Gode lesere,
dette er bare en formell beskjed om noe de fleste av dere som fortsatt er innom bloggen nok har merket for lengst: Jeg har ikke tid til å oppdatere denne bloggen for tiden, så den er nå offisielt inaktiv. Derfor stenger jeg også kommentarfeltet. Det kan imidlertid være at jeg vil begynne å blogge aktivt igjen om noen måneder – i så fall gir jeg beskjed om det på sosiale meder osv.
Inntil videre, god høst til alle og enhver.
Civita bygger opp under forestillingen om “muslimer” som en særegen gruppe.
Denne uka lanserte Civita ved Morten Kinander et notat om synet på rettsstaten i den norske befolkningen, der man sammenligner holdningene hos muslimer og hos andre. Notatet er basert på en ennå upublisert undersøkelse av TNS Gallup fra 2009, som ble gjort som en del av et forskningsprosjekt ved universitetet i Oslo. Kjapp oppsummering: Både muslimer og ikke-muslimer synes i det store og hele at lovene i Norge er rettferdige. Både muslimer og ikke-muslimer mener at lovene skal være basert på generelle moralske verdier, og det som “folk flest i Norge mener er riktig eller galt”. Dette bekrefter det man vet fra mange andre undersøkelser, at muslimer i Vesten generelt støtter opp om lovverket og samfunnet de lever i. Samtidig var nær halvparten av muslimene i undersøkelsen villige til å motsette seg en lov dersom de religiøse lederne deres anbefalte det. Dette er dog relativt hypotetisk så lenge muslimske ledere stadig vekk understreker at muslimer i Vesten må følge loven i landet de bor i.
—–
Alt dette er greit å vite. Hva er da problemet? Dette: Ved å legge frem datamaterialet på denne måten – der de eneste to gruppene man skiller mellom er “muslimer” og “den generelle befolkningen” – bidrar Civita og Kinander til å bygge opp under forestillingen om at muslimer er en særegen gruppe, med visse felles egenskaper. Denne forestillingen ble av Edward Said kalt “Homo Islamicus”: Muslimer blir forstått som en distinkt gruppe mennesker, hvis oppførsel primært lar seg forklare ut fra islamsk lære. Men dette stemmer ikke. Mye forskning på innvandring og minoritetsgrupper i Vesten har vist at de faktorene som forklarer mest av innvandreres gjøren og laden er etnisk bakgrunn, utdanning og botid – ikke religiøs tilhørighet. En muslim og en kristen fra Senegal har for eksempel mer til felles enn en muslim fra Senegal og en muslim fra Palestina, sånn statistisk sett.
Nå er nok Kinander og Civita godt klar over dette, og vanligvis er Civita blant aktørene som prøver å nyansere bildet av innvandrere. Men denne gangen bidrar de til å opprettholde forestillingen om Homo Islamicus: De deler ikke respondentene inn etter etnisk tilhørighet, de skriver ikke om holdningene til rettsstaten hos ikke-muslimske minoriteter, og de skriver ikke om variasjoner i holdninger hos den generelle befolkningen. Det er muslimer – og så er det oss andre. Så skal det sies at Civita ikke er alene om dette. For noen år siden startet jeg på et feltarbeid i norske moskéer, som munnet ut i en masteroppgave om politisk ideologi hos religiøse muslimske ledere i Norge. Jeg begynte også å blogge om det jeg fant. Navnet på bloggen? “Muslimprosjektet”. Grunnen var at jeg da, i den tidlige fasen der jeg ennå ikke hadde blitt kjent med særlig mange folk som kalte seg muslimer, også gikk rundt med en forestilling om at “muslimer” var en egen gruppe mennesker som jeg skulle bli kjent med. Men jeg møtte ingen slik gruppe. Derimot møtte jeg sekulære iranere som såvidt kalte seg muslimer, jeg møtte kulturmuslimske bosniaker, jeg møtte dypt religiøse somaliere, jeg møtte hverdagsreligiøse pakistanere. Etter hvert føltes navnet på bloggen mer og mer malplassert.
—–
Nå er det på tide å gå videre. Forskningsdesignet i undersøkelsen Civita referer til, der det ser ut som man bare skiller mellom “muslimer” og andre, kunne man til nøds komme unna med på 2000-tallet, islamkritikkens tiår, da problemfokusert forskning på “muslimer” utviklet seg til en semi-akademisk industri i Europa. Nå er det 2013. Det er på tide å ta innover seg at muslimer ikke bare er muslimer.
(trykket som kommentar på side 2 i Klassekampen i dag, 13.06.13)
…sa en ung homofil mann til meg for litt siden.
Han var norsk-pakistansk muslim, og hadde vokst opp i et religiøst hjem. Gjennom hele oppveksten hadde han verv i moskéen familien gikk i. Han var med i ungdomsarbeid, arrangerte ting, møtte folk utenfor moskéen… men hele tiden bar han på en hemmelighet. Han visste siden han var 12-13 år gammel at han ikke var tiltrukket av jenter. Tvert i mot. Han forelsket seg i gutter, og var seksuelt tiltrukket av gutter. Men han sa det ikke til noen. Hele tiden tenkte han at det ville gå over: Bare han ba nok og var from nok og kanskje giftet seg med en jente, så ville han til slutt forandre seg og bli tiltrukket av jenter i stedet for gutter.
Men slik gikk det ikke.
En dag i 20-årene klarte han ikke mer, og sluttet å gå i moskéen.
Så fikk han en kjæreste (en etnisk norsk mann).
Så sa han det til familien.
Så flyttet han ut fra barndomshjemmet, og begynte å bygge opp livet på nytt.
Da jeg snakket med ham fortalte han at det aller verste med å vokse opp som homofil i moskéen han gikk i var at homofili var et ikke-tema. Man lot som det ikke fantes.
– Det hadde vært mye bedre hvis de hadde diskutert det åpent. Sagt hva det var, og heller sagt at at det var galt. Men i stedet var det en total stillhet rundt det. Hvis noen nevnte det bare flirte folk, og sa ikke noe mer. Jeg følte meg usynlig. Følte at det jeg bar på bare skulle skyves under teppet.
***
To menn fra muslimsk historie som skal ha vært elskere: Sultan Mahmud og hans slave Ayaz (http://www.gay-art-history.org/gay-blog/2010/11/mahmud-of-ghazni-and-ayaz/)
Grunnen til at jeg skriver om dette nå er at jeg for tiden jobber med et forskningsprosjekt på Fafo – den travle dagjobben min som gjør at jeg ikke får blogget noe særlig – om seksuelle minoriteter i en del innvandrergrupper. I utgangspunktet handler det ikke primært om islam eller muslimer, men vi kommer selvfølgelig i kontakt med en del muslimer gjennom arbeidet. Blant annet ble jeg kjent med denne mannen. Historiene vi har hørt varierer fra det groteske og dramatiske, om folk som må leve i skjul for ikke å bli drept, til historier som inneholder problemer og utfordringer – men som likevel får en fredelig og grei utgang. Denne mannen var i den siste kategorien.
– Jeg var aldri redd for at det skulle skje meg noe. Jeg vet at familien min aldri ville benyttet seg av vold. Det var jeg 100% sikker på.
Etter at han fortalte det ble foreldrene lei seg, og sa at de mente det var galt å leve det ut. Faren mente at det var en sykdom, og at han kunne kurere det. Men de prøvde ikke å tvinge ham til å velge annerledes. Han flyttet ut, og fortalte etter hvert at han hadde fått seg en kjæreste. Nå drar han hjem med jevne mellomrom og besøker familien, men de snakker om alt mulig annet enn homofili.
Også tidligere har jeg skrevet om islamsk teologi og homofili. Dette er nemlig et av områdene der det genuint er gnisninger i det flerkulturelle Norge. Antakelig er det i synet på homofili (og generell seksuell frihet) at det i dag er størst statistisk forskjell på majoritetsbefolkningen i Norge og en del innvandrergrupper. I den norske majoritetsbefolkningen har det egentlig skjedd en revolusjon de siste 30 årene, der det plutselig har blitt en viss sosial aksept for homofili og for å være seksuelt «annerledes». Det historiske minnet vårt er ofte kort: Vi skal ikke lenger tilbake enn 1972 før vi finner at homofili i Norge var forbudt ved lov. En del innvandrere i Norge, og egentlig de fleste landene i verden, tenker om homofili omtrent slik folk flest i Norge gjorde for 20-30-40 år siden.
***
Selv kommer jeg fra en konservativ kristen familie, så jeg har nok større forståelse enn mange andre i Norge for hvordan det er å være konservativ religiøs og å mene at homofili er galt. Hva gjør man hvis man mener noe høyt og hellig, som at homofili er galt? Hvis man mener at noe er sant er det ikke enkelt å bare sette det “på vent”, å late som man ikke mener det. Men dersom man forsøker å hindre folk i å velge selv, ved fysisk eller psykiske trusler, bryter man med normer som har blitt sentrale i det moderne Norge, nemlig respekt for andre menneskers frie valg. Og de normene er jeg personlig sterk tilhenger av, ettersom livet kan bli svært vanskelig for mennesker som opplever å ikke få lov til å velge selv. Utfordringen for konservative religiøse, tror jeg, er å leve med denne spenningen – å fortsette å tro at det de mener er sant, men å akseptere og romme at folk kan velge annerledes.
Og faktisk finnes det mye å hente her i tradisjonen til en del muslimske samfunn. I motsetning til hva mange tror har det tradisjonelt vært større aksept sosial for sex mellom menn i Midtøsten og Pakistan enn i de kristne landene i Vest-Europa, noe det blant annet står om i denne boka. Dette skyldtes nok delvis den strenge segregeringen mellom kjønnene – blant annet er det flere forskere som mener at lesbiske forhold mellom kvinner er på fremmarsj i Saudi-Arabia, nettopp fordi menn og kvinner lever så adskilt. Hvis noen tviler på dette trenger man ikke gå lenger enn å lese den fantastiske arabiske eventyrsamlingen Tusen og en natt. Da jeg leste den fulle versjonen som 12-åring ble jeg forundret over at det stadig sto om erotiske forhold mellom menn, blant annet dette eventyret. Dette hadde jeg aldri støtt på i de norske folkeeventyrene jeg hadde lest! En eventyrsamling er selvfølgelig ikke det samme som historieskriving – men likevel hadde man neppe skrevet så mye om forhold mellom menn dersom det var noe som ikke fant sted i middelalderens arabiske samfunn.
***
Men tilbake til Norge. I en del moské-miljøer her i landet handler første skritt om å anerkjenne problematikken homofile muslimer sliter med, tror jeg. Det var denne mannen jeg snakket med etterlyste: Rett og slett at man tok det på alvor. Man trenger ikke si at at det er riktig å leve ut sin homofile legning. Men man må prate om det, og akseptere at homofili finnes, og at det er noe som også gjelder muslimer. Og man må akseptere at alle har rett til å gjøre sine egne valg.
Og et siste poeng: Dersom noen av dere som leser dette selv opplever denne problematikken – å ha innvandrerbakgrunn eller å være muslim, og å være tiltrukket av samme kjønn – så er dere veldig velkomne til å fylle ut en online-undersøkelse vi har som en del av prosjektet. Dette er ikke en tradisjonell spørreundersøkelse med mange ulike spørsmål med ulike svaralternativ – vi ønsker rett og slett å få høre folks personlige historier. Så de som ønsker å fortelle om hvordan de opplever disse tingene må veldig gjerne fylle ut undersøkelsen vår 🙂
Link her: http://www.fafo.no/pro/innvandrer-lhbt.html
(og altså, man er med i trekningen av en iPad mini også. Just sayin!). Eller dere kan fortelle historiene deres i kommentarfeltet. Det er like interessant.
***
Men mannen jeg snakket med, hvordan ønsket han å leve livet sitt? Hvordan ville han bli møtt? På slutten av intervjuet spurte jeg om det. For ham virket det ikke som det var så komplisert.
– Jeg vil bare være en vanlig person. Jeg vil bare leve livet mitt. Og så har det seg sånn at jeg elsker menn i stedet for kvinner. Jeg vil ikke at det skal være noen big deal.
Som jeg skrev tidligere i dag hadde jeg i går en kronikk på trykk på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no (følg linkene for å lese). I den kronikken skriver jeg at man må skille mellom å være islamkritisk og å være antimuslimsk eller å drive med muslimhat. Og jeg hevder at en del av de som har blitt omtalt som «islamkritiske» i norske medier – Arne Tumyr fra Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), tidligere leder i Norwegian Defense League Ronny Alte og den danske journalisten Lars Hedegaard – heller bør omtales som antimuslimske. Denne kronikken har blitt spredd av ualminnelig mange på facebook og twitter, noe jeg slett ikke hadde venta. Det har også kommet et par kritiske innspill (i tillegg til heftig debatt under kronikken hos aftenposten.no). Jeg bruker derfor anledningen her til å gjøre det enda tydeligere hva jeg mener, i respons til kritikerne. For de som ikke har lest kronikken anbefaler jeg å gjøre det først, eller blir det vanskelig å forstå de følgende avsnittene.
——
Først ute med å kritisere var Hans Rustad på document.no. Rustad bruker en del plass på å skrive om hva han antar er mine egentlige motiver osv, og påstår blant annet at det «ikke står til troende» at jeg tar avstand fra attentattet på Lars Hedegaard, at jeg er en del av «trusselkulturen mot Hedegaard», og gjør oppmerksom på at han personlig opplevde kvalme i skrivende stund. Vel vel;) De tingene ser jeg ingen grunn til å kommentere – jeg anser det som en selvfølge at ethvert sivilisert menneske tar avstand fra drapsforsøket på Hedegaard, helt uavhengig av hva man mener om meningene hans.
Det som finnes av substans i innlegget til Rustad handler om hvilket selskap man kan eller bør plassere Hedegaard i. Inngangen til kronikken min var et tankeeksperiment der jeg spør om man ville kalt nynazisten Tore Tvedt «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Svaret på det er jo nei – alle skjønner at det Tvedt driver med er hat og hets, ikke «kritikk», og at det er en forskjell her. Noen, deriblant Rustad, har tolket dette som at jeg mener at Hedegaard «egentlig ikke er forskjellig fra en rabiat nazist». Svaret på dette er enkelt og greit at det mener jeg ikke. Det er stor forskjell på Lars Hedegaard og Tore Tvedt. Tvedt har tatt til orde for diverse ufyselige tiltak, blant annet å «renske ut jøder». Det har Hedegaard aldri gjort. De er ikke to alen av samme stykke. Når jeg brukte eksempelet med Tvedt som inngang til artikkelen var det ikke for å slå Hedegaard i hartkorn med Tvedt, men for å få fram et enkelt poeng: At det er forskjell på kritikk og hets. Når man bruker Tvedt som eksempel skjønner alle det: Alle vet at det han driver med er hets, og at virksomheten hans ikke bør betegnes som «kritikk». Poenget var å få fram at kritikk er noe annet enn hets, enkelt og greit. Jeg skjønner at dette gir rom for misforståelser, men for å gjøre det klart: Nei, Hedegaard og Tvedt er ikke i samme kategori i det hele tatt.
Det jeg derimot ikke har noe problem å si, klart og tydelig, er at Hedegaard har bidratt til å spre hat mot muslimer som gruppe. For det har han gjort. Videre mener Rustad at det er «frekt» å si dette etter at han nettopp har blitt forsøkt drept. Det er jeg ikke enig i. For å ta et annet eksempel: Nå er det en viss sjanse for at Arfan Bhatti har blitt drept eller bortført av Pakistans beryktede etterretning ISI i Pakistan. Skal man av den grunn omtale meningene hans på en annen måte? Nei, det vil jeg tro Rustad mener man ikke skal gjøre. Det man har en moralsk plikt til er å ta avstand fra drapsforsøk eller tortur/bortføringer, uansett hvem det går ut over. Men meningene folk har kan man holde dem til ansvar for.
——
Mer substans er det i kritikken Mohamed Abidshazan kommer med i en tekst på verdidebatt. Nå skal det sies at Mohamed er en personlig venn av meg fra langt tilbake, og han er dessuten et av de mest intelligente menneskene jeg vet om. Likevel har vi de siste årene begynt å se svært forskjellig på debatten om islam/flerkultur/muslimer i Europa. Grunnleggende tror jeg forskjellen mellom oss kan illustreres på denne måten: Mohamed mener at at folk som Tariq Ramadan, som nærmer seg den islamske tradisjonen med mer eller mindre forsiktig reform, er en del av problemet og ikke en del av løsningen. Jeg mener derimot at folk med meningene til Ramadan uten problem kan være med på å bygge velfungerende og pluralistiske samfunn i Europa (selv om jeg også er uenig i en del ting hos Ramadan). Man kan ha Ramadan og meningsfellene hans med på laget, på en måte, samtidig som man kan diskutere tingene man er uenige om. Mens Mohamed mener, hvis jeg har forstått ham rett, at det eneste som duger er et mye sterkere og mer absolutt brudd med de ikke-liberale og ikke-demokratiske delene av den islamske tradisjonen.
Det som ser ut til å ha falt Abdishazan spesielt tung for brystet er det samme som Rustad reagerte på: At Hedegaard blir nevnt i samme åndedrag som Tore Tvedt. Dessuten synes han timingen er dårlig: Burde jeg ikke nå brukt tid og spalteplass på å forsvare ytringsfriheten, heller enn å kritisere begrepsbruk? Joda, det kunne jeg sikkert gjort. Men grunnen til at at jeg skrev denne kronikken nå var at det skjedde en endring eller glidning i begrepsbruken i norske medier etter drapsforsøket på Hedegaard, der «islamkritiker» plutselig ble brukt om folk som bør kalles noe helt annet. Dette er det grunn til å påpeke – og dette kan man påpeke samtidig som man tar sterkt avstand fra drapsforsøket på Hedegaard og fra alle angrep på ytringsfriheten. Det går an å ha to tanker i hodet på en gang!
Når det gjelder dette med å plassere Hedegaard i samme bås som Tore Tvedt, så skrev jeg om det over: Nei, de er ikke i samme bås. Poenget var å få fram det enkle poenget at kritikk ikke er det samme som hat eller hets. Tilfellet Tore Tvedt gjør dette veldig tydelig og enkelt å forstå. Det betyr ikke at verken Tumyr eller Hedegaard bør regnes som nynazister.
——
Til slutt, om begrepsbruk. Hva mener jeg egentlig at Hedegaard og Tumyr m.fl. skal kalles? Rustad misforstår i sitt innlegg fullstendig hva jeg har skrevet, og tror at jeg vil erstatte «islamkritiker» med ordet «islamhater». Nei, det vil jeg ikke. Et sentralt poeng i kronikken min var at det for mange antimuslimske debattanter ikke er religionen islam det dreier seg om. Det dreier seg om skepsis mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Derfor mener jeg at man skal slutte å bruke ordet islamkritikk eller islamhat, og heller bruke begrepene muslimhat eller antimuslimsk. Selv er jeg derfor heller ikke så glad i begrepet islamofobi. Tilsvarende begreper har man når det gjelder hat eller hets mot jøder. «Antisemittisme» er det vanlige begrepet. I blant brukes også begrepet «jødehat» – det var tittelen på en flott norsk bok om antisemittisme som kom for noen år siden, og som jeg anbefaler alle som har tid å lese. Også når det gjelder jødehatet eller antisemittismen handler det ofte ikke om motstand mot jødedom som religion, men om motstand mot jøder som en kollektiv gruppe mennesker. Dersom man primært er kritisk til jødedommen som religion, bruker man ofte begrepet anti-judaisme om det. For å oppsummere: For noen debattanter dreier det seg ikke om islam, men om muslimer. Da bør man også bruke ord som reflekterer det.
Og når det gjelder dette med hat: Dersom det er noe jeg gjerne skulle forandret på i kronikken min nå i ettertid så er det at det er et par formuleringer der som kan tolkes som at noen ER hatere, muslimhatere osv. Men hva som ligger til grunn for menneskers handlinger eller meninger er noe jeg strengt tatt ikke har noe med eller vet noe om. Jeg vil si det slik: Man kan spre hat. Man kan si ting som bør kalles hat. Det har Hedegaard og Tumyr gjort. Men det betyr ikke at man ER en hater. Heller ikke Hedegaard. Svært få mennesker opplever selv at de går rundt og hater folk, dessuten, så det er nok en grunn til å være forsiktig med å slenge om seg med slike begreper. Det finnes muslimhat, det finnes jødehat og det finnes homohat, men man skal likevel være forsiktig med å si at konkrete individer er «hatere».
——
Begrepet jeg ønsker å se mer av er dette: ANTIMUSLIMSK. Enkelt og greit. Hedegaard er en antimuslimsk debattant. Tumyr og SIAN er antimuslimske. NDL likeså. Det går helt fint an å være kritisk til islam som religion, og å kritisere ulike aspekter ved islam, uten å være antimuslimsk. Ganske mange mennesker får det til – men så er det andre som roter og begynner å blande kortene. Og når man går over fra å være islamkritisk til å være antimuslimsk er det på tide å si fra.
Og slik jeg skrev i kronikken: Jeg ønsker på ingen måte å sensurere eller stenge ned kritikk av islam som religion. Religionskritikk er en helt sentral del av liberale og demokratiske samfunn. Selv er jeg dialogorientert og myk av legning (denne kronikken er blant det hardere jeg har skrevet, tror jeg), og kommer sjelden med den hardeste kritikken (jeg pleier nok pakke det litt mer inn). Men jeg synes det er bra at det er andre som kritiserer. Og det skal også sies – i de periodene der denne bloggen har vært i aktiv bruk som debattfora har det vært svært høyt under taket for kritikk og ramsalte formuleringer og motforestillinger – mer enn mange andre steder, tror jeg.
Da håper jeg at jeg har gjort det tydeligere hva jeg mener. Jeg skal prøve å ta fri fra internett et par dager og kommer neppe til å delta i lange debatter i kommentarfeltet, men synes bare det er gøy dersom folk kommer med tilbakemeldinger og ris eller ros.
Fortsatt god helg!
——
OPPDATERING 18.02: Jeg har de siste dagene forsøkt å sette meg enda grundigere inn i virksomheten til Lars Hedegaard, ettersom dette skapte så mye debatt. Og jeg lurer på om jeg var for «snill» med ham i dette innlegget. Nei, han er ikke nazist, men han er en ekstremist. Den danske bloggen/nettavisen P77 skrev i 2010 om et foredrag som Lars Hedegaard holdt i Toronto. Der uttalte han blant annet dette, i P77 sin danske gjengivelse:
«Vi lever nu i The New World Order».
«Vi er i krig med islam».
«Det her er total krig indtil en af parterne vinder eller overgiver sig».
«Vi skal have ret til at bevæbne os».
«Politikere som modarbejder os skal fjernes fra deres embede med magt».
«Dem som har været med til at sætte os i den situation skal straffes økonomisk og med fængsel».
Videre avslørte P77 at Hedegaard og Trykkefrihetsselskabet har samarbeidet med Jewish Defense League, som FBI har omtalt som en høyreekstrem terrororganisasjon. Dersom det var noen tvil før, er det ikke det nå i lys av disse opplysningene: Det Lars Hedegaard står for befinner seg langt, langt utenfor enhver legitim politisk samtale. Å gi ham støtte er faktisk å beflekke seg selv. Så sterkt vil jeg si det. Men igjen, noe helt annet er man plikter å avstand fra drapsforsøket på ham. Ingenting av det han har sagt eller gjort kan forsvare at noen forsøkte å ta hans liv.
OPPDATERING 2:
Videoene P77 henviste til er ikke lenger på youtube. Men det finnes noe Hedegaard hevder er et transcript på nettet, som finnes her. Ut fra konteksten kommer det fram at P77 gjør Hedegaard enda mer ekstrem enn det han her: Han snakker for eksempel ikke mye om «New World Order», det er bare et uttrykk han bruker på et sted i teksten. Og han tar ikke til orde for bevæpning og straffing av politikere i dag – han tar til orde for en lovendring som skal gjøre dette mulig, både borgervern og straffing av politikere som innskrenker slike friheter. Det som kommer tydelig fram er dog at han mener man er i «evig krig» til enten islam eller Vesten vinner. Konklusjonen min er at det han sier er innenfor ytringsfriheten, men at det likevel er såpass drøyt at han ikke bør anses som en naturlig alliansepartner av respektable islam- og innvandringskritikere.
(jeg syntes det var mer redelig å legge til en oppdatering til oppdateringen, heller enn å redigere det jeg skrev i sted)
Gode lesere! Først, jeg vet at det har blitt en gjenganger at jeg sier det i de siste innleggene, men dog… lenge siden jeg har skrevet her. Grunnen er at jeg rett og slett at jeg for tiden får betalt får å gjøre noe helt annet enn å blogge, og da blir det ikke mye tid til overs. Dessuten gjør jeg ikke aktivt feltarbeid i muslimske miljøer for tiden, og da har jeg heller ikke så mye ferskt materiale å skrive om. Men jeg vurderer å gjøre om konseptet på denne bloggen, og gjøre det til en mer generell kommentar- og forskningsformidlings-blogg om muslimer i Norge og Europa, slik at jeg kan ha nye ting å skrive om… og i så fall kan det bli flere oppdateringer. Kommer tilbake med mer.
Uansett: Noen av dere har kanskje fått med seg at jeg i går hadde en kronikk på trykk om forskjellen på islamkritikk og muslimhat på det nystartede nettstedet Radikal portal, som også ble trykket hos aftenposten.no. Det har allerede kommet noen kritiske svar på kronikken min. Senere i dag legger jeg ut en ny tekst der jeg svarer på kritikken og klargjør ytterligere hva jeg mener. Her er kronikken så lenge:
——
Noen «islamkritikere» bør omtales som det de er: Antimuslimske ekstremister.
Les tittelen på denne saken én gang til. Tore Tvedt, afrikaner-kritiker. Klinger den godt? Jeg vil tippe at 90 prosent av dem som leser dette, i det minste de som vet hvem Tore Tvedt er, vil tenke noe med dette uttrykket føles rart. Korte fakta: Tore Tvedt grunnla på 90-tallet den nynazistiske organisasjonen Vigrid. Han ble kjent for grove rasistiske utsagn mot jøder og afrikanere, og sa blant annet at jøder er «parasitter som skal renskes ut».
Så vidt jeg vet har Tvedt aldri blitt omtalt i mediene som «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker». Selvfølgelig, Tvedt er unektelig kritisk til både jøder og afrikanere. Likevel har han ikke blitt omtalt som «jøde-kritiker». Normalt blir han omtalt som antisemitt, nynazist eller rasist. Grunnen til det er at det Tvedt driver med ikke er det man normalt betegner som «kritikk». Det han driver med dreier seg enkelt og greit om hat. Men når det gjelder en annen gruppe mennesker ser det ut til å gjelde andre regler. Driver man med muslimhat kan man gjerne bli betegnet som «islamkritiker».
Islam-kritikere på tokt
Det siste eksempelet på dette så vi for noen dager siden, da en 27 år gammel mann ble siktet for bombetrusler mot Stortinget. Denne fyren har vært aktiv i de antimuslimske organisasjonene Norwegian Defence League (NDL) og Stop Islamisation of Europe (SIOE), og har blitt omtalt som «ekstremt rasistisk» av folk som kjenner ham. Likevel valgte VG Nett å presentere ham slik:«Islam-kritiker arrestert etter bombetrussel».
Lars Hedegaard, dansk journalist: Mener at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.
Det samme så vi forrige uke, etter at den danske journalisten Lars Hedegaard ble utsatt for et drapsforsøk. I etterkant ble Hedegaard relativt unisont omtalt som «islam-kritiker» i norske medier. Men bør Hedegaards virksomhet virkelig omtales som «islam-kritikk»? I 2009 ble han stilt for retten i Danmark for rasistiske uttalelser, etter at han hadde sagt dette om muslimske menn sånn generelt: «De voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far». Videre sa han at muslimer ikke får dårlig samvittighet når de lyver.
Hedegaard ble dømt for dette i den danske Landsretten, men senere frifunnet i Høyesterett, ettersom han påstod at han ikke hadde ment dette som en offentlig ytring. Likevel har ingen trukket i tvil at Hedegaard har sagt dette. Er dette «islamkritisk»? Nei, det er det ikke. Det er ingenting her som handler om kritikk av islam som religion. Derimot er det antimuslimsk: Det dreier seg om antipati og hat mot muslimer som en kollektiv gruppe mennesker. Og for å slå fast det opplagte: Selvfølgelig gjør ikke muslimhatet til Hedegaard at drapsforsøket mot ham blir noe mindre avskyelig.
Etter drapsforsøket mot Hedegaard var det plutselig flere som også ble omtalt som «islam-kritikere». Ronny Alte, tidligere ledere av den antimuslimske organisasjonen Norwegian Defense League, ble i en sak fra NTB omtalt som «islamkritiker». Det samme gjaldt Arne Tumyr, leder i den antimuslimske organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): «Tumyr er en av de mest profilerte islamkritikerne i Norge», skrev NTB. Men er det islam som religion Alte og Tumyr er mot, eller er det muslimer som en gruppe mennesker de er skeptiske til? Svaret er det siste.
Arne Tumyr, leder av Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN): Mener at Hadia Tajik ikke kan være statsråd så lenge hun er «tilhenger av Muhammed»
I en artikkel om kulturminister Hadia Tajik, som har markert seg som en sterk prinsipiell forsvarer av ytringsfrihet og demokrati, skrev for eksempel Tumyr dette: «utnevnelsen av en av Muhammeds tilhengere er på kollisjonskurs med våre grunnleggende verdier». Da hadde han allerede kommet med falske anklager om at Tajik hadde Osama bin Laden som forbilde. Det hjelper altså ikke Tajik at hun er for religionskritikk, demokrati og ytringsfrihet, eller at hun til og med har en ikke-muslimsk og etnisk norsk kjæreste – så lenge hun er «en av Muhammeds tilhengere» er hun i følge Tumyr ikke skikket til å være statsråd. Hvis noen skulle være i tvil: Dette er ikke «islamkritikk». Det er muslimhat.
Ekte islamkritikk
Så vil noen kanskje spørre: Er dette viktig? Er det ikke bare flisespikkeri hvilke begreper vi bruker? Nei, det er det ikke. Når muslimhat eller antimuslimske holdninger omtales som «islamkritikk», får man det nemlig til å virke som muslimhatet handler om en rasjonell og mer eller mindre rimelig kritisk holdning til islam. Men slik er det ikke: Samfunnsvitenskapelig forskning fra Europa har blant annet vist atantimuslimske holdninger i stor grad henger sammen med andre typer fordommer. Det vil si at mange av dem som er skeptiske til muslimer også er skeptiske til andre minoriteter, slik som jøder og homofile. Muslimhatet handler ofte om helt andre ting enn skepsis til islam som religion: Det dreier seg om generell fremmedfrykt, der «muslimer» blir det ultimate symbolet på de som er fremmede.
Likevel er det viktig å understreke at det finnes – og bør finnes! – god islamkritikk, som verken kan eller bør reduseres til muslimhat. Dersom muslimske ledere uttaler seg mot demokratiet eller mot rettigheter for kvinner i islams navn, for eksempel, eller dersom de flørter med terror, så kan og bør det kritiseres. Og slik kritikk kan også komme fra muslimers egne rekker. Et eksempel på det så vi nylig da norske Kamil Azhar kritiserte de muslimske lederne i Norge for ikke å ta sterk nok avstand fra religiøs ekstremisme. Det er også helt legitimt å kritisere religion generelt, og å mene at religiøse muslimer grunnleggende tar helt feil. Også når man står utenfor de muslimske miljøene kan man komme med slik kritikk. Utfordringen er å være konkret: Hvem er det man kritiserer? Og hva er det man kritiserer de for?
Det som helt klart ikke dreier seg om islamkritikk er når man uttaler seg fiendtlig om muslimer som en kollektiv gruppe mennesker, som man tror har visse felles egenskaper bare fordi de er muslimer. Like lite som Tore Tvedt er en «jøde-kritiker» eller «afrikaner-kritiker» er Lars Hedegaard en «islamkritiker» når han sier at muslimske menn voldtar sine døtre fordi de er muslimer. Dette er ikke islamkritikk, det er hat. Når en NDL-aktivist truer med å bombe Stortinget driver han heller ikke med islamkritikk, men med voldelig ekstremisme. Organisasjoner som NDL, SIAN og SIOE: De er ikke «islamkritiske». De er antimuslimske. Det er på tide at norske medier begynner å ta denne forskjellen på alvor.
En ny lettlest biografi om Muhammed forteller oss ingenting om hvordan muslimer selv forestiller seg sin profet.
I dag, en bokanmeldelse: Dette er en noe lengre versjon av en bokanmeldelse som sto på trykk i Vårt Land 27.11.12.
Den norske offentligheten har behov for gode og lettfattelige bøker om islam og muslimer. Derfor er det i utgangspunktet prisverdig at Cappelen Damm nå har gitt ut en biografi om profeten Muhammed i sin serie med biografier over kjente mennesker som er myntet på ungdom. Desto mer beklagelig er det at resultatet har blitt som det har blitt.
I kristen tenkning kan man tale om «historiens Jesus og troens Kristus», for å skjelne mellom det man kan vite om Jesus ved historisk-kritiske metoder, og den han er i kirkens tro. Tilsvarende er det med Muhammed. Kanskje kunne man sagt «historiens Muhammed og troens profet»? «Historiens Muhammed» kan man næ±rme seg med ulike kilder: Muslimenes hellige skrifter, altså Koranen og hadith-samlingene, samtidige ikke-muslimske kilder, samt profet-biografiene som ble skrevet ned ca. 200 år etter Muhammeds død. For å forstå «troens profet» må man derimot se på hvordan religiøse muslimer selv fremstiller Muhammed, og hvordan de tolker beretningene om ham.
Forfatteren Knut Lindh har i denne biografien utelukkende fokusert på den første biten: Historiens Muhammed. Om man leser denne boka er det nemlig så godt som umulig å forstå hvorfor mange muslimer anser Muhammed som det beste mennesket som noen gang har levd. Boka tar utgangspunkt i diverse beretninger om Muhammed som ble skrevet ned i den biografiske sira-litteraturen ca. 150-200 år etter profetens død, på samme måte som journalisten Halvor Tjønn gjorde i sin langt tjukkere bok fra 2011, «Muhammed: Slik samtiden så ham». Etter en myk start om Muhammeds oppvekst bryter det løs: Krigføring, massehenrettelser, voldtekt og tortur.
Var det slik Muhammed var? Tja. Alt dette finnes i sira-litteraturen, side om side med beretninger om rettferdighet, empati og godhet. Skal man gjøre et ordentlig forsøk på å beskrive historiens Muhammed må man også si noe om hvordan sira-beretningene, som ble skrevet ned et godt stykke etter Muhammeds død, antakelig sier vel så mye om idealene og tankene som var rådende da de ble skrevet ned – altså en god stund etter Muhammed – som de sier om Muhammed selv eller hans egen samtid. Og man bør trekke inn de samtidige ikke-muslimske kildene: En rykende fersk bok fra den amerikanske religionsforskeren Stephen Shoemaker hevder for eksempel at disse kildene gir god grunn til å tro at Muhammed ikke døde i Medina, slik den islamske tradisjonen har hevdet, men selv ledet invasjonen av Palestina og døde der.
Det som heller ikke kommer fram i Lindhs bok – og som er vesentlig å vite for norske lesere – er at profetbiografiene fra 800-tallet og utover aldri har blitt regnet for å være religiøst autoritative, i motsetning til Koranen og hadith-samlingene. Tvert i mot har de moralsk betenkelige beretningene som kommer fram der stadig blitt diskutert og fortolket kritisk av muslimske teologer. Malik bin Anas, den klassiske muslimske teologen som ga navn til Maliki-lovskolen innenfor islam, hevdet at profetbiografen Ibn Ishaq var en «løgner og falskner». Mange moderne muslimske tenkere forholder seg derfor kritisk til bildet som tegnes av profeten i de tidlige biografiene. Noe blir ansett for å være falskt, andre ting tolkes på nytt. Det er for eksempel ingen tvil om at Muhammed ledet mange militære raid. Ut fra profetbiografiene fra 800-tallet er det ikke urimelig å tolke dette som aggresjon eller koloniseringslyst. Men mange moderne muslimer tolker heller profetens militære ekspedisjoner som selvforsvar. På tilsvarende måte slår Lindh fast at profeten giftet seg med sin kone Aisha da hun var seks, og hadde samleie med henne da hun var ni. Dette står ganske riktig i noen beretninger om profeten. Men i dag mener mange muslimer at disse beretningene er falske, og at Aisha i realiteten må ha vært langt eldre.
Men ingenting av dette får vi vite i boken til Lindh. Vi blir presentert for en selektiv versjon av en antatt historisk Muhammed, som driver massehenrettelser og tortur. Hvordan muslimer tolker dette i dag glimrer fullstendig med sitt fravær. Dersom man ønsker å forstå hva muslimer i dag tenker og tror om sin hellige profet ender denne boka derfor opp med å være ganske nær ubrukelig.
Sunni- eller shia? Det virker som om den tilhørigheten avgjør hvilke konflikter som engasjerer muslimer i Norge.
De siste ukene har det stått mye i norske aviser om unge norske muslimer som drar til Syria for å kjempe mot Assad-regimet. Jeg skal ikke skrive så mye om det her, selv om jeg personlig kjenner noen av dem som har reist og har mange tanker om det. Kanskje kommer det ved en senere anledning.
Her vil jeg derimot skrive om noe annet, som i liten grad har blitt belyst av norske medier. Jeg har nemlig fundert en del over hvorfor det akkurat er konflikten Syria som har skapt så stort engasjement blant en del muslimer i Norge. Det er nemlig ikke bare de få som nå er i medias søkelys som er engasjert i saken: Slik jeg kjenner en del religiøse muslimske mijøer i Norge er det stor enighet om at det er moralsk riktig og viktig å slåss mot Assad-regimet, selv om mange advarer unge muslimer i Norge mot å reise ned (noe som kommer fint fram i en god reportasje i Morgenbladet i dag).
—–
Vantro hund med bart.
Vårt engasjement er nemlig en begrenset ressurs. Tidligere har jeg skrevet om hvordan muslimer ser ut til å være langt mer engasjert i Palestina-saken enn i andre saker (noe som slett ikke bare gjelder muslimer, forøvrig). Men verden er full av urett og vold og overgrep. Daglig blir mennesker drept av autoritære regimer verden over, stort sett til enhver tid finnes det militære konflikter, i de fleste land i verden er det økonomiske eliter som beriker seg på bekostning av andre. Noen av disse sakene tenner oss. Mens andre saker blir liggende glemt. Nordmenn flest er svært engasjert i Israel-Palestina-konflikten, men vi brydde oss knapt om massakrene Sri Lanka utførte på tamilene i den siste krigen. Antakelig vil det alltid være sånn.
Likevel kan man spørre: Hvorfor? Hva er det som fører til at noenting vekker engasjement, mens andre ting ikke gjør det?
I dette tilfellet har Syria vekket stort engasjement hos både muslimer og andre. Jeg har fundert over hvorfor.
——
Vi beveger oss tilbake et par år, til opprøret i Bahrain under den arabiske våren, som det USA-finansierte diktaturet Saudi-Arabia slo hardt ned på.
Også dette skapte stort engasjement blant muslimer i Norge. Det registrerte jeg både blant muslimer jeg kjenner og på nettet. Men da var det en annen gruppe enn nå som reagerte, nemlig unge shia-muslimer.
– De pokkers wahhabistene, de kjemper alltid mot rettferdigheten og demokratiet! Når skal folk våkne, utbrøt en bekjent av meg den gangen.
Saudi-Arabia hadde nettopp gått inn i Bahrain, der det sjia-muslimske flertallet hadde gjort opprør, og nå blitt knust av saudiarabiske styrker.
– Vi blir alltid forfulgt. Det er visst vår skjebne, sukket han.
Den gangen registrerte jeg ikke noe stort engasjement for Bahrains skjebne i de store sunnimuslimske miljøene. Men nå er det annerledes. Når Assad-regimet massakrerer folk og river sitt eget land i stykker virker det som om shiaene jeg kjenner i Norge er stille. Sunni-muslimene, derimot, er i harnisk.
– Assad er en vantro hund! En hund! Når skal verden våkne?
En ung kamerat ropte det til meg forleden.
– Hvorfor er det ingen som reagerer når muslimer blir forfugt?
Assad tilhører nemlig den lille shia-retningen alawittene, som noen sunnier ikke regner for å tilhøre islam en gang. Derfor, når Assad undertrykker det sunni-muslimske flertallet i Syria, blir han en vantro som undertrykker de rett-troende.
—–
Og kanskje er det enkelt: Det vekker alltid mer engasjement når det er noen av «de andre» som står for undertrykkelsen mot noen av «våre». Når sunnier undetrykker shiaer i Bahrain skaper det mer engasjement enn når shiaer undertrykker shiaer, slik det jo skjer i Iran. Når shiaer undertrykker sunnier i Syria skaper det mer engasjement enn når sunnier undertrykker sunnier, slik det for eksempel var i Egypt og Libya. Og når jøder undertrykker muslimer, slik det skjer i Palestina, skaper det enda mer engasjement enn når muslimer undertrykker muslimer.
Det er nok slik verden fungerer. Både for muslimer og ikke-muslimer.
Men noen utvikler likevel et mer universelt engasjement, der menneskerettigheter står i fokus, for alle – sunni som shia, jøde som muslim, muslim som kristen. Og med de ordene ønsker jeg alle lesere en god helg.
…sa en pakistansk muslimsk jente jeg snakket med noen dager etter at Venstre-politikeren Abid Raja publiserte sin kronikk i Aftenposten. I den fortalte han at han nå hadde forandret mening: Ytringsfriheten burde ikke ha noen begrensninger. Samtidig hevdet han at «muslimske gutter flest» får hat mot amerikanere, jøder, indere og homofile inn med morsmelken, og «får innprentet» at det er helt ok å knerte folk som krenker profeten.
Disse påstandene vakte berettiget oppsikt, med tanke på at det antakelig bor rundt 200.000 muslimer i Norge med ulik etnisk bakgrunn, ulike livshistorier og ulik grad av religiøsitet. Likevel trykket mange islamkritikere kronikken til sitt bryst, og jeg ble av mange utfordret til å si noe om hva jeg tenkte om den: Stemmer det Abid Raja skriver om muslimske miljøer?
Nå har tiden gått og jeg har ikke rukket å skrive noe innlegg før nå. Så jeg tenkte jeg skulle gjøre to ting: Det første er å gjengi det som har vært av debatt rundt dette utspillet, og si litt om hvordan jeg selv oppfatter virkeligheten. Men dernest vil jeg prøve å bringe debatten videre: På hvilken måte bør man egentlig kritisere negative ting i minoritetsgrupper? Hvilken kritikk er konstruktiv, og hvilken er det ikke?
——
Først til utspillet til Raja. I dagene etter kronikken registrerte jeg primært to typer reaksjoner blant muslimene jeg kjenner. Den første type reaksjon var avvisning av hele kronikken. Oppfatningen blant noen er at Raja sverter sin egen bakgrunn for slik å bli mer spiselig for majoritetsnordmenn og de norske politiske maktelitene.
– Jeg skjønner ikke hvorfor folk hører på ham lenger i det hele tatt, sa en kompis av meg. – Tenk om det var en vestlig konvertitt til islam som sto på en talestol og fortalte hvordan alt i Vesten var galt – ville man da tenke at det han sa var den ultimate sannheten om Vesten? Selvfølgelig ikke, sa han.
Men jeg registerte også andre reaksjoner. Det var gjerne fra folk som selv er kritiske til en del i kulturen de kommer fra – mangel på likestilling, homofobi etc. – men som likevel satte kaffen i halsen da de leste det Raja skrev. Slik reagerte for eksempel den pakistanske jenta jeg siterte innledningsvis.
– Jeg mener, er alt galt med oss? Vi oppdras til hat? Alle, «muslimske gutter flest», liksom? For det første er det en absurd påstand, fordi det jo er utrolig mange forskjellige muslimer i Norge. For det andre blir det veldig vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Det er klart det finnes homofobi og jødethat blant muslimer. Men man får ikke bukt med det på denne måten, sa hun.
—–
Etter hvert kom det mange reaksjoner på trykk i aviser og på nett fra andre norske muslimer. Jeg gjengir dem her – legg gjerne inn flere linker i kommentarfeltet hvis det er noe som mangler.
– It-gründeren og den liberale og sekulære samfunnsdebattanten Shahzad Rana skrev i Aftenposten at kronikken handler om Rajas egne indre demoner, og at Raja «tegner et bilde av det muslimske tankegodset som er et filmmanus verdig. Han gir den latinske frasen «cogito ergo es» en ny dimensjon. Rajas versjon blir nærmest «Jeg tenker, derfor er dere slik»».
– Noe av det samme skrev statsviteren Kamil Azhar i Minerva: «Abid Raja tømmer sitt skap og tar oppgjør med sine demoner. I dragsuget blir alle som kaller seg muslimer og særlig de av oss med pakistansk bakgrunn dratt med».
– 15-årige Rahman Chaudhry, sønnen til SV-politiker Aktar Chaudhry, skrev i et innlegg i Aftenposten: «Jeg er oppvokst på Furuset i Groruddalen. Jeg har hatt venner fra Pakistan, Kurdistan, Irak, Afghanistan, osv. Og aldri, ikke en eneste gang, har jeg opplevd at hverken jeg eller mine venner har hatt negative holdninger til vesten, eller til menneskegruppene Raja lister opp».
– Skribenten Assad Nasir skrev dette i VG: «Innholdet i kronikken er viktig, og i aller høyeste grad noe vi bør sette søkelys på. Men fremstillingen blir altfor ensidig, altfor polemisk. I tillegg gis det inntrykk av at Raja er den eneste som tør å snakke om dette. Det er han ikke. Flere har tatt opp dette tidligere, meg selv inkludert, senest i Dagbladet i juni i år».
– Og intervjuer i aviser: Aftenposten intervjuet tre muslimske studenter som ikke kjente seg stort igjen i det Raja skrev, mens den halvt pakistanske filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen gir Raja full støtte.
Ting jeg har glemt?
——
Og hva tenker jeg selv om det Raja skriver om de muslimske miljøene? Jeg har etter hvert fått en relativt bred bekjentskapskrets blant muslimer av ulik støpning – mange av dem fra religiøse miljøer som er knyttet til moskéer eller religiøse organisasjoner, og som gjerne er dominert av folk med bakgrunn fra Pakistan og Midtøsten. Men jeg har også blitt kjent med mange mer sekulære muslimer som jeg har møtt i ulike sammenhenger, med bakgrunn fra både Pakistan, Midtøsten og mer sekulære muslimske områder som Kosovo, Bosnia og Albania. Likevel er selvfølgelig min bekjentskapskrets begrenset. Jeg har heller ikke vokst opp i en muslimsk familie eller muslimsk miljø, jeg ser det bare utenfra. Og som samfunnsforsker er jeg fullt på det rene med at mine personlige inntrykk er såkalt anekdotiske: Skal man uttale seg om større sammenhenger bør man basere seg på omfattende statistiske undersøkelser.
Men med disse forbeholdene, hvordan har jeg opplevd i de muslimske miljøene det Raja skriver om? Jeg tar det i tur og orden.
Har jeg opplevd antisemittisme? Ja.
Har jeg opplevd homofobi? Ja.
Har jeg opplevd fiendtlighet mot ikke-muslimer? Ja.
Har jeg opplevd kvinnediskriminerende holdninger? Ja, det også.
Alt dette er reelle fenomener, og jeg har skrevet om det ved flere anledninger. Kanskje kunne jeg skrevet om det flere ganger, kanskje kunne jeg vært skarpere i min kritikk – men det er der.
Men – det er ikke hele virkeligheten. Langt derifra.
Har jeg opplevd forsvar for universelle menneskerettigheter og demokrati? Ja.
Har jeg opplevd oppfordringer til å vise kjærlighet mot alle, muslim som ikke-muslim? Ja.
Har jeg opplevd muslimer som kjemper for kvinners rettigheter med koranen i hånda? Ja.
Noen synes kanskje det er banalt å påpeke dette, men det er det ikke. Gang på gang får vi lese i norsk offentlighet grandiose påstander om hvordan muslimer «er», eller om hvordan islam «er». Abid Rajas kronikk er bare den siste i rekken, som forsøker å si noe om en antatt felles muslimsk mentalitet: Der muslimer klumpes sammen i en stor gruppe som tenker og mener omtrent det samme.
——
Samtidig går det an å påpeke at noen holdninger er mer utbredt enn andre, og noen er mindre utbredt. Generelt er min oppfatning denne, etter mye omgang med mange forskjellige muslimer, og lesning av mye av forskningen som er gjort på muslimske innvandrergrupper i Europa:
– de fleste muslimer i Norge synes demokrati og menneskerettigheter er tipp topp, og veldig mange synes Norge er det beste samfunnet i verden.
– de fleste muslimer i Norge er positive til ikke-muslimer, både folk fra andre religioner og ateister.
– de fleste muslimer i Norge vil egentlig bare leve livene sine i fred og leve gode hverdagsliv.
SAMTIDIG:
– en del muslimer kan tenke seg strengere begrensninger i ytringsfrihet når det gjelder satire mot religion – men det er likevel ikke så viktig for dem at de stresser mye med å kjempe mot det.
– en del muslimer har antijødiske holdninger – mye på grunn av Israel/Palestina-konflikten.
– en del muslimer misliker homofile.
– en del muslimer har kvinnediskriminerende holdninger og mener at kvinnen bør underordne seg mannen.
Disse holdningene varierer langs mange akser. Det er er mer utbredt i noen etniske grupper enn i andre, det varierer med utdanning og sosiøkonomisk posisjon, og det forandrer seg mellom generasjoner. Det er også viktig å påpeke at slike ting på ingen måte er unike for muslimer. Også i ikke-muslimske grupper finnes mangfold av holdninger: Toleranse og diskriminering, fiendtlighet og respekt.
—–
Og så til det siste punktet: Hvordan bør man møte diskrimerende holdninger i offentlig debatt? Jeg har lenge ment at det finnes bra og dårlige måter å kritisere på. Særlig når konteksten er majoritet-minoritet – at folk i majoriteten kritiserer folk i minoriteten – kan kritikk faktisk få motsatt effekt. Min holdning er nok denne: Måten Abid Raja kritiserer på i denne kronikken fører ikke til at ting forandrer seg i positiv retning.
For å gjenta det min pakistanske samtalepartner sa: Det er vanskelig å få til forandringer hvis man har som utgangspunkt at alt er galt. Hvis alt er galt blir nemlig løsningen at alt må forandres, og det er nok relativt vanskelig å få til.
Dersom noe skal forandre seg må kritikk være konkret. Har man vært i et forhold/ekteskap/samboerskap (stryk det som ikke passer) vil man ha erfart at det er sånn det funker. «Du er dust» er sjelden en uttalelse som fører til at noe forandrer seg i positiv retning. Men å si ting som «når du gjør det der så blir jeg lei meg» kan føre til konstruktive endringer (sorry, nå høres jeg ut som en cheesy pop-psykolog her). Selvfølgelig fungerer ikke relasjonene og kommunikasjonen i et samfunn helt likt hvordan det ofte i forhold. Men også i et samfunn med forskjellige grupper må kritikk være konkret for at den skal få noen effekt. Man bør:
a) kritisere på et konkret, avgrenset område, ikke ta alt på en gang.
b) være tydelig på hvem man kritiserer (for eksempel en institusjon eller en organisasjon, ikke «muslimer generelt» eller «nordmenn generelt»).
c) ha et alternativ – presentere enkle forslag til hvordan ting kunne vært annerledes.
Et skoleeksempel på slik kritikk er egentlig aksjonen som aktivisten Sara Azmeh Rasmussen hadde overfor Islamsk Råd. Bare for å gjøre det klart så gjør Rasmussen mye forskjellig, og mye av det synes jeg helt ærlig bare er tull, mens jeg har stor sans for andre ting. Det Rasmussen gjorde var å sitte ned i en uke utenfor kontoret til Islamsk Råd, med et konkret krav: Ta utvetydig avstand fra dødsstraff for homofili på universelt krav. Som jeg skriver om i bloggposten jeg lenker til er dødsstraff for homofili et innviklet teologisk tema for en del muslimer. Det var derfor lite trolig at Rasmussens aksjon ville føre til noen revolusjon. Likevel har en slik aksjon betydning fordi den setter saken på dagsorden. Det er fordi den er konkret: Den handler om én sak (dødsstraff for homofili), den har én konkret adressat (Islamsk råd), og den har et konkret alternativ (avstandstagen fra dødsstraff på universelt grunnlag).
Og det jeg skriver her kan like gjerne gjelde kritikk mot majoritetssamfunnet, den norske politiske eliten e.l.: Skal man kritisere må man være konkret og tydelig, både på hvem man kritserer og hvilket alternativ man foreslår.
——-
Denne bloggposten har kanskje blitt noe springende. For å gå tilbake til utgangspunktet: Min holdning er vel omtrent den samme som holdningen til den pakistanske jenta jeg snakket med. Homofobi finnes, antisemittisme finnes, rasisme finnes. Både hos muslimer og hos ikke-muslimer. Det bør kritiseres. Men dersom utgangspunktet er at alt er galt, og at «muslimer flest» er sånn eller sånn, slik man lett kan tolke Abid Rajas kronikk, så er det ingenting som blir bedre.
I dag har det vært avholdt to demonstrasjoner/markeringer i forbindelse med Muhammed-filmen. Jeg var innom begge to. Jeg skal ikke si mye om dem her – annet enn at de var forskjellige. På Youngstorget hadde Islamsk Råd innkalt til markering, og både Oslo-ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme deltok. Talerne understreket sterkt at man var mot at filmen hånte islam, men understreket samtidig tilhørigheten til Norge, demokratiet her, og så videre. På den andre demonstrasjonen snakket man om Vestens overgrep mot muslimer, om «dere» eller «de» – altså ikke-muslimene og vestlige land – vs. «oss», dvs. muslimene.
——
Men jeg vil få fram et kort poeng. De to demonstrasjonene i dag bør lære oss noe om forholdet mellom internett og virkelighet. Jeg har merket meg at mange ikke-muslimer som debatterer islam og muslimer på nett og på facebook ofte bruker ting som blir skrevet av muslimer på nettet som en viktig informasjonskilde. «Se her, hva de sier på islam.no og på nettsiden til Islamnet!» – sier folk kanskje. «Eller se hva de sier i dette kommentarfeltet!». Og vips – dermed har man sagt noe om muslimene i Norge. Og det er ikke så rart – hvis man ikke kjenner mange muslimer blir det gjerne nettet som er informasjonstilgangen man har (i mangel av tilgang til god litteratur eller god forskning om muslimer i Vesten – det finnes mye av den, men den er ikke alltid umiddelbart tilgjengelig).
Problemet er at virkeligheten ofte er annerledes enn den fremstår på nettet. Dersom kommentarfeltet på VG eller Dagbladet hadde vært representativt, ville FrP antakelig vært Norges klart største parti. Men slik er det som kjent ikke. Og denne gangen, før denne demonstrasjonen, så jeg noe fascinerende: Facebook-siden til demonstrasjonen ved ambassaden hadde over 900 som sto som «attending». Mens demonstrasjonen til Islamsk Råd hadde rundt 700 som sto som attending. Nå vet vi hvilken markering som trakk flest: På Youngstorget kom det 3500 mennesker. Ved ambassaden kom det rundt 100. En enorm forskjell, som sier oss mye om hvilke budskap som har mest oppslutning blant norske muslimer.
——–
Og poenget er: Dersom man bare hadde brukt facebook-gruppene som indikator, og ikke hadde hatt de virkelige demonstrasjonen å måle opp mot, ville man aldri visst hva som reelt hadde oppslutning. Hva som reelt var populært. Når det gjelder majoritetsnordmenn, oss helhvite ikke-muslimer, har de fleste etter hvert skjønt at man ikke kan ta internett-debatt som en direkte temperaturmåler på hvordan nordmenn flest egentlig tenker. Det er på tide at vi også innser det når det gjelder minoritetsnordmenn og muslimer.
Ellers: Ønsker alle en god helg, og gratulerer til arrangørene av begge markeringene med vel gjennomførte arrangement. Selv var jeg uenig i mye av det som ble sagt, begge steder – men det er et sunnhetstegn for det norske demokratiet at slike demonstrasjoner blir avholdt, og at folks mening blir hørt. Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha stor tålegrense for hvilke ytringer vi skal tåle – både når det gjelder blasfemiske filmer og motstand mot dem.
Uenighet er ikke farlig. Vold er farlig.
God helg!
…sa en eldre pakistansk muslimsk mann jeg snakket med. Han refererte til protestene verden over mot Muhammed-filmen på youtube. Også blant noen yngre norske muslimer mente han at han hadde registrert stort sinne. Men han var oppgitt. Det var nemlig ikke de frommeste muslimene som ofte gikk i moskéen som ropte høyest, mente han. Det var de andre, de som ikke var spesielt personlig fromme, men likevel var opptatt av at de var muslimer.
– Altså, jeg kan bli litt oppgitt. Nå roper de høyt om at profeten har blitt fornærmet og at islam er under angrep. Men går de i moskéen? Ber de hver dag? Prøver de rent faktisk å vise at de elsker profeten ved å følge hans eksempel, og gjøre godt mot menneskene de har rundt seg? Jeg synes ikke det virker sånn, sa han.
—–
Noen timer senere snakket jeg med en annen eldre muslimsk mann, en drosjesjåfør – som jeg aldri har snakket med verken før eller siden. Samtalen dreide seg mer og mer om det som hadde skjedd. Filmen, protestene, reaksjonene. Han var oppbrakt.
– Vet du, jeg er ikke spesielt religiøs av meg, egentlig. Jeg går ikke i moskéen til vanlig. Og jeg vet at jeg har gjort mye som ikke er i tråd med islam. Men det her… det kan jeg ikke akseptere. Et slikt angrep på profeten vår! Hva er vitsen? Hvorfor? De burde forby det.
—–
I Norge har ikke youtube-filmen skapt noen store protester eller noen voldsomme reaksjoner. Nå på fredag blir det arrangert to samlinger mot filmen – en på Youngstorget, i regi av Islamsk Råd, og en demonstrasjon utenfor den amerikanske ambassaden i regi av et miljø med yngre muslimer som ikke er knyttet til noen moské eller lignende. Men disse to episodene – den eldre, fromme mannen, og den sinte drosjesjåføren – underbygger et inntrykk jeg har. Såvidt jeg har registrert blant mine muslimske bekjente, i ulike aldersgrupper og fra ulike etniske grupper, er det ikke nødvendigvis de mest religiøse som reagerer. Mange av de jeg vet om som er mest aktive i moskéer og religiøse organisasjoner reagerer slik: De misliker filmen, mange misliker den sterkt – men de mener at det beste man kan gjøre for å «motbevise» filmen er å være en from muslim, være et godt menneske, vise andre gjennom gode handlinger hva islam dreier seg om. På den annen side er det mange av dem jeg vet om som har reagert sterkest som ikke er spesielt personlig religiøse: Det som ser ut til å være viktig for dem er identiteten som muslim.
– Det skjer alltid! De angriper oss!
Det skrev for eksempel en yngre muslimsk bekjent av meg på facebook. Tidligere har jeg ikke merket meg at han har utvist et spesielt stort religiøst engasjement.
——
Jeg må understreke at dette bare er et inntrykk jeg har – jeg har ikke sett noe forskning som systematisk undersøker slike reaksjoner blant muslimer basert på deres grad av religiøsitet. Det finnes derimot forskning som viser lignende mekanismer blant kristne europeere. Den norske forskeren Ingrid Storm, som nå skriver post.doc. ved Univseritetet i Manchester, har gjennom grundige statistiske undersøkelser vist noe fascinerende: De europeerne – fra landene Irland, England, Nederland og Danmark – som er religiøst aktive og jevnlig går til kirke, er jevnt over mer positive til innvandrere enn andre. Men når det gjelder de som regner seg for å tilhøre den kristne religionen, men som ikke selv er religiøst aktive, så er de mer skeptiske til innvandrere enn andre. Å ha religiøs identitet – men ikke å være personlig religiøst aktiv – ser altså ut til å gjøre at man blir mer skeptisk til fremmede. Men å ha et aktivt religiøst liv ser ut til å gjøre at man blir mindre skeptisk til fremmede. Det kan finnes ulike forklaringer på dette . Men en mulig forklaring er at «religion som identitet» gjør at man blir skeptiske til ting som truer denne identiteten – for eksempel muslimer eller innvandring. Mens «religion som personlig fromhet» gjør at man blir opptatt av religiøse påbud om å vise åpenhet og godhet mot fremmede, også innvandrere og muslimer.
——
Kan det tenkes at noe lignende gjelder blant muslimer? I så fall vil bildet se slik ut: De som har en religiøs identitet, men ikke er spesielt religiøst praktiserende, vil være mer opptatt av å forsvare denne identiteten mot angrep utenfra enn de som ikke er religiøse i det hele tatt. Det vil si at de reagerer på ting som denne filmen, som de opplever som et angrep på sin muslimske identitet. Men de som selv er religiøst aktive – og går i moskéen og så videre – har kanskje en så trygg religiøs identitet at denne filmen ikke blir opplevd som truende, og i den grad man vil gjøre noe mot filmen er det å vise mer av det man oppfatter som fint i sin egen religion.
Kanskje? De to mennene jeg møtte forleden viser i hvert fall noe slikt: Den ene var primært opptatt av å vise islam i praksis – godhet, nestekjærlighet, respekt. Mens den andre primært var opptatt av å forsvare islam mot angrep, selv om han selv ikke var særlig religiøs.
– Jeg er mot vold og alt sånn, bare så det er klart, sa han til meg.
– Men jeg er veldig mot at man skal tillate den type filmer.
Muslimprosjektet 