på å være skeptiske til islam og muslimer, slik det dokumenteres her av en fyr som var på et av deres islam-møter undercover. Samtidig har Sverigedemokratene konsekvent nektet å prate om innvandrere som svensker: «Svensk är den som har en helt övervägande svensk identitet, och som av sig själv och av andra svenskar uppfattas som svensk».

———

Da jeg fulgte med på de svenske valgsendingene og debatten rundt Sverigedemokratene ble jeg minnet om en prat jeg hadde med en mann som sitter i styret i en moske her i Oslo. Han var lei av å høre om «muslimer» og «nordmenn» som om det var to forskjellige raser.

– Vi må slutte med det der! Vi må komme forbi det! jeg mener, vi hører det på begge sider. Vi muslimer blir automatisk «utlendinger», og det verste er at vi omtaler oss selv på den måten også.

Han håper at man etter hvert kunne få fokus på hva man har felles.

– Når jeg tar med barna på fotballtrening, og prater med de andre fedrene der… så er det jo mye de samme tingene vi er opptatt av, ikke sant? Da tenker jeg ikke at «han der er ikke muslim», og jeg håper ikke at de utelukkende tenker på meg som «han muslimen». Da er vi der som mennesker, som fedre, som nordmenn. Vi møtes på tvers av religiøs oppfatning.

———

Tiden vil vise om ting utvikler seg i retningen som denne mannen håper på. Min erfaring er i hvert fall at jeg noen ganger helt glemmer om den jeg prater med er muslim eller ikke – og det er gjerne når vi samles om noe som vi begge har felles. Hvis vi sitter i en studiesirkel på Blindern, hvis vi denger løs på hverandre på kickboxing-trening (jeg begynte på det i høst), hvis t-banen er forsinka og vi begge er sinte på Oslo Sporveier – så er det ikke viktig at jeg er kristen og den andre er muslim. Det viktige da er at man er studenter, kickboxing-nybegynnere eller frustrerte T-bane-passasjerer.

Den religiøse tilhørigheten er ikke borte, det er ikke det. Men i slike situasjoner er den ikke spesielt viktig. Og det er kanskje slike ting denne mannen håper skal bli mer vanlig?

———

Til slutt ønsker denne bloggen svenskene lykke til med å stable på beina en regjering!

Ting som «alle» mener er mot islam (men som likevel fortsetter)

For en liten stund siden hørte jeg en historie som sjokkerte meg. Det handlet om kastesystemet blant norsk-pakistanere.

– Jeg var på et foredrag i en moské, sa jenta jeg pratet med.

– Der ble det servert mat. Plutsetlig skjedde det noe: En av dem som var der kastet maten heftig fra seg på gulvet. Han hadde nemlig blitt servert av en pakistaner fra en langt lavere kaste, og det kunne han ikke akseptere, fortalte hun.

Da han gjorde dette i moskeen, fulgte mannen da islam?

———–

Jeg ble minnet om denne historien da jeg så gjennom debattene som oppstod under de to siste innleggene mine. Der var blant annet temaet kriminalitet som blir begått av muslimske menn – er det fordi de er muslimer at innvandrere fra enkelte muslimske befolkningsgrupper er overrepresentet på kriminalitetsstatistikken? Svaret på dette er nei – i det minste dersom man med dette mener at islamske lærde eller imamer skulle godkjenne voldskriminalitet og lignende. For det gjør de ikke.

———–

Det er nemlig ikke alt muslimer gjør som skyldes islam som teologisk og normativt system. Dette er et enkelt poeng, men det er likevel nødvendig å trekke det fram. Så her er en liste over noen av tingene som skjer blant norske muslimer, men som ingen vil begrunne ut fra islam:

– Voldskriminalitet og overfallsvoldtekt. Jeg har ikke tall på dette, men jeg tror at enkelte muslimske minoritetsgrupper er overrepresentert her. Men du vil ikke finne en eneste norske imam eller lærd eller muslimsk leder som mener at islam tillater overfallsvoldtekt, tyveri, ran osv. (også viktig presisering: at somaliere er overrepresentert betyr fortsatt at mens det kanskje er 5 av 1000 norske menn som voldtar, så er det kanskje 10 av 1000 somaliere. I rene tall trenger altså ikke forskjellen vær så enorm)

– Kastevesenet: jepp, fortsatt alive and kicking blant norsk-pakistanere. Men blir det begrunnet ut fra islam? Nope.

– Tvangsekteskap: så godt som alle muslimer jeg har møtt mener at dette er mot islam (se for eksempel Islam Nets begrunnelse for dette her). Men det skjer likevel.

———–

Men det at dette er «mot islam» betyr ikke nødvendigvis at moskeene jobber veldig aktivt mot det. Jeg tror for eksempel ikke at de pakistansk-dominerte moskeene har tatt noe generaloppgjør med kastevesenet som preger det norsk-pakistanske miljøet. Derimot brukes det ganske mye tid på å diskutere hva som er rett påkledning (for begge kjønn men spesielt for kvinner), hvor mye mixing av kjønn man kan tillate, og så videre.

Et lite forslag fra meg: Hvorfor ikke få bukt med kastevesenet først, og så fortsette med debatten om klær, mixing av kjønn og lignende ting etterpå? 😉

———-

Oppdatering: Jeg kom på at det er noen viktige distinksjoner ang. tingene jeg skriver om her, når det gjelder hvor akseptert det er.  Det er viktig å påpeke at kriminalitet og overfallsvoldtekt ikke er sosialt eller kulturelt akseptert blant muslimer flest. Kastevesenet er derimot jevnt over godtatt hos en del norsk-pakistanere, selv om det ike begrunnes ut fra islam. Tvangsekteskap skal jeg innrømme at jeg vet for lite om: Jeg tror ikke det er noe man skryter av akkurat, men det skjer likevel.

Norsk-pakistanske lesere: Hva tenker dere om det jeg har skrevet her?

– Jeg trodde alle nordmenn hatet muslimer

I helga hørte jeg noe som satte en støkk i meg. Jeg pratet med en muslimsk jente. Og hun sa:

– Vet du, Olav, jeg er så glad for at jeg har blitt kjent med deg! For nå skjønner jeg at ikke alle nordmenn hater muslimer.

Jeg ble litt forfjamset.

– Eh… altså… du trodde at … eh… alle nordmenn hatet muslimer?

– Ja kanskje ikke 100 prosent, men veldig mange hvertfall.

——–

Dette var en jente som på mange måter var veldig «norsk» i tankegangen og livsstilen sin. Hun har ikke isolert seg eller levd i en muslimsk boble. Likevel hadde hun altså en klar oppfatning av at nordmenn flest ikke likte muslimer. Da ble jeg skremt.

Jeg spurte henne om hun trodde det var utbredt å oppleve det sånn?

Ja, det trodde hun.

Da ble jeg enda mer skremt. For hvis det er slik her i det flerkulturelle Norge, at en stor gruppe mennesker går rundt og tror at folk flest hater dem på grunn av det de tror på – da har vi et problem. Da har vi skapt grunnlag for avstand, frykt og konflikter.

———-

Men stemmer dette da, at alle nordmenn hater muslimer? Nei. Jeg kjenner mange mennesker som ikke er muslimer som har muslimske venner, og som slett ikke hater muslimer. Mange møter hverandre på jobben, i butikken, i taxien – man prater sammen, om hvem man er og hva man tror på. Da er det ikke like lett å hate. Og  en del kirker har satt i gang dialogarbeid mellom kristne og muslimer, noe som nok har endret hvordan både muslimer og kristne ser på hverandre.

Samtidig er det ikke tvil om at det finnes hat der ute. Nettet flyter over: Av hets mot muslimer, og av islam-kritikk som noen ganger (men slett ikke alltid) kan tippe over i hat. På en debatt etter en artikkel på nettavisen forrige uke leste jeg for eksempel dette: «Alle de som hater muslimer klapper nå. Klapp klapp». 34 stykker markerte at de likte den kommentaren – mer enn på noen annen kommentar i samme debatt. Hvis man er muslim og kanskje ikke kjenner så mange ikke-muslimer, og man leser en del på nettet – så tror jeg faktisk man får inntrykk av at alle der ute hater muslimer.

———-

Noen vil kanskje skylde på muslimer selv, og si at de lett plasserer seg selv i en offer-rolle og tror at alle er mot dem selv om det ikke nødvendigvis er slik. Andre vil legge skylda på majoritetssamfunnet og si at det er rasistiske og fordomsfulle nordmenn som er årsaken. Kanskje stemmer begge forklaringene litt?

Hva tenker dere?

Uansett tenker jeg dette: Dersom vi som ikke er muslimer jobber for å bygge ned hat og hets på «vår» side, og muslimer jobber for å bygge ned fordommer mot nordmenn og storsamfunnet på «sin» side – så har vi hvertfall kommet et lite stykke på vei.

Id mubarak!

…og i dag er Ramadan over, for de fleste muslimer. (noen avslutter i morgen, grunnet små uenigheter som jeg ikke helt har forstått)

Så da vil jeg bare ønske alle muslimer – både dere jeg kjenner, og de jeg ikke kjenner – en riktig god id!

Og til dere som har klart å faste hele måneden: Jeg er imponert:) Håper måneden har vært god og at den har brakt dere nærmere Gud (ettersom jeg har skjønt at det for mange er det aller viktigste med fasten).

————

(info til ikke-muslimske lesere: «id» betyr fest/feiring/høytid på arabisk. Når Ramadan avsluttes er det Id al-Fitr, som er muslimenes største høytid. Litt som julaften eller påske for ikke-muslimer, sånn ca.)

«En muslim bør føle i hjertet at han hater vantro» (nei, dette synes jeg ikke er særlig ok)

I dag skriver jeg en bloggpost om et litt touchy tema. Jeg har ofte understreket på denne bloggen at jeg bare har hatt positive opplevelser i muslimske miljøer: Det at jeg er norsk, kristen, og til og med har vokst opp i Israel og prater hebraisk – jeg har ikke opplevd noen negative reaksjoner på det i det hele tatt.

Men: Jeg har merket at en del unge muslimer i Norge henter informasjon om islam fra en nettside som har et svært fiendtlig syn på ikke-muslimer. Og for å si det rett ut: Det liker jeg ikke.

———-

Bakgrunnen for at jeg skriver denne bloggposten er som følger: For noen dager siden havnet jeg i en facebook-diskusjon. Jeg reagerte på at en muslimsk jente der slo fast kategorisk at «muslimer ikke skulle imitere kuffar» (kuffar betyr vantro eller ikke-muslimer på arabisk). Jeg utfordret henne på dette, og lurte på om det betydde at alt ikke-muslimer drev med per def var feil?

Neineinei, understreket hun. Slett ikke! Det var bare når det gjaldt klesdrakt og lignende: På dette området skulle ikke muslimer ta til seg ytre kjennetegn som åpenbart ble assosiert med ikke å være muslimer.

Og hun beklaget hvis hun hadde formulert seg klossete, og beklaget hvis hun skrev det på en måte som tydet på fiendtlighet overfor ikke-muslimer, for det var virkelig ikke det hun hadde ment.

For å forklare hva hun mente henviste hun til en fatwa om dette på en islamsk nettside. I Norge tror mange at fatwa betyr dødsdom, etter at Ayatollah Khomeini utsa en dødsdom i form av en fatwa over forfatteren Salman Rushdie i 1989. Men det er feil. En fatwa er rett og slett en type uttalelse fra en islamsk lærd om hva som er tillatt eller ikke tillatt i følge islam (for å forklare det veldig kort og enkelt).

———-

Siden hun henviste til var Islam Question & Answer, en side som drives av den saudi-arabiske lærde Muhammad al-Munajjid. Da jeg leste denne fatwaen skjønte jeg mer av logikken bak at man «ikke skulle etterligne kuffar». Men jeg fikk også hakaslepp. For når kom lenger ned i fatwaen leste jeg dette: «The Muslim should feel in his heart that he hates the kuffaar and the way they look and behave.»

Javel, tenkte jeg. Det var jo hyggelig å vite. Så alle muslimene som har gode relasjoner med meg og andre ikke-muslimer, og som mener at islam sier at de skal vise godhet mot alle mennesker, bryter de med islam? I følge denne nettsiden: Ja.

———–

Denne fatwaen er ikke et unntak når det gjelder denne siden. Jeg vet ikke så mye om denne al-Munajjid som er ansvarlig for siden, eller om hvem som står bak. Men jeg antar at denne siden er finansiert av Saudi-Arabia. Siden 70-tallet har nemlig Saudi-Arabia brukt veldig mye penger på å promotere sin forståelse av islam globalt, som en måte å oppnå politisk innflytelse i den muslimske verden. Ofte kalles dette «petro-islam», ettersom oljepenger brukes til å formidle bestemte tolkninger av islam over hele verden. I Saudi-Arabias versjon av islam blir muslimer oppfordret til – faktisk – å hate ikke-muslimer, noe som kommer til uttrykk i hva de lærer på skolen der.

Det siste tiåret har internett blitt en viktig arena for diskusjonen om hva islam er og bør være. Islam Question & Answer er bare en av mange sider som ønsker å veilede muslimer i hvordan de skal leve sine liv. Andre viktige sider er islamonline.com, som har vært knyttet til Yusuf al-Qaradawi, Sunnipath, med flere. Tidligere hadde den norske siden islam.no en slik tjeneste, og i dag kan man spørre en imam om råd på imam.no.

Dette har ført til et visst teologisk kaos: Ettersom disse sidene slett ikke er enige om alt, kan en muslim til en viss grad plukke det han eller hun vil på ulike sider, noe som i blant blir kalt fatwa shopping.

———–

I dette tilfellet hadde jenta jeg diskuterte med åpenbart ikke tatt til seg det som sto på denne siden om at muslimer skulle hate ikke-muslimer. Tvert imot: Hun beklaget på det sterkeste at hun hadde formulert seg på en måte som ga inntrykk av at hun ikke hadde respekt for ikke-muslimer.

Hun grep fatt i det som var det sentrale for henne: At muslimer burde kle seg annerledes enn storsamfunnet, på en måte som tydelig markerte at de var muslimer. Mens dette med hat mot ikke-muslimer var noe som enten ikke hadde lagt merke til eller ikke brydde seg om. Den holdningen er nok ganske vanlig, både hos muslimer og ikke-muslimer: Man griper fatt i det man er enig med hos en forfatter, og bryr seg ikke om resten.

————

Så da er kanskje alt vel? Nei, jeg synes ikke det. For det er ikke første gang jeg ser denne siden referert til, spesielt blant unge som er såkalt salafi-orienterte i sin forståelse av islam. Jeg tror ikke at det er noen stor fare for at unge salafi-muslimer i store skarer skal begynne å hate ikke-muslimer fordi de leser på denne siden, bare så det er sagt. Dette med at man skal hate ikke-muslimer er en marginal tolkning blant muslimer i Vesten, som representerer unntaket. Likevel er jeg ikke så komfortabel med at muslimer som jeg prater med og setter stor pris, kanskje samme kveld går hjem og leser på laptopen sin at deres oppgave i livet er å hate meg.

Som ikke-muslim har jeg ikke noe med å legge meg borti hva som er riktige tolkninger av de islamske kildene. Det får muslimer ta seg av selv:) Men jeg vil likevel spørre: Dere som har lest Islam Quesion & Answer for råd om livet som muslim – klarer dere fortsatt ha tillit til denne siden når den skriver så hårreisende ting som at muslimer må hate ikke-muslimer?

– Hvorfor tenker vi ikke mer på vår neste?

I blant hører jeg ting i muslimske sammenhenger som så og si kunne vært sagt på et kristent møte – hvis man hadde byttet ut «Allah» med Jesus.

En slik dag var i går, da jeg hørte en sterk emosjonelt ladet appell om å hjelpe flomofrene i Pakistan.

– Hvorfor gjør vi ikke mer? Hvorfor ønsker vi ikke det samme for vår neste som vi ønsker for oss selv, sa en ung mann – innstendig og insisterende.

– Det er alltid jeg, jeg, jeg. Vi setter oss selv først. Vi er fanget i oss selv. Men Gud ber oss om å vende blikket utover – om å glemme egoet, og se vår neste.

Han fortsatte, med ord som kunne vært tatt rett ut av en kristen preken om den barmhjertige samaritan.

– Din neste er like verdifull som deg! Husk det! Målet er at vi ønsker det samme for andre som vi ønsker for oss selv! Hvordan kan vi egentlig si at noe som helst tilhører oss, når alt er en gave fra Gud? For alt – alt – har vi fått fra Gud. Vi har det til låns. Vi har ingen rett til å si at det er vårt.

———–

Den unge mannen fortsatte.

– Ta en pause og se inn i deg selv. Lukk øynene. Ser du omtanke for din neste? Eller ser du egoistiske ønsker? Jeg vet at når jeg ser inn i meg selv så ser jeg egoisme. Vi må kjempe mot det. Kjempe for å overvinne vår egoistiske natur, sa han.

Jeg fulgte oppfordringen, lukket øynene og forsøkte å se inn i meg selv. Jepp. Jeg innså at taleren hadde noen poenger.

———–

Dette kravet om altoppofrende nestekjærlighet skiller seg fra hva man finner i en del andre muslimske sammenhenger. Der er gjerne fokuset på at man har noen klart definerte plikter: Gi så og så mye, gjøre det man skal – og så har man gjort sitt. Man trenger ikke ha dårlig samvittighet over at man har det utrolig mye bedre enn andre, så lenge man gjør sin plikt og gir bort noe.

Mens her var det annerledes: Det etiske kravet var absolutt. Man skal ville det samme for sin neste som man vil for seg selv. Et umulig krav, men et vakkert ideal å strekke seg etter.

Den samme spenningen finner man egentlig innenfor både kristendommen og den akademiske moralfilosofien. I den kristne tradisjonen har et alltid vært noen som har manet til opprør – som har tatt til seg Jesu absolutte budskap om stadig å strekke seg lenger, om at man aldri kan slå seg til ro med at nå har man gjort «nok». Mens andre kristne har vært opptatt av klare plikter, av å sette ting inn i rammer man lett kan forholde seg til.

Og i moralfilosofien er det en spenning mellom konsekvensetikken og pliktetikken. Konsekvensetikken er på mange måter grenseløs: Hvis noen andre har mer bruk for en hundrelapp enn du, så må du gi den bort. Mens pliktetikere kan si at man har klart definerte plikter som man må utføre – og når man har gjort det kan man kanskje si seg fornøyd.

———–

Kanskje dreier dette seg også litt om hvor man er i livet. Da jeg var yngre tenkte jeg mer som denne unge muslimen: Man kan alltid gjøre mer. Man kan strekke seg litt lenger. Mens etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg blitt mer etablert, blitt glad i det jeg har, fått et behov for ikke å ha dårlig samvittighet for at jeg i et globalt perspektiv velter meg i luksus.

Kanskje vil også denne unge mannen om noen år lande på en type islamsk etikk som sier at man kan lene seg tilbake og være fornøyd når man har gjort akkurat det islam foreskriver. Men jeg synes likevel det er tøft at han i dag er så kompromissløs.