Moren, sønnen og jødene

Det er en god stund siden nå. Jeg satt i stuen hos en muslimsk familie og pratet med moren og sønnen i huset, som var 12-13 år. Plutselig hoppet jeg i stolen. Ut av ingenting nevnte moren noe om «jødene», i forbindelse med et tema jeg har glemt hva var.

– Du vet, vi muslimer hater jo jøder…

Jeg kvapp.

Men: Det gjorde sønnen hennes også.

– Hva er det du sier mamma!? Hater vi jøder? Det er helt galt! Det er staten Israel som er problemet, ikke jødene som folk!

Moren tenkte litt – og sa seg enig.

– Ja, det er sant. Det er lett å glemme det der.

——-

Jeg kom til å tenke å denne episoden i dag tidlig, da jeg leste nyheten om at en tredjedel av alle de jødiske skolebarna i Oslo har opplevd hets fordi de er jøder. Denne undersøkelsen har blitt gjort raskt, så det er mulig tallene ikke er helt presise. Men uansett viser den at jødehets i Osloskolen er et problem – et alt for stort problem.

Jeg har vært tilstrekkelig i muslimske miljøer til å vite at det finnes en god del antisemittisme der. Det har jeg skrevet om mange ganger tidligere. Ofte blir dette knyttet til Israel/Palestina-konflikten: Man holder jøder globalt ansvarlige for palestinernes lidelser.

Men jeg har også opplevd motstemmer: Muslimer som påpeker at man aldri kan holde individuelle mennesker ansvarlige for hva en stat gjør. At jøder er forskjellige, akkurat som nordmenn er forskjellige og muslimer er forskjellige. Muslimer som reagerer når «jøde» blir brukt som skjellsord. Jeg er veldig glad for at de stemmene finnes.

——

I dette tilfellet var det den unge sønnen i huset som utgjorde mostemmen.

– Hvis vi klager over at muslimer opplever fordommer, så kan jo ikke vi gjøre det samme mot jøder, murret han. I mitt stille sinn sa jeg meg helt enig.

Moskélederens datter

I dag skal jeg prøve å skrive et nytt substansielt innlegg her, selv om det kanskje ikke blir så alt for langt. For et par uker siden intervjuet jeg nemlig en leder i en moské. Jeg har intervjuet en god del moskéledere etter hvert, og det er ikke alltid jeg blir overrasket eller får høre noe jeg ikke hadde ventet å høre. Men det ble jeg denne gangen. Det jeg ble overrasket over var måten han pratet om hijab.

—–

– Altså… når det gjelder hijab-bruk blant dagens muslimske jenter, så … jeg er egentlig litt spørrende til en del av det. Jeg tror mange gjør det av feil grunner. Og da kunne de likesågodt la være.

– Hva mener du, spurte jeg.

– Altså, se på en del av jentene med hijab. De har på hijab, men samtidig åletrange bukser eller veldig trange gensere. Haha, hva er vitsen med det da, i så fall?

Han så på meg og humret.

– I så fall handler det jo ikke om å ha på hijab på grunn av Gud eller bluferdighet. Jeg tror det dreier seg om identitet – de vil markere overfor omverdenen at de er muslimer. Altså, hvis det vil det er det helt greit. Men de kunne like gjerne latt være, sa han.

——

Han hadde fortalt litt tidligere i intervjuet at han hadde en datter i starten av 20-årene som studerte. Han hadde fortalt med stor stolthet og varme i stemmen at hun gjorde det veldig bra, og han var sikker på at hun kom til å gjøre skikkelig karriere.

– Går hun med hijab, spurte jeg.

– Nei nei, svarte han raskt.

Og – jeg fikk en vag følelse av at han nesten syntes dette var en bra ting.

– Har du anbefalt henne å gå med hijab, spurte jeg videre.

– Nei, nei. Det må hun finne ut av helt selv. Hvis hun velger å gå med hijab vil jeg støtte henne i det. Men at hun ikke gjør det, er helt greit for meg, sa han.

Og han prøvde å forklare mer.

– For meg er toleransen helt sentral i islam. Folk må få velge selv. Jeg kan og vil ikke tvinge noen til noe. Religion mister mye av poenget hvis man ikke velger det fritt, understreket han.

Og han la til:

– Det gjelder selvfølgelig også min egen datter.

——

Og med det ønsker jeg alle god kristi himmelfart!