– Assad er en vantro hund

Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.

De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.

Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).

—–

Vantro hund med bart.

Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.

Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?

I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.

——

Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.

Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.

– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.

Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.

– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.

Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.

– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?

En ung kamerat ropte det til meg forleden.

– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?

Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittene, som noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.

—–

Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.

Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.

Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.

– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.