Archive for februar, 2011

Arkiv-funksjon aktivert

februar 22, 2011

Hei,

har fått en forespørsel om jeg kan sette opp en arkivfunksjon her. Det er herved gjort. (nederst til høyre under lenkene). Da blir det lettere å bla seg bakover, for de som er interessert i det.

Har også planer om å oppdatere lenkene til andre blogger etter hvert. Muslimske bloggere som vil ha en lenke opp her kan gjerne poste bloggen sin i kommentarfeltet!

(takk ellers til de som ga meg tips om hvordan man fant arkiv-funksjonen i kontrollpanelet til wordpress)

Reklamer

– Det var trygt å gifte seg med fetteren min

februar 21, 2011

Da jeg leste avisene til morgenkaffen i dag så jeg to ting som handlet om søskenbarnekteskap – et tema som blir heftig debattert for tida. FrP ønsker nå å etablere et DNA-register for alle asylsøkere og familie-innvandrere som kommer til Norge, for å hindre søskenbarnekteskap og terrorisme (det er litt uklart for meg på hvilken måte innvandreres DNA kan si noe om tilbøyeligheten til å utføre terror).

Og i Aftenposten står Abid Raja fram med støtte til forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg om å forby søskenbarnekteskap.

Derfor tenkte jeg at jeg kunne skrive noe om dette temaet.

———

 

Bilde fra et pakistansk bryllup i USA. Paret på bildet er ikke søskenbarn.

Et muslimsk ektepar jeg kjenner er nemlig søskenbarn. Første gang jeg hørte det reagerte jeg emosjonelt negativt: «Hæ? Søskenbarn??» – husker jeg at jeg tenkte.

I hodet mitt så jeg for meg dette: Deformerte barn. Tvang. Foreldre som arrangerer ekteskapet, og unge som viljeløst følger etter.

Men etter hvert som jeg ble kjent med dem forstod jeg at dette bildet ikke stemte. Barna var helt friske og velfungerende, for det første. Dessuten viste det seg at de hadde valgt dette selv – helt fritt, uten innblanding fra foreldre.

Det var mannen som først hadde tatt kontakt.

– Jeg hadde brent meg på noen forhold som ikke hadde fungert. Derfor tenkte jeg at jeg ville ha en kone som jeg virkelig kjente. En jeg visste kom fra god familie, en jeg kunne stole på.

Så han sendte henne noen brev, der han fortalte mer om seg selv, og om sine intensjoner.

Kusinen hadde alltid hatt et godt inntrykk av sin fetter. Derfor var hun positiv, selv om hun syntes det var uvant.

– Jeg ville jo gifte meg etter hvert. Og fetteren min var et av de flotteste menneskene jeg visste om. Det var veldig trygt å satse på ham. Med andre menn var det umulig å vite hvordan det ville bli. Men med ham visste jeg mye om hvordan han var, i forhold til barn og familiemedlemmer og mennesker generelt.

———

Det endte med at de giftet seg. I dag har de flere barn, og såvidt jeg kan bedømme har de et godt ekteskap med mye kjærlighet og godhet.

Såvidt jeg forstod det var de bevisst at de hadde valgt en ekteskapsmåte som ikke var vanlig i Norge. For dem var ikke dette begrunnet i islam, men i kultur.

– Det er ingenting i islam som sier noe om dette. Det dreier seg om kultur. Dette har vært en del av kulturen i landet vi kom fra, og tryggheten i dette var noe vi syntes var verdifullt, sa mannen.

Men alle søskenbarnekteskap er ikke slik. Det er godt dokumentert at søskenbarnekteskap statistisk øker sjansen for dødfødsler og misdannelser. Jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser sammenheng mellom søskenbarnekteskap og tvangsekteskap, men såkalte anekdotiske bevis (altså enkeltstående fortellinger som ikke er basert på omfattende forskning) sier at det kan være en sammenheng.

Likevel ønsker jeg å fortelle om dette paret: Om tryggheten de føler, og kjærligheten de har til hverandre. Jeg tror nemlig at en god del av oss sitter med det bildet i hodet som jeg hadde før: At søskenbarn som gifter seg med hverandre per def havner i et dysfunksjonelt ekteskap. Det stemmer ikke.

———

Men når det gjelder forslaget fra Arbeiderpartiets integreringsutvalg, som nå blir støttet av Abid Raja, så er jeg likevel ikke bare negativ i utgangspunktet. Politikk dreier seg i stor grad om å forme samfunnet. Den norske staten har blant annet gjennom reguleringen av arbeidslivet – fødselspermisjon, pappaperm osv – aktivt grepet inn i familiemønsteret i Norge. Et forbud mot søskenbarnekteskap ville vært en aktiv inngripen i et kulturelt mønster som finnes i store deler av verden, og som vi ser i minoritetsmiljøer i Norge: At familie og slektskap kan veie tyngre enn individuell frigjøring. Politikere har regulert slike ting før, og kan gjøre det igjen.

Samtidig er problemet at et eventuelt forbud, og ikke minst debatten rundt dette, kan oppleves svært stigmatiserende for mennesker som allerede lever i søskenbarnekteskap. Jeg sendte en kort mail til mannen i dette ekteskapet, og spurte hva han tenkte om debatten som nå foregikk. Svaret var kort:

– Når jeg hører alt dette får jeg følelsen av at det er noe galt med meg, var alt han skrev.

———

Går det an å føre en debatt om dette uten stigmatisering? Kanskje. I så fall tror jeg det er vesentlig at man også anerkjenner verdiene mange har opplevd i denne type ekteskap: Familie. Trygghet. Tradisjon. Omsorg. For hvis man demoniserer denne type ekteskap skyver man en stor andel av minoritetsbefolkningen lenger fra seg.

Mitt utgangspunkt er at de fleste ting vi mennesker gjør kan ha både negative og positive sider. Fokuset på familien og fellesskapet, som står sterkt i en del minoritetsmiljøer, har masse flott ved seg. Men baksiden er at det kan føre til sterkt sosialt press, og i blant negative reaksjoner mot folk som ikke følger normene.

Den individuelle frigjøringen, som står sterkt som et kulturelt ideal i Vesten, har også mye flott ved seg. Men baksiden er ensomhet, skilsmisser og forlatthet.

Hvis vi kan ta med oss disse perspektivene i debatten om søskenbarnekteskap tror jeg debatten kan bli sivilisert og varm. Det finnes verdier i søskenbarnekteskap – trygghet og familie – noe som bør løftes fram. Men det finnes også kostnader. Og kanskje er kostnadene for store.

Gratulerer til det egyptiske folk

februar 11, 2011

En egypter som feirer (bildet er fra tidligere i uka)

Ok, dette har ikke så mye med muslimer i Norge å gjøre, men jeg må skrive noe om det her: Gratulerer til det egyptiske folk!

Mubarak har gått av. Bildene fra Al Jazeera (som sendes live her) er forheksende og berusende: Et helt folk som eksploderer i jubel. Jeg er dypt rørt. Jeg har nesten ikke ord.

———

Vi vet ikke hvordan det går fremover, men likevel er dette et historisk øyeblikk av enorme dimensjoner: Et arabisk folk har reist seg mot en forhatt diktator og fått ham til å gå av. I flere tiår har Midtøsten vært preget av diktatur, korrupsjon, nepotisme, undertrykkelse og tortur. Det har også gjort noe med bildet av arabere og muslimer her i Vesten (selv om de aller fleste muslimer ikke er arabere): Vi: Siviliserte. De: Usiviliserte.

Men egypterne og tunisierne har reist seg, og vist at de – som alle andre mennesker – ønsker å leve liv i frihet og verdighet. De har gjort det uten vold, med verdighet og stolthet. Jeg tror det gjør noe med selvbildet til egyptere, arabere og muslimer generelt. Jeg merket det da jeg var i moskéen i dag: Folk pratet om det som skjedde i Tunisia og Egypt med stor stolthet. Med dyp glede.

– De unge i Egypt og Tunisia har vist oss vei. De viser at man kan gjøre det som er rett, selv om det kan være vanskelig!

Imamen nærmest ropte ordene ut. Han pratet om hvordan muslimer i Vesten måtte lære av de unge i Tunisia og Egypt: Man kunne få til ting. Man kunne gjøre det som var riktig. Og mennene som satt rundt meg responderte: Amin! Amin!

———

Igjen: Gratulerer. Som flere har understreket er fremtiden usikker. Vil militæret frivillig gi fra seg makten til en demokratisk valgt regjering? Det gjenstår å se. Men uansett hvordan det går: Det som nå har skjedd er en erfaring egypterne for alltid vil ha med seg. De tok på seg ansvaret for å forme sin egen framtid. De lyktes. Det er noe som kan inspirere andre som kjemper for frihet og verdighet, enten man er muslim eller ikke. Det gjenstår bare å si én ting: alhamdulillah.

– Jeg kunne ikke lenger tro på islam

februar 10, 2011

– Skal jeg si deg noe? Jeg tror ikke det som står i Koranen er sant.

Han lente seg over disken og hvisket det til meg. Han så seg rundt, som for å se om noen hørte.

– Det kan jo bare ikke stemme! Det er så mange motsigelser der!

———-

Dette var i en butikk i nærområdet der jeg ofte går og handler. Etter hvert hadde jeg blitt ganske godt kjent med innehaveren. Men vi hadde aldri pratet om religion før nå. Han hadde nemlig spurt meg hva jeg drev med, og jeg sa at jeg skrev om islam og muslimer i Norge. Da fortalte han om sin egen vei i forhold til disse spørsmålene.

– Jeg var skikkelig religiøs. Jeg hadde studert islam i mange år i landet jeg kom fra. Jeg kunne nesten hele Koranen utenat. Her i Norge ble jeg lærer i en av moskéene. Jeg lærte mange barn om profeten, Koranen og vårt liv som muslimer i Norge. Men så begynte ting å skje.

Hva da?

– Jeg leste en kritisk historisk bok om de første kalifene etter Muhammed. Den viste at virkeligheten ikke var slik jeg hadde lært i den offisielle muslimske historieskrivingen. Det satte i gang tanker hos meg. Hva hvis det var flere ting som ikke var sånn som jeg hadde trodd? Tenk om Koranen ikke kom fra Gud, men var skrevet av mennesker?

Taha Hussein var blind, og en av de største egyptiske intellektuelle i det 20de århundre. Han fikk ofte det teologiske etablissementet mot seg.

Boka han hadde lest var skrevet av Taha Hussein (d. 1973), en av de viktigste forfatterne og intellektuelle i Egypt i det 20de århundre. Hussein tok aldri noe oppgjør med islam som sådan, men skrev flere kritiske bøker som det teologiske etablissementet i Egypt mislikte sterkt. Boka som denne mannen hadde lest var al-Shaykhan («sheikhene»/kalifene), en roman fra 1960 med mye teologisk og historisk innhold som hevdet at de første kalifene ikke var rettmessige herskere (såvidt jeg har forstått det, jeg har ikke lest boka).

Denne boka ble starten. Mannen jeg pratet med leste flere kritiske bøker, og det endte med at han ikke trodde på verken Koranen eller hadith-samlingene – altså fortellinger om hva profeten Muhammed skal ha sagt og gjort, som ble fortalt videre etter hans død.

———-

Hvorfor skriver jeg om denne mannen? Tross alt er han ikke lenger en troende og praktiserende muslim?

Jeg skriver om ham fordi sånne som han ofte blir inkludert i gruppen «muslimer». Når man prater om «muslimsk innvandring», «den muslimske befolkningen», «muslimer i Norge» og så videre, så regnes han med – fordi han har bakgrunn fra et muslimsk land – ved siden av fromme salafi-muslimer med kjortel og langt skjegg.

Og i mitt blikk, før jeg fikk vite dette, var han en troende muslim – han hilste meg i blant med den muslimske fredshilsenen «salam alaykom», ettersom han hadde skjønt at jeg kunne arabisk. Da tok jeg mer eller mindre for gitt at han tenkte på seg selv som muslim, selv om jeg ikke visste hvor from eller troende eller praktiserende han var.

Derfor skriver jeg om ham, fordi vi – også jeg! – trenger å bli minnet om at den gruppen som ofte blir omtalt som «muslimer» ikke er éntydig. Fritenkerne og ateistene finnes der, akkurat som hos ikke-muslimske nordmenn.

———-

I media får man i blant høre dramatiske historier om frafall fra islam. For ikke lenge siden kunne vi lese om en 17-åring i Pakistan som risikerer dødsstraff for å ha skrevet en eksamensbesvarelse som ble oppfattet som blasfemisk (i følge han selv skal han ha blitt påvirket av to fettere fra Norge som var på besøk, som hadde fortalt om forskjellene på Norge og Pakistan).

Men denne mannen hadde ikke opplevd noe dramatisk.

– Jeg sier det ofte til dem, når jeg treffer muslimske venner. Jeg diskuterer med dem, og forklarer hvordan det ikke henger sammen, det de tror på! Det er noen av dem som ikke liker meg så godt lenger. Noen få vil ikke prate med meg i det hele tatt.

– Har du opplevd trusler?

– Nei, ingenting sånt! Det er bare at de mest religiøse ikke vil prate med meg. For de vet at de ikke har noen gode svar når jeg kommer med argumentene mine.

– Men hvorfor hvisket du det til meg i sted, det med at du ikke trodde på islam?

– Vel… Det er ikke alltid jeg er interessert i å diskutere. Jeg vet at det er en del som blir provosert når jeg sier at det som står i Koranen ikke er sant. Det er ikke alltid jeg orker å ta den diskusjonen, sa han.

Og han understreket at han fortsatt traff storfamilien sin og flere av sine gamle venner.

– Men de har ikke gode svar, altså. For eksempel finnes det en hadith der en dame kommer til Muhammed og forteller at det er en voksen mann som ikke er i slekt med dem, som bor hos dem. Det var jo forbudt, så hun lurer på hva hun skal gjøre? Og da anbefaler Muhammed at hun skal la mannen die av brystene hennes, for da vil han bli regnet som en adoptivsønn og han kan fortsette å bo der. Haha, har du hørt noe så absurd? Det er jo klart at det der ikke kan være sant. Og når jeg sier det… så vil de ikke diskutere med meg lenger.

———-

Tilsvarende historier har jeg hørt fra flere «muslimer». Det er ikke mange som går så dypt inn i materien som denne mannen, og leser mange bøker for og mot, og til slutt bestemmer seg for at de ikke lenger tror på islam. Men flere kan ha et perifert forhold til religionen – de synes rett og slett det er mange ting i livet det er langt mer interessant å drive på med enn bønn og religion. Også de forteller at det stort sett går greit – de har ikke opplevd noen tvang til å være fromme eller religiøse. (jeg vil dog anta at det vil være vanskeligere dersom man aktivt konverterer til en annen religion og blir kristen, for eksempel)

– Tenker du fortsatt på deg selv som muslim, spurte jeg til slutt.

– Vel… jeg vet jo at mange norske ser på meg og tenker «han er muslim». Og jeg feirer jo med familien under ramadan og slikt. Men jeg tror jo ikke på islam… det er vanskelig det der.

———-

Hva tenker dere – bør denne mannen regnes som muslim?

(og det hadde vært interessant å høre fra muslimske lesere om dere kjenner mange som dere vet ikke er religiøse i det hele tatt)

———-

Oppdatering: Kom på at jeg bare vil klargjøre overfor religiøse muslimske lesere at det at jeg gjengir denne mannens oppfatninger her, ikke betyr at jeg mener at han har rett – akkurat som jeg har gjengitt mange andres meninger før her, uten at jeg har vært enig i alt det de har sagt heller. Men synes det er viktig å lytte til historien hans likevel.

– Mubarak tenker ikke på at han må møte sin skaper

februar 3, 2011

Et innlegg til relatert til situasjonen i Egypt.

Mubarak: Glemte visst å ta livet etter døden med i beregning.

Jeg snakket i går med en eldre marokkansk mann, som har fulgt nøye med på utviklingen i Egypt. Han var opprørt over det som skjedde. Og han kunne ikke forstå hva Mubarak egentlig tenkte på.

– Hvor dum går det an å bli? Skjønner han ikke at Gud vil dømme ham for det han nå gjør?

Han ristet på hodet.

– En gang må også han stå foran Gud. Da vil han stå der uten noen mellommann, uten noen tolk, uten noen som kan ta ham i forsvar. Hva vil han si da? Hvordan skal han forsvare det han nå gjør?

Denne mannen – som trodde fullt og fast på himmel og helvete – mente at Mubaraks handlinger nå var irrasjonelle.

– Ok, så får han beholde makten litt til. Men hva er det mot å brenne i helvete? En viss tid til i luksus, men hva tjener han på det til slutt? HVA TENKER HAN MED!?

Han ristet på hodet nok en gang.

——–

For mange sekulære nordmenn – og for en del liberale muslimer og kristne også – kan nok dette verdensbildet virke fremmed. Å være så overbevist om at denne verden bare er en prøve, at det som virkelig betyr noe kommer etterpå – det er ikke hverdagskost.

Det finnes nok utfordringer med å tenke slik om verden og livet. Men jeg vil bestemt hevde at et slikt syn på livet også har store verdier: Ideelt sett kan det føre til, slik denne mannen gir uttrykk for, at man blir mer opptatt av å gjøre det rette og gode enn av å klynge seg til verdens goder. Det er ikke den verste innstillingen man kan ha til livet.

——-

Ellers: På lørdag blir det stor demonstrasjon i Oslo til støtte for «det egyptiske folkets kamp for frihet». Tid og sted blir annonsert senere, men det er opprettet en facebook-side der det vil komme informasjon. Denne bloggen (representert ved bloggeier) kommer til å være der.