Snik-likestillingen

Hadde denne kommentaren på trykk på side 2 i Klassekampen i går (26.10), og siden temaet er muslim-relatert legger jeg den ut her også.

——

Det har skjedd mye siden pakistanerne kom til Norge.

– Da moren min kom til Norge fikk hun ikke lov å lære norsk. Familien til pappa mente at “deres kvinner” bare skulle være hjemme, sa en pakistansk venninne til meg for noen dager siden.

Jeg stirret vantro på henne. Fikk hun virkelig ikke lov? Ble hun holdt hjemme selv om hun selv ønsket å lære norsk? Det ironiske var at jeg hadde møtt min venninne for å høre om hennes erfaringer med sosial kontroll: Hvordan hun som jente opplevde begrensninger i sin livsutfoldelse – visse ting kunne hun gjøre, mens andre ting kunne hun ikke gjøre. Men det hun fortalte, mellom linjene, var egentlig at jentene i hennes generasjon opplevde en helt annen frihet enn det deres mødre hadde gjort.

– Det er forskjell på hva vi får lov til og hva guttene får lov til. Men vi blir oppfordret til å ta utdanning og stå på egne bein. Sånn var det ikke for mamma, sa hun.

——

Med jevne mellomrom dukker debatten om minoritetsjentenes situasjon opp i norske medier. Mantraet er gjerne at vi nå skal “ta debatten”, eller at vi nå – endelig – skal ta på alvor likestillingsutfordringene i minoritetsmiljøene. I slike debatter er sammenligningsgrunnlaget ofte situasjonen i majoritetsbefolkningen. Selv om vi i den norske majoritetsbefolkningen har mye å stri med når det gjelder likestilling og patriarkalske strukturer, er det likevel mye som er vunnet de siste 40-50 årene. Det har blitt en selvfølge at kvinner kan ta utdanning og gjøre karriere på lik linje med menn. Menn gjør mer husarbeid og passer mer på barn enn før. Forventningene til menn og kvinner, blant annet når det gjelder kjønnsroller og seksualitet, har blitt likere. Og ja: Målt opp mot disse standardene er det flere minoritetsgrupper som ikke er spesielt likestilt.

 ——

Men om man bare sammenligner situasjonen i minoritetsmiljøene med situasjonen i majoritetsbefolkningen slik den er i dag, mister man mye av syne. For et par år siden ga Fafo ut rapporten Familiepraksis og likestilling i innvandrede familier, der man undersøkte forholdet mellom kjønnene i ulike minoritetsgrupper. Det unike med denne undersøkelsen var at man sammenlignet pakistanske innvandrere fra 1. generasjon med etterkommere, altså barn født i Norge av pakistanske foreldre. Funnene i undersøkelsen bekrefter historien til min venninne: Det er stor forskjell på forrige generasjon og generasjonen som vokser opp i dag. De som er født her opplever større frihet til å velge ektefelle, gifter seg senere, uttrykker større aksept for at kvinner kan jobbe utenfor hjemmet, og fordeler husarbeidet mer likt. For noen – som for min venninne – er forskjellen så stor at det nesten kan kalles en revolusjon: Mange jenter som vokser opp i dagens Norge har helt andre muligheter enn deres mødre hadde.

 ——-

Men dette er det lett å glemme. Det historiske minnet vårt er ofte kort. Hvor mange husker i dag at homofili var kriminelt i Norge fram til 1972? Eller at også vi i den norske majoritetsbefolkningen har gjennomgått en likestillingsrevolusjon de siste 50 årene? Jeg merker det selv: Hører jeg om jenter som har mindre frihet enn gutter bruser det inni meg, og jeg tenker i mitt stille sinn: Sånn kan vi ikke ha det! Her, i Norge, likestillingens land! Min spontane tanker er ikke “vel, hun har i hvert fall større frihet enn moren sin”. Likevel er dette et perspektiv vi må ha med oss: Forandring skjer. I blant skjer det langsomt, i blant skjer det fort – og ulike politiske rammevilkår kan bidra til at forandringen skjer med høyere eller lavere hastighet. Det er ikke bare majoritetsnorske som har blitt mer likestilt de siste 40 årene. Det har minoritetsgruppene også blitt.

– Det der er ikke islam

..sa en norsk-pakistansk jente til meg.

Det er en stund siden nå: Jeg hadde spurt hva hun mente om dødsstraff for frafall fra islam.

– Nei, det er helt mot islam. «Det skal ikke være tvang i religionen», står det helt tydelig i koranen. Å ta livet av noen på grunn av religion er helt mot islam, sa hun, bombastisk og tydelig.

———

 

Her er Salman Taseers drapsmann, umiddelbart etter drapet.

Jeg kom til å tenke på denne samtalen i dag, da jeg leste en kommentar av redaktør i Minerva, Nils August Andresen. Andresen tar utgangspunkt i drapet på guvernøren Salman Taseer (som ble drept av livvakten sin fordi han ønsket å endre Pakistans blasfemilover). En ting er at Taseer ble drept – politiske drap skjer fra tid til annen, både i muslimske og vestlige land. Det som gjør dette ekstra opprørende er at drapet har fått en del støtte – for eksempel har en mainstream-islamsk organisasjon i Pakistan gått langt i å vise forståelse for drapet.

Dette har fått Andresen til å ta hardere i enn han vanligvis gjør: «I altfor liten grad utfordrer norske muslimer det teologiske grunnlaget for ekstremismen. Det er nemlig ikke slik at de pakistanske tolkningene er merkelige og avvikende tolkninger av tradisjonell islam. Disse dødsstraffene har vært flertallssynet innen islam gjennom det meste av islams historie.»

Det Andresen etterlyser er dette: Teologisk avvisning av blasfemilover og dødsstraff for frafall.

———

Da jeg leste dette ble jeg minnet om samtalen med den norsk-pakistanske jenta. Det var åpenbart at for henne var dødsstraff for frafall fullstendig absurd – hun anså det som umoralsk, og i strid med alt hva islam var for henne. Derfor sa hun det skråsikkert og tydelig: Dødsstraff var mot islam.

Lignende utsagn har jeg støtt på flere ganger. Når en muslim skal ta avstand fra noe andre muslimer driver med, sies det gjerne med disse ordene: Det de gjør er ikke islam. Det har ikke noe med islam å gjøre.

Men så kommer problemet: Når man sier det på denne måten – at terror, konemishandling eller dødsstraff er mot islam – blir man sårbar for motargumenter. For da kan anti-islamske debattanter hente fram hadither eller koranvers eller fatwaer fra den store islamske tradisjonenen, som ser ut til å si noe annet – og så kan de rope, triumferende: «Hva var det vi sa! Se her, det er DETTE som er ekte islam!»

Og så svarer kanskje muslimen: «Nei. Det er ikke islam». Før den anti-islamske debattanten igjen svarer: «Jo, det er det.» Og så har vi det gående.

———

Jeg tror: At norske muslimer vil tjene på å svare på en annen måte. I stedet for å avfeie kritikk med «det er ikke islam», kan man si: «Noen tolker islam på den måten. Jeg er dypt uenig, og tolker det annerledes».

Å svare på denne måten krever mer enn å si «det er mot islam». Det krever at man begrunner hvorfor man mener det, og det krever at man er villig til å kritisere tolkninger som andre muslimer gjør.

Som Andresen er inne på i teksten sin finnes det mange «veier» man kan gå hvis man vil begrunne motstand mot dødsstraff i den islamske tradisjonen: Den vanligste og enkleste er å hevde at dødsstraffen opprinnelig handlet om forræderi mot staten, ikke om frafall fra religion – noe som blir understreket på denne bloggen som handler om temaet (mer teologisk stoff finnes her og her).

Eller man kan søke støtte i det som kalles maqasid al-shariah – de grunnleggende målsetningene bak shariah, den islamske loven. Dette er et hevdvunnet teologisk prinsipp som i nyere tid har kommet til heder og verdighet igjen, og som går tilbake til den klassiske islamske teologen og filosofen al-Ghazali. Dette prinsippet sier at poenget med shariah er at den skal virkeliggjøre visse grunnleggende mål – å bevare liv og helse, med mer. Dersom en lov ikke bidrar til å ivareta disse prinsippene – noe man kan hevde at dødsstraff for frafall ikke gjør – kan loven forandres.

(for de som ønsker å sette seg grundig inn i de teologiske debattene om dette i dagens islam anbefaler jeg denne boka: New Directions in Islamic Thought. dessverre er den ganske dyr)

——–

Jeg husker ikke nøyaktig hvordan samtalen jeg hadde med den norsk-pakistanske jenta forløp videre. Men jeg tror jeg sa noe slikt som dette:

– Men jeg har hørt at en del muslimske lærde har ment at frafall skal straffes med døden?

Og jeg mener at hun svarte noe slikt:

– Ja – det kan være. Men i så fall tar de feil.

———-

 

PS:

Et lite hjertesukk herfra til slutt: Hvis man ønsker at slike debatter ikke skal forekomme blant muslimer, hva er det beste man kan gjøre da? Jo, omtrent det samme som mange gjør i dag: Å henge seg opp i ting som hijab, halal-mat, med mer, mistenkeliggjøre muslimer for ikke å være lojale mot det norske samfunnet, eller å hevde at moderate muslimer bare lyver. For det  som skjer da er at muslimer slutter rekkene og nekter å kritisere hverandre, fordi de føler at de må stå sammen mot det kritiske storsamfunnet.

Og dermed blir det enda vanskeligere for personer som denne jenta å kritisere undertrykkende tradisjoner.

Muslimer ute, muslimer hjemme

Jeg får en del innspill til denne bloggen, med forslag til hva folk synes jeg bør skrive om. Det synes jeg er supert, og er takknemlig for alle innspill 🙂 (selv om jeg dessverre ikke får respondert på alt)

En del av disse innspillene dreier seg om hva noen muslimer gjør ute i verden. Forfølgelse av kristne, barnebruder, slaveri mm. «Hvorfor skriver du ikke om det»?

Så her er noen tanker om det. En del av dette har jeg tidligere sagt i debattene i kommentarfeltet, men jeg tror det er greit å oppsummere det i en bloggpost.

———–

1: Muslimer er forskjellige.

Dette er et banalt poeng, men det må sies igjen. Muslimer tolker og lever ut islam på forskjellige måter. I verden er det over 1.5 milliarder muslimer. Noen tolkninger av islam er mer vanlige enn andre, men likevel er det stort mangfold. Et eksempel: Fram til 1800-tallet var det relativt stor enighet blant muslimer om at slaveri var tillatt i følge islam. Sannsynligvis var slaveriet i islamske land langt mer humant enn slaveriet i Vesten/USA, blant annet fordi koranen tydelig regulerte hvordan slaver skulle behandles (se spennende intervju med en historiker om dette her).

Men på 1800-1900-tallet skjedde det en teologisk nyorientering blant muslimske lærde, og mange begynte å mene at slaveri var mot islam. Blant annet var den paksistanske islamisten Mawdudi viktig i denne teologiske nytolkningsprosessen. Det han brukte som argument var dette: Profeten Muhammed hadde holdt fram som et ideal å frigi slaver. Derfor var det Guds vilje at slaveriet skulle opphøre. Men et så radikalt budskap var ikke mulig på profetens tid, så det måtte skje gradvis, sa teologene. Og i dag kjenner jeg ikke en eneste norsk muslim som mener at slaveri er i tråd med Guds vilje.

Men: Det finnes fortsatt et par muslimske land der slaveri foregår, for eksempel Mauritania og Niger i Afrika. Der blir slaveriet forsvart med argumenter hentet fra islam – det står i koranen, osv.

Hva betyr dette? Bør jeg være opptatt av å finne ut hvorvidt slaveri er et utbredt fenomen blant norske muslimer, fordi muslimer i Mauritania og Niger mener at det er i tråd med islam? Nei. Muslimer tolker islam forskjellig, og ingen norske muslimer (i hvert fall ingen jeg vet om) mener at slaveri er ok. Det er muslimene i Mauritania og Niger som representerer unntaket.

———-

2. Det er forskjell på å være minoritet og majoritet.

I en del muslimske land skjer det forfølgelse av religiøse minoriteter. I Iran blir bahaier og andre ikke-muslimer, men også sunni-muslimer forfulgt, for eksempel. I Egypt har de koptiske kristne det vanskelig. I Pakistan kan kristne oppleve stor forfølgelse, det samme gjelder ahmadiyya-muslimer.

Betyr det at vi kan forvente at norske muslimer, for eksempel de med røtter i Pakistan, skal begynne å trakassere norske kristne? Det antyder Hege Storhaug her.

Men der tar Storhaug feil. Det er nemlig stor forskjell på å være minoritet og majoritet. Det er snarere regelen enn unntaket at minoriteter – enten det er religiøse, språklige eller etniske grupper – blir undertrykt av majoriteten. Det gjelder ikke bare muslimske land. Det gjelder kristne land som Russland og Hviterussland, det gjelder det offisielt ateistiske Kina, det gjelder det hindu-dominerte India, det gjelder buddhistiske Bhutan, det gjelder Israel. Blant annet.

De vestlige landene i dag, men sin relativt store religionsfrihet, er egentlig det store unntaket, både historisk og i nåtid. Men også her ser vi tendenser til innskrenking av religionsfriheten – forbudet mot byggingen av moskeer i Sveits, den underlige debatten om det muslimske senteret i New York, med mer – islamkritikeren Lars Gule sammenligner nå hetsen mot muslimer med hvordan jødene tidligere ble behandlet.

Derimot ser man ofte at folk som lever som minoriteter blir opptatt av minoriteters rettigheter. I Norge og Europa lever muslimer som en minoritet. Det gjør at mange av muslimene her utvikler et sterkt engasjement for menneskerettigheter for alle, fordi de selv kjenner diskrimineringen på kroppen. For eksempel har Islamsk Råd Norge gitt ut en erklæring sammen med Den norske kirke om at alle skal ha rett til å skifte tro.

Mitt håp er at dette engasjementet for menneskerettigheter som man kan finne blant mange vestlige muslimer, etter hvert vil prege de muslimske landene de kom fra – at norsk-pakistanske muslimer vil kunne gi et lite bidrag til at kristne blir bedre behandlet i Pakistan, for eksempel.

For å oppsummere: Muslimer i Norge har erfaring med å være minoritet, og ser verden gjennom det perspektivet. Derfor er mange mer opptatt av religionsfrihet og menneskerettigheter enn av å innskrenke andres tro. Så nei – jeg tror ikke det er noen store fare for at norsk-pakistanske ungdomsgjenger skal begynne å ramponere kirker i Oslo.

———

3. Poenget!

Til oppsummering: Jeg mener altså at man ikke kan lese om hva som skjer i land der muslimer er i majoritet, og så tro at man vet det som er å vite om muslimer i Norge. Verden er mer komplisert enn som så 🙂  Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er såre vel blant norske muslimer. For slik er det ikke. Men for å forstå islam og muslimer i Norge må man først og fremst se på hvordan muslimer lever her, ikke hva som skjer i Pakistan eller Egypt.

————————–

Oppdatering: Jeg fikk en god innvending på facebook, der det ble påpekt at en del muslimer i Norge og Europa har sagt eller gjort antisemittiske ting. Det er helt riktig, noe jeg har skrevet om flere ganger.

Hvordan stemmer det med det jeg skrev om at muslimer i Vesten ofte er opptatt av minoriteters retigheter? Det enkle svaret er at dette er både-og: Mange blir opptatt av minoritetsrettigheter, men ikke alle. Muslimer er som sagt forskjellige, og det er en viktig del av bildet (det er mest unge menn som står for de antisemittiske angrepene).

Men det litt mer kompliserte svaret er at forholdet til Israel og jøder ofte er et slags «unntak» for noen muslimer. Noen muslimer kan være mot terror mot sivile overalt, men de godtar selvmordsbombing i Israel. Og en muslim kan være tolerant, liberal, opptatt av homofiles og kvinners rettigheter osv – og i neste øyeblikk slippe ut ekstremt fordomsfulle kommentarer om jøder.

Uansett er antisemittismen blant muslimer i Europa ikke en «religiøs» greie. I koranen står det stygge ting om både kristne og jøder, men man finner ikke tilsvarende antikristne holdninger blant dagens muslimer. Antisemittismen henger svært tett sammen med Palestina-konflikten. Hver gang Israel er i krig øker angrepene mot jøder i Europa, og så synker de igjen når Israel går inn i en (relativt) fredelig fase.

– Pakistan står på randen av borgerkrig

Før jeg dro på ferie til Sverige i forrige uke pratet jeg med en norsk-pakistansk mann som har vært i Norge i noe over ti år.

Det han fortalte rystet meg.

– Folk i Norge skjønner ikke hva som holder på å skje. Hele Pakistan står i fare for å gå i oppløsning. Det kan bli borgerkrig. Jeg får høre fra familien min at det blir mer og mer utrygt på gatene der. Vet du at det faktisk er millioner av mennesker som har blitt flyktninger internt i Pakistan?

– Millioner?

– Ja. Og det får vi høre svært lite om i norske medier, sa han.

Denne mannen visste hva han ville gjøre dersom det ble alvor: Hvis det ble kaos og familiehjemmet i Lahore ble truet ville han dra ned dit for å forsvare familien. Med våpen i hånd.

———

Etter at jeg hørte dette sjekket jeg litt. Og det viste seg at det ikke bare var denne mannen som fryktet dette. Flere kjennere av regionen – blant annet journalisten Ahmed Rashid, som har skrevet flere bøker om Taliban og Al-Qaida, frykter det samme.

———-

Denne bloggen dreier seg ikke om internasjonal politikk, så jeg skal ikke fordype meg for mye i hvordan ståa er i Pakistan. Bare en observasjon: Det har slått meg at de norsk-pakistanerne jeg kjenner er relativt lite engasjert i dette. Hallo, liksom: Landet familien deres kom fra står i fare for å ende i totalt kaos? Men det er ikke noe jeg hører om så alt for ofte. Selvfølgelig er det en del som er engasjert i Pakistans skjebne, noe annet ville vært rart. Men denne mannen, med sin uttalte intensjon om å dra ned dit hvis det virkelig ble alvor, representerer et klart unntak.

Jeg tolker det slik: De norsk-pakistanerne jeg kjenner er mer norske enn pakistanske. Det vil si: Man er først og fremst knyttet til Norge som land. Selvfølgelig er mange også glade i Pakistan, men det kommer likevel på en klar andreplass.

———

Tilbake til Pakistan. Jeg spurte denne mannen hva vi i Norge kunne gjøre for å lette situasjonen i Pakistan. Han var ikke i tvil.

– Lett. Å trekke seg ut av Afghanistan. Det er krigen der som har bidratt til å gjøre Pakistan til et kaos. Hvis Norge trekker seg ut vil det øke  sjansen for at USA og NATO også trekker seg ut, og da kan vi få en lokal løsning. Det vil ikke være perfekt, men det vil være mye bedre enn i dag.