– Er ALT galt med oss, liksom? (forsinket tekst om Abid Rajas kronikk)

…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.

Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?

Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?

——

Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.

– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.

Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.

– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.

—–

Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.

– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja  «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».

– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».

– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».

– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».

– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.

Ting jeg har glemt?

——

Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.

Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.

Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.

Har jeg opplevd homofobi? Ja.

Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.

Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.

Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.

Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.

Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.

Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.

Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.

Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.

——

Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:

– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.

– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.

– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.

SAMTIDIG:

– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.

– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.

– en del muslimer misliker homofile.

– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.

Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.

—–

Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.

For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.

Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:

a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.

b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).

c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.

Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).

Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.

——-

Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.

– De straffer Krekar liksom, men Breivik later de som er gal

…sa en ung muslimsk gutt på 16 år som jeg snakket med for et par uker siden.

Vi snakket om Krekar. Og om Breivik. Og jeg skriver om det her, siden jeg tror at samtalen jeg hadde med ham sier noe om hvordan noen unge muslimer i dag opplever livet i Norge: At det gjelder én standard for muslimer, og én for andre.

—–

– Jeg mener, se på hvordan det er da! Hva har Krekar gjort? Ingenting liksom! Han har bare pratet, ikke sant. Slengt med leppa si. Sagt noen dumme ting. Og så vil de gi han fem år i fengsel?

Han ristet på hodet.

– Altså, jeg synes han er en tulling. Helt klart. Sier dumme ting. Men fem år? Jeg tror det er fordi han er muslim.

Så kom han inn på Breivik.

– Se på Breivik da. Han har drept masse små barn! Men han sier de er gal, han vil de ikke straffe en gang. Det er så typisk. Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale, liksom. Så da skal de ikke få straff, sa han irritert.

—–

Denne samtalen fant sted før den nye sakkyndigvurderingen av Breivik, som konkluderte med at han var tilregnelig. Jeg tror nok ikke denne gutten hadde fulgt ekstremt mye med på hva som skjedde rundt Breivik. Blant annet hadde han ikke registrert at svært mange etnisk norske ikke-muslimer også opplevde det som moralsk urimelig at Breivik kanskje ikke ville få fengselsstraff. Når jeg likevel skriver om det er det fordi denne samtalen sier noe mer: Den sier noe om opplevelsen en del unge muslimer har. At muslimer generelt blir urettferdig behandlet. Og hvordan ulike fenomener så blir plassert inn i dette verdensbildet.

Om «de». «DE vil straffe Krekar, men Breivik sier DE er gal». Hvem er disse menneskene han henviste til – som gjerne vil straffe Krekar, men som ikke vil straffe Breivik? Jeg vet ikke. Og jeg ba ham ikke om å utdype. Men jeg tror han henviser til en diffus gruppe som han antagelig ikke kan beskrive i detalj: Eliten. De som har makt. Og de som har makt er ikke muslimer. Tvert i mot: Denne eliten tar muslimer hardere enn andre.

Om Krekar: «Jeg synes han er en tulling». Men også: «De gir ham fem år i fengsel fordi han er muslim». Jeg har også hørt lignende ting fra andre unge muslimer: Stort sett er de svært uenige med Krekar. Likevel følte de at han ble et offer: Han ble straffet for hardt, fordi han var muslim, mener de.

Om Breivik: «Når noen dreper fordi de hater muslimer er de gale». Også dette har jeg hørt fra flere unge muslimer. De har et inntrykk av at noen i Norge – «de» – ikke vil straffe Breivik – kanskje fordi det blant annet var muslimer Breivik hatet. Gutten jeg snakket med hadde fanget opp noe fra Breivik-saken: At den første sakkyndig-rapporten konkluderte med at han ikke var tiltregnelig, altså «gal» på godt norsk. Men han hadde ikke plukket opp at dette var noe svært mange vanlige mennesker protetsterte mot.

——

Han er ikke den eneste som tenker slik. Flere unge muslimer opplever at de i kraft av å være muslimer stadig blir mistenkeliggjort og anklaget, og at det er mer fokus på gale ting som muslimer gjør enn på gale ting som ikke-muslimer gjør. Én forklaring på dette – som en del islamkritiske ikke-muslimer kanskje vil gi – er at mange muslimer lett går inn i offer-rollen, og bare tenker at alle er mot dem, uten at det er sant. Mange muslimer selv, og flere antirasister, vil heller hevde at dette er et reelt fenomen: Muslimer blir mistenkeliggjort og kritisert i større grad enn andre.

Hva tenker jeg? Både-og, tror jeg. Og det er det som gjør det vanskelig. Slik Amnesty International skriver i en fersk rapport foregår det diskriminering av muslimer i Europa. Man må bare innse at slik er det (det siste eksempelet fra Norge er hærverk mot en moské i Trondheim, der det blant annet ble malt kors på veggene). Og ville de første sakkyndige vurdert Breivik som utilregnelig dersom han var muslim? Det er det vanskelig å vite, selvfølgelig – men det er i hvert fall ikke urimelig å stille spørsmålet.

Samtidig: Det finnes ikke noe «de» som er ansvarlige for både å dømme Krekar (en rettferdig, men kanskje noe streng dom etter min mening), og for å få Breivik erklært som utilregnelig eller gal.  Tvert i mot: Mange i Norge har vært opptatt av Breivik nettopp burde få straff for det han gjorde (selv statsminister Stoltenberg gikk i et ubetenksomt øyeblikk ut av rollen sin og sa at Breivik burde dømmes som tilregnelig).

Det er dessverre slik at flere unge muslimer tolker mye forskjellig inn i verdensbildet som sier at «de er mot muslimer», selv om det handler om helt andre ting. Det at Breivik ble erklært utilregnelig i den første rapporten handlet ikke om islam eller muslimer – men om to psykiatere som kom til en faglig konklusjon (som etter min og andres mening var underlig). Det at Vesten kriger i Afghanistan handler heller ikke om «krig mot islam», men om geopolitikk – NATO har politiske interesser i å være i Afghanistan, og derfor er de der (tilsvarende med Irak mm).

—-

Det er lett å moralisere over konspirasjonsteorier av denne typen – at den norske eliten prøver å straffe muslimer, men lar antimuslimske barnemordere som Breivik gå fri, osv. Og ja – det er en konspirasjonsteori. Men grunnen til at den oppstår hos noen unge muslimer er nettopp det antimuslimske klimaet de opplever rundt seg: Og da tolker de ulike ting som skjer ut fra opplevelsene de bærer med seg. Mener jeg hvertfall.

Hva tenker dere lesere?

Frykten for Aztlán

Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul. Og etter det tar denne bloggen juleferie!

Denne gangen skal jeg ikke skrive om muslimer, faktisk. Jeg vil skrive om et fenomen i USA – som kanskje kan sette debatten om muslimer og islam her hjemme i perspektiv.

——–

Autentiske hispanics. Men de har ingenting å gjøre med denne artikkelen.

Både Europa og USA opplever for tiden stort innvandringspress. I Europa utgjør muslimske grupperinger noen av de største innvandringsgruppene (folk fra Midtøsten, Afrika, Pakistan…). USA har ikke opplevd noen storstilt muslimsk innvandring. Derimot har de mye innvandring av såkalte hispanics, spansk-talende katolske latinamerikanere som blant annet kommer seg over grensen fra Mexico.

For et par dager siden hadde jeg en lengre prat med journalisten og forfatteren Didrik Søderlind om innvandring, islam, med mer. Han fortalte noe spennende: Debatten om de spansk-talende innvandrerne i USA er svært lik debatten om muslimer her hjemme. For akkurat slik muslimsk innvandring har skapt bekymring i Europa, har spansk-talende innvandrere skapt bekymring i USA.

———-

Skepsisen mot muslimsk innvandring i Europa følger gjerne to spor. Det første sporet er noenlunde moderat, og hevder at muslimske innvandrere – fordi de er muslimer – forandrer det europeiske samfunnene til noe dårligere. Et eksempel på det er boka Reflections on the Revolution in Europe av amerikaneren Christopher Caldwell, som den norske nettsiden Document nå driver og oversetter. Caldwell skriker ikke ut om at muslimer flest konspirerer for å ta over Europa, men hevder likevel at muslimsk innvandring «setter Europa i fare».

Det andre sporet i debatten er enda mer alarmistisk, og hevder at muslimer ønsker å «ta over» Norge og Europa, tvangsinnføre shariah, med mer. En representant for det synet har vært den Oslo-baserte amerikanske forfatteren Bruce Bawer.

Og faktisk: Nøyaktig samme debatt finnes i USA. Men der handler den ikke om muslimer. Den handler om katolske hispanics.

———

Også i USA finnes det moderate, dannede stemmer som hevder at innvandringen av hispanics er en trussel. Blant dem var statsviteren Samuel Huntington som døde for et par år siden, som ble kjent for teorien om Clash of Civilizations. I 2004 skrev han en artikkel i det anerkjente tidsskriftet Foreign Affairs om «The Hispanic Challenge«. Der skrev han blant annet at hispanics ikke delte verdiene det amerikanske samfunnet var bygget på, og dessuten holdt på sitt eget språk og ikke ville assimilere seg.

Men det er nå det virkelig blir interessant. Deler av debatten i USA er enda mer alarmistisk, og hevder – hold dere fast – at hispanics vil ta over USA (eller i det minste deler av USA). Da jeg hørte dette kunne jeg først ikke tro at noen kunne tro på dette. Ta over? Latino-innvandrere? Men hvorfor i huleste skulle de ønske det?

Territoriet som Nation of Aztlán mener bør bli meksikansk/latino.

Men det viste seg etter litt research at denne frykten ikke er tatt helt ut av løse lufta. Det finnes nemlig en marginal gruppe hispanics i USA og Mexico som ønsker at en god del av det som i dag er USA skal bli meksikansk territorium, hvor underlig det enn kan høres ut. Denne gruppa kaller seg Nation of Aztlán, og er en pussig gruppe med semi-rasistiske og homofobe trekk, som er opptatt av rettighetene til hispanics, av palestinernes frigjøringskamp, og av å frigjøre amerikansk territorium som de mener egentlig tilhører dem.

Grunnlaget for disse territorielle kravene er den meksikansk-amerikanske krigen i 1846-1848, da USA blant erobret California og New Mexico, og beholdt kontrollen over Texas (som Meksiko også gjorde krav på). Navnet Aztlán er hentet fra et mytisk rike aztek-indinaerne skal ha hatt før den europeiske koloniseringen.

———

Litt enkel googling har vist meg et fascinerende bilde: I USA hevder en del innvandringsmotstandere at hele gruppen av hispanics ønsker det samme som Nation of Aztlán. «We are being invaded with hostile intent» – vi blir innvadert med fiendtlige hensikter – heter det for eksempel på denne innvandringskritiske siden. Hispanics-innvandrere ønsker ikke å være en del av dagens USA. De vil ta over.

For å bevise det blir både Nation of Aztlán trukket fram, men også enkelte uttalelser fra meksikanske politikere om «the Mexican nation», og meningsmålinger fra Meksiko som viser at en betydelig andel meksikanere mener at Meksiko i prinsippet fortsatt har rett på California og New Mexico.

Fra mitt ståsted her i Norge virker dette relativt absurd: Er det ikke åpenbart at det de meksikanske innvandrerne søker er et bedre liv, ikke å overta USA? Og er det ikke mer rimelig å anta at uklare uttalelser fra meksikanske politikere er å regne som festtale-retorikk, og ikke som reelle politiske ønsker om å ta over California? (man skulle tro at meksikanske politikere har nok med å klare å holde orden på sitt eget territorium).

Men for en del amerikanere er det ikke absurd å tro dette. De opplever stor innvandring av hispanics, og de føler at det forandrer USA til det dårligere. Tolkningen de gjør av det er at det er en del av en stor plan – en invasjon.

——–

Dette bildet fant jeg på en rasistisk amerikansk side, med teksten: "Mexican invaders! Get out of the US while you can! You are all going to the concentration camps!"

Da jeg leste dette ble jeg slått av hvor lik debatten er i USA og Europa. Samuel Huntington hevdet at hispanics har andre verdier enn amerikanere flest. Det hevder også mange innvandringskritikere her hjemme: Muslimer deler ikke «våre» verdier. Mer alarmistiske stemmer hevder at hispanics vil ta over og gjøre USA til et latino-land. Det blir sagt her hjemme også: Mange muslimer ønsker en islamistisk maktovertagelse.

———-

Hvis jeg får komme med en tolkning av dette: Kanskje er debatten såpass lik fordi innvandringen av hispanics til USA ligner på innvandringen av muslimer til Europa? I USA er de muslimske innvandrerne stort sett ressurssterke folk (ettersom de har klart å komme seg dit fra helt andre deler av verden). Derfor klarer muslimene i USA seg veldig, veldig bra – langt bedre enn amerikanere flest, faktisk.

Mens hispanics oftere er lavt utdanna som har kommet til USA for å søke enkelt, ufaglært arbeid. Derfor ser man også at hispanics i USA har en viss statistisk overrepresentasjon når det gjelder sosiale problemer, vold, gjengproblematikk, og så videre. Tilsvarende er det i Europa med muslimske innvandrere, som ofte har vært mindre ressurssterke, og derfor opplever flere problemer og utfordringer. Latinoene i Europa derimot – chilenere med flere – er gjerne høyt utdanna mennesker som har klart seg bra.

Derfor blir reaksjonene like: «De har andre verdier», eller «de vil ta over». Forskjellen er at mens hispanics ikke blir oppfattet som en trussel her i det hele tatt, så frykter amerikanere islam i tillegg, på tross av at muslimske innvandrere i USA er vellykkede og ikke skaper «problemer». Men der spiller nok 11/9 en stor rolle.

Har dere lesere andre tanker om dette?

(et morsomt apropos til slutt: Jeg anbefaler fans av South Park å se denne videoen, der Cartman akker seg over at det blir flere og flere minoriteter i hans kjære waterpark)

——–

Forøvrig: Dette blir det siste innlegget jeg skriver før jul, og deretter tar jeg juleferie der jeg skal prøve å holde meg borte fra internett. Det vil si at denne bloggen ikke blir oppdatert før ca. 2. januar. Jeg holder kommentarfeltet åpent fram til julaften morgen, men da stenger jeg det fram til over nyttår (det blir ikke mye juleferie hvis jeg må moderere kommentarer).

Ønsker alle en riktig god jul!

(og muslimer som ikke feirer jul: ønsker dere en riktig god juleferie)

——-

Oppdatering: Jeg ble av en observant leser gjort oppmerksom på at south park-klippet jeg lenket til lå på en rasistisk britisk blogg, som blant annet var pro-apartheid i Sør-Afrika. Jeg oppdaget ikke det da jeg lenket til videoen. Har fjernet den lenken nå, og satt inn en ny.

Sannheten om Harun Yahya

Som jeg har skrevet noen ganger før skriver jeg ikke mye på denne bloggen om ting som skjer utenfor Norges grenser, men i blant gjør jeg unntak – spesielt når det gjelder ting som er relevant for muslimer i Norge.

Det skal jeg gjøre denne gangen. I dag ble jeg nemlig oppmerksom på den tyrkiske forfatteren Harun Yahya, som blir lest av en del unge muslimer i Norge. Jeg har vært borti ham før og sett ham referert til, men ikke satt meg videre inn i hvem han er.  Yahya – som egentlig heter Adnan Oktar – har de siste årene profilert seg på å argumentere mot evolusjonen og for kreasjonisme. Det har gitt ham støtte fra flere religiøse miljøer, både kristne og jødiske.

I tillegg har han vært klar på at terrorisme er mot islam.

——-

Det er selvfølgelig flott at Yahya argumenterer mot terrorisme. Når det gjelder kreasjonisme er jeg kritisk til det og synes helt ærlig at det er noe tull – men i et demokratisk samfunn må vi få lov til å tro på det vi vil. (og kreasjonisme truer ikke Norge på noen som helst måte – tross alt er det 1 av 10 nordmenn som ikke tror på evolusjonen i det hele tatt, og bare 59 prosent av oss har full tiltro til evolusjonsteorien).

Langt mer alvorlig er at han er tilhenger av en konspirasjonsteori om frimurerne (se forøvrig denne bloggposten om konspirasjonstenkning blant enkelte muslimer). I begynnelsen av karrieren var han også uttalt antisemitt, men det sluttet han med i løpet av 90-tallet – nå er han tvert i mot opptatt av dialog med andre religioner, og ser på darwinismen og ateismen som den store felles fienden.

——–

Etter litt googling fant jeg imidlertid ut at Yahya ikke er den mange av hans tilhengere nok tror at han er. Magasinet New Humanist sendte en journalist til Istanbul over flere måneder, for å prate med folk som hadde vært borti Yahya fra starten. Det de fant ut er ganske enkelt sjokkerende.

Yahyas tidligere tilhengere forteller om en leder som på 80-tallet skapte en tett gruppe han hadde total kontroll over – en kult.  I den laget han sin helt egen form for islam. Blant annet mente han da at tradisjonene etter profeten Muhammed ikke gjaldt, og innskrenket for eksempel antallet obligatoriske bønner til tre.  I tillegg mente han at han hadde rett til å ha sex med alle kvinnene i gruppa.

Utover 90-tallet begynte han å bli involvert i politikk og næringsliv. Et pressmiddel han brukte var å tvinge jenter til å tilby sex til mektige menn, noe som ble filmet – og deretter brukt som pressmiddel mot de som deltok.

Sent på 90-tallet og på 2000-tallet skapte han et «snilt» offentlig bilde av seg selv, der han fordømte terrorisme og var for dialog med andre religioner. Men hele tiden skal han ha beholdt den sterke kontrollen over gruppa han hadde rundt seg (blant annet måtte alle gå med nesten like klær).

Inntrykket journalisten har er at han er en umoralsk opportunist som gjerne forandrer på meningene sine, og som primært er drevet av et ønske om makt.

——-

Noen vil kanskje være skeptiske til fremstillingen i denne artikkelen fordi den delvis er basert på anonyme kilder. Men ikke alt. Yahya er nå dømt i en tyrkisk rettssal, blant annet for dette med å ha tvunget jenter til å ha sex med mektige menn – noe de to tyrkiske fotomodellene Tugce Doras og Seckin Piriler har vitnet om at skjedde med dem.

Og mens Yahya på 90-tallet hadde innflytelse hos det islamistiske Refah-partiet som da var i regjering, har dagens moderate islamske regjeringsparti AKP holdt avstand til ham.

——-

Hvorfor er ikke disse tingene mer kjent blant Yahyas tilhengere i Vesten? Jeg tror en del av forklaringen er at at «Harun Yahya» ikke er hans egentlige navn, men bare et pseudonym han bruker når han skriver bøker. Skandalene rundt ham har skjedd under hans egentlige navn, Adnan Oktar. Det kan ha ført til at disse skandalene ikke har blitt forbundet med forfatteren Harun Yahya.

Men når man vet alt dette: Kan man fortsatt hevde at Yahya er et godt islamsk forbilde?

– Jødene står bak Rihanna (om konspirasjoner)

Og DA var jeg tilbake fra ferie og vekker bloggen til live etter sommer-dvalen:)

Skal skrive om et tema jeg har tenkt på en stund, men ikke fått skrevet så mye om: Konspirasjonsteoriene som finnes blant en del muslimer.

Det var nemlig noe jeg oppdaget ganske raskt da jeg begynte å henge i muslimske miljøer. Det fantes mange teorier om store konspirasjoner, om at «jødene» eller sionistene eller frimurerne hadde hemmelige planer om å styre verden eller skade muslimene.

———-

En av de første konspirasjonsteoriene jeg møtte var denne: Pop-fenomenet Rihanna var ikke bare en artist som laget kommersiell musikk. Hun var del av et stort komplott som hadde som formål å svekke muslimer ved å inngi dem syndige tanker.

– Du vet at det er jødene som står bak Rihanna? Det er sant. Jødene har fått henne til å kle av seg sånn at muslimske gutter skal begynne å tenke stygge tanker, og da blir vi dårlige muslimer som ikke klarer å forsvare islam, sa en ung gutt jeg pratet med.

Den gangen ble jeg veldig overrasket over å høre dette, og jeg tror jeg stirret vantro på han som sa det til meg. Rihanna? Skulle hun være et produkt av en jødisk konspirasjon som er spesialdesignet for å svekke akkurat muslimer?

Gutten må ha merket at jeg ikke var helt med på notene, så han skyndte seg å legge til:

– Sionistene. Jeg mente sionistene. Det finnes gode jøder også, og de står ikke bak dette. Det er sionistene som vil svekke oss.

———-

Lenge var det et mysterium for meg hvor denne forestillingen kom fra. Jeg tvilte på at det var guttens foreldre som hadde lært ham dette, ettersom de høyst sannsynlig ikke hadde hørt om Rihanna en gang.

Men i vår skjønte jeg det. Jeg oppdaget da at en stor internett-hit blant en del unge muslimer har vært serien The Arrivals, en rekke på ca. 40 videosnutter som blant annet ligger på youtube. Videoene ble laget i USA, men har blitt tekstet til norsk og slik fått stor utbredelse her også. Budskapet er enkelt: Vi lever i endetiden, og muslimer er offer for en stor konspirasjon. Det er ikke 100 prosent klart  hvem som står bak konspirasjonen. I blant er det frimurerne, i blant er det «Illuminati», i blant er «jødene», i blant «sionistene», i blant «ashkenazi-jødene» (altså jøder av europeisk herkomst).

Og: I en av episodene viser man sensuelle bilder av blant annet Rihanna, og hevder at hun og andre popstjerner er skapt av den jødiske underholdningsindustrien for å hindre muslimer i å forstå hva som egentlig foregår.

———-

Og dersom noen lesere har sett disse videoene og tenker at det kanskje kan være noe i dem, så sier jeg det nå, høyt og tydelig og klart: Nei. Dette er det rene, skjære sprøyt. Det er et tullball uten like, som ikke har noen rot i virkeligheten.

(altså: det er prinsipielt mulig at vi lever i endetiden og at anti-krist (dajjal hos muslimene) snart dukker opp, det er et spørsmål om tro som ikke kan bevises eller motbevises. men det er ikke sant at jøder eller frimurere står bak noen enorm verdenskonspirasjon for å svekke muslimene. det er ikke et spørsmål om tro men om hva som er fakta)

———–

Det er selvfølgelig ikke bare muslimer som går rundt med konspiratoriske forestillinger. En god introduksjon til konspirasjonstenkningen står her, skrevet at Didrik Søderlind. Og en god artikkel om konspirasjons-miljøet i dagens Norge står her, skrevet av John Færseth.

Også muslimer blir i blant formål for konspirasjonsteorier. I den anti-islamske offentligheten på nettet er det mange som de siste årene har skrevet om Eurabia. Mange har trodd at europeiske og arabiske ledere har inngått en hemmelig avtale om at Europa sakte skal islamiseres eller arabiseres, i bytte mot olje til Europa fra arabiske land. Denne konspirasjonsteorien er selvfølgelig like tullete som å tro at jødene står bak Rihanna. Og mange tror at muslimer konsekvent bedriver noe som kalles taqiyya og lyver overfor alle ikke-muslimer.

Dette betyr ikke at det aldri finnes små konspirasjoner: Politikere kan gjøre hemmelige avtaler de ikke forteller befolkningen om. Statsledere sier sjelden akkurat det samme til TV-kameraet som de skriver i dagboka. Det er ikke tullete å tro at oljen spilte en rolle da USA invaderte Irak selv om Bush sa noe annet, eller å tro at hovedgrunnen til at Norge er i Afghanistan er forholdet vårt til USA og ikke et stort engasjement for de afghanske kvinnene.

Men å tro slike ting er noe annet enn å tro at «jødene», «muslimene» eller «frimurerne» har hemmelige planer om å styre hele verden.

———-

Spørsmål til leserne: Hvorfor tror dere slike teorier dukker opp?